Gifte seg i kirken når man ikke er kristen i det hele tatt

[Guest lijenta]

Jeg liker i grunnen å gå i kirken når den er åpen gjrne for omvisning og gjerne tidlig så det er tomt der. Da ser en fin arkitektur og dyktige handtverkere og dyktige malere sin jobb

[Eloise]

Jeg har vokst opp i en ateist-familie, så det ville vært helt unaturlig for meg. Likevel brukte jeg å si at jeg godt kunne tenkt meg til å gifte meg i kirken frem til jeg faktisk var med i noen kirkebryllup.

Jeg klarer ikke helt å la vær å reagere på det som blir sagt. Masse snakk om hvordan gud vil at mann og kvinne skal stå sammen gjør at jeg automatisk tenker på homofile, og hvor mye dritt de har måttet gjennomgå, og hvor mye de fremdeles gjennomgår. Det snakkes om at man skal være sammen til evig tid, og så tenker jeg på de høye skilsmissetallene. Det snakkes om at man står foran gud, man kneler foran gud, og får hans velsignelse. Jeg klarer ikke å la vær å lure på om paret virkelig tror på alt dette. At de ser for seg at nå står de faktisk foran sin gud og blir gift med hans velsignelse.

Så etter å ha vært med på et par vielser så har jeg ombestemt meg. Jeg kommer ikke til å klare å gifte meg i kiren, selv hvis min partner eller hans familie ønsker det. Da får vi heller fortsette å leve i synd resten av livet.

Jeg håper forresten at den dagen jeg dør så har mine pårørende nok respekt for meg til å la meg slippe en kristen begravelse. Det hadde vært i mot alt jeg står for.

Edit: Når det gjelder hva andre velger, så blander jeg meg ikke inn i det. Jeg skjønner at noen har et forhold til kirken uten å være religiøse, og at noen gjør det rett og slett for å glede foreldre eller besteforeldre.

[Wachita]

Jeg har vokst opp i en ateist-familie, så det ville vært helt unaturlig for meg. Likevel brukte jeg å si at jeg godt kunne tenkt meg til å gifte meg i kirken frem til jeg faktisk var med i noen kirkebryllup. Jeg klarer ikke helt å la vær å reagere på det som blir sagt. Masse snakk om hvordan gud vil at mann og kvinne skal stå sammen gjør at jeg automatisk tenker på homofile, og hvor mye dritt de har måttet gjennomgå, og hvor mye de fremdeles gjennomgår. Det snakkes om at man skal være sammen til evig tid, og så tenker jeg på de høye skilsmissetallene. Det snakkes om at man står foran gud, man kneler foran gud, og får hans velsignelse. Jeg klarer ikke å la vær å lure på om paret virkelig tror på alt dette. At de ser for seg at nå står de faktisk foran sin gud og blir gift med hans velsignelse. Så etter å ha vært med på et par vielser så har jeg ombestemt meg. Jeg kommer ikke til å klare å gifte meg i kiren, selv hvis min partner eller hans familie ønsker det. Da får vi heller fortsette å leve i synd resten av livet. Jeg håper forresten at den dagen jeg dør så har mine pårørende nok respekt for meg til å la meg slippe en kristen begravelse. Det hadde vært i mot alt jeg står for. Edit: Når det gjelder hva andre velger, så blander jeg meg ikke inn i det. Jeg skjønner at noen har et forhold til kirken uten å være religiøse, og at noen gjør det rett og slett for å glede foreldre eller besteforeldre.

Må bare si at vi ikke hadde en slik vielse over hodet. Var ikke noe snakk om Gud eller jesus, men om kjærlighet og da uavhengig av kjønn. Men vi hadde en veldig ung kvinnelig prest som virket å være veldig nytenkende i forhold til vielse. Da jeg ba henne velge salmer valgte hun perfekte salmer for oss to som par, da vi hadde snakket sammen i forkant. Hun snakket om oss, hvordan vi møttes og hva vi tenkte om hverandre og spøkte om oss.