Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

"Når får du barn da?" "Hva gjør du med 3 hunder når det kommer en baby i hus?" :-P enkelte tror vist at man må omplassere da!

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mamma: hvorfor skal du ha en til hund? (Nr 2) Meg: hvorfor har du 4 unger? *stillhet*

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med

Og jeg tenker wtf?! Hvorfor skal foreldre legge seg borti hvor mange dyr man har? Med mindre jeg var dyresamler eller stadig dumpa hunden/hundene på dem må det vel være revnende likegyldig for foreld

Skrevet

Hjemmefra er det bare støtte å få. De maser tvertimot om ikke jeg har bestemt navn til valpen enda, eller om ikke jeg har fått nye bilder, og her planlegges besøkene og feriene slik at familien kan besøke meg etter at jeg har fått valpen. :P De vet at det kommer flere i hus etter hvert også, og forventer ikke annet. Men det er kanskje litt annerledes ettersom vi alltid har hatt hund i familien, og siden foreldrene mine selv fikk hund før de fikk barn? De er jo vant til å ha to hunder selv også.

Hvis man ikke bor hjemme og hvis man er i stand til å betale for og ta vare på hundene sine på egenhånd, så har jo familien fint lite de skulle sagt...

  • Like 3
Skrevet

Hjemmefra er det bare støtte å få. De maser tvertimot om ikke jeg har bestemt navn til valpen enda, eller om ikke jeg har fått nye bilder, og her planlegges besøkene og feriene slik at familien kan besøke meg etter at jeg har fått valpen. :P De vet at det kommer flere i hus etter hvert også, og forventer ikke annet. Men det er kanskje litt annerledes ettersom vi alltid har hatt hund i familien, og siden foreldrene mine selv fikk hund før de fikk barn? De er jo vant til å ha to hunder selv også.

Hvis man ikke bor hjemme og hvis man er i stand til å betale for og ta vare på hundene sine på egenhånd, så har jo familien fint lite de skulle sagt...

Slik er det her også, heldigvis :ahappy:

Tror de var like spente som meg da jeg endelig hadde mulighet for hund nr to og var på valpeleting. Og ble like skuffet som meg da Inya gikk tom nå, siden jeg skulle beholde en derfra.

De er forøvrig like engasjert i kaninholdet mitt, like spent som meg på kullene som ventes og synes det er stor stas med bilder av både bikkjer, kaniner og barnebarn :ahappy:

  • Like 3
Skrevet

Mine syntes vi var gærne som skulle ha hund i utgangspunktet. Men de synes han er kjempesøt, selv om de omtaler ham som "et styr". Og de skal "iallefall ikke legge opp tida si etter hund", så de få gangene jeg har spurt om hjelp til pass har jeg fått nei. Kjempehyggelig. Det ble nesten krise ei helg her hvor samboern min ble lenger bortreist med jobb enn planlagt og jeg skulle reise bort selv. Da sa de at de skulle hjelpe til, men søstern min endte med å passe. Så jada. Jeg driter stort sett i det og vet at det ikke er noe å hente der i gården. De koser gjerne om vi er på besøk da. Når og hvis det blir en hund til kommer de sikkert til å synes vi er enda mer sprø, men det endrer jo ingenting for dem. Vårt liv ;)

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Skrevet

Hund nr 1 (etter at jeg flyttet hjemmefra): "Henter en BC-valp om tre uker." "ÅH da kommer du hit med den samme kvelden sant?!" -pappa.

Hund nr 2: Sendte bilde av huskyen og skreiv "Det ligger noe rart i bilen min...". Noe uentusiastiske svar per sms, og neste gang man var på middag så min far på den i to minutter før han sa følgende: "Grei bygning. Rævva mentalt. Avliv den."


Hund nr 3: Kom hjem på sommerferie, fikk hjelp av pappa til å snekre ny hundekasse baki bilen. Dro for å se på hund, tok med hjem ei tispe, fortalte per tlf til en noe uentusiastisk far som kunne fortelle meg at jeg burde tenke etter og det var ikke bra og huff huff men "det er jo ditt liv."
Min bror kunne senere fortelle at pappa hadde brukt den neste timen på sporadiske utbrudd type "Tenk, hun har kjøpt seg en til hund! Hvorfor sa hun ikke noe?! Visste dere det?!" samt samle sammen samtlige av mine tantebarn for å fortelle dem gladnyheten og at NÅ ble det spennende og tenk så morro!


Jeg vet ikke jeg. Livet med en far som tidligere drev med hundekjøring er til tider litt spesielt. Spennende, men spesielt.

  • Like 1
Skrevet

Her var de veldig positive til rotta, og jeg tror faktisk de er like glad i han som det jeg er, og som de er i sine egne hunder :) Pappa kommer ofte innom når jeg er på jobb for å kose med og lufte han liksom. Ang nr to som kommer så er de positive en dag, og litt negativ den andre, men mest positiv da, heldigvis, er jo de som skal passe henne de første ukene/ månedene siden jeg ikke har ferie :P De er vel ikke direkte negativ, men spør om jeg virkelig har tenkt gjennom det og at de er redde det skal bli hektisk for meg. Og det er greit at de gjør synes jeg. Jeg er 25, fikk rotta da jeg var 21.

:)

Hva du skal si må du nesten kjenne på selv. Kanskje du har så mange hunder at de ikke legger merke til enda en ? :D:P

Skrevet

Her var det jo bare masse "confessions from the booth" som i grunnen var veldig egosentriske og lite interessante ( :P ) - jeg håper trådstarter kommer tilbake da jeg synes dette høres urovekkende ut. Hvor mange hunder har trådstarter? Hvilke raser er det? Hvordan bor de? Hvorfor er menneskene rundt trådstarter bekymret for antallet hunder vedkommende har?

Skrevet

Her er det motsatt, de maser om at nå MÅ jeg snart få meg en ny hund.

Chicka døde i slutten av januar og jeg har mildt sagt vært utrolig uheldig med hundene jeg skulle hatt etter hun, to har dødd før de kom til meg, en hadde mye dårligere gemytt enn det det ble forespeilet meg (så jeg tok ikke med meg hunden hjem) og en der eieren ikke klarte å omplassere hunden sin allikevel (noe som er helt fair).

Pga alt dette har jeg nesten mistet litt selvsikkerhet når det kommer til å skaffe meg ny hund, men jeg har noe på gang nå og håper virkelig at det går bra denne gangen.

Som sagt så maser foreldre og venner på at jeg snart må få meg ny hund, til og med de jeg leier hos gleder seg til "det kommer ny hund i huset" som de pleier å kalle det :)

Jeg syntes ikke foreldre har noe med hvor mange hunder man har så lenge man har helse, økonomi og bolig som gjør at man kan ta godt vare på hundene.

Har man feks helseproblemer eller dårlig økonomi, så kan det kanskje lønne seg og ikke ha så alt for mange hunder, og skaffer man seg nye hunder til tross for dette så kan jeg skjønne at foreldre blir skeptiske.

Skrevet

Jeg er sjeleglad for at min mor bryr seg om hvor mange hunder jeg har, jeg. For hadde hun ikke gjort det hadde jeg sikkert sittet med 3-4 bikkjer og angret meg. Jeg er veldig impulsiv at natur, og trenger hjelp til å si nei innimellom. Så i mitt tilfelle er det helt innafor med masete mor, selv om jeg blir irritert på henne. Jeg tror grunnen til at jeg blir så irritert er at jeg VET hun har mer rett enn jeg liker å innrømme :P

Men har man bestemt seg og er sikker i sin sak er det lite foreldre kan gjøre. Men da kan man heller ikke forvente hjelp og avlastning - hvis man kjøper hund uten å bry seg om hva andre synes om det. Så det kan jo slå begge veier. Alt avhenger av hva man er innstilt på selv, rett og slett. Jeg for min del har nok ikke hatt lyst NOK til å ta ansvaret for en krøllebølle til,selv om jeg har ønsket meg en til i 10 år. Papillonen var et impulskjøp mer enn noe annet, og selv om jeg ikke angrer så kan jeg nok se i ettertid at jeg burde hørt på mor... Men igjen - det blir litt annerledes i og med at jeg aldri var 100 % sikker på at jeg skulle ha hund og klare å ha den helt alene uten hjelp.

Jeg synes du skal fortelle foreldrene dine at du har kjøpt hund, og at du tar ansvaret for den uten å forvente hjelp eller støtte. Det man kan forvente er at foreldrene oppfører seg som folk og ikke legger seg opp i en beslutning som allerede er fattet. Du sier det til orientering, du stiller ikke et spørsmål.

  • Like 1
Skrevet

Her har det vært særdeles oppgitte foreldre som overhode ikke syns to hunder er noen god idé. Da jeg tok med meg hund nr 2 hjem på prøve, syns moren min at den hunden var så ålreit at jeg burde omplassere Ico og beholde den. Enkelte ting gjør man ikke. Så da jeg innså at to store aktive hunder ikke funka å kombinere med needy spedbarn, ble lånehunden levert tilbake. Far håper jeg har lært for evig og alltid, mor har gitt opp og innsett at det kommer til å bli to hunder om tid og stunder, men også innsett at jeg er fornuftig nok til å ta det når det passer og gjøre mine forhåndsregler. Faren min vil nok aldri bli helt fornøyd. Han mener ikke noe hundeliv er verdig nok, med mindre de enten bor på en gård, eller er ute på langturer fra tidlig morgen til sen kveld hver eneste dag. Men han er veldig glad i Ico, og han er ganske flink til å holde meningene sine for seg selv.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...