Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilken hund passer meg?


Milla og Aurora
 Share

Recommended Posts

Jeg har en terv som er slik. Han løper mot dem mens han bjeffer, stopper rett forran dem og bjeffer skikkelig til jeg sier det er ok, eller til han kjenner igjen personen. Ikke noe han får lov til, men vanskelig å kontrollere slikt.

Det er jo mange Terver som har mye vokt i seg også, men de fleste vil ikke gå på, men heller stå og bjeffe. Det er mange Maller som faktisk kan finne på å gå på. Hun jeg beskrev der oppe har heldigvis ikke den egenskapen at hun går på mennesker, hun er for feig til det, men de "ordentlige" Mallene (mange av dem), som er etter rene brukslinjer, de er mer skumle på det viset. Har jeg hørt. Rett på meg om det er feil-

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, det trur jeg må være den mest feilaktige uttalelsen jeg noensinne har hørt når det gjelder hunderaser. :blink:

For å si det sånn: Hvis du vil ha en hund du kan gjøre nærmest akkurat hva du vil med, og du liker høyenergiske gjeterhunders intensitet, så kjøper du deg en kelpie etter foreldre med dokumenterte resultater. Selvsagt finnes det kelpier også som ikke egner seg som konkurransehunder, men sjøl en "dårlig" kelpie vil være ca titusen millioner ganger lettere å trene med enn en husky. :D

Jeg overlater til dem som lever med rasen å si noe mer, men jeg trur du bør stramme opp kildene dine litt.

Sånn omtrent det jeg tenkte også. Joda mine Siberians kan være både lærevillige og treningsvillige de, i sånn typ 5-10minutter :lol: Og vil de ikke, ja så vil de ikke. Da hjelper det ikke med verdens beste godbiter eller leke. Dessuten er de ikke så fokusert på lek med gjenstand. Det kan helt sikkert trenes opp fra de er valper, men du verden hvor mye lettere det ville være med en hund som har gjenstandsinteresse inne uten at man må gjøre noe for det!

Spor kan de funke godt til da riktignok, de har ofte en høy viltinteresse...

Nå har jeg ingen direkte erfaring med kelpie selv, men jeg har jo kjent til rasen sånn litt på avstand i mange år. Og jeg vil helt klart si de er MYE nærmere en BC enn en hvilkensomhelst husky som jeg har møtt på, og jeg har møtt mange huskier (flest Siberians da, ikke så mange AH)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har inntrykk av at mallen, jevnt over, er skarp og mye hund, samtidig som den er kjapp og førerorientert. Det er jo en belger, men den heftigste av dem og avla heftigere også. I mine øyne, litt overdrevet heftig mtp at det strengt tatt ikke skal være noen forskjell på de 4 belgerne annet enn pelsen, men sånn er verden og det er en annen diskusjon.

Allikevel mener jeg at man ikke må være et overmenneske for å ha en, hvis man vet hva man kjøper, er forberedt på hvilke egenskaper den har og liker gemyttet. Jeg har inntrykk her fra forumet at folk flest mener belgere på generelt grunnlag er hunder for overmennesker og er for heftige alle sammen, også terver. Det er ikke mitt inntrykk av dem, og de anbefales oftere her inne nå enn for et år siden.

Jeg tenker at det handler om smak. Jeg liker ikke alle typer hunder, og det jeg synes er mye er ikke det samme som andre synes er mye. Oppførsel jeg synes er teit, ubehagelig eller utrivelig kan andre like eller ikke ha noe imot. Det noen synes er aktive hunder kan jeg synes er daffe hunder. Jeg har terv og ikke bc, selv om begge kunne passet til mitt bruk.

Jeg holder fast på at hun burde møte individer av de ulike rasene og avgjøre etter det, siden de hun ønsker på mange måter er ganske like, men på mange måter ulike også.

For øvrig er det verdt å titte på terv også hvis du liker malle. :) Mye bra der, og flere oppdrettere og hunder å velge mellom i Norge enn malle.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har inntrykk av at mallen, jevnt over, er skarp og mye hund, samtidig som den er kjapp og førerorientert. Det er jo en belger, men den heftigste av dem og avla heftigere også. I mine øyne, litt overdrevet heftig mtp at det strengt tatt ikke skal være noen forskjell på de 4 belgerne annet enn pelsen, men sånn er verden og det er en annen diskusjon.

At forskjellen sitter i pelsen og ikke i mentaliteten, er en teoretisk forskjell. I praksis så er det forskjeller, blant annet hva for slags fokus og bruk de avles etter.

Allikevel mener jeg at man ikke må være et overmenneske for å ha en, hvis man vet hva man kjøper, er forberedt på hvilke egenskaper den har og liker gemyttet. Jeg har inntrykk her fra forumet at folk flest mener belgere på generelt grunnlag er hunder for overmennesker og er for heftige alle sammen, også terver. Det er ikke mitt inntrykk av dem, og de anbefales oftere her inne nå enn for et år siden.

En belger er ikke en belger, det er knapt nok sånn at en terv er en terv. Man må ikke være overmenneske for å kunne ha belger, enten de er sånn eller slik, men det er ikke en rase for alle. De tenker fort, de reagerer fort, og mange tar det og det at de er aktive som stress, og det er det ikke alle som trives med.

Men det som forundrer meg, er at folk som bare skal ha hund til hobby, støtt og stadig skal se på bruks- og arbeidslinjer. En god terv er en mer enn bra nok belger til hobbybruk, og de er både forholdsvis enkle å finne, og forholdsvis greie å leve med i hverdagen. Hvorfor skulle man da anbefale bruksavla malle, som strengt tatt er for spesielt interesserte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At forskjellen sitter i pelsen og ikke i mentaliteten, er en teoretisk forskjell. I praksis så er det forskjeller, blant annet hva for slags fokus og bruk de avles etter. 

 

En belger er ikke en belger, det er knapt nok sånn at en terv er en terv. Man må ikke være overmenneske for å kunne ha belger, enten de er sånn eller slik, men det er ikke en rase for alle. De tenker fort, de reagerer fort, og mange tar det og det at de er aktive som stress, og det er det ikke alle som trives med. 

 

Men det som forundrer meg, er at folk som bare skal ha hund til hobby, støtt og stadig skal se på bruks- og arbeidslinjer. En god terv er en mer enn bra nok belger til hobbybruk, og de er både forholdsvis enkle å finne, og forholdsvis greie å leve med i hverdagen. Hvorfor skulle man da anbefale bruksavla malle, som strengt tatt er for spesielt interesserte? 

Vi er helt enige.

I teorien, og opprinnelig, skal malle, laek og langhår være like på innsida, men sånn er det ikke i praksis.

Ville ikke anbefalt bruksavlet belger til hobbybruk (ag, LP, rally osv), men en god familiebelger er et godt alternativ.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har god kunnskap om kelpie, men jeg vil tro at de er mye av det samme som en terv eller gronne, men ganske mye mindre. Den ene jeg har møtt er superkjapp på ag-banen og en morsom sak :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo mange Terver som har mye vokt i seg også, men de fleste vil ikke gå på, men heller stå og bjeffe. Det er mange Maller som faktisk kan finne på å gå på. Hun jeg beskrev der oppe har heldigvis ikke den egenskapen at hun går på mennesker, hun er for feig til det, men de "ordentlige" Mallene (mange av dem), som er etter rene brukslinjer, de er mer skumle på det viset. Har jeg hørt. Rett på meg om det er feil-

Har det samme inntrykket jeg og (:

Hos min går det mye på selvtillit, han har litt for mye av det, og jeg tviler ikke et sekund på at han hadde gått på om det var nødvendig.

Da vi fikk en ruset person i leiligheten måtte jeg holde han godt igjen, hvis ikke hadde han gått på fyren. Da bare 6 mnd gammel.

Og han er fra "show"-linjer xD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er de virkelig så heftige? Uansett linjer?

Jeg spør, fordi jeg har tittet på rasen selv, liker det jeg ser veldig godt, men tenker at jeg aldri i verden kunne hatt en slik hund med mine begrensninger. Men i det siste har jeg møtt/hørt om flere som har malle til hobbyhund, og som ikke gjør veldig mye mer med dem enn jeg gjør i gode perioder, og ikke noe mer enn folk flest jeg kjenner som driver aktivt med hund på hobbybasis, dvs ukentlige treninger i lp, ag, osv, samt "normal lengde" turer for folk som er i full jobb.

Alle maller er ikke så heftige, men en rasetypisk malle vil ha mange egenskaper som man rett og slett ikke har behov for, og som potensielt kan skap store problemer i hundeholdet. Skarphet, vokt, ekstremt raske reaksjoner, jakt, høy byttedrift, osv. Med mindre man har bruk for slike egenskaper til sport eller tjeneste, så vil jeg på alle måter anbefale å skaffe en langhårsbelger, en schäfer eller en annen rase.

Jeg kjenner flere med malle jeg, og alle er generelt sett greie hunder, men de krever endel tilpasninger som man ikke trenger å tenke på med de fleste andre hunder, som kan ende opp med å bli ganske hemmende i forhold til hundeholdet med f. eks en BC eller en retriever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere med malle jeg, og alle er generelt sett greie hunder, men de krever endel tilpasninger som man ikke trenger å tenke på med de fleste andre hunder, som kan ende opp med å bli ganske hemmende i forhold til hundeholdet med f. eks en BC eller en retriever.

Kan du si noe om hva slags type tilrettelegging du tenker på? Det har jeg nemlig lurt litt på tidligere, nemlig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du si noe om hva slags type tilrettelegging du tenker på? Det har jeg nemlig lurt litt på tidligere, nemlig. :)

Tilrettelegging når barna har besøk, når man selv har besøk, munnkurv i situasjoner hvor man ikke har kontroll på omgivelsene, 100% båndtvang når hunden ikke er under kommando, passe på at det ikke er ting som kan forsvares liggende framme osv. Ting som man med en "vanlig" hund ikke tenker på.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Vi er helt enige.

I teorien, og opprinnelig, skal malle, laek og langhår være like på innsida, men sånn er det ikke i praksis.

Ville ikke anbefalt bruksavlet belger til hobbybruk (ag, LP, rally osv), men en god familiebelger er et godt alternativ.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har god kunnskap om kelpie, men jeg vil tro at de er mye av det samme som en terv eller gronne, men ganske mye mindre. Den ene jeg har møtt er superkjapp på ag-banen og en morsom sak :)

Strengt tatt har det vært store forskjeller, også innad variantene, helt fra starten. Utgangspunktet er en mellomstor flerbruks-gjeterhund med ståører. Ikke mer spesifisert enn det. At vi har akkurat de fire variantene vi har i dag går på at det var de som ønsket akkurat de farge- og pelsvariantene som vant frem i raseklubbene. Det var ikke bare utseendemessig det var forskjeller i starten heller, selv om nok hverken terv, groen eller malle var sånn som vi kjenner dem i dag og de ble blanda uten hensyn til farge lenge før de ble rase ;)

Tilrettelegging når barna har besøk, når man selv har besøk, munnkurv i situasjoner hvor man ikke har kontroll på omgivelsene, 100% båndtvang når hunden ikke er under kommando, passe på at det ikke er ting som kan forsvares liggende framme osv. Ting som man med en "vanlig" hund ikke tenker på.

Da tror jeg enten du kjenner folk med dårlige maller, eller folk med gode maller som ikke klarer å kontrollere egenskapene deres. Maller krever at du klarer å styre egenskapene deres og la dem vite at du tar kontroll og ikke bikkja. Men gode maller fungerer helt fint i hverdagen hos rett eier uten munnkurv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da tror jeg enten du kjenner folk med dårlige maller, eller folk med gode maller som ikke klarer å kontrollere egenskapene deres. Maller krever at du klarer å styre egenskapene deres og la dem vite at du tar kontroll og ikke bikkja. Men gode maller fungerer helt fint i hverdagen hos rett eier uten munnkurv.

Selvfølgelig krever de styring og kontroll, men å styre og kontrollere en malle er noe annet enn å styre og kontrollere en retriever, en BC eller en schäfer. Og jeg skrev ikke at munnkurv var en normalsituasjon, men at det i enkelte situasjoner kan være en nødvendighet. Forøvrig er det vel dessverre endel mindre gode maller ute og går, og en mindre god malle er igjen en mye farligere hund enn en mindre god retriever.

Jeg sier ikke at alle maller er sånn, men det er ikke hunden du kjøper dersom du skal drive med agility eller lydighet på hobbynivå uten å ha ambisjoner om noe mer. Det er litt som å kjøpe en sportsbil som går veldig fort men har dårlige kjøreegenskaper, når man egentlig trenger en traust stasjonsvogn.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kan du si noe om hva slags type tilrettelegging du tenker på? Det har jeg nemlig lurt litt på tidligere, nemlig. :)

Jeg kan beskrive hvordan det er å leve med maller jeg. Vi har hatt tre stk i hus og det kommer ikke flere. Noensinne. Når du aldri kan ha bikkja i noe annet enn førerline på 2 meter fordi alt over det medfører risiko for jakt. Når du går på ski med hunden, men må ha på munnkurv fordi den ikke skal jakte på andre skiløpere eller spise hunder du passerer. Når du ikke kan ha hunden løs i hagen på sommeren fordi det finnes andre dyr i terrenget. Selv om hagen er inngjerdet forsvarlig. Når du har en hundegård som er 2.20m høy og mallen hopper med hodet over kanten. Når du vet at om du anskaffer katt, så er det med flere liv som innsats. Når du fjerner ringeklokken fordi ingen kommer innenfor døren uten at du er klar over det likevel. Når valpen på 6 mnd blir borte i et døgn på elgjakt og du bare hører losen i det fjerne. Siste gangen mallen var løs, var da han jaktet på ruteflyet til København. Eller som hunden som var så hundeaggresiv at koblingen etterhvert gikk på de som var i andre enden av båndet. Det er en grunn til å skaffe seg malle og det er et behov for en heftig hund. Det er 365 andre grunner til å ikke gjøre det.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aussie kan nok passe fint til det du beskriver, men kan være greit å styre unna de største/groveste utstillingsvariantene med tanke på agilityen. Det eneste med aussien er at den har vokt og skarphet i seg, så greit å være obs på det og finne fra gode linjer med god mentalitet. Det har vært (er?) en del dårlig avl på aussien, så man får lete litt for å finne en god en.

Labradorer er jo trivelige, men de hevder seg ikke akkurat i agility :) Kanskje ei lita og nett tispe vil kunne gjøre det bra, så kan jo være verdt å sjekke ut. Har du vurdert jaktgolden? Der selges det til de som vil ha en sportshund og flere brukes i ag og lp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jaktlab tispen jeg hadde var 22.5 kg når hun var i optimal konkurransekondisjon. Ingen bc men hun kom seg greit opp i h3 /ag2. :)

(Omplasseringshund, begynte med ag ved 4 1/2 års alder.)

Ja, men har inntrykk av at det er får jaktlabradoroppdrettere som vil selge til noen som ikke skal bruke hunden til jakt, derfor jeg ikke nevnte jaktvarianten :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan beskrive hvordan det er å leve med maller jeg. Vi har hatt tre stk i hus og det kommer ikke flere. Noensinne. Når du aldri kan ha bikkja i noe annet enn førerline på 2 meter fordi alt over det medfører risiko for jakt. Når du går på ski med hunden, men må ha på munnkurv fordi den ikke skal jakte på andre skiløpere eller spise hunder du passerer. Når du ikke kan ha hunden løs i hagen på sommeren fordi det finnes andre dyr i terrenget. Selv om hagen er inngjerdet forsvarlig. Når du har en hundegård som er 2.20m høy og mallen hopper med hodet over kanten. Når du vet at om du anskaffer katt, så er det med flere liv som innsats. Når du fjerner ringeklokken fordi ingen kommer innenfor døren uten at du er klar over det likevel. Når valpen på 6 mnd blir borte i et døgn på elgjakt og du bare hører losen i det fjerne. Siste gangen mallen var løs, var da han jaktet på ruteflyet til København. Eller som hunden som var så hundeaggresiv at koblingen etterhvert gikk på de som var i andre enden av båndet. Det er en grunn til å skaffe seg malle og det er et behov for en heftig hund. Det er 365 andre grunner til å ikke gjøre det.

Dette er mye av det jeg har tenkt og grunnen til at jeg har utelukket rasen for min del. Men ingen av mallene jeg har møtt de siste par årene har vært slik. Det har vært (relativt) sosiale, kontrollerbare hunder som slapper av når de ikke er på jobb, og ikke sitter i beinet på deg om de har en dag eller to uten aktivitet. Er det rasen, folkene eller forventningene som er annerledes? Er det så mye av hverdagen deres jeg ikke ser, selv om de fungerer fint på treff og kurs? Er avlen endret med tanke på en mer tilpasset familiehund?

Jeg har nok fortsatt ikke behov for den heftigheten man får med en malle, men man kan jo drømme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Dette er mye av det jeg har tenkt og grunnen til at jeg har utelukket rasen for min del. Men ingen av mallene jeg har møtt de siste par årene har vært slik. Det har vært (relativt) sosiale, kontrollerbare hunder som slapper av når de ikke er på jobb, og ikke sitter i beinet på deg om de har en dag eller to uten aktivitet. Er det rasen, folkene eller forventningene som er annerledes? Er det så mye av hverdagen deres jeg ikke ser, selv om de fungerer fint på treff og kurs? Er avlen endret med tanke på en mer tilpasset familiehund?

 

Jeg har nok fortsatt ikke behov for den heftigheten man får med en malle, men man kan jo drømme.

Dette kan ikke jeg svare på. Jeg har kun kontakt med en malle oppdretter nå og de selger hunder primært til bruks og sport.

Min erfaring med maller er selvfølgelig farget av å ha individer som var svært krevende. De fikk mye mosjon og mental stimuli. De var avslappede rolige hunder inne hjemme. Men det var hunder som var på jobb hvert minutt de var utenfor døra. Hvis man trenger hunder med mye alvor, god dose skarphet, en avsindig jaktlyst og et mot som matcher fysikken, så er malle en perfekt hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan beskrive hvordan det er å leve med maller jeg. Vi har hatt tre stk i hus og det kommer ikke flere. Noensinne. Når du aldri kan ha bikkja i noe annet enn førerline på 2 meter fordi alt over det medfører risiko for jakt. Når du går på ski med hunden, men må ha på munnkurv fordi den ikke skal jakte på andre skiløpere eller spise hunder du passerer. Når du ikke kan ha hunden løs i hagen på sommeren fordi det finnes andre dyr i terrenget. Selv om hagen er inngjerdet forsvarlig. Når du har en hundegård som er 2.20m høy og mallen hopper med hodet over kanten. Når du vet at om du anskaffer katt, så er det med flere liv som innsats. Når du fjerner ringeklokken fordi ingen kommer innenfor døren uten at du er klar over det likevel. Når valpen på 6 mnd blir borte i et døgn på elgjakt og du bare hører losen i det fjerne. Siste gangen mallen var løs, var da han jaktet på ruteflyet til København. Eller som hunden som var så hundeaggresiv at koblingen etterhvert gikk på de som var i andre enden av båndet. Det er en grunn til å skaffe seg malle og det er et behov for en heftig hund. Det er 365 andre grunner til å ikke gjøre det.

Bortsett fra å være dust med folk og andre bikkjer, er dette en beskrivelse av helt normal hund i min bok :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bortsett fra å være dust med folk og andre bikkjer, er dette en beskrivelse av helt normal hund i min bok :D

Og hva betyr vel litt dust med folk og andre bikkjer, sånn egentlig? Det gir jo litt spenning i hverdagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle rådene, dette hjelper veldig på rasevalg, blir jo ikke før om en god del år, men jeg liker å ha ting klart;)

Malle hadde egentlig vært drømmehunden, men vi får se om den passer like godt inn om 5-8 år. Kelpie er en veldig sterk nummer to, med border Collien hengende etter;)

Men nå lurer jeg på noe, jeg kan vel med en gang si at jeg ønsker en arbeidshest av en hund, noe jeg ikke har i dag. Kjenner også flere BC, som ikke synes at det er noe gøy å jobbe, selvsagt er jo alle ulike, men når man ser på et kull og er med dem, er det noen "tester" man kan gjøre for å finne ut hvem som er mest arbeidsvillig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er mye av det jeg har tenkt og grunnen til at jeg har utelukket rasen for min del. Men ingen av mallene jeg har møtt de siste par årene har vært slik. Det har vært (relativt) sosiale, kontrollerbare hunder som slapper av når de ikke er på jobb, og ikke sitter i beinet på deg om de har en dag eller to uten aktivitet. Er det rasen, folkene eller forventningene som er annerledes? Er det så mye av hverdagen deres jeg ikke ser, selv om de fungerer fint på treff og kurs? Er avlen endret med tanke på en mer tilpasset familiehund?

Jeg har nok fortsatt ikke behov for den heftigheten man får med en malle, men man kan jo drømme.

Nei, maller flest er ikke sånn. En normal (bruks)malle er en ganske normal hund. De vil mye, har en del meninger, vokt og kan ha mye jakt, men i bunn å grunn fortsatt en ganske normal hund. Dessverre er det jo ganske mange dårlige maller, så faren for å få en dårlig en (i en eller annen grad) er nesten større enn sannsynligheten for å få en sånn en som man helst vil ha. Det er jo mange nivå av dårlige da, alt fra store mentale brister til mindre utfordringer i hverdagen.

Tusen takk for alle rådene, dette hjelper veldig på rasevalg, blir jo ikke før om en god del år, men jeg liker å ha ting klart;)

Malle hadde egentlig vært drømmehunden, men vi får se om den passer like godt inn om 5-8 år. Kelpie er en veldig sterk nummer to, med border Collien hengende etter;)

Men nå lurer jeg på noe, jeg kan vel med en gang si at jeg ønsker en arbeidshest av en hund, noe jeg ikke har i dag. Kjenner også flere BC, som ikke synes at det er noe gøy å jobbe, selvsagt er jo alle ulike, men når man ser på et kull og er med dem, er det noen "tester" man kan gjøre for å finne ut hvem som er mest arbeidsvillig?

Sånn er det med alle, jeg har en malle som helst ligger på ryggen i sola og koser seg, som jeg knapt nok får til å løpe etter en ball. Første steg uansett rase er jo å finne rett kull. Kull fra linjer med dokumenterte bruksegenskaper og ikke et tilfeldig bakgårdsoppdrett. Deretter så gjelder det jo å se på valpenene. Hvem som er mest aktiv, hvem som er mest frempå, nysgjerrig, lekelyst osv :) Selve arbeidslysten er vell vanskelig og teste, men du kan jo ihvertfall sjekke hvem som er lettest å motivere, gjennom lek, mat osv. :)

Edit: En bc er ikke noe mindre arbeidsvillig enn en malle, men rasen bc er også delt så man er her også avhengig av å kjøpe hund fra rett plass.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...