Gå til innhold
Hundesonen.no

Å sette seg inn i en ny rase - kjennskap til linjer/helse/ mentalitet på cocker spaniel?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg har et veldig godt inntrykk av engelsk springer spaniel. Har retriever selv. Det eneste jeg synes er negativt med ESS'en er pelsen som er utrolig kronisk på å bli søkkvåt, skitten og full av sand (i forhold til labradoren min) og at ørene er alt for lange til å være fornuftig :lol:

Men energinivået er retriever ++, vanvittig hyggelig gemytt på ESS'ene og kjempehendig størrelse.

Ørelengden varierer en del mellom linjene. Min har ikke spesielt lange ører.

De drar inn mye dritt og sand ja, men er også veldig lettlærte, så min løper rett inn på badet etter langturer ute og setter seg i dusjen :) og bare venter på at jeg skal gi henne en rask dusj. :)

  • Svar 142
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Som et resultat av blant annet denne tråden, ligger det nå verdens skjønneste 13 uker gamle springer-tispevalp ved siden av meg på gulvet. Zelfas Batgirl, etter Desperados Zelda og Dexbenella Sirius

Muligens noe OT iom at trådstarter har spurt etter erfaringer med show cocker, men her var det mange uttalelser om working spaniels på gang gitt Min erfaring stemmer vel ikke helt med alle uttale

Synd at du tok beskrivelsen personlig, det var absolutt ikke meningen. TS var ute etter en egnet hund uten for mye pelsstell og det har jeg tipset om. Tråden skal IKKE handle om en hund spesielt og je

Skrevet

Jeg vil anbefale deg å dra på besøk til oppdrettere, gjerne spørre om å få være med på tur eks så kan du se hvor aktive hundene er på tur og hvordan de er i ulike settinger :)

Min mor har hatt to cockere nå fra to ulike oppdrettere litt utenfor Bergen som samarbeider litt. Jeg vet hun ene ihvertfall har syklet litt med sine cockere, så jeg de vil nok passe fint til den aktiviteten du skisserer :) Det er utrolig mye pelsstell på rasen. Pelsen passer seg ikke spesielt godt til turer i skog, men det finnes jo alltid ting man kan gjøre for at det skal bli enklere. Jeg syns selv det er en herlig rase :ahappy:

Har ho fra Hålandsdalen sånn rent tilfeldigvis??

Bikkja egner seg ypperlig til skauturer den, pelsen og rulling i røsslyng-ikke fullt så godt. Det er store forskjeller mellom hvor mye som fester seg fra hund til hund. Vår er slettes ikke galen. Hvis en skal stille i nærmeste fremtid, kan en alltids bruke dress. Vi er ikke på utstillinger og har gått for sportsklipp.

@kanga hvis en klipper pelsen på ørene, krymper lengden betraktelig :ahappy: Men de har jo en funksjon på å danne trakt mot nesa når bikkja jobber. Avlen har bare dratt det litt langt (som diverse andre egenskaper på mange raser)

@Huldra jeg har hørt andre springerfolk også si at de har inntrykk av at cockere krever mer på noen fronter enn det springerne gjør. Jeg er ikke sikker på om det skyldes oppdragelsen.

Til co; welshen går ofte for å være enda mer turbo enn cocker og springer, selv om den er ca i midten av disse på størrelse.

Skrevet (endret)

Dette synes jeg er artig; hvordan våre ulike oppfatninger av aktivitet kommer til uttrykk :ahappy:. @Huldra opplever at cockeren er mer aktiv / villere enn springere, mens @Kangerlussuaq formidler at hun opplever ESS som retrievere ++ hva aktivitet gjelder. Jeg for min del har en forestilling om at cocker (ikke jaktvarianten) umulig kan overgå flaten (da går jeg utfra min egen med høyt stress, samt topptrent).

Pelsen skremmer meg ikke (tror jeg... med mindre det er av type amerikaner). Effileringssaksen ligger klar, og jeg en eventuelt sportsklipp tenker jeg er grei. Imidlertid tror jeg at jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og gått i emosjonell fosterstilling om jeg hadde hatt en krøllehund som hadde rullet seg i røsslyng :P

PS: jeg er tydeligvis fortsatt newbie på mentions, så er usikker på om de fungerer :icon_cry:

Edit: forøvrig, hvis dere ser på profilbildet, er jeg ikke så ukjent med hunder som tar med seg naturen hjem...

Endret av Zappa
Skrevet

Dette synes jeg er artig; hvordan våre ulike oppfatninger av aktivitet kommer til uttrykk :ahappy:. @Huldra opplever at cockeren er mer aktiv / villere enn springere, mens @Kangerlussuaq formidler at hun opplever ESS som retrievere ++ hva aktivitet gjelder. Jeg for min del har en forestilling om at cocker (ikke jaktvarianten) umulig kan overgå flaten (da går jeg utfra min egen med høyt stress, samt topptrent).

Pelsen skremmer meg ikke (tror jeg... med mindre det er av type amerikaner). Effileringssaksen ligger klar, og jeg en eventuelt sportsklipp tenker jeg er grei. Imidlertid tror jeg at jeg hadde fått nervøst sammenbrudd og gått i emosjonell fosterstilling om jeg hadde hatt en krøllehund som hadde rullet seg i røsslyng :P

PS: jeg er tydeligvis fortsatt newbie på mentions, så er usikker på om de fungerer :icon_cry:

Edit: forøvrig, hvis dere ser på profilbildet, er jeg ikke så ukjent med hunder som tar med seg naturen hjem...

He he - det JEG kan si om aktivitetsnivået til springer (vurdert utfra min og de jeg omgås), er at de har høyt aktivitetsnivå men ikke på "flat"-måten. (Slik jeg opplever flaten sett utenfra - ikke hatt flat selv, men har hatt labrador). Springeren opplever jeg å ha god avknapp. Og er mer "samlet". sammenlignet med irsk-setteren min så syns jeg at springeren har høyere aktivitetsbehov, men er enklere å styre der fordi hun også kan ta det ut med "hodebry" der setteren krever fysisk fostring. Min springer jobber med høyt fokus og intensitet, men det koker sjelden over slik at hun blokkerer for input fra meg. Min har ganske sterke jaktinstinkter ift fugl, selv om hun ennå bare er unghund.

Det er det høye aktivitetsnivået og energien jeg virkelig liker hos min springer. Sammen med den enkle av-knappen :)

Ift retrievere så syns jeg springeren er enklere å dressere og trene med enn feks labradoren min var i sin tid. Han var nok typisk "hektisk unghund" frem til han var ca 3 år. Og dette ser jeg ikke hos frk Springer. Hun er mye mer samlet. Så jeg foretrekker nok springer fremfor labrador av den grunn også.

Skrevet

Engelsk springer spaniel er da mye enklere å trene med enn en labrador for an obvious reason: labradoren er sta. Den skal være sta, det ligger jo i rasebeskrivelsen. Spanielen er mye mer formelig og ikke like sta og personlighetsfyllt som labradoren er.

Forøvrig er det jo litt rart å sammenlikne en tispe av en rase med en hannhund av en annen rase, men hver og en om sitt altså :P

Skrevet

@Kangerlussuaq: Jeg om mitt - jeg ser ikke noe vansker med å inkludere både flat og labrador i gruppen du kalte retrievere da du plasserte ESS energimessig som retriever ++ :D

Skrevet

Engelsk springer spaniel er da mye enklere å trene med enn en labrador for an obvious reason: labradoren er sta. Den skal være sta, det ligger jo i rasebeskrivelsen. Spanielen er mye mer formelig og ikke like sta og personlighetsfyllt som labradoren er.

Forøvrig er det jo litt rart å sammenlikne en tispe av en rase med en hannhund av en annen rase, men hver og en om sitt altså :P

Ingen grunn til å være hårsår på labbens vegne - jeg liker godt begge rasene jeg :P:)

Vedr begrepet "personlighetfyllt", så gidder jeg ikke kommenter det. :teehe::lol:

Det er forøvrig ikke staheten jeg finner "utfordrende" med labradoren. Det var mer den hektiske adferden i unghundtiden. Som gjør at de i mine øyne altfor ofte anbefales som "enkle familiehunder" når de tvert imot de første 3 årene er mer enn en håndfull. Nok OT.

Ift trådens tema så tror jeg at det hos springer generelt er enklere å ende opp med en bra hund uten adferds-utfordringer enn hos cocker. Møtt en del trivelige cockere, men også noen helt motsatt, inkl enkelte med utpreget samkjønnsaggresjon ev generell hundeaggresjon/utagering. jeg har ennå til gode å møte en gretten springer :)

Skrevet

@Kangerlussuaq: Jeg om mitt - jeg ser ikke noe vansker med å inkludere både flat og labrador i gruppen du kalte retrievere da du plasserte ESS energimessig som retriever ++ :D

Var overhodet ikke deg jeg refererte til så dont worry :P

Skrevet

Var overhodet ikke deg jeg refererte til så dont worry :P

Da er jeg enda mer forvirret ?

Ift trådens tema så tror jeg at det hos springer generelt er enklere å ende opp med en bra hund uten adferds-utfordringer enn hos cocker. Møtt en del trivelige cockere, men også noen helt motsatt, inkl enkelte med utpreget samkjønnsaggresjon ev generell hundeaggresjon/utagering. jeg har ennå til gode å møte en gretten springer :)

Aaaah! Jeg prater meg bort i egen tråd om energi o.l.

Det du sier om møter med noen utrivelige cockere er en av hovedgrunnene til denne tråden: håpet er jo (hvis det blir cocker) å få innsikt i hvilke linjer i rasen det er klokt å holde øye med for å kunne unngå helseutfordringer og aggressivitet.

Jeg har noen i slekta som måtte avlive cockeren sin da den var halvannet år grunnet aggresjon m/ bitt av barn.

Spørsmålet er om det er mulig å finne en cocker etter mine ønsker, eller om det er lurere å gå over til feks ESS.

Informasjonen siver inn, og jeg er innmari glad for det ?

Guest vivere
Skrevet

Jeg har noen i slekta som måtte avlive cockeren sin da den var halvannet år grunnet aggresjon m/ bitt av barn.

Spørsmålet er om det er mulig å finne en cocker etter mine ønsker, eller om det er lurere å gå over til feks ESS.

Informasjonen siver inn, og jeg er innmari glad for det

Jeg aner nesten ingenting om cockere bare så det er sagt, eneste unntaket er at en i slekta har hatt både sort/hvite og en rød og at naboen hadde en sort/hvit.

Jeg var engang på et seminar om "utrivelige hunder" og der ble den røde cockervarianten nevnt som mer aggressiv enn den sort/hvite. Årsaken var visstnok en amerikansk import av en særs god rød/hvit som "alle" ønsket parret med sine hunder og at den røde importen ikke var "helt på stasjonen" sånn mentalt sett.

Skrevet

@ Er det noe som er aktuelt i dag? Har ikke hørt om aktuelle tilfeller av det nå, trodde de hadde klart å avle det bort?

Skrevet

@ Er det noe som er aktuelt i dag? Har ikke hørt om aktuelle tilfeller av det nå, trodde de hadde klart å avle det bort?

Det er den informasjonen jeg fikk da jeg kjøpte springer nå, at dette ennå fantes sporadisk.

Hos cocker kan jeg ikke annet enn via det som står referert i fagartiklene. Men jeg hører det nevnt nå og da i andre sammenhenger (hunde-aktiviteter).

Lagt til: Så jeg tenker at det er viktig å sjekke opp. Når man skal velge linjer/oppdrettere.

Skrevet

Red rage syndrome finnes på både cocker og welsh springer, men det er ikke særlig utbredt etter det jeg har lest.

Jeg har akkurat vært med på kurs med en springer, en flat og en cocker og jeg må si at jeg opplever cockeren som den mest aktive og mest "travle" av de tre. Cockeren virker mer reaktiv og alle reaksjoner skjer ti ganger raskere enn hos flaten feks og raskere enn hos springeren også. Jeg tror at en cockereier må ha en stor dose tålmodighet og humor - herlige små vesner med masse kreativitet og intensitet :D

Ellers må jeg si at jeg trener sammen med en dp springer og to jaktspringere. Personlig foretrekker jeg jaktspringernes væremåte veldig. De virker mer fokuserte og arbeidsvillige. De er også mye nettere og lettere i kroppen og har kortere tettere pels.

Skrevet

Nå er det noen år siden jeg hadde cockere i mitt liv, men siden de fortsatt sier de jobber med å avle seg bort fra dårlig gemytt, så er det kanskje gjeldende enda, snart 30 år senere.

Den gangen så var det røfflig delt 2 typer cocker spaniel. Du hadde de søte snille som ble spaghettimyke om du tok på dem, også hadde du de som ikke var sånn :P De som ikke var sånn, kunne fint være sosiale og trivelige hunder, helt til de fikk noe de syns de burde passe på. Som mat, et tyggebein, en godbit, et teppe, en sofa, et soverom osv. Da ble de noen små monster som mer enn gjerne kasta seg inn i en kamp om hva det nå enn det var de syns de eide sjøl. Jeg hadde f.eks et forholdsvis heftig møte med ei frøken som mente at siden hun hadde klart å åpne kjøleskapsdøra, så burde hun få spise opp stekesmøret. Hun syns ikke noe om at jeg dytta henne ut av kjøleskapet med langkosten, og lagde fine tannmerker helt opp til toppen av skaftet. Både hund og menneske kom ut av det hele da, både i kropp og sjel ;)

Jeg er litt usikker på hvor mye raging syndrome det egentlig har vært på cockerene, jeg har kjent et par sinna-cockere, men de har ikke vært sånn som det beskrives at rage syndrome-cockere er. De var bevisste og klare i hodet, de hadde bare et helvetes ressursforsvar om de får utvikle den delen av seg. Og det er fort gjort å la en cocker få utvikle den delen av seg, for seriøst, det finnes lite som er så nusselig og ser så uskyldig ut som en cockervalp altså, de er jo bare bedårende. Det er langt mellom de som klarer å være konsekvent og streng (og med streng mener jeg ikke voldelig eller usaklig) med noe så søtt, og cockeren er akkurat så smart at den veit å utnytte det.

Jeg kan ikke si at jeg kjenner igjen cockeren som en veldig aktiv hund, de ligger vel på normalen? Jeg syns derimot at de kan være ganske svimete og ukonsentrerte (og jaktcockerene er gjerne høye i stress og svimete av den grunn). Ang pelsstell, så har roan-fargene og rød/hvit eller sort/hvit vært mindre pelsa enn ensfargede, og de sorte har vært mer pelsa enn de røde, og jo mer sort på roan/flerfarget, jo mer pels har det vært. Jeg veit ikke om det er helt sånn nå, men det kan du jo evt høre med oppdretter om.

Skrevet

Jeg spurte likegodt en erfaren "cocker-dame" som jeg var på kurs hos i kveld, ang rage-syndromet.

Fikk følgende svar:

På 90-tallet var det et problem, hos ensfarvede røde og sorte cockere. Etter denne tid har man i Norden aktivt krysset de ensfarvede med de flekkede (som ikke har dette i samme grad), og problemet har dermed blitt betydelig mindre. I England derimot har de holdt på det gamle med å ikke krysse de ulike fargetypene, så der er rasen nærmest todelt - ift farver/farvetegninger, og dermed også forekomsten av rage-syndromet. I tillegg har omtrent alle cockere en periode i unghund-fasen der de har utpreget ressursforsvar, og da er det viktig med en eier som kan håndtere dette slik at det ikke utvikler seg videre. Selv kjøper denne personen sine hunder i Sverige, men har valgt å holde seg unna jaktvarianten da de blir for "høyt-flyvende" (dvs stressa) ift annet enn jakt. Ofte dårligere på spor, forde de ikke evner å samle seg på samme måten som "ikke-jakt"-varianten (stressa og vimsete) , og de blir lett forstyrret av sine jaktinstinkter når de jobber.

@Turb - din opplevelse av jakt-springer versus vanlig deles ikke av mange aktive som bruker springer i ymse bruksgrener, dels av samme grunn som med cockeren nevn over. Jaktentusiastene derimot ser den nok som eneste aktuelle variant. Jeg hellte mer til jaktvarianten selv før jeg ble bedre kjent med rasen. Nå heller jeg mye mer mot en brukandes dual-pupose.

Ift fysikken - så sliter jaktvarianten med spesielt skuldrene. Det er nå vanskelig å finne mange jakt-springere som har korrekte vinkler i skulderledd, og som dermed ikke har betydelig økt risiko for slitasjeskader. Derfor velges denne varianten nå bort av en del som kjenner rasen fra før og som ser seg om etter springer igjen.

Skrevet

Innspillene som er gitt i denne tråden er gull verdt! Jeg opplever til og med å ha blitt ørlite klokere☺️

Keep it comin'

Skrevet

Har ho fra Hålandsdalen sånn rent tilfeldigvis??

Jo, det stemmer :) Kennel West Side Story og Kennel Twin Peaks. Det er jo noe TS kan sjekke opp i. De holder som sagt til litt utenfor Bergen. Min mor kan sterkt anbefale de når det gjelder å avle friske hunder ihvertfall.
Skrevet

Jeg spurte likegodt en erfaren "cocker-dame" som jeg var på kurs hos i kveld, ang rage-syndromet.

Fikk følgende svar:

@Turb - din opplevelse av jakt-springer versus vanlig deles ikke av mange aktive som bruker springer i ymse bruksgrener, dels av samme grunn som med cockeren nevn over. Jaktentusiastene derimot ser den nok som eneste aktuelle variant. Jeg hellte mer til jaktvarianten selv før jeg ble bedre kjent med rasen. Nå heller jeg mye mer mot en brukandes dual-pupose.

Ift fysikken - så sliter jaktvarianten med spesielt skuldrene. Det er nå vanskelig å finne mange jakt-springere som har korrekte vinkler i skulderledd, og som dermed ikke har betydelig økt risiko for slitasjeskader. Derfor velges denne varianten nå bort av en del som kjenner rasen fra før og som ser seg om etter springer igjen.

Godt å få bekreftet det jeg har lest om rage syndrome på cocker. Fint at oppdrettere har tatt ansvar og forsøker å avle seg bort fra saken. Har alltid les at det har vært relativt sjeldent i Norden.

Ja jeg har også hørt at jaktvarianten har problemer med skuldre og at en del av dem har buede overarmsbein. Har ikke sett det selv, men jeg har stort sett møtt jaktspanieler fra to oppdrettere så da er jo utvalget litt mer begrenset.

Egentlig synes jeg det er positivt å høre at dp varianten er mer brukandes innen bruksgrener enn den rene jaktvarianten, siden man da får en hund som man både kan stille og jobbe med. Jaktvarianten er jo liten vits i å stille.

Har møtt flere av jaktvarianten enn dp varianten så det jeg har opplevd kan godt skyldes de individene og ikke typen per se.

Utstillingsvarianten har jeg bare møtt noen få av og de hadde jeg ikke sansen for pga hengende hud under øynene, noe jeg synes er lite tiltalende.

Skrevet

@: jeg har tenkt videre over følgende uttalelse fra den erfarne cockerpersonen

"I tillegg har omtrent alle cockere en periode i unghund-fasen der de har utpreget ressursforsvar, og da er det viktig med en eier som kan håndtere dette slik at det ikke utvikler seg videre."

Kan dette virkelig stemme? I min bok, med noe - men likevel begrensede - erfaring er ressursforsvar delt inn i to typer. Den ene er påført etter uvettig idiothåndtering fra eiere, den andre typen ser jeg for meg at ligger genetisk i arvematerialet. Den sistnevnte typen er alltid tilstede i mindre eller større grad, og må tas hensyn til. Den kan håndteres, men det krever en årvåkenhet fra eier. Er det virkelig slik at ALLE cockere har dette i unghundperioden, og hvis det håndteres riktig forsvinner det uten behov for fortsatt årvåkenhet?

Forstå meg rett: som hundeeier kreves det en bevissthet rundt dyrets atferd, men etter å ha levd med ekstra årvåkenhet mtp samkjønnsaggressivitet og overslagsbiting så falmer interessen brått sterkt for cockeren. Dog: jeg skal fortsette å samle inn informasjon før jeg tar en endelig avgjørelse.

Jo, det stemmer :) Kennel West Side Story og Kennel Twin Peaks. Det er jo noe TS kan sjekke opp i. De holder som sagt til litt utenfor Bergen. Min mor kan sterkt anbefale de når det gjelder å avle friske hunder ihvertfall.

Jeg er orientert om disse to og samarbeidet dem imellom. Jeg har tatt kontakt og venter ivrig på svar
  • Like 1
Skrevet

@: jeg har tenkt videre over følgende uttalelse fra den erfarne cockerpersonen

"I tillegg har omtrent alle cockere en periode i unghund-fasen der de har utpreget ressursforsvar, og da er det viktig med en eier som kan håndtere dette slik at det ikke utvikler seg videre."

Kan dette virkelig stemme? I min bok, med noe - men likevel begrensede - erfaring er ressursforsvar delt inn i to typer. Den ene er påført etter uvettig idiothåndtering fra eiere, den andre typen ser jeg for meg at ligger genetisk i arvematerialet. Den sistnevnte typen er alltid tilstede i mindre eller større grad, og må tas hensyn til. Den kan håndteres, men det krever en årvåkenhet fra eier. Er det virkelig slik at ALLE cockere har dette i unghundperioden, og hvis det håndteres riktig forsvinner det uten behov for fortsatt årvåkenhet?

Forstå meg rett: som hundeeier kreves det en bevissthet rundt dyrets atferd, men etter å ha levd med ekstra årvåkenhet mtp samkjønnsaggressivitet og overslagsbiting så falmer interessen brått sterkt for cockeren. Dog: jeg skal fortsette å samle inn informasjon før jeg tar en endelig avgjørelse.

Ja, det er slik hun beskriver dette. Så slik JEG tolker det er der en genetisk basis for et visst ressursforsvar, men at det KAN holdes i tømme gitt en årvåken eier som både bruker hunden aktivt og som vet hvordan man skal håndtere dette fpr å unngå en eksalering.

Det hun også er klar på (er på kurs i helga og det er hun som har kurset) er at cocker IKKE er en selskapshund. Og at de må få brukt seg aktivt for ikke å utvikle negative trekk. Og at grunnen til mye problemer med adferd hos rasen skyldes understimulering - de er ikke i stand til å takle å ikke bli brukt.

Skrevet

Jeg tenker at rage-syndromet er en ganske heftig atferdsforstyrrelse som omtrent krever avliving, mulig jeg tar feil. Atale hunder som ikke eier oppdragelse, eller generelt hunder med dårlig gemytt spesielt mtp ressursforsvar, det er noe annet. De klikker ikke med rullegardinen nede slik som 2ne beskriver, de er mer sånn hele tiden i alle utløsende situasjoner. Jeg trodde rage var mer uprovosert. Men nok om det. Det var nytt for meg at det fantes på springer, jeg tenker at det ikke kan være det samme, pga genetikken bak, men igjen - jeg kan ta feil. Likevel tror jeg det evt handler mer om dårlig gemytt/oppdragelse. Har møtt svært få springere med denne problematikken, men noen kan klikke i vinkel når de først klikker, og gå litt over stokk og stein. Greit å ha avklart sånt med oppdretter før man kjøper valp. Det høres også merkelig ut at cockeren skal ha en periode hvor dette kan gjøre seg gjeldende, men hvis spøkelsesalder også er forbigående, så hvorfor ikke..? Jeg kjenner ikke cocker så godt.

Skrevet

Jeg tenker at rage-syndromet er en ganske heftig atferdsforstyrrelse som omtrent krever avliving, mulig jeg tar feil. Atale hunder som ikke eier oppdragelse, eller generelt hunder med dårlig gemytt spesielt mtp ressursforsvar, det er noe annet. De klikker ikke med rullegardinen nede slik som 2ne beskriver, de er mer sånn hele tiden i alle utløsende situasjoner. Jeg trodde rage var mer uprovosert. Men nok om det. Det var nytt for meg at det fantes på springer, jeg tenker at det ikke kan være det samme, pga genetikken bak, men igjen - jeg kan ta feil. Likevel tror jeg det evt handler mer om dårlig gemytt/oppdragelse. Har møtt svært få springere med denne problematikken, men noen kan klikke i vinkel når de først klikker, og gå litt over stokk og stein. Greit å ha avklart sånt med oppdretter før man kjøper valp. Det høres også merkelig ut at cockeren skal ha en periode hvor dette kan gjøre seg gjeldende, men hvis spøkelsesalder også er forbigående, så hvorfor ikke..? Jeg kjenner ikke cocker så godt.

Det at springer også kan ha det er ikke så rart, de to rasene har felles opphav.

Jeg tror det er forskjell, slik jeg har oppfattet det, på rage syndrome, som er voldsomme raserianfall omtrent uten forståelig provokasjon, og ressursforsvaret - som beskrevet ovenfor.

Skrevet (endret)

Min erfaring med cocker spaniel er snever, men jeg har kjent tre stk. veldig godt og dem alle hadde ressursforsvar, til tross for erfarne hundeeiere.

Edit: To av dem var fra utstillingslinjer mens den tredje var fra jakt/brukslinjer.

Endret av Th3a
Skrevet

Det hun også er klar på (er på kurs i helga og det er hun som har kurset) er at cocker IKKE er en selskapshund. Og at de må få brukt seg aktivt for ikke å utvikle negative trekk. Og at grunnen til mye problemer med adferd hos rasen skyldes understimulering - de er ikke i stand til å takle å ikke bli brukt.

Akkurat den unnskyldningen hørtes kjent ut, gitt :) Fra andre selskapsavlede raser/linjer, som opprinnelig var jakthunder, men som i dag bare er litt utrivelige :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hos meg så så morgenrutinene ganske like ut da jeg hadde valp i huset. Valpen våknet som regel tidlig, ofte rundt samme tidspunkt som dere opplever nå. Jeg gikk rett ut med en gang, bare en kort tur for å få gjort det viktigste. Etterpå ble det litt rolig lek eller enkel kontakttrening inne, mest for å få hun i gang uten å gjøre hun helt gira. Så fikk hun frokosten sin, og etter det gikk vi ut igjen for en ny do‑runde. Jeg merket fort at det var bedre å holde morgenen ganske forutsigbar, så hun visste hva som kom og ikke ble stresset. Litt hjernetrim eller en enkel oppgave før jeg dro på jobb fungerte veldig fint det gjorde hun mentalt sliten uten at hun ble overstimulert. Når jeg dro, fikk hun være i valpegrind/et trygt område med noe å tygge på og litt rolig aktivitet. Jeg prøvde å gjøre avskjeden så nøytral som mulig, så det ikke ble noe styr rundt det. Så kort sagt: ut – inn – litt trening – mat – ut igjen – rolig aktivitet - hvile. Det funket veldig bra hos oss.
    • Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du sitter igjen med mange spørsmål. Du gjorde i hvert fall det som er riktig: du hadde begge hundene dine i bånd, og du hadde kontroll på dem da situasjonen oppsto. Det er mer enn man kan si om den andre parten. Når det gjelder spørsmål 1: Det var veldig generøst av deg å tilby å betale veterinærutgiftene, men du hadde egentlig ikke noe ansvar for det. Når det er båndtvang, og den andre hunden går løs uten kontroll, ligger ansvaret hos eieren av den løse hunden. Det er hans plikt å sørge for at hunden ikke skader andre. At du tilbød deg å betale var en fin gest, men det var ikke noe du var juridisk forpliktet til. Når det gjelder spørsmål 2: Siden din hund også ble skadet, og skaden nå har utviklet seg til noe alvorlig, er det helt rimelig å ta opp dette med eieren av den løse hunden. Du hadde hunden din i bånd, du fulgte reglene, og du gjorde det du kunne for å unngå situasjonen. Det er ikke du som har skapt risikoen her. Det er eieren av den løse hunden som har ansvaret for at hans hund gikk bort til dine og startet en slåsskamp. Det er derfor helt naturlig at han bør dekke kostnader som går utover forsikringen din, spesielt når det nå er snakk om omfattende behandling eller i verste fall avliving. Dette er ikke noe du skal stå alene med. Kort oppsummert: – Du hadde kontroll på dine hunder. – Han hadde ikke kontroll på sin. – Det var båndtvang. – Det var hans hund som oppsøkte og startet konflikten. – Dermed ligger ansvaret hos ham, ikke deg. Jeg ville tatt en rolig, saklig prat med eieren og forklart situasjonen slik den faktisk er. Hvis han nekter ansvar, kan du vurdere å ta det videre gjennom forsikring eller juridisk rådgivning. Du står sterkt i denne saken.
    • Det du beskriver her er en veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du føler deg usikker på hva som er riktig å gjøre. Selv om du ikke har sett hendelsene selv, så er det helt naturlig å reagere når du får høre om ting som kan være skadelig både fysisk og psykisk for en unghund. Når det gjelder person 1, så høres det ut som hun gjør så godt hun kan, men at hun kanskje mangler kunnskap og struktur. Det er ikke uvanlig at unge hunder blir litt «for mye» for eiere som ikke er forberedt på hvor krevende den perioden kan være. Det er ting som kan løses med veiledning, kurs og bedre rutiner. Det som bekymrer mest er det du beskriver om person 2. Slag, spark, strup som straff, og å kaste en valp i veggen er alvorlige ting. Det er ikke snakk om «streng oppdragelse», men om handlinger som kan skade hunden både fysisk og mentalt. At han i tillegg er bevisst på å ikke bli sett, gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Selv om du ikke har sett det selv, så betyr det ikke at du må ignorere det. Du har fått informasjon fra en person som faktisk er til stede, og det er lov å reagere på det. Oppdrettere ønsker som regel å vite om slike ting, nettopp fordi de har ansvar for avkommet sitt og vil at hundene skal ha det bra. Du kan gi beskjed på en forsiktig måte, uten å komme med bastante påstander bare si at du har fått høre ting som gjør deg bekymret, og at du synes oppdretter bør være klar over det. Hvis du føler at situasjonen er alvorlig nok, kan du også vurdere å melde en bekymring anonymt til Mattilsynet. De krever ikke bevis for å vurdere en sak  de gjør egne undersøkelser. Det viktigste er at noen sier ifra når en hund kan være i fare. Jeg synes ikke du skal sitte med dette alene. Når det gjelder dyrevelferd, er det alltid bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite. jeg vil ha ringt politiet om nr 2. om du ikke melde det inn så er du på en måte å hjelper den eieren med å skade valpen. mattilsynet kan du også ringe
    • Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse, både for deg og hunden din. Du gjorde helt riktige ting i situasjonen: du holdt din egen hund i bånd, du tok ham mellom beina for å beskytte ham, og du forsøkte å få kontakt med eier før hunden kom bort. Det er akkurat slik man skal håndtere et møte med en løs hund som ikke virker under kontroll. Når det gjelder båndtvang, så har du helt rett i at selv om det ikke er generell båndtvang i området, så har eier likevel et ansvar. Hunder som ikke kommer på innkalling, eller som viser aggressiv atferd, skal ikke gå løse. Det står tydelig i hundeloven at hunder skal holdes under kontroll til enhver tid, og at eier har ansvar for å hindre skade på andre hunder og mennesker. Her sviktet han på flere punkter. At han slo og sparket hunden sin er også svært bekymringsfullt. Det er ikke en akseptabel måte å håndtere en hund på, uansett situasjon. Det kan være grunnlag for å melde fra til Mattilsynet hvis du føler deg trygg på det både fordi hunden din ble angrepet, og fordi hans egen hund ble utsatt for vold. Hvis du ønsker å gå videre med saken, kan du: •     dokumentere skadene på hunden din (bilder, veterinær hvis nødvendig) •     skrive ned hva som skjedde mens det fortsatt er ferskt •     vurdere å melde fra til Mattilsynet om volden mot hunden •     eventuelt kontakte kommunen eller politiet hvis du mener hunden utgjør en fare Du har all grunn til å reagere på dette. Det er ikke normalt at en hund går løs uten kontroll, og det er ikke normalt at en eier tyr til vold. Du gjorde alt riktig, og det er bra at du sier ifra det kan forhindre at noe lignende skjer med andre.
    • Hei! Jeg trenger litt råd fra dere som har mer erfaring enn meg. Vi vurderer å kjøpe en Bichon Havanais, og jeg vil gjerne være helt åpen og ryddig i prosessen. Vi har allerede en hund fra før, Diva, og jeg vil gjerne forklare litt om henne når jeg snakker med oppdrettere eller valpekjøpere senere. Diva er en liten blandingshund, rottwailer dobermann, og hun er utrolig snill, rolig og stabil. Hun er ikke dominant, hun lager ikke bråk, og hun fungerer veldig fint sammen med andre hunder. Hun er typen som holder seg til seg selv, men som er sosial og vennlig når hun møter nye dyr og mennesker. Jeg opplever henne som en trygg voksenhund som ikke skaper stress rundt seg. Det jeg kjenner litt på, er at rottwailer dessverre er en rase mange har sterke meninger om. Noen dømmer rasen uten å kjenne den, og jeg er litt redd for at en oppdretter kan misforstå situasjonen eller tenke at Diva kan være et “problem” bare fordi vi allerede har en hund. Jeg vil jo ikke at de skal tro at vi har et utrygt miljø eller at Diva er vanskelig, for det stemmer virkelig ikke. Jeg er også litt redd for at oppdretteren kan angre seg eller ikke vil selge hvis de tror at Diva kan påvirke valpen negativt, selv om hun egentlig er en veldig positiv faktor. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan dere ville presentert dette på en god måte. Hvordan forklarer man at man har en snill, stabil hund fra før uten at det blir tolket feil? Har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem når jeg snakker med oppdrettere? Er det noe jeg bør nevne spesielt, eller noe jeg bør unngå å si? Og er det vanlig at folk dømmer situasjonen bare fordi man har en hund fra før? Tar gjerne imot erfaringer og råd fra dere som har vært gjennom lignende. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke ønsker at noen skal misforstå meg eller bli irritert over at jeg spør. Jeg mener ikke noe galt med dette, jeg prøver bare å gjøre ting riktig fra starten av. Jeg jobber med hunder til vanlig, men akkurat dette med å ta det opp med en oppdretter er litt nytt for meg, og jeg vil være sikker på at jeg formulerer meg på en god måte. Det er viktig for meg at oppdretteren ser at vi ønsker det beste både for valpen og for Diva. Diva er en hund som er vant til små hunder helt siden hun var valp selv, og hun har alltid vært trygg, rolig og stabil rundt dem. Jeg vil bare vise at vi har tenkt gjennom dette, at vi tar det seriøst, og at vi ønsker å gi valpen et godt og trygt hjem uten at noen skal tro noe annet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...