Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg snakket med en kollega i dag om en felles bekjent av oss som plutselig har fått for seg at hun skal redde rasen sin. Dette skal hun da gjøre ved å utavle (krysse inn andre raser) for å prøve å fjerne en hjertefeil som, ifølge henne, 80% av rasen har.

Jeg sitter med litt sprikende meninger om dette, kjenner jeg. På den ene siden synes jeg ideen er god, for det trengs sikkert. På den andre siden er det et livsvarig prosjekt som -kanskje- kan føre dit man faktisk vil. Man kommer samtidig til å bli skutt av resten av rasemiljøet. Og er det virkelig så vanskelig å bruke de beste og friskeste individene, uten å skape for mye innavl og lite genmateriale?

Jeg har ikke helt troen på at det den den "riktige" veien, spesielt hvis man ser etter avlshunder utover i Europa og Amerika. "Men det er bare de samme linjene overalt". Det tror jeg ikke helt på. Det er snakk om en ganske populær rase, både til bruks og familie, så det må finnes linjer som er friske og som samtidig ikke er altfor mye brukt.

Dette blir litt samme greia som Dalmatineren i Pedigree Dogs Exposed, der de blandet inn Pointer for å bli kvitt nyrestein. Man ser jo at kennelklubben der faktisk registrerte hunden til slutt. Kan det skje igjen med andre?

Er det virkelig mulig å redde en rase? Nå vet jeg ikke hva rasemiljøet tenker, men jeg tviler jo på at de synes det her er den beste måten. Er det mulig å redde en rase alene, uten å ha støtte i rasemiljøet? Jeg har ikke helt troa på at én person (uten formell utdannelse innenfor genetikk) klarer å utarbeide en så stor og kompleks plan, men det er nå meg.

Kjør debatt!

Skrevet

Er det cavalieren hun skal redde?

Jeg synes at utkryssing er en veldig god idé. Det har gått så langt hos noen raser at det er uhyre vanskelig å (inn)avle seg ut av krisen, men med utkryssing kan man oppnå gode resultater og det mye fortere. Men problemet er hvordan det skal foregå. Heldigvis ser det ut til at noen raseklubber etter hvert går inn for dette, og dette kan man nå se på utkryssingsprosjektene som i dag foregår hos f.eks. norsk lundehund og irsk rød og hvit setter. Disse prosjektene er nøye planlagt, og det er slett ikke oppdrettere som avler og blander i hytt og vær.

  • Like 2
Skrevet

Om 80% har en sykdom vil det si at omtrent hele rasen bærer på gener av sykdommen. Hvordan kan man da avle vekk sykdommen? Skal man bruke de friske 20%, hva skjer med innavlsgraden hos rasen da? Utkrysning vil gjøre det veldig, veldig mye enklere :)

Ellers er jo prosjektet hennes tafatt med mindre hun har raseklubben med på laget. Hun vil aldri få individene hun krysser med andre raser registrert.

Skrevet

Er det cavalieren hun skal redde?

Hvis det nå er cavalieren - hva med SM? Hva med EF/CCS? Hva med patella? Hva med øyesykdom? Og hvor ble gemyttet av i denne prosessen? Hvis vedkommende skulle klare å avle bort hjertesykdom (som jeg vil påstå er det minste problemet vi har på rasen) er det uansett neppe mye cavalier igjen på andre siden. Og da kan man like gjerne gå for en annen rase.

Skrevet

Hvis det nå er cavalieren - hva med SM? Hva med EF/CCS? Hva med patella? Hva med øyesykdom? Og hvor ble gemyttet av i denne prosessen? Hvis vedkommende skulle klare å avle bort hjertesykdom (som jeg vil påstå er det minste problemet vi har på rasen) er det uansett neppe mye cavalier igjen på andre siden. Og da kan man like gjerne gå for en annen rase.

Størrelsen, gemyttet og den deilige pelskvaliteten er vel det man ønsker å bevare. Ikke nødvendigvis cavalier-utseendet. Jeg er helt for utkryssing, men jeg klarer ikke se for meg hvilke raser som skal egne seg.

  • Like 1
Skrevet

Hvilken rase er det snakk om? Boxer?

Hvis så mange som 80% har problemer tror jeg, som folk over, at innavl og nye problemer pga. det blir vanskelig å unngå hvis man ikke skal bruke hunder utenfor rasen. Jeg støtter prosjektet, og skulle ønske rasemiljøet hiver seg på hvis det faktisk trengs.

Skrevet

Det kan skje på andre raser, som på dalmatiner, ja. Og jeg synes det er en god ide, og noe som med fordel kunne vært gjort på mange andre raser også, men dette er ikke noe man bare starter med for seg selv, da driver man ikke noe annet enn blandingsavl og det fører sjeldent noen vei. Man må være flere og det må være en konkret plan på det, og individene skal etter et par generasjoner selvsagt registreres inn i rasen igjen.

Kjenner ikke til dobermann, men jeg regner med det er ganske likt mange andre ganske populærer raser, de er store i antall, men siden det ofte er mye matadoravl på gode hannhunder så er det ikke så veldig stort genmangfold. Om da 80% av rasen har et problem så er det lite igjen å avle på for å få frem en ny og friskere rase. Men om dette problemet faktisk er så stort da det aner ikke jeg noe om ihvertfall.

Hos belger og hollender bla har vi jo i en del land enda åpne stambøker hvor man kan bruke både registrerte og uregistrete(fci) maller, hollendere og blandingshunder(hollender, malle, schæfer) så lenge de er registrerte linjer i knpv registeret. Man kan jo også i andre land søke om godkjennelse til kryssparring mellom hårlag(farge? litt usikker på den) hvor avkom blir fci registrerte.

Men det må alltid være en plan, et mål og et sammarbeid mellom flere om man skal få til noe og for at resultatet skal bli bra.

Edit: Man har jo også det pågående lundehund/buhund prosjektet, annet grunnlag, men samme greia :)

  • Like 1
Skrevet

Størrelsen, gemyttet og den deilige pelskvaliteten er vel det man ønsker å bevare. Ikke nødvendigvis cavalier-utseendet. Jeg er helt for utkryssing, men jeg klarer ikke se for meg hvilke raser som skal egne seg.

Hvorfor trenger ikke utseendet å følge med? Det er jo en stor del av rasens særpreg vil jeg påstå.

Som mange har sagt tidligere. Sololøp er bare tull. Oppdretteren vil ikke kunne oppnå noen ting. Hvordan vet hun at 80% av rasen har hjertefeil? Testes de for det?

Guest Bølla
Skrevet

Flott at noen tør å utfordre det etablerte, ikke minst for hundenes skyld. Jeg synes man skal applaudere disse menneskene.

Gitt at 99 % av alle raseentusiaster aldri vil kunne forestille seg slike drastiske tiltak så skjønner jeg godt at enkelte ønsker å ta saken i egne hender. La oss ikke glemme hvordan rasehunder har blitt til og at det har vært helt vanlig med krysninger før i tiden. I fremtiden vil vi forhåpentligvis oppleve åpne stambøker og mindre fokus på eksteriør.

Skrevet

Veldig for utkrysningsprosjekter, men et slikt prosjekt på egenhånd har ikke noe for seg. Man bør gjøre som lundehundklubben, sørge for at slike prosjekter er i regi av raseklubben, og fulgt opp av veterinærer og andre med kompetanse.

Skrevet

Hvorfor trenger ikke utseendet å følge med? Det er jo en stor del av rasens særpreg vil jeg påstå.

Som mange har sagt tidligere. Sololøp er bare tull. Oppdretteren vil ikke kunne oppnå noen ting. Hvordan vet hun at 80% av rasen har hjertefeil? Testes de for det?

Jeg regner med at hun mener den delen av utseende som faktisk er med å skaper en del problemer for rasen, det ekstreme og overdrevne.

Ganske mange dobere har vært igjennom 24 timers ekg sjekk, aner ikke om det er et krav eller ikke, men ser ihvertfall mange avlsdyr som sjekkes, noen optil flere ganger. Men jeg tviler på at den gjengse hundeeier kjører 24 timers ekg på sine dobere så jeg ser for meg store mørketall der.

Skrevet

Jeg kjenner vel per dags dato ikke en eneste doberman som IKKE har dødd av hjertesykdom, så det er helt klart et stort problem hos rasen.

Men skal man "redde" rasen så må man nok ha et samarbeid mellom raseklubb, NKK, veterinærer mm, det går nok ikke an å kjøre et sololøp.

Skrevet

Om man kjører sololøp så kan det godt hende man får friskere hunder - men det blir blandingshunder, ikke dobermann. Og siden svært få har muligheten til å ha veldig mange hunder så får man heller ikke en bred genpool på denne blandingen.

  • Like 1
Guest Bølla
Skrevet

Av ren nysgjerrighet; hvor mange generasjoner med renraset avl må til for å veie opp for en eller to utkrysninger? Det skal jo ikke mange generasjonene til før hundene likevel ser ut som en renraset dobermann.

Jeg synes selvfølgelig at samkjørte aksjoner med raseklubb og kennelklubber er det beste, men sannheten er nok dessverre at de færreste av raseklubber går med på et slikt tiltak. Da må nok rasen være så syk og fåtallig at den er i faresonen hva overlevelse angår.

Skrevet

I raser med åpen stambok kan det jo i teorien fungere med sololøp (eksempelvis finsk lapphund og lapsk vallhund har åpen stambok, både i Finland og Norge), men i utgangspunktet bør jo slike ting foregå i regi av raseklubb, slik som lundehundklubbens prosjekt (som er utrolig spennende å følge med på, og skremmende å lese argumentene til motstanderne) :)

Skrevet

Av ren nysgjerrighet; hvor mange generasjoner med renraset avl må til for å veie opp for en eller to utkrysninger? Det skal jo ikke mange generasjonene til før hundene likevel ser ut som en renraset dobermann.

Godt spørsmål. Utseendemessig tar det jo som du sier ikke langt tid, ref. bobtailboxerprosjektet:

http://bobtailboxers.com/the-cross-corgi-ex-boxer

Far og mor:

01-fig-01.jpg

Første generasjon:

01-fig-06.jpg

Andre generasjon:

02-fig-14.jpg02-fig-16.jpg

Tredje generasjon:

04-fig-4b.jpg04-fig-4d.jpg

Fjerde generasjon:

04-fig-5.jpg

Ellers så holder de på med et utkrysningsprosjekt på wetterhoun:

https://www.nvsw.nl/index.php?sp=110

...og her er litt om LUA-dalmatineren:

http://www.luadalmatians.com/History.html

  • Like 3
Skrevet

Jeg tenker jo, som mange av dere, at uten raseklubben og NKK i ryggen så lager man jo bare blandinger uansett hvordan man ser på det. Jeg tviler sterkt på at man noen gang får registrert hundene hvis man ikke starter hele prosjektet i samarbeid med raseklubben, NKK og veterinærer. Begynner man da etter hvert å selge valper til vanlig Dobermann-pris, så er det jo i teorien kun planlagt blandingsavl. Og igjen: Jeg har ikke helt troa på at en enkeltperson skal klare å lage en så langsiktig og kompleks plan når man ikke har utdannelse innenfor genetikk.

Selvfølgelig hadde det jo vært supert om utavl hadde blitt tatt bedre imot, men uten noen form for samarbeid med raseklubben så lager man kun blandingshunder, uansett hvor mye de ser ut som en Dobermann.

80% var forøvrig bare et tall jeg fikk fra kollegaen jeg snakket med

Skrevet

Av ren nysgjerrighet; hvor mange generasjoner med renraset avl må til for å veie opp for en eller to utkrysninger? Det skal jo ikke mange generasjonene til før hundene likevel ser ut som en renraset dobermann.

Jeg synes selvfølgelig at samkjørte aksjoner med raseklubb og kennelklubber er det beste, men sannheten er nok dessverre at de færreste av raseklubber går med på et slikt tiltak. Da må nok rasen være så syk og fåtallig at den er i faresonen hva overlevelse angår.

Dober er lett å avle tilbake til "renraset" utseende. Jeg hadde ei skrullete dobertispe som jeg omplasserte til "feil folk". Der ble hun tjuvparet med en dober/schäferblanding. Det var ikke mulig å se på valpene at de ikke var ren dober.

På støverene kan man godt få bra rasepreg i første generasjon blanding også, men det er jo gjerne raser som er ganske like i utgangspunktet..

Skrevet

Jeg er enig med de som mener at et slikt prosjekt bør gå igjennom raseklubben og NKK, alle valper bør bli registrerte fra første generasjon og man bør ha flere oppdrettere med seg på prosjektet. I tillegg bør flest mulig av utkrysningvalpene gå videre i avl. Et slikt prosjekt har jo ingenting for seg om man skal innsnevre genpoolen allerede ved første generasjon etter utkrysningen fant sted.

Det bør også foretas flere utkrysninger, gjerne parallelt og med flere ulike linjer av den rasen som skal "reddes".

Selv har jeg overhodet ikke noe imot at raser får inn nytt blod under kontrollerte former. Jeg hadde også gjerne sett at alle raser som har en opprinnelse fra et sted og med en funksjon som fortsatt oppfylles av uregistrerte hunder burde ha en åpen stambok, eller i det minste at det er mulig å søke og LETT få igjennom å ta inn slike individer. Jeg har jo selv en rase som kunne dratt nytte av noe slikt (men nå vet jeg det er blitt hentet noen hunder fra Sibir som har blitt registrert i FCI i nyere tid, så helt umulig er det åpenbart ikke).

Skrevet

@Lunatic

Mener du at den siste boxeren i innlegget til @Artemis er en blandingshund?

Innen boxermiljøet er det dessverre en god del som ikke vil ha hunder som har stumphaler i stamtavlen sin. Selv om det er langt bak og det er puck umulig å se det på noen som helst måte. De ser ikke på de som noe annet enn blandingshunder :(

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...