Gå til innhold
Hundesonen.no

Å redde en rase


Lunatic
 Share

Recommended Posts

Jeg snakket med en kollega i dag om en felles bekjent av oss som plutselig har fått for seg at hun skal redde rasen sin. Dette skal hun da gjøre ved å utavle (krysse inn andre raser) for å prøve å fjerne en hjertefeil som, ifølge henne, 80% av rasen har.

Jeg sitter med litt sprikende meninger om dette, kjenner jeg. På den ene siden synes jeg ideen er god, for det trengs sikkert. På den andre siden er det et livsvarig prosjekt som -kanskje- kan føre dit man faktisk vil. Man kommer samtidig til å bli skutt av resten av rasemiljøet. Og er det virkelig så vanskelig å bruke de beste og friskeste individene, uten å skape for mye innavl og lite genmateriale?

Jeg har ikke helt troen på at det den den "riktige" veien, spesielt hvis man ser etter avlshunder utover i Europa og Amerika. "Men det er bare de samme linjene overalt". Det tror jeg ikke helt på. Det er snakk om en ganske populær rase, både til bruks og familie, så det må finnes linjer som er friske og som samtidig ikke er altfor mye brukt.

Dette blir litt samme greia som Dalmatineren i Pedigree Dogs Exposed, der de blandet inn Pointer for å bli kvitt nyrestein. Man ser jo at kennelklubben der faktisk registrerte hunden til slutt. Kan det skje igjen med andre?

Er det virkelig mulig å redde en rase? Nå vet jeg ikke hva rasemiljøet tenker, men jeg tviler jo på at de synes det her er den beste måten. Er det mulig å redde en rase alene, uten å ha støtte i rasemiljøet? Jeg har ikke helt troa på at én person (uten formell utdannelse innenfor genetikk) klarer å utarbeide en så stor og kompleks plan, men det er nå meg.

Kjør debatt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det cavalieren hun skal redde?

Jeg synes at utkryssing er en veldig god idé. Det har gått så langt hos noen raser at det er uhyre vanskelig å (inn)avle seg ut av krisen, men med utkryssing kan man oppnå gode resultater og det mye fortere. Men problemet er hvordan det skal foregå. Heldigvis ser det ut til at noen raseklubber etter hvert går inn for dette, og dette kan man nå se på utkryssingsprosjektene som i dag foregår hos f.eks. norsk lundehund og irsk rød og hvit setter. Disse prosjektene er nøye planlagt, og det er slett ikke oppdrettere som avler og blander i hytt og vær.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om 80% har en sykdom vil det si at omtrent hele rasen bærer på gener av sykdommen. Hvordan kan man da avle vekk sykdommen? Skal man bruke de friske 20%, hva skjer med innavlsgraden hos rasen da? Utkrysning vil gjøre det veldig, veldig mye enklere :)

Ellers er jo prosjektet hennes tafatt med mindre hun har raseklubben med på laget. Hun vil aldri få individene hun krysser med andre raser registrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det cavalieren hun skal redde?

Hvis det nå er cavalieren - hva med SM? Hva med EF/CCS? Hva med patella? Hva med øyesykdom? Og hvor ble gemyttet av i denne prosessen? Hvis vedkommende skulle klare å avle bort hjertesykdom (som jeg vil påstå er det minste problemet vi har på rasen) er det uansett neppe mye cavalier igjen på andre siden. Og da kan man like gjerne gå for en annen rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det nå er cavalieren - hva med SM? Hva med EF/CCS? Hva med patella? Hva med øyesykdom? Og hvor ble gemyttet av i denne prosessen? Hvis vedkommende skulle klare å avle bort hjertesykdom (som jeg vil påstå er det minste problemet vi har på rasen) er det uansett neppe mye cavalier igjen på andre siden. Og da kan man like gjerne gå for en annen rase.

Størrelsen, gemyttet og den deilige pelskvaliteten er vel det man ønsker å bevare. Ikke nødvendigvis cavalier-utseendet. Jeg er helt for utkryssing, men jeg klarer ikke se for meg hvilke raser som skal egne seg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilken rase er det snakk om? Boxer?

Hvis så mange som 80% har problemer tror jeg, som folk over, at innavl og nye problemer pga. det blir vanskelig å unngå hvis man ikke skal bruke hunder utenfor rasen. Jeg støtter prosjektet, og skulle ønske rasemiljøet hiver seg på hvis det faktisk trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan skje på andre raser, som på dalmatiner, ja. Og jeg synes det er en god ide, og noe som med fordel kunne vært gjort på mange andre raser også, men dette er ikke noe man bare starter med for seg selv, da driver man ikke noe annet enn blandingsavl og det fører sjeldent noen vei. Man må være flere og det må være en konkret plan på det, og individene skal etter et par generasjoner selvsagt registreres inn i rasen igjen.

Kjenner ikke til dobermann, men jeg regner med det er ganske likt mange andre ganske populærer raser, de er store i antall, men siden det ofte er mye matadoravl på gode hannhunder så er det ikke så veldig stort genmangfold. Om da 80% av rasen har et problem så er det lite igjen å avle på for å få frem en ny og friskere rase. Men om dette problemet faktisk er så stort da det aner ikke jeg noe om ihvertfall.

Hos belger og hollender bla har vi jo i en del land enda åpne stambøker hvor man kan bruke både registrerte og uregistrete(fci) maller, hollendere og blandingshunder(hollender, malle, schæfer) så lenge de er registrerte linjer i knpv registeret. Man kan jo også i andre land søke om godkjennelse til kryssparring mellom hårlag(farge? litt usikker på den) hvor avkom blir fci registrerte.

Men det må alltid være en plan, et mål og et sammarbeid mellom flere om man skal få til noe og for at resultatet skal bli bra.

Edit: Man har jo også det pågående lundehund/buhund prosjektet, annet grunnlag, men samme greia :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Størrelsen, gemyttet og den deilige pelskvaliteten er vel det man ønsker å bevare. Ikke nødvendigvis cavalier-utseendet. Jeg er helt for utkryssing, men jeg klarer ikke se for meg hvilke raser som skal egne seg.

Hvorfor trenger ikke utseendet å følge med? Det er jo en stor del av rasens særpreg vil jeg påstå.

Som mange har sagt tidligere. Sololøp er bare tull. Oppdretteren vil ikke kunne oppnå noen ting. Hvordan vet hun at 80% av rasen har hjertefeil? Testes de for det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Flott at noen tør å utfordre det etablerte, ikke minst for hundenes skyld. Jeg synes man skal applaudere disse menneskene.

Gitt at 99 % av alle raseentusiaster aldri vil kunne forestille seg slike drastiske tiltak så skjønner jeg godt at enkelte ønsker å ta saken i egne hender. La oss ikke glemme hvordan rasehunder har blitt til og at det har vært helt vanlig med krysninger før i tiden. I fremtiden vil vi forhåpentligvis oppleve åpne stambøker og mindre fokus på eksteriør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig for utkrysningsprosjekter, men et slikt prosjekt på egenhånd har ikke noe for seg. Man bør gjøre som lundehundklubben, sørge for at slike prosjekter er i regi av raseklubben, og fulgt opp av veterinærer og andre med kompetanse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor trenger ikke utseendet å følge med? Det er jo en stor del av rasens særpreg vil jeg påstå.

Som mange har sagt tidligere. Sololøp er bare tull. Oppdretteren vil ikke kunne oppnå noen ting. Hvordan vet hun at 80% av rasen har hjertefeil? Testes de for det?

Jeg regner med at hun mener den delen av utseende som faktisk er med å skaper en del problemer for rasen, det ekstreme og overdrevne.

Ganske mange dobere har vært igjennom 24 timers ekg sjekk, aner ikke om det er et krav eller ikke, men ser ihvertfall mange avlsdyr som sjekkes, noen optil flere ganger. Men jeg tviler på at den gjengse hundeeier kjører 24 timers ekg på sine dobere så jeg ser for meg store mørketall der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner vel per dags dato ikke en eneste doberman som IKKE har dødd av hjertesykdom, så det er helt klart et stort problem hos rasen.

Men skal man "redde" rasen så må man nok ha et samarbeid mellom raseklubb, NKK, veterinærer mm, det går nok ikke an å kjøre et sololøp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Av ren nysgjerrighet; hvor mange generasjoner med renraset avl må til for å veie opp for en eller to utkrysninger? Det skal jo ikke mange generasjonene til før hundene likevel ser ut som en renraset dobermann.

Jeg synes selvfølgelig at samkjørte aksjoner med raseklubb og kennelklubber er det beste, men sannheten er nok dessverre at de færreste av raseklubber går med på et slikt tiltak. Da må nok rasen være så syk og fåtallig at den er i faresonen hva overlevelse angår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I raser med åpen stambok kan det jo i teorien fungere med sololøp (eksempelvis finsk lapphund og lapsk vallhund har åpen stambok, både i Finland og Norge), men i utgangspunktet bør jo slike ting foregå i regi av raseklubb, slik som lundehundklubbens prosjekt (som er utrolig spennende å følge med på, og skremmende å lese argumentene til motstanderne) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av ren nysgjerrighet; hvor mange generasjoner med renraset avl må til for å veie opp for en eller to utkrysninger? Det skal jo ikke mange generasjonene til før hundene likevel ser ut som en renraset dobermann.

Godt spørsmål. Utseendemessig tar det jo som du sier ikke langt tid, ref. bobtailboxerprosjektet:

http://bobtailboxers.com/the-cross-corgi-ex-boxer

Far og mor:

01-fig-01.jpg

Første generasjon:

01-fig-06.jpg

Andre generasjon:

02-fig-14.jpg02-fig-16.jpg

Tredje generasjon:

04-fig-4b.jpg04-fig-4d.jpg

Fjerde generasjon:

04-fig-5.jpg

Ellers så holder de på med et utkrysningsprosjekt på wetterhoun:

https://www.nvsw.nl/index.php?sp=110

...og her er litt om LUA-dalmatineren:

http://www.luadalmatians.com/History.html

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker jo, som mange av dere, at uten raseklubben og NKK i ryggen så lager man jo bare blandinger uansett hvordan man ser på det. Jeg tviler sterkt på at man noen gang får registrert hundene hvis man ikke starter hele prosjektet i samarbeid med raseklubben, NKK og veterinærer. Begynner man da etter hvert å selge valper til vanlig Dobermann-pris, så er det jo i teorien kun planlagt blandingsavl. Og igjen: Jeg har ikke helt troa på at en enkeltperson skal klare å lage en så langsiktig og kompleks plan når man ikke har utdannelse innenfor genetikk.

Selvfølgelig hadde det jo vært supert om utavl hadde blitt tatt bedre imot, men uten noen form for samarbeid med raseklubben så lager man kun blandingshunder, uansett hvor mye de ser ut som en Dobermann.

80% var forøvrig bare et tall jeg fikk fra kollegaen jeg snakket med

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av ren nysgjerrighet; hvor mange generasjoner med renraset avl må til for å veie opp for en eller to utkrysninger? Det skal jo ikke mange generasjonene til før hundene likevel ser ut som en renraset dobermann.

Jeg synes selvfølgelig at samkjørte aksjoner med raseklubb og kennelklubber er det beste, men sannheten er nok dessverre at de færreste av raseklubber går med på et slikt tiltak. Da må nok rasen være så syk og fåtallig at den er i faresonen hva overlevelse angår.

Dober er lett å avle tilbake til "renraset" utseende. Jeg hadde ei skrullete dobertispe som jeg omplasserte til "feil folk". Der ble hun tjuvparet med en dober/schäferblanding. Det var ikke mulig å se på valpene at de ikke var ren dober.

På støverene kan man godt få bra rasepreg i første generasjon blanding også, men det er jo gjerne raser som er ganske like i utgangspunktet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med de som mener at et slikt prosjekt bør gå igjennom raseklubben og NKK, alle valper bør bli registrerte fra første generasjon og man bør ha flere oppdrettere med seg på prosjektet. I tillegg bør flest mulig av utkrysningvalpene gå videre i avl. Et slikt prosjekt har jo ingenting for seg om man skal innsnevre genpoolen allerede ved første generasjon etter utkrysningen fant sted.

Det bør også foretas flere utkrysninger, gjerne parallelt og med flere ulike linjer av den rasen som skal "reddes".

Selv har jeg overhodet ikke noe imot at raser får inn nytt blod under kontrollerte former. Jeg hadde også gjerne sett at alle raser som har en opprinnelse fra et sted og med en funksjon som fortsatt oppfylles av uregistrerte hunder burde ha en åpen stambok, eller i det minste at det er mulig å søke og LETT få igjennom å ta inn slike individer. Jeg har jo selv en rase som kunne dratt nytte av noe slikt (men nå vet jeg det er blitt hentet noen hunder fra Sibir som har blitt registrert i FCI i nyere tid, så helt umulig er det åpenbart ikke).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Lunatic

Mener du at den siste boxeren i innlegget til @Artemis er en blandingshund?

Innen boxermiljøet er det dessverre en god del som ikke vil ha hunder som har stumphaler i stamtavlen sin. Selv om det er langt bak og det er puck umulig å se det på noen som helst måte. De ser ikke på de som noe annet enn blandingshunder :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...