Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering - for lav terskel?


Superbikkja
 Share

Recommended Posts

Ja. Luna fikk nettopp det, ikke så lenge etter eierbytte, og de tok det med antibiotika. Det er vel ikke vanlig at hunder dør av livmorsbetennelse? Får de det igjen og igjen så er det jo bare å kastrere, men å kastrere fordi man -kanskje- kan få det..? Er ikke helt med på den, kjenner jeg.

Og så er det jo igjen dette med avl da. Hvis man rutinemessig kastrerer hunder, hvordan vet man hva man faktisk har mellom hendene? Man kan ikke kun se på foreldredyrene, men helheten på hele slekta, og hvis alle da er kastrert så vet man ikke om eventuelle sykdommer knyttet til livmor, hormonforstyrrelser osv osv.

Og hvis de fleste kastreres som 6 mnd, hvilke avlsdyr kan man velge i? Svært få.

@Lene_S Hva er galt med innbilt svangerskap? Man vet ikke om det er et problem før man faktisk har prøvd. Min Labrador hadde det. Hun hadde litt melk i pattene. Nothing more. Selvfølgelig kan det være et problem også, men det er svært få som faktisk merker noe til det.

Hvorfor blir problemet med for få avlsdyr, og å vite hva for individ man har, så dramatisk utfordrende på hunder? Dette er fullstendig ikke-tema på andre arter

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 288
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Problemet er vel at alt for mange inkompetente mennesker skaffer seg hannhunder .

Da er hunden din i puberteten, og jeg ser faktisk ingen grunn til å ikke jobbe seg gjennom det. Ja, han har forandret seg, men det går over. Med at han er dominant, mener du at han prøver å ri på alt

Hopper kan styre sin egen brunstsyklus og kan bedekkes/parres omtrent hele året, men de velger som oftest sommer/våren å la hingsten bedekke grunnet egnet tid å ha føll, men en hingst vil alltid ønske

Men, som jeg har prøvd å påpeke flere ganger, så betyr ikke en intakt hund at den automatisk er tilgjengelig for avl. Hvis "alle" intakte tisper som egnet seg skulle gå inn i avl, ville det medføre andre problemer. Langt fra alle hundeeiere egner seg for å ta vare på hele kull med valper. Den gjennomsnittlige hundeeieren har ikke kunnskaper, erfaring eller interesse av den store jobben som følger med et valpekull, og man ville da fått en en haug med usosialiserte, dårlig miljøtrente valper i hendene på nye middelmådig interesserte hundeeiere. Det er jo ikke noen ønskesituasjon. Da vil jeg si det er bedre at folk som ikke er interesserte i å avle kastrerer. Og siden rasesnobberiet regjerer her på Sonen (ikke myntet på noen spesifikke personer), vil jeg jo tro at dersom flere av de gjennomsnittlige hundeeierene kastrerte, ville det føre til langt mindre uhellskull, som ofte er blanding med den kjekke unge herren av en annen rase oppi veien --> stormende jubel på Sonen ;)

Hehe, jeg begynner å skjønne dette. Er nå moro å diskutere læll ;) Og Ayla har fått sin del i dag, hun, nå sover hun søtt <3

Nei, selvsagt ikke. Nå tenkte jeg ikke først og fremst på tisper. Men på hanner. Om man rutinemessig snipper av ballene for at de skal forbli "greie gutter", så har trolig rasen et problem på flere plan..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, selvsagt ikke. Nå tenkte jeg ikke først og fremst på tisper. Men på hanner. Om man rutinemessig snipper av ballene for at de skal forbli "greie gutter", så har trolig rasen et problem på flere plan...

Jeg skjønner at det kan bli et problem når det gjelder hannen, men samtidig så ser jeg også gode argumenter for kastrere en kar, hvis jeg nå noen gang ender med en hannhund (noe jeg tviler på). Nå har jeg aldri vært gutt sjøl, men jeg har observert noen hannhunder. Ayla sin bestevenninne er akkurat ferdig med løpetid nå, og det påvirka alle hannbikkjene i hele området (er stor overvekt av hanner her). De sto og ulte ute, de klarte ikke å fokusere på noen ting, og ble døve over hele fjøla. Det kan umulig være spesielt morsomt for disse gutta. I et område med mange hunder, og mange tisper, vil det jo omtrent til enhver tid være en løpetispe i nærheten. Det må jo bli veldig mye stress for hannbikkjene da, eller? De har jo kroppen fulle av instinkter som de blir nektet å bruke, flesteparten av dem hele livet. Vil det da ikke være bedre å slippe alt dette maset for de stakars guttene?

-----

I katteverden kastreres også rasekatthanner som ikke skal brukes i avl, selv om de kun holdes inne, uten at noen fordømmer det, snarere tvert i mot. Hva mener sonen-folket om det? Er det også galt? Hvorfor, hvorfor ikke? Og ikke ikke drassende med at "man ikke skal sammenligne hund og katt", for tilværelsen til en raseren innekatt er veldig lik en hunds, og det samme er driftene det handler om når det gjelder hanner. Fordeler og bakdeler er også nogenlunde like.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at det kan bli et problem når det gjelder hannen, men samtidig så ser jeg også gode argumenter for kastrere en kar, hvis jeg nå noen gang ender med en hannhund (noe jeg tviler på). Nå har jeg aldri vært gutt sjøl, men jeg har observert noen hannhunder. Ayla sin bestevenninne er akkurat ferdig med løpetid nå, og det påvirka alle hannbikkjene i hele området (er stor overvekt av hanner her). De sto og ulte ute, de klarte ikke å fokusere på noen ting, og ble døve over hele fjøla. Det kan umulig være spesielt morsomt for disse gutta. I et område med mange hunder, og mange tisper, vil det jo omtrent til enhver tid være en løpetispe i nærheten. Det må jo bli veldig mye stress for hannbikkjene da, eller? De har jo kroppen fulle av instinkter som de blir nektet å bruke, flesteparten av dem hele livet. Vil det da ikke være bedre å slippe alt dette maset for de stakars guttene?

At hanner med dusteoppførsel kastreres er greit nok (?) de bør uansett ikke avles på. Men igjen; om alt rutinemessig snippes, så vet man snart svært lite om hvordan det egentlig står til i rasen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen synes jeg du overdriver problemene med hormonell adferd. Det er ikke vanlig at hannhunder står og uler og oppfører seg dustete hver gang en tispe i nabolaget har løpetid. Det finnes individer som er så ekstreme, men det er ikke normalen.

Men jeg tenker på dette med smerte. Det er ikke lov å klype hunden sin i øret, men hva med smerten som følger en operasjon? For selv med smertestillende så er det smerte og ubehag involvert. Altså man påfører hunder smerte med viten og vilje for at den skal slippe en sykdom den kanskje aldri ville fått likevel.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen synes jeg du overdriver problemene med hormonell adferd. Det er ikke vanlig at hannhunder står og uler og oppfører seg dustete hver gang en tispe i nabolaget har løpetid. Det finnes individer som er så ekstreme, men det er ikke normalen.

Men jeg tenker på dette med smerte. Det er ikke lov å klype hunden sin i øret, men hva med smerten som følger en operasjon? For selv med smertestillende så er det smerte og ubehag involvert. Altså man påfører hunder smerte med viten og vilje for at den skal slippe en sykdom den kanskje aldri ville fått likevel.

Det er jo fantastisk at du klarte å høre hva som skjedde her nede i Hølen de siste tre ukene helt opp til Tromsø. Imponerende! Nei, seriøst, du har ingenting med å mene noe om hvorvidt jeg overdriver, all den tid du mest sannsynligvis ikke var til stedet. Når jeg sier at alle hannbikkjene rundt her var sterkt påvirket av løpetispa, så mener jeg faktisk det. To av bikkjene i gata ovenfor sto og gaula i munnen på hverandre da løpetispa hadde stådager (har aldri hørt dem sånn ellers). En tredje nekta å gå lenger enn til trappa til løpetispa, og ensa ikke Ayla engang når de møttes, selv om de elsker å leke til vanlig. En fjerde stakk av hjemmefra når vi tilfeldigvis gikk forbi med den løpske frøkna. Shall I go on? Du må gjerne mene at det ikke er normalt, men sånn var det nå en gang.

Sammenligner du virkelig å påføre dyret smerte kun for å tilføre smerte med det å foreta en forebyggende operasjon? Det er da vitterlig stor forskjell på det. Nå slapp jeg å ta stilling til akkurat den biten, da Ayla måtte hasteopereres likevel, men med alle de dyrene jeg har kastrert opp gjennom tida, så har det sjelden vært noe stort problem. Med Ayla hadde vi store problemer med å holde henne i ro. Og hun er en pyse når det gjelder smerter, hun skviker for den minste lille ting, så det kan ikke være veldig vondt etterpå for hun viste ingen tegn på å ha det vondt etter at narkosen var helt ute. Jeg tror faktisk hele prosessen var verre for meg enn for henne.

Dessuten, dyr er ikke laget av glass, de tåler å ha det litt vondt. Når sjansen for å få en sykdom er så stor som 50%, noe som er MYE, så mener jeg at det helt klart at litt ubehag en dag var verdt det for bortimot fjerne muligheten for at hun får den sykdommen som er aller vanligst, og helt fjerne muligheten for andre vanlige sykdommer. Slik prioriterte jeg, og slik vil nok fortsette å prioritere så lenge gevinsten er så stor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor blir problemet med for få avlsdyr, og å vite hva for individ man har, så dramatisk utfordrende på hunder? Dette er fullstendig ikke-tema på andre arter

Er ikke linjeavl/innavl og matadoravl et problem på andre arter?

I katteverden kastreres også rasekatthanner som ikke skal brukes i avl, selv om de kun holdes inne, uten at noen fordømmer det, snarere tvert i mot. Hva mener sonen-folket om det? Er det også galt? Hvorfor, hvorfor ikke? Og ikke ikke drassende med at "man ikke skal sammenligne hund og katt", for tilværelsen til en raseren innekatt er veldig lik en hunds, og det samme er driftene det handler om når det gjelder hanner. Fordeler og bakdeler er også nogenlunde like.

Har katter løpetid på samme måte som hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor blir problemet med for få avlsdyr, og å vite hva for individ man har, så dramatisk utfordrende på hunder? Dette er fullstendig ikke-tema på andre arter

Nei, si det? Jeg har dessverre hverken kunnskap om katteavl eller hesteavl, men jeg kan jo tenke meg at det er et helt annet fokus på hest/katt enn på hund. Det er vel som 2ne sier ganske vanlig med matadoravl på hest?

På katt er det jo faktisk svært vanlig å ikke bry seg helt med hva man får. Katt er katt. De fleste adopterer katter fra Dyrebeskyttelsen eller får seg en fra finn, helt uten noen flere krav enn at det er en katt, fordi det faktisk er en stor overflod av katter. De skal ikke fungere i samfunnet på samme måte som hunder, og derfor er det viktig å vite hva man har av hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har katter løpetid på samme måte som hunder?

Ja, eller nei, alt etter som hvordan du ser det, i og med at jeg presiserte hanner.

Nei, si det? Jeg har dessverre hverken kunnskap om katteavl eller hesteavl, men jeg kan jo tenke meg at det er et helt annet fokus på hest/katt enn på hund. Det er vel som 2ne sier ganske vanlig med matadoravl på hest?

På katt er det jo faktisk svært vanlig å ikke bry seg helt med hva man får. Katt er katt. De fleste adopterer katter fra Dyrebeskyttelsen eller får seg en fra finn, helt uten noen flere krav enn at det er en katt, fordi det faktisk er en stor overflod av katter. De skal ikke fungere i samfunnet på samme måte som hunder, og derfor er det viktig å vite hva man har av hunder.

Nå har i hvertfall jeg presisert rasekattavl, som jo er det som overhodet er sammenlignbart med hundeavl. Huskatter er en helt annen greie, som ikke har noe relevans i forhold til hunder. Men prøver du det med å hevde at katteoppdrettere ikke er opptatt av å vite hva man har til en oppdretter, så vil du få så hatten passer. De er akkurat like opptatt av det som hundeoppdrettere. Likevel fungerer det helt fint i forhold til kastrering. Jeg har i hvertfall aldri hørt om oppdrettere som hevder at kjøperes valg om kastrering ødelegger noe som helst for dem og deres oppdrett. Hva gjør hundene så spesielle, hvorfor skal de være i særstilling? Jeg spør helt oppriktig her, for jeg er ingen hundeekspert, og vil gjerne lære. Det må jo være noe jeg ikke har fått med meg som gjør at hunder trenger spesielle hensyn kontra andre arter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, eller nei, alt etter som hvordan du ser det, i og med at jeg presiserte hanner.

Hannkatter har ikke løpetid, de er som hannhunder klar hele året. En hunnkatt derimot kan begynne å løpe på våren, og løpe med noen ukers mellomrom til de blir paret eller til høsten. Det er noe annet enn ei tispe som løper 3 uker 2 ganger i året, ikke sant?

Hva gjør hundene så spesielle, hvorfor skal de være i særstilling? Jeg spør helt oppriktig her, for jeg er ingen hundeekspert, og vil gjerne lære. Det må jo være noe jeg ikke har fått med meg som gjør at hunder trenger spesielle hensyn kontra andre arter.

Hundeavl er ikke mer spesielt enn annen avl, matadoravl, innavl, linjeavl er like ille på andre arter som det er på hund. Men med griser (som også blir kastrert) så blir ihjelavla linjer mat, mens hund bor i stua vår, vi utvikler ganske dype følelser for de, og vi lider med de når de blir syke.

Hvorfor katteoppdretter gir f... i innavlsproblematikk eller matadoravl-problematikk kan ikke jeg svare deg på, men som oppdretter av rasehunder, så er det tidvis fortvilende og demotiverende å stadig få huden full fordi raseavl er ensbetydende med nettopp innavl og matadoravl, og samtidig oppdage at den ene interessante hannen etter den andre er kastrert. Jeg skulle gjerne brukt hanner ingen andre har brukt enda jeg, men det forutsetter at de har fungerende testikler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hannkatter har ikke løpetid, de er som hannhunder klar hele året. En hunnkatt derimot kan begynne å løpe på våren, og løpe med noen ukers mellomrom til de blir paret eller til høsten. Det er noe annet enn ei tispe som løper 3 uker 2 ganger i året, ikke sant?

Hundeavl er ikke mer spesielt enn annen avl, matadoravl, innavl, linjeavl er like ille på andre arter som det er på hund. Men med griser (som også blir kastrert) så blir ihjelavla linjer mat, mens hund bor i stua vår, vi utvikler ganske dype følelser for de, og vi lider med de når de blir syke.

Hvorfor katteoppdretter gir f... i innavlsproblematikk eller matadoravl-problematikk kan ikke jeg svare deg på, men som oppdretter av rasehunder, så er det tidvis fortvilende og demotiverende å stadig få huden full fordi raseavl er ensbetydende med nettopp innavl og matadoravl, og samtidig oppdage at den ene interessante hannen etter den andre er kastrert. Jeg skulle gjerne brukt hanner ingen andre har brukt enda jeg, men det forutsetter at de har fungerende testikler.

Nei, hannkatter har ikke løpetid, det var da hele poenget mitt. Likevel kastreres innehannkatter. Spørsmålet mitt var om det ble sett på som like galt av folk her som kastrering av hannhunder. Argumentet med formeringskontroll er borte, akkurat som på hunder. Likevel finnes det ikke en veterinær i hele landet som ville nekte å kastrere den hannkatten som bare er inne, selv om loven strengt tatt er den samme som for hunder.

Igjen da, argumentet om at hannen du vil bruke er kastrerte er ikke brukandes. Det er jo en grunn til at de er kastrerte, eller hur? Enten er de snippa fordi de har medisinske eller atferdsmessige problemer, hvilket vil gjøre dem uegna i avl uansett, om man er seriøs. Eller så er det kastrerte fordi eieren ikke er interessert i å ha en avlshann i huset, hvilket vil gjøre hannen utilgjengelig for deg. Jeg tok dette valget med min rasekatthann. Han kunne helt fint avles på, men oppdretter hadde valgt den andre hannen til videre avl. Dessverre måtte den andre avlives pga coronavirus, som er uhelbredelig. Min katt var da allerede kastrert, heldigvis, for da slapp jeg å ta stilling til hvorvidt han kunne brukes eller ei. Vi hadde nok likevel måtte skuffe oppdretter, for vi var ikke interesserte i å ha en intakt hannkatt. Det var vårt valg, og selv om vi hadde syntes det var trist for oppdretteren, så er det vi som skal leve med han. Vi, som vanlige katteeiere, har ingen forpliktelse for å bidra i avl, annet enn med helseopplysninger. Det samme gjelder hos hund. Dine valpekjøpere, evt andre hundeeiere, er ikke forpliktet til å rette sitt hundehold etter din avl. Vil de ikke, så er det ikke en dritt du får gjort med det, uansett hvor intakt hannen måtte være. Er dette så fryktelig vanskelig å skjønne? Ja, jeg ser det kan være frustrerende for deg som oppdretter, men det er bare sånn det er, og du har ingen rett til å forvente eller forlange at de innretter sitt hundehold etter dine ønsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har nettopp kjøpt hannvalp, og har null interesse for eller kunnskaper om avl. Vi bor i et nabolag med flere hunder av begge kjønn, bl.a. har naboen ei husky-tispe. De av dere som mener at hormonelle utfordringer ikke er grunn nok til å kastrere, hvordan mener dere vi skal løse utfordringene som unektelig vil komme? Skal vi holde hunden vår inne i tre uker to-tre ganger i året om han blir fullstendig forstyrra av naboen? Er det godt hundehold å holde ham intakt om det gjør at han er kjempefrustrert, ukonsentrert og sliten fordi hormonene herjer, når vi er 100% sikre på at han aldri vil bli brukt til avl? Eller mener dere det er uetisk av oss å kjøpe hund når vi har andre hunder i nabolaget og ikke har mulighet til å bytte bolig på mange år?

Jeg er forberedt på at det kommer mye dritt mot meg nå, men jeg mener at det er godt hundehold å kastrere hunden sin når man vet han aldri vil bli brukt i avl, og hverken trening eller aktivisering er nok til å veie opp for ulempene det medfører for hunden å forbli intakt. Jeg mener selvsagt ikke kastrering er et alternativ til trening! Men hvorfor er det bedre hundehold å ha en intakt men stressa hannhund, når alle andre tiltak har blitt forsøkt, enn å ha en harmonisk hannhund uten baller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Det er jo fantastisk at du klarte å høre hva som skjedde her nede i Hølen de siste tre ukene helt opp til Tromsø. Imponerende! Nei, seriøst, du har ingenting med å mene noe om hvorvidt jeg overdriver, all den tid du mest sannsynligvis ikke var til stedet. Når jeg sier at alle hannbikkjene rundt her var sterkt påvirket av løpetispa, så mener jeg faktisk det. To av bikkjene i gata ovenfor sto og gaula i munnen på hverandre da løpetispa hadde stådager (har aldri hørt dem sånn ellers). En tredje nekta å gå lenger enn til trappa til løpetispa, og ensa ikke Ayla engang når de møttes, selv om de elsker å leke til vanlig. En fjerde stakk av hjemmefra når vi tilfeldigvis gikk forbi med den løpske frøkna. Shall I go on? Du må gjerne mene at det ikke er normalt, men sånn var det nå en gang.

Sammenligner du virkelig å påføre dyret smerte kun for å tilføre smerte med det å foreta en forebyggende operasjon? Det er da vitterlig stor forskjell på det. Nå slapp jeg å ta stilling til akkurat den biten, da Ayla måtte hasteopereres likevel, men med alle de dyrene jeg har kastrert opp gjennom tida, så har det sjelden vært noe stort problem. Med Ayla hadde vi store problemer med å holde henne i ro. Og hun er en pyse når det gjelder smerter, hun skviker for den minste lille ting, så det kan ikke være veldig vondt etterpå for hun viste ingen tegn på å ha det vondt etter at narkosen var helt ute. Jeg tror faktisk hele prosessen var verre for meg enn for henne.

Dessuten, dyr er ikke laget av glass, de tåler å ha det litt vondt. Når sjansen for å få en sykdom er så stor som 50%, noe som er MYE, så mener jeg at det helt klart at litt ubehag en dag var verdt det for bortimot fjerne muligheten for at hun får den sykdommen som er aller vanligst, og helt fjerne muligheten for andre vanlige sykdommer. Slik prioriterte jeg, og slik vil nok fortsette å prioritere så lenge gevinsten er så stor.

Men altså - skal DU røske ut innvollene til din hund fordi nabolaget ikke klarer å oppdra drittbikkjene sine? Seriøst?

Jeg har hatt hund i så mange når nå at jeg påberoper meg en smule erfaring, jeg har også siden 1992 hatt både tispe og hannhund, og hannhund som har vært brukt i avl. Jeg har trent aktivt lydighet og konkurrert, jeg har vært på kurser - og helt seriøst, mine løpske tisper har ikke vært et problem før jeg har sagt de har hatt løpetid - DA blir hannhundene vanskelig. Mine egne hannhunder har aldri noensinne sluttet å spise, ult, bjeffet eller vært helt idioter - ene og alene fordi de har fått oppdragelse. Det er ikke sånn man oppfører seg og de får vær så god å beherske seg. Nåværende hannhund er litt frustrert i stådagene og litt mer langøra enn vanlig, men han spiser, han sutrer ikke og han uler ikke - fordi det har han lært at er ugreit.

At folk ikke kan oppdra bikkjene sine er ikke grunn nok til å kastrere - kastrering kan aldri noensinne erstatte mosjon, grensesetting og generell oppdragelse - aldri. Er man så lat at man ikke gidder å oppdra bikkja så kan man kjøpe seg akvariefisk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor kjøper dere en hund dere ikke tror dere vil kunne håndtere (før dere har prøvd) uten medisinsk hjelp/inngrep?? Hvorfor ikke tispe? Eller en voksen hund som dere vet er rolig, selv om den er inntakt? Eller en enklere rase?

- Maria

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier jeg noe som helst om at jeg ikke tror vi vil klare å håndtere en hannhund som er seksuelt frustrert? Jeg spør om et tenkt scenario, der hverken trening(med adferdsterapeut), aktivisering eller generell oppdragelse hindrer at hannhunden er fullstendig fra seg i tre uker hver gang noen i nabolaget har løpetid. Hvorfor mener dere så bastant at det er uetisk, selv med de forutsetningene jeg har gitt her, å la hunden slippe hormonherjingene? Eller mener dere at alle hannhunder som sliter er dårlig oppdratt og that´s it?

Tisper har da helt klart sine utfordringer de også.

Har litt på følelsen at du mener vi er uegnet som hundeeiere fordi jeg mener at kastrering, i noen tilfeller, faktisk er ikke bare forsvarlig men riktig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller mener dere at alle hannhunder som sliter er dårlig oppdratt og that´s it?

Tisper har da helt klart sine utfordringer de også.

Har litt på følelsen at du mener vi er uegnet som hundeeiere fordi jeg mener at kastrering, i noen tilfeller, faktisk er ikke bare forsvarlig men riktig?

Enten dårlig oppdratt eller har et hormonelt problem.

Åja? Løpetid er ikke en utfordring for tisper flest, løpetid er naturlig.

Å kastrere bare fordi man bor i et hundetett område, er hverken forsvarlig eller riktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier jeg noe som helst om at jeg ikke tror vi vil klare å håndtere en hannhund som er seksuelt frustrert? Jeg spør om et tenkt scenario, der hverken trening(med adferdsterapeut), aktivisering eller generell oppdragelse hindrer at hannhunden er fullstendig fra seg i tre uker hver gang noen i nabolaget har løpetid. Hvorfor mener dere så bastant at det er uetisk, selv med de forutsetningene jeg har gitt her, å la hunden slippe hormonherjingene? Eller mener dere at alle hannhunder som sliter er dårlig oppdratt og that´s it?

 

Tisper har da helt klart sine utfordringer de også.

 

Har litt på følelsen at du mener vi er uegnet som hundeeiere fordi jeg mener at kastrering, i noen tilfeller, faktisk er ikke bare forsvarlig men riktig?

Da har du feil følelse. Da tolker du fritt.

Jeg tolket innlegget ditt som at dere tenker å kastrere hannen deres FØR dere faktisk vet om det i det hele tatt vil oppstå problemer. Og da sier jeg - er det rart det er mye drit i hudeavl? Hvis "alle" skulle kastrert preventivt vil man aldri kunne vite hva ulike linjer gir. Det ER mange som ikke klarer å oppdra bikkja si skikkelig. Mange tror at å eie hund er en dans på roser, og mange vil ta enkle utveier (sier ikke at det gjelder dere - du skal få sjansen til å utdype om jeg tolker deg feil). Jeg skjønner derfor ikke hvorfor man, på forhånd, kan bestemme seg for kastrering av en hannhund på grunn av problemer som KAN oppstå, i stedet for å la være å gjøre kirurgiske inngrep og heller kjøpe en hund som er mer safe, f.eks. en voksen hund (som skrevet i forrige innlegg).

Min oppdretter solgte valp til en familie som allerede før valpen var 6 mnd hadde kastrert den. Hadde jeg vært oppdretter hadde jeg ikke solgt valp til den familien. De aner ingen ting om hvordan den hunden ville vært som inntakt, for de gadd aldri å finne det ut. Resultatet er en hannhund som ser ut som en tispe, oppfører seg som en pyse, blir "ertet" av andre hunder og mangler driv. Om det er tilfeldig vet man ikke, men at det kan ha sammenheng med kastreringen er nok ikke noe man kan utelukke. Den skiller seg i alle fall mye fra sine brødre på flere måter.

- Maria

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså - skal DU røske ut innvollene til din hund fordi nabolaget ikke klarer å oppdra drittbikkjene sine? Seriøst?

Jeg har hatt hund i så mange når nå at jeg påberoper meg en smule erfaring, jeg har også siden 1992 hatt både tispe og hannhund, og hannhund som har vært brukt i avl. Jeg har trent aktivt lydighet og konkurrert, jeg har vært på kurser - og helt seriøst, mine løpske tisper har ikke vært et problem før jeg har sagt de har hatt løpetid - DA blir hannhundene vanskelig. Mine egne hannhunder har aldri noensinne sluttet å spise, ult, bjeffet eller vært helt idioter - ene og alene fordi de har fått oppdragelse. Det er ikke sånn man oppfører seg og de får vær så god å beherske seg. Nåværende hannhund er litt frustrert i stådagene og litt mer langøra enn vanlig, men han spiser, han sutrer ikke og han uler ikke - fordi det har han lært at er ugreit.

At folk ikke kan oppdra bikkjene sine er ikke grunn nok til å kastrere - kastrering kan aldri noensinne erstatte mosjon, grensesetting og generell oppdragelse - aldri. Er man så lat at man ikke gidder å oppdra bikkja så kan man kjøpe seg akvariefisk

Nei, så absolutt ikke, jeg ville aldri finne på å operere min hund fordi andre ikke oppdrar sine. Det hadde overhodet ingenting med min avgjørelse om kastrering å gjøre. Det du siterte handlet om hannhunders stress når tisper i nærheten har løpetid, noe som jo kan skje titt og ofte i områder med mange hunder. Det dreide som om mine spørsmål ang hvorvidt hannhunder kanskje hadde hadde det bedre med å slippe dette stresset knyttet til hormoner.

Du påpeker din erfaring, og det er veldig bra, men du må huske på at den gjennomsnittlige hundeeieren verken har så lang erfaring eller like stor interesse. For de fleste er hverdagslydighet mer enn nok, og de har verken tid eller interesse for å trene og terpe på større utfordringer. Spesielt ikke når det finne andre, og enklere løsninger. Mener du, og andre her, at disse ikke er egnet som hundeeiere? Skal det være sånn at kun de som har mulighet og interesse av å legge ned timevis med trening hver uke kan skaffe seg hund? Det er ihvertfall ikke sunt for avlssiden, vil jeg påstå, da blir genpoolen veldig snever, for da er det ikke mange hunder som trenger å bli født hvert år.

Jeg er helt enig i at kastrering ikke erstatter vanlig trening eller mosjon. Mange erfarer jo til og med at problematferd kan bli verre, eller i hvert fall ikke bedre, etter kastrering. Men hormonelle problemer kan faktisk være så store at normal hverdagstrening ikke er nok, og da er kastrering et mulig alternativ. Personlig vil jeg våge å påstå at å ville forebygge sykdommer med høy forekomst og potensiell dødelighet er en langt bedre grunn til å kastrere enn å ikke gidde å trene normalt med bikkja, slik mine naboer har gjort med hannen sin. Når det er sagt, når de nå en gang har denne hunden, og ikke gidder å trene lydighet med han overhodet, kun lar han vimse rundt og gå tur med seg selv, så var det bedre han ble kastrert. Nå stikker han i hverfall ikke like langt, og han står ikke i fare for å antaste en stakars løpetispe som måtte komme forbi på tur ;)

Åja? Løpetid er ikke en utfordring for tisper flest, løpetid er naturlig.

Nok et elendig argument. Det er helt naturlig for oss jenter å ha mensen, likevel bli mange så syke at de ikke fungerer. Det er helt naturlig for ildere å ha løpetid også, men får de ikke paret seg, dør de! Det er helt naturlig for ville dyr å ha løpetid, men i vår kunstige setting, er det ikke lenger like naturlig. En naturlig følge av løpetid er paring, noe som kun skjer en brøkdel av gangene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, så absolutt ikke, jeg ville aldri finne på å operere min hund fordi andre ikke oppdrar sine. Det hadde overhodet ingenting med min avgjørelse om kastrering å gjøre. Det du siterte handlet om hannhunders stress når tisper i nærheten har løpetid, noe som jo kan skje titt og ofte i områder med mange hunder. Det dreide som om mine spørsmål ang hvorvidt hannhunder kanskje hadde hadde det bedre med å slippe dette stresset knyttet til hormoner.

 

Du påpeker din erfaring, og det er veldig bra, men du må huske på at den gjennomsnittlige hundeeieren verken har så lang erfaring eller like stor interesse. For de fleste er hverdagslydighet mer enn nok, og de har verken tid eller interesse for å trene og terpe på større utfordringer. Spesielt ikke når det finne andre, og enklere løsninger. Mener du, og andre her, at disse ikke er egnet som hundeeiere? Skal det være sånn at kun de som har mulighet og interesse av å legge ned timevis med trening hver uke kan skaffe seg hund? Det er ihvertfall ikke sunt for avlssiden, vil jeg påstå, da blir genpoolen veldig snever, for da er det ikke mange hunder som trenger å bli født hvert år.

 

Jeg er helt enig i at kastrering ikke erstatter vanlig trening eller mosjon. Mange erfarer jo til og med at problematferd kan bli verre, eller i hvert fall ikke bedre, etter kastrering. Men hormonelle problemer kan faktisk være så store at normal hverdagstrening ikke er nok, og da er kastrering et mulig alternativ. Personlig vil jeg våge å påstå at å ville forebygge sykdommer med høy forekomst og potensiell dødelighet er en langt bedre grunn til å kastrere enn å ikke gidde å trene normalt med bikkja, slik mine naboer har gjort med hannen sin. Når det er sagt, når de nå en gang har denne hunden, og ikke gidder å trene lydighet med han overhodet, kun lar han vimse rundt og gå tur med seg selv, så var det bedre han ble kastrert. Nå stikker han i hverfall ikke like langt, og han står ikke i fare for å antaste en stakars løpetispe som måtte komme forbi på tur ;)

 

Nok et elendig argument. Det er helt naturlig for oss jenter å ha mensen, likevel bli mange så syke at de ikke fungerer. Det er helt naturlig for ildere å ha løpetid også, men får de ikke paret seg, dør de! Det er helt naturlig for ville dyr å ha løpetid, men i vår kunstige setting, er det ikke lenger like naturlig. En naturlig følge av løpetid er paring, noe som kun skjer en brøkdel av gangene. 

Her må du lese deg opp litt, du som trekker frem ville dyr. Sammenlikner du med f.eks. ulv har jo alle tispene løpetid, men ikke alle får pare seg. De har en flokkstruktur der det er en naturlig følge - kun alfatispa parer seg, med få unntak.

Jeg synes det er rart at vi mennesker tolker hunders naturlige hormonelle prosesser så negativt på vegne av hundene. Hva skjedde med å se individene i praksis? Jeg som har to inntakte tisper har ingen betenkeligheter med å la de være slik så lenge medisinske årsaker ikke tilsier at noe annet er nødvendig. De er kåte i til sammen 2 uker per år. Det er da vitterlig ikke noe, sammenliknet med alle de ukene i året der de er helt uinteressert i hannhunder og oppfører seg som normalt.

- Maria

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her må du lese deg opp litt, du som trekker frem ville dyr. Sammenlikner du med f.eks. ulv har jo alle tispene løpetid, men ikke alle får pare seg. De har en flokkstruktur der det er en naturlig følge - kun alfatispa parer seg, med få unntak.

Nå var jo ikke poenget å gjennomgå alle mulige settinger av løpetid. Det er et faktum at løpetid er til for å legge forholdene til rette for paring. Ergo er paring en naturlig følge av løpetiden. At det finnes unntak basert på strenge sosiale regler innad i en flokk, utelukker ikke at paring er selve poenget med løpetid. Det vises jo tydelig i de tilfellene der båndet innad i flokken ikke er sterkt nok til å holde instinktene nede, og noen av de laverestående hunnene også parer seg. Dette skjer hos ulv, andre hundedyr og ulike aper, av de jeg vet om.

Uansett, poenget mitt var at selv om løpetid er naturlig, så betyr ikke det at det er problemfritt eller rett og slett ugunstig. Det var derfor jeg trakk frem ilder, hvor alle hunner som ikke skal pare MÅ kastreres for å overleve. Når vi mennesker tar på oss ansvaret for dyr, er ikke hva som er naturlig eller ei lenger et argument, for situasjonen vi presser dyrene inn i er så langt unna naturlig som det går an å komme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri sagt at vi tenker på å kastrere preventivt. Jeg har hele veien holdt meg til et scenario der man, TIL TROSS FOR riktig trening (med kyndig hjelp), tilstrekkelig aktivisering og god oppdragelse(igjen, med kyndig hjelp) ender opp med en hannhund som er tydelig stressa og sliten. Hvorfor er det da bedre hundehold å la ham fortsette å være stressa og sliten flere ganger i året når alle midler er prøvd, når han faktisk kan få slippe det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo fantastisk at du klarte å høre hva som skjedde her nede i Hølen de siste tre ukene helt opp til Tromsø. Imponerende! Nei, seriøst, du har ingenting med å mene noe om hvorvidt jeg overdriver, all den tid du mest sannsynligvis ikke var til stedet. Når jeg sier at alle hannbikkjene rundt her var sterkt påvirket av løpetispa, så mener jeg faktisk det. To av bikkjene i gata ovenfor sto og gaula i munnen på hverandre da løpetispa hadde stådager (har aldri hørt dem sånn ellers). En tredje nekta å gå lenger enn til trappa til løpetispa, og ensa ikke Ayla engang når de møttes, selv om de elsker å leke til vanlig. En fjerde stakk av hjemmefra når vi tilfeldigvis gikk forbi med den løpske frøkna. Shall I go on? Du må gjerne mene at det ikke er normalt, men sånn var det nå en gang.

Sammenligner du virkelig å påføre dyret smerte kun for å tilføre smerte med det å foreta en forebyggende operasjon? Det er da vitterlig stor forskjell på det. Nå slapp jeg å ta stilling til akkurat den biten, da Ayla måtte hasteopereres likevel, men med alle de dyrene jeg har kastrert opp gjennom tida, så har det sjelden vært noe stort problem. Med Ayla hadde vi store problemer med å holde henne i ro. Og hun er en pyse når det gjelder smerter, hun skviker for den minste lille ting, så det kan ikke være veldig vondt etterpå for hun viste ingen tegn på å ha det vondt etter at narkosen var helt ute. Jeg tror faktisk hele prosessen var verre for meg enn for henne.

Dessuten, dyr er ikke laget av glass, de tåler å ha det litt vondt. Når sjansen for å få en sykdom er så stor som 50%, noe som er MYE, så mener jeg at det helt klart at litt ubehag en dag var verdt det for bortimot fjerne muligheten for at hun får den sykdommen som er aller vanligst, og helt fjerne muligheten for andre vanlige sykdommer. Slik prioriterte jeg, og slik vil nok fortsette å prioritere så lenge gevinsten er så stor.

Selvfølgelig står jeg fri til å mene at du overdriver. Jeg benekter ikke situasjonen du beskriver engang, men at du overdriver på generelt grunnlag. Mulig du bor i et område hvor det er en hel haug med hormonbomber eller bare unghunder i verste pubertet, men det er like fullt ikke vanlig at hanner oppfører seg sånn. Selv helt uten trening!

Min families første hund var en hannboxer med ene stenen i buken, noe som sies å kunne gjøre dem ekstra hormonelle. Han var en tulling som valp og unghund, som de fleste andre. Vi hadde lite peiling på hund og oppdragelse, så vi trente ikke spesielt på at han skulle takle løpetisper, til tross for at det var flere tisper i samme vei, og ikke minst i området vi gikk tur hver dag. Den hunden reagerte så klart dersom han fikk hilse på en løpetispe i bånd, og dersom en tispe i nabolaget var løpsk så ble tisseflekker ekstra spennende, men ikke noe mer. Etter det har vi hatt tispe i mange åre, og jeg har vært på utstilling med løpsk tispe (hvor ingen av hannene er kastrerte), null reaksjon. Det er heller ikke sånn at hundene i gata uler når vi går forbi med løpsk tispe.

Og til Pixie: Jeg synes du bare skal slappe helt av. Å snakke om hva du skal gjøre dersom du får en hann som er overdreven hormonell etter puberteten (for det er noe man må forvente mens den er unghund), så er det klart at dere har muligheter til å hjelpe han. Å bekymre seg for det når dere nettopp har fått valp er ikke nødvendig. Det blir litt som å bekymre seg for at hunden kan få kreft eller allergi. Du blir gal hvis du skal tenke på alt som kan feile dem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Lene_S aper får ikke løpetid, og de lever i par som stort sett står fritt til å få barn?

Dette blir flisespikkeri. For det første er aper er så mangt, ikke bare sjimpanser og gorillaer. Lavere primater, som lemurer, er også aper, og de har løpetid, altså kun en begrenset periode i løpet av året. For det andre, har også store primater begrensede perioder de kan befruktes i, akkurat som oss mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...