Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 288
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Problemet er vel at alt for mange inkompetente mennesker skaffer seg hannhunder .

Da er hunden din i puberteten, og jeg ser faktisk ingen grunn til å ikke jobbe seg gjennom det. Ja, han har forandret seg, men det går over. Med at han er dominant, mener du at han prøver å ri på alt

Hopper kan styre sin egen brunstsyklus og kan bedekkes/parres omtrent hele året, men de velger som oftest sommer/våren å la hingsten bedekke grunnet egnet tid å ha føll, men en hingst vil alltid ønske

Skrevet

Jeg mener soleklart at de med blandingshunder og hunder med alvorlige sykdommer/adferdsvansker burde få kastrere hunden sin. Hvorfor? Fordi vi har kanskje ikke kommet dit ennå der det kastes valper til alle å enhver, der det er fullt på alle gårder og kenneler. Men det tar ikke mange årene før vi er der. Vanlige middels interesserte hundefolk parrer familiehunden med hvemsomhelst sin hund fordi de vil ha et avkom av hunden sin siden den er så forbanna snill og god. De sitter igjen med 4 valper etter de har valgt sin, og gir resten vekk til en billig slant bare for å bli kvitt valpene. Noen som har allergi, vil teste om de vil ha hund, kjøper hund siden barna vil ha, vil ha en kosehund osv kjøper disse, tenker ikke på at "Oi.. hund er jo et ansvar, dette gidder vi ikke!" Og gir hunden til dyrebeskyttelsen, kenneler eller finn.no.

Jeg mener at dette burde bli sett på med litt bredere perspektiv enn bare oss som faktisk har hund med forbehold om alt det innebærer og som faktisk ikke bare har hund for andres del eller av andre årsaker enn egen interesse.

Det er disse som skulle fått kastrert hunden sin, så man slipper at det blir for mange hunder av ymse blandinger og at det blir fullt, rett å slett. Det begynner alltid i det små, til det eskalerer.

Skrevet

En annet aspekt som jeg synes hører inn under denne diskusjonen - preventiv kastrering av tisper.

Jeg har diskutert dette opp og i mente med flere. Det har kommet meg for øret at flere veterinærer faktisk anbefaler kastrering av tisper fordi man fjerner faren for livmorhalskreft og andre typer hormonrelaterte sykdommer - rent preventivt. Jeg er så motstander av det! For meg blir det litt som å leke Gud. Man skal ha kontroll på alt. Sikre seg mot potensielle farer. Jeg kjenner jeg til og med har følt meg som en dårlig hundeeier fordi mine tisper er intakte - for jeg utsetter jo hundene mine for sykdommer de ikke ville fått hvis de ble kastrert. Det blir helt feil..

Hva synes dere?

  • Like 2
Skrevet

Den holdninga jeg ser, er at flesteparten er imot kastrering. Slik som i denne tråden (og andre steder). Og at kastrering er fy fy. *flire* her ser vi virkelig med motsatte briller. :)

Jeg har ikke sett noen som er i mot kastrering i denne tråden, men mange som er i mot kastrering uten medisinsk grunn.

En annet aspekt som jeg synes hører inn under denne diskusjonen - preventiv kastrering av tisper.

Jeg har diskutert dette opp og i mente med flere. Det har kommet meg for øret at flere veterinærer faktisk anbefaler kastrering av tisper fordi man fjerner faren for livmorhalskreft og andre typer hormonrelaterte sykdommer - rent preventivt. Jeg er så motstander av det! For meg blir det litt som å leke Gud. Man skal ha kontroll på alt. Sikre seg mot potensielle farer. Jeg kjenner jeg til og med har følt meg som en dårlig hundeeier fordi mine tisper er intakte - for jeg utsetter jo hundene mine for sykdommer de ikke ville fått hvis de ble kastrert. Det blir helt feil..

Hva synes dere?

Horribelt! Nå er jeg farget av å ha mistet en ung hund til en rutineoperasjon med lav risiko, men dette synes jeg er tullete. I tillegg til å påføre hunden smerte for å unngå noe som kanskje muligens kan skje senere, så risikerer man faktisk livet til hunden.

Jeg tror mange glemmer av risikoen det faktisk er med operasjon, fordi de vet at den er lav. Når man står der over sin døde unghund, så virker den risikoen ganske mye større. Jeg har vært der, og det var et sjokk. "Det kan ikke skje oss, dette kan ikke være virkelig," tenkte jeg. Nå var den operasjonen nødvendig, men hadde det vært en kastrering uten medisinsk grunn, så hadde jeg aldri klart å tilgi meg selv.

  • Like 1
Skrevet

En annet aspekt som jeg synes hører inn under denne diskusjonen - preventiv kastrering av tisper.

Jeg har diskutert dette opp og i mente med flere. Det har kommet meg for øret at flere veterinærer faktisk anbefaler kastrering av tisper fordi man fjerner faren for livmorhalskreft og andre typer hormonrelaterte sykdommer - rent preventivt. Jeg er så motstander av det! For meg blir det litt som å leke Gud. Man skal ha kontroll på alt. Sikre seg mot potensielle farer. Jeg kjenner jeg til og med har følt meg som en dårlig hundeeier fordi mine tisper er intakte - for jeg utsetter jo hundene mine for sykdommer de ikke ville fått hvis de ble kastrert. Det blir helt feil..

Hva synes dere?

Da håper jeg de samme veterinærene informerer om den økte faren for andre krefttyper og sykdommer ved kastrering også, for det er ingen rein helsegevinst ved å kastrere.

Jeg syns forøvrig det er hårreisende at profesjonelle oppfordrer til lovbrudd, og jeg antar at den eneste motivasjonen de har for det, er pengene de tjener på sånt.

Skrevet

Jeg har aldri eid en hannhund, men har nå to tisper, hvorav den ene er kastrert og den andre intakt.

Jeg har aldri angra på kastreringa, sjøl ikke etter at jeg tilfeldigvis leste epikrisen og så at Aiko hadde slutta å puste under operasjonen og måtte "bagges" resten av tida. Natta etter operasjonen ulte og gråt hun både av forvirring og smerte, og det var helt grusomt, men så våkna hun til lunsj dagen etter og var seg sjøl igjen. Jeg fikk tilbake min glade, miljøsterke og sosiale hund, og hun er fullstendig fri for de hormonelle marene som rei henne og gjorde at hun var vanskelig å ha i hus mtp atferd overfor lillesøster, og som gjorde at hun syntes det var en påkjenning å forholde seg til verden.

Ifølge TS så burde du da med nok trening kunne dempe og trene bort dette.

Jeg mener soleklart at de med blandingshunder og hunder med alvorlige sykdommer/adferdsvansker burde få kastrere hunden sin. Hvorfor? Fordi vi har kanskje ikke kommet dit ennå der det kastes valper til alle å enhver, der det er fullt på alle gårder og kenneler. Men det tar ikke mange årene før vi er der. Vanlige middels interesserte hundefolk parrer familiehunden med hvemsomhelst sin hund fordi de vil ha et avkom av hunden sin siden den er så forbanna snill og god. De sitter igjen med 4 valper etter de har valgt sin, og gir resten vekk til en billig slant bare for å bli kvitt valpene. Noen som har allergi, vil teste om de vil ha hund, kjøper hund siden barna vil ha, vil ha en kosehund osv kjøper disse, tenker ikke på at "Oi.. hund er jo et ansvar, dette gidder vi ikke!" Og gir hunden til dyrebeskyttelsen, kenneler eller finn.no.

Jeg mener at dette burde bli sett på med litt bredere perspektiv enn bare oss som faktisk har hund med forbehold om alt det innebærer og som faktisk ikke bare har hund for andres del eller av andre årsaker enn egen interesse.

Det er disse som skulle fått kastrert hunden sin, så man slipper at det blir for mange hunder av ymse blandinger og at det blir fullt, rett å slett. Det begynner alltid i det små, til det eskalerer.

Det er et stykke igjen til vi har de samme problemene som en del andre land med overproduksjon av valper. Norge har ikke et løshundproblem på samme måte som mange andre land, blant annet fordi løshunder neppe vil overleve vinteren.

Når det gjelder overproduksjon av "morsomme" blandingshunder så vil nok ikke kastrering hindre dette, de som vil ha søte små etter hunden sin og naboens parrer de likevel, og kastrerer eventuelt etterpå om de ser behovet for det.

Skrevet

Ifølge TS så burde du da med nok trening kunne dempe og trene bort dette.

Det er et stykke igjen til vi har de samme problemene som en del andre land med overproduksjon av valper. Norge har ikke et løshundproblem på samme måte som mange andre land, blant annet fordi løshunder neppe vil overleve vinteren.

Når det gjelder overproduksjon av "morsomme" blandingshunder så vil nok ikke kastrering hindre dette, de som vil ha søte små etter hunden sin og naboens parrer de likevel, og kastrerer eventuelt etterpå om de ser behovet for det.

Ja det stemmer, men som sagt så begynner det en plass. Det kommer ikke som ett bombenedslag med hunder, det øker gradvis jo flere hunder som blir satt til livs.

Det med at de parrer hundene sine er korrekt, men det skulle vært mer opplyst som med katter av alle slag.

Skrevet

Mulig litt av problemet er avl - at det premieres "kjønnspreg" i stadig større grad - maskuline hannhunder - som igjen gir maskuline sønner med mye testosteron.
Og noe kan skyldes at man for en generasjon tilbake hadde lovmessig og "etisk" frihet til å ha kontroll på hundene med feks pigghalsbånd osv.

Det man vel egentlig "vet" fra studier i dag er vel at de færreste problemer lar seg løse ved kastrering. Og at noen flere oppstår ved kastrering.

Selv har jeg kastrert en hanne, av medisinsk grunn. Men etter at han ble kastrert ble han mye mer ressurs-aggressiv. Så adferdsmeesig fikk jeg problemer med han først etter kastrering. Før han ble kastrert var han en drøm adferdsmessig (men syk fysisk).

For min egen del tviler jeg på at kastrering løser adferd overhodet. Og jeg tror også at en del afderdsproblemer egentlig er gemyttproblemer, genetisk betingede. Vanskelig også å trene bort. Og jeg liker ikke at man uten grunn fjerner kroppsdeler og kjertler og hormonproduserende organer på levende vesener som er friske. For det gjør garantert noe negativt med individet, på ene eller andre måten. (Har sett altfor mange overvektige eller kjønnsløse kastrater, med endret pelskvalitet og endret fysikk).

Skrevet

Mulig litt av problemet er avl - at det premieres "kjønnspreg" i stadig større grad - maskuline hannhunder - som igjen gir maskuline sønner med mye testosteron.

Og noe kan skyldes at man for en generasjon tilbake hadde lovmessig og "etisk" frihet til å ha kontroll på hundene med feks pigghalsbånd osv.

Det man vel egentlig "vet" fra studier i dag er vel at de færreste problemer lar seg løse ved kastrering. Og at noen flere oppstår ved kastrering.

Selv har jeg kastrert en hanne, av medisinsk grunn. Men etter at han ble kastrert ble han mye mer ressurs-aggressiv. Så adferdsmeesig fikk jeg problemer med han først etter kastrering. Før han ble kastrert var han en drøm adferdsmessig (men syk fysisk).

For min egen del tviler jeg på at kastrering løser adferd overhodet. Og jeg tror også at en del afderdsproblemer egentlig er gemyttproblemer, genetisk betingede. Vanskelig også å trene bort. Og jeg liker ikke at man uten grunn fjerner kroppsdeler og kjertler og hormonproduserende organer på levende vesener som er friske. For det gjør garantert noe negativt med individet, på ene eller andre måten. (Har sett altfor mange overvektige eller kjønnsløse kastrater, med endret pelskvalitet og endret fysikk).

Veldig enig i at avl er en viktig del av "problemet". Det ser man kanskje aller best hos små, hyperseksuelle selskapsbikkjer. Pluss hos enkelte "machoraser". Sånn sett er det kanskje like greit at verstingene blir snippet? Så får de i hvert fall ikke formert seg :P

Hos de fleste jakthunder er slike kjønnsfrosker ikke eksisterende. Fordi det ikke er brukbart, og ergo ikke blir avlet på... (unntaket er div terrierraser...)

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg skulle ønske det kunne dokumenteres at det er en økende trend med kastrering. At det faktisk statistisk viser om det er antagelser eller fakta som diskuteres. Jeg ferdes tydeligvis i helt andre miljøer enn de fleste andre, slik jeg leser innleggene her.

Skrevet

Jeg skulle ønske det kunne dokumenteres at det er en økende trend med kastrering. At det faktisk statistisk viser om det er antagelser eller fakta som diskuteres. Jeg ferdes tydeligvis i helt andre miljøer enn de fleste andre, slik jeg leser innleggene her.

Men sånn jeg har oppfattet deg opp igjennom årene (korriger meg om jeg tar feil) så vanker du kanskje med mange flinke hundefolk som trener hundene sine aktivt, eller, om ikke annet, folk som går på kurs med hunden sin. Min høyst uformelle gjetning er at mange av dem som kastrerer fordi det er praktisk - de har helt vanlige familiehunder som ikke brukes til noe spesielt, og henger ei heller i hundemiljøet. De bekjentskapene jeg har som tenker at kastrering er løsningen på alt er stort sett slike folk som har fått preken fra andre eller fra en veterinær. Ofte fordi de ikke vet bedre..

Men igjen - bare spekulasjon fra min side.

Skrevet

Veldig enig i at avl er en viktig del av "problemet". Det ser man kanskje aller best hos små, hyperseksuelle selskapsbikkjer. Pluss hos enkelte "machoraser". Sånn sett er det kanskje like greit at verstingene blir snippet? Så får de i hvert fall ikke formert seg :P

Ja, nesten heller det enn å kjemisk kastrere pga slitsom seksualatferd i unghundtida og avle på kjønnsfrosken når chippen har gått ut.. Jepp, har skjedd.

Skrevet

Ja, nesten heller det enn å kjemisk kastrere pga slitsom seksualatferd i unghundtida og avle på kjønnsfrosken når chippen har gått ut.. Jepp, har skjedd.

Jepp - det har skjedd. Og jeg er ikke så sikker på om jeg synes det har vært gjort med spesielt godt resultat, dessverre. Det er jo egentlig å lyve for seg selv?

Skrevet

Jepp - det har skjedd. Og jeg er ikke så sikker på om jeg synes det har vært gjort med spesielt godt resultat, dessverre. Det er jo egentlig å lyve for seg selv?

Ja, helt enig. Altså, det må jo ikke gå galt, men jeg syns det er en merkelig vurdering. Hunden var så atal/idiot/frustrerende i unghundperioden at man måtte medisinere den, MEN, er god nok til å avle på? Veldig spesielt.

  • Like 4
Skrevet

Jepp - det har skjedd. Og jeg er ikke så sikker på om jeg synes det har vært gjort med spesielt godt resultat, dessverre. Det er jo egentlig å lyve for seg selv?

Lyve for seg selv er nå en sak, men de viderefører jo bare et eventuelt problem til uvitende valpekjøpere.

  • Like 2
Skrevet

 

Lyve for seg selv er nå en sak, men de viderefører jo bare et eventuelt problem til uvitende valpekjøpere.

Ennå verre.. Da har man det gående.
Skrevet

Ifølge TS så burde du da med nok trening kunne dempe og trene bort dette.

Ja, det gjorde jeg jo også, med stålkontroll inne og begrensa liv for begge hundene. :P Den ene kunne ikke være sitt sedvanlige lykkelige, dansende seg uten at den andre spratt opp for å legge den første i bakken, så det endte med at den glade ikke fikk være glad, sånn at den hormonelle slapp å bli kontrollerende. Drithyggelig å ha to bikkjer som bare fikk ligge og trykke i sengene sine eller vandre rooolig rundt. :rolleyes:

Jeg hadde kanskje opplevd situasjonen annerledes om jeg hadde håndheva strikt kontroll innendørs i utgangspunktet, men jeg er vant med og ønsker et hundehold hvor det er litt fritt fram for at hundene sjøl kan få vurdere om de skal leke, be om kos, hvor de skal ligge, når de skal drikke osv, så det føltes ikke spesielt ålreit å innføre militærdisiplin, spesielt ikke når det var så åpenbart hvordan det tæra på begge hundene, og spesielt den som ikke forsto hvorfor hun plutselig hadde slik trang til å være ei ku. Aiko var jo helt utmatta av seg sjøl, stakkars.

  • Like 5
Skrevet

Jeg møtte en kastrert ettåring her om dagen, jeg. Eieren skulle ha hund, hadde fått seg en blanding mellom vorsteher og puddel eller noe sånt, og så kommet frem til at hun nok hadde tatt seg litt vann over hodet med å skaffe seg hannhund. Så da kom hun frem til at siden førerhunder kastreres før de er 6 mnd, så var det ikke skadelig, så da gjorde hun det også. Så slapp hun å få en vanskelig hannhund.

:huh: Jeg visste ikke hva jeg skulle si engang, jeg...

Skrevet

Jeg skal sette inn hormonchip på min hannhund neste uke, altså kjemisk kastrering.

Jeg har tenkt en stund på dette, og har følt at dette er en for lettvin løsning og er redd for hva folk skal tenke. Har hørt så mye fordommer og føler at folk tenker "ho der vil bare ha en lat hund som ho ikke trenger gjøre så mye med" eller "ho gidder ikke å trene med hunden så velger heller den lette løsningen"...

Jeg har en hund som er fantastisk på alle måter. Veldig bedagelig fyr som elsker mennesker, og som er veldig rolig og flink med andre dyr. Men, han har veldig mye hormoner og er veldig dominant. Han markerer hver femte meter, dominerer alle hunder han møter, og bjeffer noe VOLDSOMT når han møter hunder i bånd på tur. Han har også dager (spesielt om det er løpetid i nærheten) hvor han er veldig rastløs, piper, sutrer og varsler veldig mye. Jeg ser hvor frustrert han er, og jeg syns det er synd at dette skal ødelegge så mye for han. Han blir også fort distrahert og det er veldig vanskelig å trene han med andre spennende hunder i nærheten. Og han stikker når han er løs og får ferten av noe. Derfor har jeg han heller ikke løs. (nå er det jo båndtvang uansett da)

Jeg har virkelig prøvd å trene på passering av hunder på tur. Jeg har med leker, godbiter, pølser osv, men han blokker helt ut og reagerer ikke. Før bjeffet han aldri på andre hunder, passerte rolig og var mye mer oppmerksom på meg. Dette skjedde nesten over natten når han var rundt 6-7mnd.. så derfor er jeg nesten helt sikker på at det er hormonene. Han har aldri fått lov å hilse på alle hunder han ser, og har heller ingen negative opplevelser.

Så derfor skal jeg nå prøve å sette inn denne chipen for å se om det hjelper. Jo, jeg gjør det jo også for min egen del da jeg synes det er frustrerende når treningen ikke gir resultater, men også for at hunden skal slippe å være så stresset og frustrert, og jeg ser ikke noe galt i det!

Skrevet

Jeg møtte en kastrert ettåring her om dagen, jeg. Eieren skulle ha hund, hadde fått seg en blanding mellom vorsteher og puddel eller noe sånt, og så kommet frem til at hun nok hadde tatt seg litt vann over hodet med å skaffe seg hannhund. Så da kom hun frem til at siden førerhunder kastreres før de er 6 mnd, så var det ikke skadelig, så da gjorde hun det også. Så slapp hun å få en vanskelig hannhund.

:huh: Jeg visste ikke hva jeg skulle si engang, jeg...

Da jeg bodde i sentrum møtte vi stadig vekk på ei som hadde en blanding av shiba og rottweiler. Hun hadde kastrert han før han var 6 mnd gammel. Eller, dvs, en veterinær hadde gjort det. :blink:

Skrevet

@@"Henriettebah": høres ut som en standard hannhund som har kommet i puberteten, så ja, så klart det er hormoner. Han roer seg etterhvert! Det er jo akkurat en slik situasjon som vi beskriver...

Skrevet

Da jeg bodde i sentrum møtte vi stadig vekk på ei som hadde en blanding av shiba og rottweiler. Hun hadde kastrert han før han var 6 mnd gammel. Eller, dvs, en veterinær hadde gjort det. :blink:

Jeg skjønner ikke at de finner noen som er villige til å gjøre det engang, jeg.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...