Kan man ha dårlig kjemi med en hund? - splittet fra "Vurderer å ompl.."

[SiriEveline]

For det første så får folk gjøre som dem selv vil, jeg skal ikke sitte å dømme folk som gjør ting anderledes enn det jeg gjør. Men jeg ville nok aldri omplassert en hund pga dårlig/manglende kjemi, jeg er litt sånn at har man først tatt til seg en hund så skal man gjøre det man kan for at den hunden får det fint hos deg. Og ja, jeg skjønner hva kjemi er, Bodil var både C og jeg "forelsket" i, fra første bildet vi så av henne så var det bestemt at hun skulle til oss, en hund med fryktelig mange issues og helseplager, Tuva er hjertebarnet mitt og Vigdis krysper seg lengre og lengre inn i hjerterota mi dag for dag, Trym kræsja jeg fullstendig med etterhvert, null kjemi og mer eller mindre null følelser, helt til jeg tok meg selv i nakken og gjorde ting på hans premisser, det er jo ikke hans feil at han ikke lever opp til ideal hunden min, Nå digger jeg han, han er så sær og spesiell  så man må jo bare elske han! Jeg måtte bare åpne øya mine og se forbi det "irriterende" ved han. Og det synes jeg man skylder hunden å gjøre, det er ikke hunden som valgte å komme til deg, du valgte det helt fint selv.

Betyr det at det er greit å omplassere grunnet manglende kjemi om man virkelig har forsøkt ordentlig å få det til å fungere?

---------

Ellers har jeg tenkt mye på hunden jeg omplasserte grunnet dårlig kjemi. Og kommer jo frem til at det var hennes manglende trivsel som utløste tanken om nytt hjem. Hun mistrivdes med nytt hjem og den nye hunden.

Jeg kunne såklart levert tilbake/omplassert det nyeste flokkmedlemmet, det hadde nok vært mer akseptabelt for mange, men når det dukket opp et perfekt hjem for Tinka så gjorde jeg et valg jeg tror var best for alle parter og står fortsatt 100% bak det valget.

Hadde Tinka hatt det fint, så er det nok stor sannsynlighet for at hun hadde blitt værende tror jeg. Og hadde noe skjedd i nåværende hjem som gjorde at de ikke kunne hatt henne så hadde jeg åpnet dørene umiddelbart (det mye fordi jeg har et liv jeg er ganske sikker på at hun hadde trivdes i, i motsetning til tidligere). Så det er ihvertfall ikke det at jeg ikke tåler/takler henne, men omplasseringsvalget ble tatt for hennes beste.

[Stine]

Betyr det at det er greit å omplassere grunnet manglende kjemi om man virkelig har forsøkt ordentlig å få det til å fungere?

---------

Ellers har jeg tenkt mye på hunden jeg omplasserte grunnet dårlig kjemi. Og kommer jo frem til at det var hennes manglende trivsel som utløste tanken om nytt hjem. Hun mistrivdes med nytt hjem og den nye hunden.

Jeg kunne såklart levert tilbake/omplassert det nyeste flokkmedlemmet, det hadde nok vært mer akseptabelt for mange, men når det dukket opp et perfekt hjem for Tinka så gjorde jeg et valg jeg tror var best for alle parter og står fortsatt 100% bak det valget.

Hadde Tinka hatt det fint, så er det nok stor sannsynlighet for at hun hadde blitt værende tror jeg. Og hadde noe skjedd i nåværende hjem som gjorde at de ikke kunne hatt henne så hadde jeg åpnet dørene umiddelbart (det mye fordi jeg har et liv jeg er ganske sikker på at hun hadde trivdes i, i motsetning til tidligere). Så det er ihvertfall ikke det at jeg ikke tåler/takler henne, men omplasseringsvalget ble tatt for hennes beste.

Som sagt så legger jeg meg ikke oppi hva andre gjør, hva som føles ugreit ut for meg kan føles greit for andre, og jeg er ikke interresert i å sitte her å moralisere. Men jeg tror at jeg aldri kommer til å få et så dårlig forhold til en hund at jeg omplasserer den pga dårlig kjemi.

[SiriEveline]

Som sagt så legger jeg meg ikke oppi hva andre gjør, hva som føles ugreit ut for meg kan føles greit for andre, og jeg er ikke interresert i å sitte her å moralisere.  Men jeg tror at jeg aldri kommer til å få et så dårlig forhold til en hund at jeg omplasserer den pga dårlig kjemi.

Dette er vel gjenganger i tråden, man har ikke opplevd så dårlig kjemi at man har måttet omplassere og tror dermed ikke det er mulig.

Men da er man ihvertfall enig om at dårlig kjemi finnes.

Så blir det jo litt opptil hver enkelt situasjon hva som er beste valget å ta. Og personlig mener ihvertfall jeg at hundens trivsel skal settes først, men man skylder jo alle parter å virkelig gjøre et realt forsøk på å få ting til å fungere før evt omplassering blir et tema

[Stine]

Dette er vel gjenganger i tråden, man har ikke opplevd så dårlig kjemi at man har måttet omplassere og tror dermed ikke det er mulig.

Men da er man ihvertfall enig om at dårlig kjemi finnes.

Så blir det jo litt opptil hver enkelt situasjon hva som er beste valget å ta. Og personlig mener ihvertfall jeg at hundens trivsel skal settes først, men man skylder jo alle parter å virkelig gjøre et realt forsøk på å få ting til å fungere før evt omplassering blir et tema

Det er jo fint at du vet hva jeg har opplevd og ikke da

[SiriEveline]

Det er jo fint at du vet hva jeg har opplevd og ikke da

Jeg leser bare det du skriver:

Men jeg tror at jeg aldri kommer til å få et så dårlig forhold til en hund at jeg omplasserer den pga dårlig kjemi.

[Stine]

Jeg leser bare det du skriver:

Men jeg tror at jeg aldri kommer til å få et så dårlig forhold til en hund at jeg omplasserer den pga dårlig kjemi.

Fordi jeg mener at om jeg har tatt til meg en hund så er det mitt ansvar å gjøre så den har det bra hos meg, med litt egeninnsats så klarer jeg som regel det jeg har sett meg fore Jeg er tilpasningsdyktig.

[SiriEveline]

Fordi jeg mener at om jeg har tatt til meg en hund så er det mitt ansvar å gjøre så den har det bra hos meg, med litt egeninnsats så klarer jeg som regel det jeg har sett meg fore Jeg er tilpasningsdyktig.

Ja jeg leser da at du aldri har vært i en situasjon der omplassering har vært eneste fornuftige utvei.

Jeg skriver jo også at man selvfølgelig skylder alle parter å gjøre en real innsats før evt. valget faller på omplassering. Det at man kommer til det stadiet betyr ikke at man ikke er tilpasningsdyktig, og det er nok vanskelig å se for en som aldri har opplevd den situasjonen. Og det er det jeg sier at er en gjenganger i denne tråden.

[Stine]

Ja jeg leser da at du aldri har vært i en situasjon der omplassering har vært eneste fornuftige utvei.

Jeg skriver jo også at man selvfølgelig skylder alle parter å gjøre en real innsats før evt. valget faller på omplassering. Det at man kommer til det stadiet betyr ikke at man ikke er tilpasningsdyktig, og det er nok vanskelig å se for en som aldri har opplevd den situasjonen. Og det er det jeg sier at er en gjenganger i denne tråden.

Men da sier vi det sånn da, at det kun er de som har omplassert som virkelig har hatt dårlig kjemi, vi andre er bare dårlige eterligninger Og bare så du forstår så prater jeg om meg selv, ikke om andre. Jeg aner ikke hvor tilpasningsdyktige andre er eller hvor mye jobb de har lagt i det, akkurat som du ikke aner det om meg.

[Mud]

Jeg har aldri hatt dårlig kjemi med noen av mine egne hunder ( jeg har derimot hatt uforklarlig dårlig kjemi med mennesker , det er ufattelig slitsomt når man må omgåes mennesket jevnlig og dette mennesket helst vil være bestevennen din ), men jeg ser ikke problemet.

Flesteparten av mine hunder har vært omplasseringshunder og de takler det veldig bra altså.

Jeg tror også hunder flest merker om de har en eier som irriterer seg over den, så for hundens del er det vel like greit å få en ny sjanse i et nytt hjem hvis man ikke klarer å løse det ?

[Gjest]

En hver debatt man ikke klarer å forholde seg saklig og ikke følelesesmessig biased i er en god debatt. Derfor ser jeg vekk fra nesevis og håper vi kan ha en mer rasjonell og saklig diskusjon om fenomenet.

Ja -for det er rasjonelt og saklig å sammenligne hunder og barn - spesielt når man ikke engang har erfart - og dermed ikke kan vite - hvordan man rent biologisk forholder seg til sine egne barn versus hunder.

Jeg reagerer på det du skriver fordi jeg syns du er ganske usaklig.

Og hva jeg tenker utover det som ikke omhandler SAKEN skal jeg holde for meg selv.

[Gjest]

Vi deler nok ikke type humoristisk sans.

[yurij]

Jeg har ikke noe problem med å forstå mange grunner til omplassering , men det at man ikke klarer å gi hunden et ordentlig godt liv fordi man ikke har bra kjemi ? Den sliter jeg litt med å forstå. Om det er for hundens beste å bli omplassert så er det fordi den ikke har det greit der den er ?

[Guest 2ne]

Selvsagt, moralsk sett bør man jo heller leve med en hund man ikke går helt overens med i 10-15 år fremfor å omplassere den. Det er viktigere enn å finne en løsning som kanskje er bedre for både hund og menneske. Moralsk sett.

[Lunatic]

Jeg har ikke noe problem med å forstå mange grunner til omplassering , men det at man ikke klarer å gi hunden et ordentlig godt liv fordi man ikke har bra kjemi ? Den sliter jeg litt med å forstå. Om det er for hundens beste å bli omplassert så er det fordi den ikke har det greit der den er ?

Jeg skal ikke snakke for alle andre, men i mitt tilfelle er det jo ikke snakk om at hunden ikke har det bra. Luna har det het fint hos meg, hun. Får litt triksetrening, er med på lange skogsturer og er med på det meste jeg gjør i hverdagen. Hun har det absolutt bra, men det er ikke optimalt. Der ligger problemet for meg. Man kan jo begynne å diskutere hvilke hunder som faktisk lever optimalt, men selv om min får sine fysiske behov dekket så skulle hun optimalt sett hatt en eier som ikke går og irriterer seg over henne. Jeg gir henne alt hun trenger i form av aktivitet, utstyr, mat o.l., men jeg kan ikke gi henne alt hun trenger mtp det emosjonelle. Der stopper det litt for meg.

Min er jo lille Tjukkeboll. Jeg har hatt henne siden hun var syv uker, og når man har hatt en hund såpass lenge, og lagt ned så mange timer som jeg har, da blir man jo knyttet til dem. Jeg er uendelig glad i henne, og jeg vil bare hennes beste. Derfor har jeg tenkt på omplassering. Fordi HUN hadde hatt det bedre hos noen som ga henne alt hun får hos meg, PLUSS det emosjonelle båndet, den "kjemien" som mangler oss i mellom. Å få det fysiske dekket er liksom ikke nok i mitt hode. De skal ha en eier som "loves them unconditionally" (for å si det på godt norsk), på samme måte som hunder elsker oss. De skal ha en eier som blir sjarmert og som får sommerfugler i magen av alt det ekle og irriterende de gjør. DA har de optimalt. I mitt hode.

[Aya]

Vi snakker jo ganske forskjellig språk når det kommer til kjemi. For meg har det ingenting med om hunden svarer til forventningene eller ikke, eller om den er for krevende/har problematferd eller lignende. Det er mer udefinerbar enn det, det handler om bølgelengde, som @raksha sier, eller kommunikasjon, eller rett og slett kontakt. For meg er det det som gjør hundehold morsomt og bra, en gjensidig kontakt, at vi "forstår" hverandre, og har en relasjon. Det handler ikke om lydighetsøvelser eller utstillingsresultater. Om hunden ikke møter forventningene til eier der handler det mer om at den ikke passer til eiers bruk (noe som også er en legitim grunn til å omplassere i min verden). De fleste hunder takler en omplassering veldig, veldig fint. Da er det bedre at den kommer til noen som digger bikkja fullt og helt, enn en som bare "misforstår" den hele tiden.

[ida]

Men altså, i forhold til det å ha hunden fra den er valp; han som jeg kaller "hunden i mitt liv" tok jeg over da han var tre år gammel, så jeg hadde jo ingen mulighet til å forme han som valp. Det var liksom bare oss to. Nå har jeg bare hatt en valp selv, men det er jo sikkert lettere å få god kjemi med en man har hatt fra den var åtte uker enn en omplasseringshund som er omplassert i voksen alder?

Svarte visst på det her nede, men for meg er det ingen nødvendig sammenheng mellom å ha hunden fra den er valp og "god kjemi"

Betyr det at det er greit å omplassere grunnet manglende kjemi om man virkelig har forsøkt ordentlig å få det til å fungere?

---------

Ellers har jeg tenkt mye på hunden jeg omplasserte grunnet dårlig kjemi. Og kommer jo frem til at det var hennes manglende trivsel som utløste tanken om nytt hjem. Hun mistrivdes med nytt hjem og den nye hunden.

Jeg kunne såklart levert tilbake/omplassert det nyeste flokkmedlemmet, det hadde nok vært mer akseptabelt for mange, men når det dukket opp et perfekt hjem for Tinka så gjorde jeg et valg jeg tror var best for alle parter og står fortsatt 100% bak det valget.

Hadde Tinka hatt det fint, så er det nok stor sannsynlighet for at hun hadde blitt værende tror jeg. Og hadde noe skjedd i nåværende hjem som gjorde at de ikke kunne hatt henne så hadde jeg åpnet dørene umiddelbart (det mye fordi jeg har et liv jeg er ganske sikker på at hun hadde trivdes i, i motsetning til tidligere). Så det er ihvertfall ikke det at jeg ikke tåler/takler henne, men omplasseringsvalget ble tatt for hennes beste.

In your dreams

Jeg har bare hatt to hunder fra de var valper, jeg. Resten har kommet mer eller mindre tilfeldig som relativt unge voksne hunder. Vel, min første valp kom også bare på døra en dag. Min første hund og min beste venn i tretten år.

Valp nummer to ble kjøpt etter nøye planlegging og vurdering, men han ble liksom aldri så nær meg. Jeg forsto ham på en måte aldri helt. Nå viste det seg at mamma syns Bimbo bedlington var verdens åttende underverk, så hun hadde han på hytta hele sommeren og i perioder når Ia lå mye på sykehus etc. Bevares, han var da elsket av oss alle, men litt sånn ubrukelig til noe annet enn det Han ble vel bortimot 14.

Så hopper jeg over tollerlivet, grekergutten (masse kjemi over hele fjøla) og rett til Tinka. Hun er jo veldig Ia sin. Jeg tror jeg distanserte meg litt fra henne, fordi hun var Ias store kjærlighet (og er det enda), men særlig det siste året der det bare har vært Tinka og meg, har hun blitt en liten drømmehund. Når Ia en gang får mulighet til å ha henne hos seg, er jeg så heldig at jeg har en hund til jeg kan hente når jeg måtte ønske. Det er også den eneste hunden det er aktuellt å ha boende med Tinka. Scilos er hennes store helt og beskytter. Andre hunder vi har hatt her, får henne til å dø bittelitt. Sikkert barnslig av meg, men hun skal få ha armkroken sin i fred, hun

[Aya]

Svarte visst på det her nede, men for meg er det ingen nødvendig sammenheng mellom å ha hunden fra den er valp og "god kjemi"

In your dreams

Jeg har bare hatt to hunder fra de var valper, jeg. Resten har kommet mer eller mindre tilfeldig som relativt unge voksne hunder. Vel, min første valp kom også bare på døra en dag. Min første hund og min beste venn i tretten år.

Valp nummer to ble kjøpt etter nøye planlegging og vurdering, men han ble liksom aldri så nær meg. Jeg forsto ham på en måte aldri helt. Nå viste det seg at mamma syns Bimbo bedlington var verdens åttende underverk, så hun hadde han på hytta hele sommeren og i perioder når Ia lå mye på sykehus etc. Bevares, han var da elsket av oss alle, men litt sånn ubrukelig til noe annet enn det Han ble vel bortimot 14.

Så hopper jeg over tollerlivet, grekergutten (masse kjemi over hele fjøla) og rett til Tinka. Hun er jo veldig Ia sin. Jeg tror jeg distanserte meg litt fra henne, fordi hun var Ias store kjærlighet (og er det enda), men særlig det siste året der det bare har vært Tinka og meg, har hun blitt en liten drømmehund. Når Ia en gang får mulighet til å ha henne hos seg, er jeg så heldig at jeg har en hund til jeg kan hente når jeg måtte ønske. Det er også den eneste hunden det er aktuellt å ha boende med Tinka. Scilos er hennes store helt og beskytter. Andre hunder vi har hatt her, får henne til å dø bittelitt. Sikkert barnslig av meg, men hun skal få ha armkroken sin i fred, hun

Jeg synes det er så fint med disse hundene som bare kommer tilfeldig inn i livet ditt og hjertet ditt og bare blir der! Sånn som Pea også, helt helt tilfeldig - men den beste hunden jeg har hatt, og den eneste som har kunnet måle seg med Knott i "hjertebarn"-kategorien. Jeg håper folk aldri slutter å omplassere hunder, for hvor skal jeg få hunder fra da?

[Mirai]

Jeg kunne skjønt det moralsk forkastelige i å avlive en hund pga manglende kjemi, men jeg forstår som sagt ikke problemet med å gi den et nytt (godt) hjem hvor den trives. De aller, aller fleste hunder trives når de bor i et godt hjem og ender ikke opp som lengtende hunder på togperrongen..

Når jeg tenker tilbake på Siri (aussie, ga bort til familiemedlem etter samlivsbrudd) så var det kanskje hennes manglende interesse for å "være sammen" som gjorde det for min del. Hun kom sjelden på eget initiativ til meg annet enn for å bite i klærne mine. Selv om vi trente masse, hun var på en måte ikke "her", vanskelig å forklare. Livlig hund for all del, men.

Det ligger for min del veldig egoistiske grunner bak det å ha hund. Hovedgrunnen er selskap og et vesen å være sammen med. Det har de tre andre gitt meg på forskjellige måter, men aussien gjorde ikke det. Jeg var glad i henne da, men ikke nok .

[Grim]

Jeg har utrolig god kemi med Grim. Vi bare klikker på alle områder. Det var derfor han ble min. Selv den perioden han satt i kroppen min hver dag, og var en generell skikkelig kjip bikkje å ha med seg ut døra. Jeg har aldri opplevd skikkelig dårlig kemi med hund, men det betyr ikke at jeg ikke tror det går ann. Jeg er veldig var på utstråling, vibber og kemi - og har opplevd flere ganger å kjenne på en umiddelbar veldig god eller veldig dårlig kemi med et fremmed menneske - som da altså ikke har sagt eller gjort noe enda. De aller fleste havner jo et sted i midten, men jeg møtte en fyr jeg bare VISSTE at det menneske her, kræsjer jeg totalt med, og han følte nok det samme. Vi måtte forholde oss til hverandre en periode, og det var et tiltak innimellom

Jeg forstår ikke behovet for å sette ord på hva kemi er. Kan man ikke bare godta at noen opplever at dårlig kemi er en såppas belastning at hundeholdet ikke er trivelig? Det betyr da ikke at man har en bruk og kast mentalitet.

[xxx12345]

Damned if you do, damned if you don't.. Man kan vite hva "dårlig kjemi" er selv om man ikke har omplassert, uten at det betyr at jeg synes det er feil å omplassere. Man har forskjellige forutsetninger og mål, og dette sammen med flere andre faktorer avgjør hva man velger. Ingen av delene er feil om det er det rette for hunden

[Eloise]

Denne diskusjonen handler nok ikke bare om kjemi, men om omplassering. Vi har helt forskjellige tanker om hva en omplassering er, og hva som må til for å omplassere. For meg må det ekstremt tungtveiende grunner til for å vurdere å omplassere en hund, med mindre jeg kjenner den nye eieren godt, rett og slett fordi jeg ser på det som en stor risiko.

Jeg vet at hos med har hundene et godt hjem, og for at hunden skal få et BEDRE hjem så må den være veldig, veldig heldig. Det høres ut som jeg tror jeg er det beste en hund kan få, men det er ikke det jeg mener. Jeg bare tenker på alle hundeeierne der ute som behandler hundene dårligere enn det jeg gjør. Alt i fra burbruk, mangel på oppmerksomhet, mye kjefting, ikke nok trening, osv. Og jeg vil påstå at flertallet av hundeeiere bruker mindre tid på hund enn de av oss som er så glad i hund at vi bruker den hundefrie tida vår på et hundeforum.

Og når det gjelder kjemi, så synes jeg det er vanskelig å diskutere når folk påstår at man aldri har opplevd dårlig kjemi bare fordi man velger å analysere følelsene sine. Jeg tror absolutt på at god og dårlig kjemi finnes, jeg er bare ikke enig i at det er noe mystisk som ikke kan forklares.

[Gjest]

Whaaat. Sorry at jeg skriver kort og sporadisk, er på europaturne og pcn har dødd i samme slengen. Diskusjonen handler da overhodet ikke om omplassering!! Good riddance at hundene kommer til andre hjem hvor noen vet å sette pris på de og gir de den hverdagen de fortjener, ingen problemer med det what so ever. Seriøst, omplasser i veg!!

Spørsmålet er hva det er med disse menneskene som får dårlig kjemi med dyr (hunder, vet ikke om det de kun hund som art eller all verdens dyr de kan ha dårlig kjemi med). Hvordan klarer de få dårlig kjemi med en hund, og hvorfor klarer de ikke bli enige om eller sette ord på det. Dette minner nesten om en alternativ medisin debatt for man klarer ikke besvare konkrete spørsmål - og "motparten vil aldri forstå" hvis motparten stiller kritiske spørsmål.

[simira]

Hvordan beskriver man en følelse? For det er det kjemi er. Og hvordan beskrive en følelse for noen som aldri har opplevd den følelsen? Og selv om man kan beskrive noe om hvordan følelsen oppleves, så er det vanskelig, om ikke umulig, for motparten å forstå helheten uten å ha opplevd det selv.

Og jeg tror at om du ber fire forskjellige mennesker om å beskrive en bestemt følelse, så vil du få fire ulike svar også, selv om alle er enige om at det er samme følelsen.

[rosinbolle]

Jeg har dårlig kjemi med veldig mange katter jeg liker katter som art, men mitt forhold til dem lider litt under at de ikke er hunder. Jeg tror jeg liker dem bedre enn de liker meg i starten, og så blir jeg bare irritert over at de gir f i meg. Men selv om jeg leser kattens kroppsspråk snakker vi ikke samme språk.

Det er flere hunder jeg har dårlig kjemi med også, som er søte, snille og veltilpassede, men som jeg aldri i verden ville hatt med meg hjem. For meg går det på at vi ikke kommuniserer bra, vi er liksom ikke helt på nett. Det kan også være delvis rasebetinget, at rasen/individet oppfører seg veldig annerledes hunder jeg er vant til. Som finskespetsen til svigers. Hyggelig nok hund, men jeg skjønner overhodet ikke hva den bikkja prøver å fortelle meg. Fuglisen til svigers derimot er jeg mer på nett med.

Jeg kunne nok omplassert pga dårlig kjemi. Det gjør at det ikke funker, og jeg tror nok at jeg hadde blitt mindre villig til å jobbe med bikkja også hvis vi bare ikke var på nett.

For meg er dårlig kjemi når dyret er tydelig uinteressert i å være sammen med meg, selv om behovene blir dekket og bikkja er ellers en grei hund.

[SiriEveline]

Når man skriver at man elsker hunden og/eller er veldig glad i hunden så skjønner jeg ikke hvordan man kan si at man mangler "kjemien" med den samme hunden. 

 

Det er jo flere som trekker parallell med "kjemi mellom mennesker" og da kan jeg jo spinne litt videre på det. Dersom jeg mangler kjemien med et menneske så sier jeg da ikke at jeg er uendelig glad i det mennesket eller elsker det. 

 

....og så får dette være nok ot fra meg.

Det mennesket er nok heller ikke et familiemedlem da...