Gå til innhold
Hundesonen.no

Problemhund og avlivning


Humle
 Share

Recommended Posts

Langt å lese, men setter pris på alle som gjør det. Litt usikker på hva jeg egentlig vil med denne tråden, tror jeg håper på å få litt synspunkter og innspill fra hundefolk utenfra.
Jeg har en hund med diverse problemer som den har hatt siden jeg fikk den. Jeg har jobbet mye med hunden gjennom mange år, og det har jo gitt noe resultater etter hvert. I dag er hun en mye greiere hund enn hun var. Hun utagerer sjeldent på folk, er ikke redd for barn lenger og utageringen mot andre hunder er mye bedre i forhold til hva det en gang var. Men, jeg ser jo at hunden fortsatt er engstelig. Selv om hun nå har lært seg å reagere på en måte som jeg liker bedre, er redselen og usikkerheten fortsatt der.
Men problemene på tur kan jeg egentlig leve med, det vanskeligste er alle greiene hennes i hverdagen. I løpet av en dag har hun sine små perioder med stressatferd; jaging av hale, overdreven intimvask og hun er en generelt rastløs hund som synes det er vanskelig å slappe av.
Hunden har en iboende usikkerhet som kommer frem i mange situasjoner. Hun er redd når det kommer folk eller hun hører lyder utenfor. Før ble hun så redd at hun kunne gjøre fra seg inne i hysteriet, men det har heldigvis blitt bedre med tiden.
Hun har et høyt ressursforsvar, ikke bare ovenfor liggeplasser, leker og sin egen mat, men også ting vi (folk) spiser og oss folk. Det er umulig å unngå dette helt, uansett hvor mye jeg tilrettelegger og fjerner. Når det først ”snapper” for henne, gir hun seg ikke selv om den andre hunden demper og prøver å unngå konflikt med å gå unna. Om man ikke får klappet tak i hunden, angriper hun og det blir slåsskamp. Frem til nå har det ikke vært noen alvorlige skader, men jeg uroer meg jo for at det en dag kanskje ikke er folk der til å skille dem når det smeller.
Å bo uten en annen hund er heller ikke et alternativ, da hun har en veldig sterk separasjonsangst. Hun trives ikke egentlig alene hjemme selv med en annen hund heller, og kan ikke være alene mer enn max. 4-5 timer uten at hun tisser på gulvet (er stressrelatert, hunden har ingen problemer med å holde seg).
Separasjonsangsten kommer også til syne på besøk og under reiser, da hun blir veldig usikker og stressa om ikke alle er samlet tiden. Dette var enda mer ekstremt da hun var yngre, men det er fortsatt en greie som gjør reising og besøk til noe jeg begrenser til et minimum.
Til slutt har hun problemet med bilen. Det har hun alltid hatt siden hun var bilsyk som valp og det tydeligvis har utløst en angst for bilen som jeg ikke får trent vekk. Før var det så ille at hun ikke kunne gå forbi biler og måtte gå store omveier. Jeg tror også usikkerheten i forbindelse med nye steder/besøk/reiser er med på å forsterke angsten for bilen. Uansett hvor kort eller langt vi kjører, ligger hun skyhøyt i stress når vi kommer frem.
De hverdagslige tingene og problemet med bilen/reising, er jo helt klart noe som begrenser både vårt og hundens liv på mange måter. Jeg skjønner jo selv hva jeg egentlig burde gjøre, både for min og hundens del. Men så er hun jo en så velfungerende hund utenom alt dette. Majoriteten av tiden er hun en grei hund, når problemene hennes ikke trigges er hun en veldig fin hund. Hun finnes ikke aggressiv mot folk, selv om hun er usikker i forhold til fremmede. Hun kommer alltid på innkalling, går pent i bånd og er fin å trene med.
Å avlive sitter ikke lett hos meg, og jeg kjenner at det er så utrolig vanskelig. Tanken om avlivning har ligget og ulmet siden hunden var valp. Ingen av disse problemene er nye, og jeg ser og har alltid sett dem, men de er lette å ignorere. Om jeg ikke tar henne med i bilen noe sted og bare holder meg (eller den andre hunden) hjemme, er ikke bil eller separasjonsangsten noe issue. Om jeg fjerner alle liggeplasser utenom tepper, har nulltoleranse for å ligge i møbler, fôrer hundene slik at de ikke ser hverandre og passer på at hun ikke får ligge rundt bordet når vi andre spiser, - er ikke ressursforsvaret heller noe stort issue.
Men jeg kan ikke tilrettelegge hele tiden, og all tilretteleggingen går jo ikke bare utover meg og hunden selv, men resten av familien og den andre hunden.
Denne hunden har i grunn ødelagt mye av gleden min med å ha hund. Jeg har hatt problemhunden i 5 år, og 4,5 år av den tiden har jeg trent og tilrettelagt for problemene hennes. Jeg kjenner at jeg er lei av å ha en hund som ikke fungerer, og å hele tiden måtte jobbe med et eller annet atferdsproblem. Jeg har jo en annen velfungerende hund som det ikke er noen problemer med, men selv om jeg har motstykket og ser hvor ille det er med problemhunden, så er jeg fortsatt litt blind. Det føles feil å avlive en hund som fungerer greit majoriteten av tiden, men jeg ser jo at eneste grunnen til at hun fungerer greit er fordi jeg tilrettelegger, unngår situasjoner og har lagt ned så mye arbeid i henne som jeg har.

Når skal man si stopp, både for seg selv og hunden sin del? Når er det liksom så ille at det rette er å la hunden slippe? Synes det er et vanskelig spørsmål.
Setter pris på alle innspill og svar.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har avlivet en hund jeg var veldig glad i av liknende årsaker. Det var ikke lett, men det var riktig. Hva som blir riktig for deg og din hund må du selv avgjøre.

Hunden vil ikke lide av å ikke eksistere, og livskvaliteten din vil øke, er min mening. Samtidig så kan samvittigheten og skammen gnage når en i ettertid møter "holde-alt-og-alle-i-live-for-enhver-pris"-holdninger hos andre. ...som spiser kjøttmat og går i skinnsko uten å tenke seg nevneverdig om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Humle - gjør det som er rett for deg. Som Line sier, man må vurdere om hunden har det bra. Selv om du tilrettelegger herfra til månen vil det sannsynligvis alltid være stress og usikkerhet i hunden, og man må egentlig bare prøve å tenke om det er et godt liv for hunden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vil avhenge av kjøpekontrakten det.

Kjøpskontrakter som gir kjøper dårligere betingelser enn loven er ikke gyldige, så det spiller ingen trill hva som står og ikke står i kjøpskontrakten.

Har man kjøpt en hund kan man gjøre hva man vil med den, inkludert å avlive den dersom man måtte ønske det, uansett grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På generelt grunnlag så vil jeg si at man skal være forsiktig med å anbefale avlivning av en hund man kun får en fortelling om fra én side.

Ofte kan det sitte noen i andre enden som er på søken etter en aksept/tillatelse fra andre i hundemiljøet, og dermed fremstiller/vrir ting i en retning for å få de svar de søker.

Anbefaling om avliving burde komme fra en veterinær som har observert hunden, om det er slik at man søker andres tillatelser.

Du syns at på generelt grunnlag skal man være forsiktig med å anbefale avlivning, men syns at anbefaling om avlivning burde komme fra en veterinær som har observert hunden? Fordi veterinærer generelt har høy kompetanse på atferd? Hvor mange timer av utdannelsen deres har de egentlig om atferd?

Om det skulle være noen tvil - nei, veterinær er ikke mitt førstevalg å konsultere med når det kommer til atferdsproblemer. Ikke andrevalget heller, tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Kjøpskontrakter som gir kjøper dårligere betingelser enn loven er ikke gyldige, så det spiller ingen trill hva som står og ikke står i kjøpskontrakten.

 

Har man kjøpt en hund kan man gjøre hva man vil med den, inkludert å avlive den dersom man måtte ønske det, uansett grunn.

Det du omtaler her, gjelder forbrukerkjøp, altså mellom en privat kjøper og en næringsdrivende.

Når det kommer til avtaler mellom private, er det avtalefrihet i Norge

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du omtaler her, gjelder forbrukerkjøp, altså mellom en privat kjøper og en næringsdrivende.

Når det kommer til avtaler mellom private, er det avtalefrihet i Norge

Men siden du nå faktisk ikke vet noe om hvorvidt oppdretter er inne i bildet her, så er det kanskje greit å forholde seg til det som står i åpningsinnlegget istedenfor å insinuere eller anta noe som helst. Eventuelle andre spørsmål kan du vel ta på PM istedenfor å ødelegge tråden med spekulasjoner.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du syns at på generelt grunnlag skal man være forsiktig med å anbefale avlivning, men syns at anbefaling om avlivning burde komme fra en veterinær som har observert hunden? Fordi veterinærer generelt har høy kompetanse på atferd? Hvor mange timer av utdannelsen deres har de egentlig om atferd?

Om det skulle være noen tvil - nei, veterinær er ikke mitt førstevalg å konsultere med når det kommer til atferdsproblemer. Ikke andrevalget heller, tror jeg.

Helt enig i dette! En veterinær har mye kunnskap om helse, men forholdsvis lite om atferd. Må hunden avlives pga sykdom, dvs dyrevelferdsmessige årsaker, så er veterinæren den rette å konsultere. Denne hunden er jo ikke fysisk syk, men har mentale brister som gjør at den ikke fungerer som ønsket i hverdagen.

Gjelder det atferd ville jeg heller tatt en konsultasjon hos Terje Østli (eller tilsvarende) for å få en vurdering av hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker som så at når hunden hverdag blir mye preget av stress samtidig som det faktisk preger eieren mye så bør avliving taes opp... Om det er det riktige kan nok bare du som eier svare på. En enkel avgjørelse er det nok ikke :-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At oppdretter er inne i bildet spiller vell uansett ingen rolle, de som mener at å være i live er best samme hvilke problemer man har osv finnes også blant oppdrettere, at oppdretter ønsker hunden tilbake er ikke nødvendigvis ensbetydende med at det er rett å gjøre. Og om dette er samme person som har skrevet her tidligere så finner jeg det merkelig at man bruker så mye tid å energi på dette når man har en lettvint løsning tilgjengelig (sett at vedkommende føler der er en grei løsning), og føler ikke vedkommende at det er en grei løsning så er det jo uansett tydelig at avliving sitter langt inne og at vedkommende ønsker å være sikker på at h*n velger riktig. Skjønner ikke problemet med det, synes tvert imot at det vitner om fornuft og at man er glad i hunden sin, og resten er faktisk opp til eier. Om dette er samme vedkomende og denne bare er ut etter at noen sier det er ok, så fikk h*n flere slike svar sist, så da er det merkelig at hunden lever enda om denne personen bare er ute etter å få tatt livet av den med "god" samvittighet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dette samme hunden som har vært omtalt flere ganger under forskjellig brukernavn, og som oppdretter ønsker tilbake?

Er ingen oppdretter som vil ha hunden tilbake, ei har jeg skrevet noe på forumet før. Oppdretter sluttet med rasen for mange år siden, delvis pga. gemytt.

Om hunden var velfungerende, eller hadde mindre problemer, ville jeg aldri vurdert avliving. Jeg har ikke noe å vinne på å beskrive atferden hennes verre enn den er, jeg er jo glad i hunden og har naturligvis ikke lyst til å avlive henne.

Hadde satt pris på om tråden kan holdes on topic fra nå av.

Gjelder det atferd ville jeg heller tatt en konsultasjon hos Terje Østli (eller tilsvarende) for å få en vurdering av hunden.

Hadde definitivt kontaktet Terje Østlie om det ikke var for at jeg bor på omtrent andre siden av landet. I og med at hunden er så pass lite "fraktbar" ønsker jeg ikke å utsette henne for en lang reise.

Litt mer generelt til dere andre som har svart:

Det med at hvor bra hunden har det, er jo et stort spørsmål ja. Slik hunden har det når ting tilrettelegges og jeg jobber med henne på tur, samt skjermer henne, - så vil jeg si at hun har det greit. Med en gang vi ikke kan gjøre alt dette for henne, har hun det ikke bra.

Problemene hennes har minket i styrke over årene, men hun begynner å bli så pass gammel at jeg tror ikke vi noen gang kommer til å bli kvitt det. Selvsagt kan livskvaliteten hennes være verre enn jeg klarer å se også, det er en hund som er mye rastløs og usikker. Problemene med bilen gjør jo at hun får et mye mindre innholdsrikt liv enn hun kunne hatt.

Jeg er inhabil i forhold til dette, vingler veldig mellom å synes at atferdsproblemene er ille og å mene at jeg tenker de er verre enn de er.

At det var en tid før problemhunden med den første hunden, hvor det var en selvfølge at hunden kunne være med på det meste, kunne pakkes i bilen for å gå i marka og være med på kurs/fellestreninger uten noe styr, glemmer jeg litt oppi denne smørja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ingen enkel avgjørelse overhodet. Men bare deres avgjørelse å ta. Du vet innerst inne hva som er det lureste å gjøre. Du ser hunden i hverdagen og du selv føler på kroppen å ha denne hunden. Husk at å ha hund skal være koselig og fint. Og hunden skal være glad og lykkelig. Jeg syns synd på hunder som sliter mye psykisk. Jeg tror du vil føle deg lettet hvis du tar det vanskelige valget. Men det er forferdelig vanskelig mens det står på! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hund forringer livskvaliteten din i en slik grad som du beskriver, og samtidig har så mange problemer som forringer dens egen livskvalitet, så tyder det på at avliving er eneste mulighet.

Jeg har selv hatt en hund der hver dag var et stress, (hun var redd, engstelig, kunne plutselig angripe andre hunder - og da gjerne valper samt en del annet) og der avliving satt så langt inne at det ikke ble vurdert engang. De fire siste årene hun levde kunne vi (som familie sammen) ikke dra på ferie, for hun var ikke i stand til å bli passet av andre. Jeg prøvde en gang å stte henne på kennel hos kjentfolk, der hadde hun krøpet sammen i et hjørne og der lå hun i 10 dager. Så det ble siste gang.

Da hun omsider ble avlivet pga kreft, 8 år gammel, følte jeg bare lettelse. Og jeg fant ut at jeg aldri mer skal ha en hund som tar fra meg livskvalitet og gleden ved hundehold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi ber om at spekulasjoner omkring at noen har flere kontoer eller er samme person som har postet om hund A, B eller C tidligere holdes utenfor tråden. Det har ingenting med trådens innhold å gjøre. Tror dere at dere kjenner hverandre irl så får dere sende PM, og diskutere i tråden på generelt grunnlag (hvertfall når dere ikke VET hvem en person bak et anonymt brukernavn er).

Kommer til å rydde i tråden og ber om at det ikke fortsettes med spekulasjoner. Fortsettes det vil det slettes uten beskjed og advarsler sendes ut.

Admin IW.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg har levd 10 år med et vrak av en hund. Redd folk, lyder, hatet bilen. Dog var hun aldri agressiv mot noen. Tvert imot. Hun funket hjemme, og tross sine greier har ingen hund lært meg mer enn henne på godt og vondt. Hun ble avlivet drøye 10 år gammel. Utrolig trist, for selv om hun var et vrak var hun høyt elsket.

Som sagt så lærte jeg mye av henne, på flere plan. Ikke bare om hund, jeg lærte også mye om meg selv og hva jeg ønsker i mitt hundehold. Om jeg noen gang i fremtiden får en hund med bare halvparten av hennes issues så vil den bli avlivet. Det skal være kos å ha hund og man skal ikke måtte brette seg baklengs for at det skal fungere.

Det er ikke hyggelig for hverken hund eller eier og hva en oppdretter måtte mene er uvesentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da hun omsider ble avlivet pga kreft, 8 år gammel, følte jeg bare lettelse. Og jeg fant ut at jeg aldri mer skal ha en hund som tar fra meg livskvalitet og gleden ved hundehold.

Signerer denne.

Jeg valgte å avlive en hund på drøye 3 år. Hadde da lagt ned enorme mengder tid og energi i både trening og tilrettelegging uten at det førte noe vei.

Jeg tenker at dersom man har begynt å vurdere avliving så har man allerede begynt å forberede seg på en avgjørelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
×
×
  • Opprett ny...