70 storfe sultet i hjel - hvordan kan det skje?

[Pringlen]

http://www.adressa.no/pluss/article10780001.ece?refreshOnce=true

"1 av 5 bønder sier de har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på nabogård"

[Shlush]

Må være abonnent for å lese

[maysofie]

Får ikke åpnet

[Pringlen]

Huh, nei den linken virket jo ikke. Hvordan kunne jeg lese den i utgangspunktet da?

Nei nei, kanske noen sletter tråden da?

[Tekopp]

Sitat fra artikkelen "Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset? "

Jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde lest artikelen, deprimerende saker. Den handler stort sett om at folk har en alt for høy terskel om å melde fra om mulig vannskjøtsel.

[Raksha]

Er vel samme sak som dette? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/minst-70-kuer-og-kalver-doede-paa-gaard-i-namdalen/a/23418990/

I såfall, hvordan det kan skje? Somregel er det en personlig tragedie hos bonden. Bønder jobber ofte alene og veldig isolert, slik at det er vanskelig å fange opp faresignaler i forhold til depresjoner og psykiske sykdommer. I tillegg til ofte svært presset økonomi og krav om levering, så er det et ganske utsatt yrke. Ingen unskyldning eller ufarliggjøring, bare en mulig forklaring. Det er rett og slett somregel bare fryktelig trist når sånt skjer, og somregel ligger det ikke intensjon om dyremishandling bak det.

[Tekopp]

Er vel samme sak som dette? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/minst-70-kuer-og-kalver-doede-paa-gaard-i-namdalen/a/23418990/

I såfall, hvordan det kan skje? Somregel er det en personlig tragedie hos bonden. Bønder jobber ofte alene og veldig isolert, slik at det er vanskelig å fange opp faresignaler i forhold til depresjoner og psykiske sykdommer. I tillegg til ofte svært presset økonomi og krav om levering, så er det et ganske utsatt yrke. Ingen unskyldning eller ufarliggjøring, bare en mulig forklaring. Det er rett og slett somregel bare fryktelig trist når sånt skjer, og somregel ligger det ikke intensjon om dyremishandling bak det.

Fikk ikke opp din artikkel heller nå, men tror det er samme sak ja.

Artikkelen i adressa var veldig god, for den lurte ikke på hvordan bonden kunne gjøre noe slikt, den lurte mer på hvordan det knøttlille lokalsamfunnet ikke har merket det. Sammtidig som den påpekte at bønder ikke melder fra om de mistenker at en annen bonde sliter.

Det sammenlignes med barnevernet, som har jobbet hardt for å få ned terskelen til å melde om problemer, mens det samme ikke har skjedd for dyr.

[Ingvild]

Artikkelen i Adressa (legger i spoiler fordi den er nokså lang):

Én av fem bønder har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på en nabogård
Det viser en undersøkelse fra Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU.

Fredag ble rundt 70 storfe funnet døde i et fjøs i Namdal.

– Det var et grusomt syn som møtte oss. Alle dyrene i fjøset var døde, sier lensmann i Namsos og Fosnes Stein Erik Granli.

Årsaken til at de ennå ikke vet eksakt hvor mange dyr som døde er at Mattilsynet ikke hadde utstyr av tilstrekkelig kvalitet for å kunne gå inn og sjekke identiteten til dyrene.

Mange mistenker mishandling

Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU avsluttet i 2010 et forskningsprosjekt hvor de skulle se på vanskjøtsel av husdyr. Prosjektet stoppet opp da de ikke fikk noen av dem det gjaldt i tale.

– Regelverket for forskningsetikk gjør at vi må ta kontakt med bønder som har vanskjøttet dyr anonymt gjennom Mattilsynet. De tok kontakt med dem, men ingen svarte oss, sier seniorforsker Oddveig Storstad. Likevel rakk de å få et godt bilde på at dette kan forekomme på mange gårder.

Spurte 1500 bønder

– Å komme bak fjøsdøra er ikke så lett, men i 2010 spurte vi drøyt 1500 bønder i en spørreundersøkelse om de hadde hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på noen av nabogårdene. 4,9 prosent av alle spurte svarte at de har hatt mistanke om alvorlig vanskjøtsel, mens 17,7 prosent sa de har hatt mistanke, men at vanskjøtselen ikke er alvorlig. Det er ganske høye tall, det betyr at nesten én av fem bønder har hatt mistanke om at dyr har blitt mishandlet, sier Storstad.

Videre fant de at det var flest yngre bønder som rapporterte at de har hatt mistanke om alvorlig vanskjøtsel. Det er også flest kvinner som har slike mistanker, og flere at dem som meldte om mistanke kommer opprinnelig fra miljøer utenfor gården.

Ikke lett å varsle

– Det er helt klart at dette er et ikke ubetydelig fenomen. Å varsle er heller ikke så lett, her mener jeg det er paralleller til barnevernssaker. Det kan nok være lang vei fra å ha en mistanke til å varsle, og det er ikke sikkert det er så enkelt å oppdage for andre heller. Det å være bonde har blitt et ensomt yrke, og det er stadig færre som slippes bak fjøsdøra, sier Storstad.

Forskerne spurte også hvor mange som ville ha varslet.

–34,9 svarer at det er svært sannsynlig at de ville ha varslet, mens 42,8 sier det er ganske sannsynlig. 6,8 sier det er ganske usannsynlig, mens fire prosent sier det er svært usannsynlig. Elleve prosent vet ikke, sier Storstad.

Norsk senter for bygdeforskning fant at det i perioden fra 2005 til 2007 var 90 tilfeller av vanskjøtsel som skyldtes sviktende stell, fôring eller ulykke som ble varslet til Mattilsynet.

- En lettelse å bli oppdaget

Det beste som har skjedd, mente Ola Simen Hjellum da han ble dømt for vanskjøtsel av sine 42 storfe.

Saken ble i 2008 omtalt som en av Trøndelags største dyretragedier.

Ørland-bonden ble fradømt retten til å eie, ha, handle med og bruke dyr i ti år. Han fikk også 60 dagers fengselsstraff, 30 av dem betinget.

Mistet kontrollen

Tragedien i Namdalen får ham til å tenke tilbake på sin egen situasjon.

– Jeg hadde det forferdelig helt til det ble oppdaget. Da ble jeg faktisk lettet, sier Hjellum.

– Hvordan kunne det gå så galt?

– Jeg følte at jeg mistet styringen på gården. Jeg var jo i fjøset og prøvde det jeg kunne når dette pågikk, men det å spørre om hjelp ble for vanskelig. Spesielt når situasjonen ble trasig for dyrene. Det jeg opplevde da må jeg leve med resten av livet.

– Et nederlag

Han torde ikke fortelle noen om marerittet i fjøset, der noen av dyrene lå døde. Andre hadde han gravd ned utenfor fjøset. Å be om hjelp følte han som et nederlag. –Det å ikke få det til selv føltes vanskelig, sier han.

Dyretragedien ble avdekket da Mattilsynet og politiet besøkte gården hans etter en bekymringsmelding. Selv skulle 41-åringen ønske at naboer og andre kunne tatt direkte kontakt med ham.

– Det er synd de ikke kom direkte til meg. Da ville det vært lettere å be om hjelp.

– Bekymringene baller på seg

Retten påpekte at Mattilsynet burde ha grepet inn tidligere. Hjellum mener de burde kurses av folk med hans egen erfaring for å vite hva de skal se etter under tilsyn.

– De bør se på hvordan personen er, hvordan bonden har det og spørre om de økonomiske forholdene. Er økonomien vanskelig, blir hverdagen tyngre. Bekymringene baller på seg, og du føler at du ikke er god nok, sier han.

Hjellum mistet ikke retten til å stelle andres dyr, og fikk kort tid etter dommen jobb som avløser. Han hadde da en dialog med Mattilsynet som kunne besøke fjøset når de ville.

Langt til naboen

– Det som skjedde i Namdalen er en ufattelig tragedie. Jeg spør meg hvordan dette kunne skje, hvorfor var det ingen som hadde mistanke?

Det sier leder i Nord-Trøndelag Bondelag Asbjørn Helland. Det samme har han måtte spørre seg før også.

– Det er ikke første gang dette skjer, og i 90 prosent av tilfellene er det psykiske lidelser som ligger bak. Men noen må fange det opp. Har du melkekyr kommer det tankbil og veterinær ganske ofte, men når du driver med kjøttproduksjon kan det gå lenge imellom at fjøset besøkes. Vi må ha et sikkerhetsnett, slik at vi fanger opp dem det gjelder før det går så galt. Men dersom du er for deg selv og sjelden har besøk, så er det en fare for at dette skjer. Det kan være langt mellom gårdene, det blir færre av oss og også selve produsentmiljøet blir mindre, sier Helland, og legger til at Bondelaget stadig diskuterer hvordan mishandling skal unngås.

[Pringlen]

Her er teksten, i hvert fall, syntes det var litt fint skrevet. Kanskje minus det om dyrepoliti på slutten. Får MT beskjed, gjør de vel jobben..

«Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset?»

Det er ikke til å fatte. 70 okser og kalver sultet i hjel i et fjøs i Namdalen. Lidelsene som har pågått i fjøset i dager, uker og måneder er nesten umulig å ta inn. Men vi må. Vi hører altfor ofte om dyretragedier i landbruket. Dyr som vanskjøttes, som trår rundt i møkk og døde dyr, på desperat leting etter mat.

LES OGSÅ: Fant 70 døde storfe

Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset?

Det er et fortvilt lokalsamfunn som nå tumler med de samme spørsmålene. Dyretragedier i landbruket skyldes oftest psykiatri og personlige tragedier. Bønder opplever livskriser, som oss andre. Forskjellen er at konsekvensene er så fatale. Med seg ned i det sorte hullet drar de et fjøs fullt av hjelpeløse dyr. Bønder som selv har vanskjøttet dyrene sine har fortalt om hvordan oppgavene tårner seg opp. Til slutt blir alt uoverkommelig. De klarer ikke be om hjelp, de orker ikke møte marerittet som venter i fjøset.

Bøndene må bry seg mer om hverandre, er et av svarene fra Bondelaget. En del av virkeligheten er at det blir stadig færre igjen til å bry seg. Det blir færre gårder, det blir lengre mellom naboene. Ikke besøker vi hverandre lenger heller. Det er vanskelig å se på Facebook at noe er riv, ruskende galt hos naboen. – Bøndene blir mer og mer ensomme, økonomien blir tøffere og nettverket har blitt mindre. Derfor er også risikoen for dårlig husdyrhold større enn tidligere, uttalte avdelingssjef John Bjarne Falch ved Mattilsynet Namdal etter tragedien.

Landbruket har en jobb å gjøre med egne holdninger. Det er lite kultur for å be om hjelp, vise svakhet og innrømme nederlag. Barnevernet har jobbet knallhardt med å normalisere bekymringsmeldinger. Det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite. Slik er det neppe i landbruket. Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU har gjennomført en spørreundersøkelse blant 1500 bønder, hvor én av fem svarte at de har hatt mistanke om vanskjøtsel av dyr på en nabogård. Det er et skremmende høyt tall. Men hvor mange har faktisk varslet sin bekymring? Likegyldighet, frykt eller en tradisjon for ikke å blande seg i andres saker – uansett årsak så er det drepende for landbrukets troverdighet.

Det blinker ikke en varsellampe i Mattilsynets registre når noe begynner å gå galt. De er helt avhengig av tips. De mange dyretragediene viser at det ikke holder å stole på «nabokjerringa». Når de uoffisielle kanalene bryter sammen, må de offisielle styrkes. Det må på plass nye ordninger, et sikkerhetsnett. Kommuner, bondelagene, Mattilsynet og andre må finne systemer som kan avverge de verste dyretragediene. Kanskje vil vi aldri forstå det som har skjedd i Namdalen, men vi må gjøre det vi kan for at det aldri skal skje igjen. Fire måneder med ensomhet, fortielse og smerte burde ikke være mulig.

Mange har latterliggjort forslaget om dyrepoliti og andre ordninger som skal forebygge dyretragedier og vold mot dyr. Latteren bør stilne i møtet med 70 utpinte dyr i et fjøs i Namdalen.

[Ingvild]

Ah, ser jeg har klippet inn teksten fra en annen artikkel enn den som er linket til i startinnlegget, mens @Pringlen har limt inn Oddveig sin kommentar. Ja ja, det belyser saken begge deler.

[Tekopp]

Her er teksten, i hvert fall, syntes det var litt fint skrevet. Kanskje minus det om dyrepoliti på slutten. Får MT beskjed, gjør de vel jobben..

*klipp*

Mange har latterliggjort forslaget om dyrepoliti og andre ordninger som skal forebygge dyretragedier og vold mot dyr. Latteren bør stilne i møtet med 70 utpinte dyr i et fjøs i Namdalen.

Jeg syns også det ble litt flåsete når jeg leste det først. Men mattilsynet har jobbet med å synliggjøre seg selv og hvilke behov de mener dyr har. Det er en økt fokus på det hos politi og rettsvesen også, så man ikke bare henger seg opp i argumentet for dyrepoliti.

[Siri]

Hva kunne et dyrepoliti ha gjort i denne saken? De ville vel også vært avhengig av å få tips om at noe er galt. Det hadde vel ikke vært slik at et dyrepoliti ville reist rundt på rutinemessige inspeksjonsrunder på gårdene rundt omkring heller.

Jeg kan faktisk skjønne at sånt kan gå an, jeg, for det ER en høy terskel for å melde fra om uregelmessigheter i slike små samfunn. Alle kjenner alle, kanskje har denne fyren vært en sånn som INGEN ville trodd det kunne skje med? Man vil vel heller ikke ødelegge naboforholdene, noe man er redd man kan gjøre ved å melde fra, spesielt dersom meldingen er feil?

Jeg tror man må få til rutinemessige kontroller hos bønder som driver med dyr. Ansette folk som bare reiser rundt på inspeksjon - minst hver 14. dag - slik at tragedier som dette kan fanges opp.

[Pringlen]

Jeg tenker at det handler vel mer om å bry seg, enn å melde folk. Om man har mistanke om vanskjøtsel, så bør første bud være å spørre om alt går bra. Ta en tur på besøk, hjelpe til, om man kan. Nytter ikke det, SÅ får man melde, da...

[Raksha]

Det er allerede satt igang tiltak for å forebygge sånt. Men de er fremdeles avhengige av enten tips eller at folk selv klarer å be om hjelp.

http://www.bondebladet.no/midten/nettverk-skal-forebygge-kriser/

[Tekopp]

Det er allerede satt igang tiltak for å forebygge sånt. Men de er fremdeles avhengige av enten tips eller at folk selv klarer å be om hjelp.

http://www.bondebladet.no/midten/nettverk-skal-forebygge-kriser/

Kjempefint tiltak, men gjelder ikke dette kun en liten geografisk gruppe bønder, ikke hele landet?

Dekker denne ordninga gården hvor de 70-80 storfeene sultet i hjel?

[Krelise]

Har tenkt litt på det der. Hva med en slags kompis-/fadderordning? Nå tenker jeg bare høyt altså. Men at alle bønder har en slags kontaktperson eller flere fra lokalmiljøet, kanskje andre bønder selv, som har som oppgave å besøke hverandre og rett og slett ta en kopp kaffe, snakke om planer for gården, hvordan det går med dyra, hvordan det står til med avlingen i år osv, hvordan en har det.

For å løse litt opp i ensomheten og isolasjonen og gi folk noen å snakke med, dele planer og ideer med, og som kan fange opp tegn på at ting ikke er som de burde.

Kanskje burde de også kurses litt i å oppfatte faresignaler for depresjon o.l. Kan kanskje organiseres gjennom de/den lokale bondeorganisasjonen(e) i samarbeid med kommunen. Det er ikke snakk om å "ta" folk, men å forebygge, og å sørge for at de som trenger det får hjelp.

Mange trenger kanskje ikke en sånn ordning og mange lokalmiljøer har dette på plass som "gode naboer" allerede. Men det er jo tydelig at for en del er isolasjon og ensomhet et problem, og dette kan føre til depresjoner og slike tragedier som vi ser i denne saken.

[Raksha]

Kjempefint tiltak, men gjelder ikke dette kun en liten geografisk gruppe bønder, ikke hele landet?

Dekker denne ordninga gården hvor de 70-80 storfeene sultet i hjel?

Det er bare et prøveprosjekt som dekker østerdalen pr i dag. Er et annet opplegg i steinkjer, men om det dekker området hvor denne gården ligger tror jeg ikke. Men det er hvertfall i gang.

[Bikipile]

Bondelaget holder årlige kurs med forskjellige temaer for oss regnskapsførere, og de to siste årene har et av temaene vært hvordan vi kan fange opp faresignaler (og hvordan vi skal forholde oss til det) hos våre kunder.

[maysofie]

Jeg tenker at det handler vel mer om å bry seg, enn å melde folk. Om man har mistanke om vanskjøtsel, så bør første bud være å spørre om alt går bra. Ta en tur på besøk, hjelpe til, om man kan. Nytter ikke det, SÅ får man melde, da...

Dette har vell mange også vanskeligheter med, for når de får mistanker så ser de heller på personen som en grusom dyremishandler fremfor en potensielt psykisk syk, dermed vil de heller ikke oppsøke dem.

Én ting er at man absolutt burde melde om man har mistanke om vanskjøtsel, én annen ting er at det faktisk kanskje ikke er så lett å oppsøke bonden selv, enda mer så kan det være om det er noen man kjenner.

Jeg syntes det er bra at et slikt syn kommer frem, og ikke bare historiene om bønder som forlater husdyrene til fordel for Thailand!

[Malamuten]

Sitat fra artikkelen "Ingen vet riktig hva som har skjedd på gården i Fosnes, kommunen med rundt 600 innbyggere. Mye tyder på at dyrene ikke har blitt tatt hånd om siden juletider. Fôr skal ha ligget urørt ute siden desember. Fire måneder. Hvordan kan det skje i et lite lokalsamfunn hvor nesten alle kjenner alle? Har ingen forstått at noe var galt? Har virkelig ingen hørt den desperate rautingen fra fjøset? "

Jeg skulle nesten ønske at jeg ikke hadde lest artikelen, deprimerende saker. Den handler stort sett om at folk har en alt for høy terskel om å melde fra om mulig vannskjøtsel.

Var det ikke nye regler fra i år nå at man ikke kan melde fra annonymt lengre? Det er jo iallefall et steg i feil retning på et allerede utbredt problem.

[Tekopp]

Var det ikke nye regler fra i år nå at man ikke kan melde fra annonymt lengre? Det er jo iallefall et steg i feil retning på et allerede utbredt problem.

Ut i fra mattilsynets sider er det fortsatt mulig å melde anonymt.

[Eska]

Saken er tragisk.

Men, det er vanskelig å varsle om man ikke vet. Tre dyr døde i en fjøs en halv kilometer unna der jeg vokste opp, vi gikk forbi fjøset på vei til skolen hver dag, men ingen hadde hørt verken rauting eller kjent lukta av dem. Så ingen visste noe før de tilfeldigvis ble funnet. Der var det psykisk sykdom inne i bildet (men jeg vet egentlig ikke hva som var sant og hva som var sladder). Dyra skulle egentlig ikke vært i den fjøsen en gang, de andre dyra til bonden var i bedre stand på gården hans et par km unna (men det var en del ting mattilsynet kommenterte). Kanskje noen visste og ikke klarte å komme over terskelen for å varsle mattilsynet, men for oss som ikke kjente bonden og bare gikk forbi, vi oppdaget ingenting.

[roxie88]

Ang dette med at ingen hørte rauting er det ikke så rart, visstnok bråker de bare i noen dager etter at de har sluttet å få mat og så blir det helt stille

Grusom grusom sak, stakkars dyr.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Djervekvinnen]

Ingen unnskyldninger for noe slikt Hvordan glemmer man at man har dyr? Kan en frisk person blir så psykisk syk at han glemmer alt rundt seg ? Er det en helt ensom person uten folk rundt seg? Jeg syns det bare er så rart at dette kan skje.

Syns det burde vært fast tilsyn av alle gårder som har dyrehold, for eksempel en gang i måneden, for å unngå noe slikt.

[Rocket]

Ingen unnskyldninger for noe slikt Hvordan glemmer man at man har dyr? Kan en frisk person blir så psykisk syk at han glemmer alt rundt seg ? Er det en helt ensom person uten folk rundt seg? Jeg syns det bare er så rart at dette kan skje.

Syns det burde vært fast tilsyn av alle gårder som har dyrehold, for eksempel en gang i måneden, for å unngå noe slikt.

Man glemmer det ikke, men psykisk sykdom kan være altoppslukende i hverdagen. Og jeg kan glatt se for meg hvordan det kan gå for en bonde med uskyldige dyr om h*n ikke får rett hjelp tidlig nok. Og det er ikke sånn at man sitter der og tror at situasjonen er ok, man VET at situasjonen er så fæl som den er. Og det gjør hullet man sitter i både dypere, og sortere og ****** mye vanskeligere å komme seg ut av. Man føler seg så sinnsykt mindreverdig ifht resten av befolkning at du aner det ikke, fordi man ikke får til enkle ting som er selvsakt for andre. Som bonden i artikkelen sier, han ble lettet når hans vanskjøtsel av dyra ble oppdaget. Han mente vel også at han fikk en altfor mild straff såvidt jeg husker fra artikler etter saken hans.

Og det er vel ingen som unnskylder det? Det viser bare hvor viktig det er å ha et sikkerhetsnett rundt enhver bonde (og rundt psykisk sykdom generelt) Det kan få veldig, veldig alvorlige konsekvenser når det går uoppdaget eller ubehandlet for lenge.