Gå til innhold
Hundesonen.no

Egnede og uegnede raser til ulike hundesporter


Čeahppi
 Share

Recommended Posts

  • Svar 238
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Du burde helt klart gått for malle, mer respekt liksom

Det jeg ikke skjønner er hvorfor det blir oppfattet som en fornærmelse at rasen "sin" blir kalt en Toyota. En Toyota har et bredt buksområde som passer til veldig mange forskjellige folk. En potethund

Jeg har aldri skjønt denne trangen til å overbevise andre om egen rases fortreffelighet innen en eller flere hundesporter, når det egentlig bare er egen hund eller den hunden som opprinnelig gjorde at

Posted Images

@2ne : vi er ikke veldig uenige.

Jeg synes bare ikke at en MH er noe slags bevis på en egnet brukshund.

Feks finsk lapphund ( siden tråden tydeligvis er fiksert på den rasen ) kunne like gjerne hatt høyere lek og mot enn feks schæfer, men uten motoren og utholdenhet er man like langt.

Jonasen min har aldri gått MH , men jeg tør faktisk vedde på at han hadde gått en meget pen en..

Jeg kan også vedde på at en bc med en middels mh allikevel ville vært en bedre brukshund, siden den ikke hadde spurt "hva får jeg for det??" like hyppig..

Poenget mitt er at det skal en del mer til enn det som kommer frem på en MH for å gjøre en bra brukshund...

Det jeg var, og fortsatt er, uenig i, er hvorvidt det er en digresjon å dra inn MH og statistikk eller ikke i en diskusjon som dette, ref mitt eksempel med storpudlene. Storpuddel-eiere og oppdrettere skjønner ikke hvorfor ikke flere som vil satse på LP kjøper storpuddel, for de har jo lekelyst (og med lekelyst, så mener man ikke nødvendigvis lek med eier...), mens jeg derimot, skjønner de veldig godt, med tanke på hva MH-statistikken sier om storpuddel som rase. Det betyr ikke at det er umulig å finne en brukbar storpuddel, men det er ikke det sikreste kortet å satse på om man vil holde på med ymse hundesporter, og siden vi snakker om egnede og uegnede raser i denne tråden, så er det hverken en digresjon eller irrelevant.

Og igjen. Jeg sa ikke at en god MH er lik en god brukshund, jeg sa at en god MH er en god start. Og jeg mener fortsatt hele beskrivelsen, alle 10 momentene, ikke bare enkeltmomenter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne Jeg vil gjerne lese en diskusjon om puddel også. Den har jo vært kjent som en av de store (i billedlig betydning) brukshundene, og har vært en gjenganger i sirkusmanesjen. Hvorfor er de plutselig ikke brukbare lenger?

Vestgötaspets er jeg også veldig nysgjerrig på, om noen mener noe om den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne Jeg vil gjerne lese en diskusjon om puddel også. Den har jo vært kjent som en av de store (i billedlig betydning) brukshundene, og har vært en gjenganger i sirkusmanesjen. Hvorfor er de plutselig ikke brukbare lenger?

Vestgötaspets er jeg også veldig nysgjerrig på, om noen mener noe om den.

Vestgötaspets har blitt brukt litt i agility.. I alle fall de individene jeg har forhørt meg litt om da jeg vurderte rasen. Men de var litt tunge å belønne og ikke bestandig like intr å jobbe. De var nokså opptatt av hva de fikk av utbytte og ikke så arbeidsglad som jeg ønsker..

Jeg vil ha hunder som nesten maser om å få jobbe, der gjorde ikke de.. dessuten er det mye lyd i de i min skala.. Jeg er allergisk mot lyd :aww:

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne Jeg vil gjerne lese en diskusjon om puddel også. Den har jo vært kjent som en av de store (i billedlig betydning) brukshundene, og har vært en gjenganger i sirkusmanesjen. Hvorfor er de plutselig ikke brukbare lenger?

Da må du melde deg inn i puddelgrupper på facebook :) Det de stort sett mangler, er som nevnt lekelyst, en del av de er dårlige på å spise og derfor vanskelige å belønne, både med lek og med mat. De har også en tendens til å ha dårlig konsentrasjon, så de holder ikke et helt lydighetsprogram eller et spor med litt lengde på, og når de da i tillegg har litt for mye redsler, så blir det vanskelig for de å jobbe i miljø der det er støy og bråk. De er heller ikke så glade i repetisjon som de mer tradisjonelle bruksrasene er, har de vært flink et par ganger, så er det ikke nødvendig å være flink enda en gang, syns de.

Det går an å finne pudler som jobber, det er oppdrettere som både jobber med sine pudler og tar hensyn til bruksegenskaper i sin avl, men stort sett så blir pudler familiehunder (evt utstilling- og avlshunder hos oppdrettere), men da må man vite hvor man skal leite, og det hjelper veldig med en oppdretter som veit hva som kreves av en hund som skal jobbe. Jo mindre interesse det er for sånt i et rasemiljø, jo mindre vil sånt vektlegges i avl, og da har det lett for å bli borte.

Jeg er spent på det sjøl hvor mye konsentrasjon det er på frøknene vi har i hus. Begge er glade i lek og mat, så belønningsdelen er uproblematisk. De er også stødige i miljø, så det burde heller ikke være et problem, men hvor lenge de holder er jeg litt usikker på. Jeg tenkte jeg skulle få testa ut begge deler i år (og så det ikke skal bli et tema, eldstefrøkna tilhører egentlig datterbarnet her, så jeg har ikke fått lov til å trene henne før nå, derfor veit jeg ikke hvor mye arbeidshund det er i henne sånn egentlig. Det lille vi veit er lovende, men som sagt, jeg veit ikke hvor lenge det holder) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne Jeg vil gjerne lese en diskusjon om puddel også. Den har jo vært kjent som en av de store (i billedlig betydning) brukshundene, og har vært en gjenganger i sirkusmanesjen. Hvorfor er de plutselig ikke brukbare lenger?

Puddelrasen er i utgangspunktet en apporterende fuglehund og har vel aldri vært ansett som brukshund ( i alle fall slik man definerer brukshund idag). Hos FCI er rasen nå klassifisert som selskapshund og iflg wiki har rasens karakter endret seg dramatisk siden 1800-tallet - noe som omklassifiseringen (fra fuglehund til selskapshund) indikerer. I den svenske brukshundklubben er Puddel ikke oppført blant brukshundrasene.

Red: At en Puddel kan trenes til å gå på to bein iført et nett skjørt og hatt i en sirkusmanesje forteller vel ingen ting som helst om rasens iboende egenskaper annet ennn at den er trenbar. Det samme kan man si om elefanter som læres å stå på et ben på ei tønne eller en sel som balanserer en ball på snuten. Alle er - innenfor gitte rammer - trenbare og kan læres til oppgaver som ikke er naturlige for rasen eller arten, men utover det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kom tilfeldigvis over denne oversikten over godkjente redningshunder i NRH, og tenkte å dele den med dere da det ble etterlyst statistikk over de ulike rasene. Den er riktignok fra 2010, så den er ikke helt oppdatert:

raserredningshunder_zpsyhtuqwdx.jpg

Tabellen er hentet fra Redningshunden nr 2. 2010.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kom tilfeldigvis over denne oversikten over godkjente redningshunder i NRH, og tenkte å dele den med dere da det ble etterlyst statistikk over de ulike rasene. Den er riktignok fra 2010, så den er ikke helt oppdatert:

raserredningshunder_zpsyhtuqwdx.jpg

Tabellen er hentet fra Redningshunden nr 2. 2010.

Litt usikker på hva de mener med "australian kelpi, working".

I Norge er australsk kelpie og working kelpie to forskjellige raser.

Pr dd er det minst 2 stk a godkjente australske kelpier, Lykkes mamma og Harly sin tante. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt usikker på hva de mener med "australian kelpi, working".

I Norge er australsk kelpie og working kelpie to forskjellige raser.

Pr dd er det minst 2 stk a godkjente australske kelpier, Lykkes mamma og Harly sin tante. :)

+ to halvsøsken av Talli (meringa) til som ble godkjent i 2013 og 2014 Også var det en til godkjent Lavine, men tror muligens den er utgått med tiden.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt at flat coated retriever er nest vanligste rase etter schäfer. Golden og labrador kommer også ganske høyt opp, med ca like mange som rottis, riesen og BC. Det er vel litt i kontrast med hva som skrives i denne og den andre tråden?

Hvordan da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan da?

Nei, jeg satt akkurat og lurte på om jeg skulle redigere dette innlegget. Men mye av essensen i denne og den andre tråden er vel at raser som schäfer, malle og BC har "det lille ekstra" (i mangel av bedre begrep) som gjør dem bedre egnet til redning, bruks o.l. enn typiske allroundere som retrievere. Ergo skulle man jo tro at det ville vært flere godkjente BCer og muligens maller (men her kommer jo registreringstallene inn i bildet) enn retrievere.

På den annen side - og nå har jeg ikke mer enn grunnleggende erfaring med hverken retrieverjakt eller redning så jeg kan ta helt feil - synes jeg retrieverjakt og redning har såpass mange fellestrekk at en hund med gode jatkegenskaper også vil bli en god redningshund. Så en retriever blir kanskje mer en spesialist enn en halvgrei allrounder i denne sammenhengen?

Og så er det flatten som jeg regner som min rase, derfor syntes jeg det var litt gøy at den kom såpass høyt opp siden jaktlabrador og -golden er mer poppis i øyeblikket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt at flat coated retriever er nest vanligste rase etter schäfer. Golden og labrador kommer også ganske høyt opp, med ca like mange som rottis, riesen og BC. Det er vel litt i kontrast med hva som skrives i denne og den andre tråden?

Hvordan da?

Jeg synes det er mer interessant at man finner en Akita blant redningshundene. Her tror jeg at eieren har gjort en formidabel jobb.

At retrievere og gjetende raser "gjør det skarpt" innenfor søk og redning synes jeg ikke er det minste overraskende :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg satt akkurat og lurte på om jeg skulle redigere dette innlegget. Men mye av essensen i denne og den andre tråden er vel at raser som schäfer, malle og BC har "det lille ekstra" (i mangel av bedre begrep) som gjør dem bedre egnet til redning, bruks o.l. enn typiske allroundere som retrievere. Ergo skulle man jo tro at det ville vært flere godkjente BCer og muligens maller (men her kommer jo registreringstallene inn i bildet) enn retrievere.

På den annen side - og nå har jeg ikke mer enn grunnleggende erfaring med hverken retrieverjakt eller redning så jeg kan ta helt feil - synes jeg retrieverjakt og redning har såpass mange fellestrekk at en hund med gode jatkegenskaper også vil bli en god redningshund. Så en retriever blir kanskje mer en spesialist enn en halvgrei allrounder i denne sammenhengen?

Og så er det flatten som jeg regner som min rase, derfor syntes jeg det var litt gøy at den kom såpass høyt opp siden jaktlabrador og -golden er mer poppis i øyeblikket.

Nei, det har ikke vært essensen i det jeg skreiv i hvert fall, hverken i den andre tråden eller denne. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk blir så fornærma av Ferrari/Toyota-sammenligningen, for du kommer deg fra A til B med Toyota også, det finnes til og med ganske spreke Toyotaer (vil jeg tro, jeg har ikke greie på bil :P ), du må ikke ha Ferrari for å kunne ha det morsomt med bil, liksom. Og med Ferrari så var det egentlig ikke snakk om egnethet, men hele pakka, hvor fort det går med da særlig mallen (og kanskje korthårshollender?), de lærer fort, de tenker fort (så fort at du lurer på om de tenkte i det hele tatt) og de reagerer fort. Og konsekvensen av å henge litt bakpå, å være litt uoppmerksom, å være litt ukyndig, kan være (legg merke til "kan være") langt større enn med en hund som ikke er som mallen.

Jeg kjører forøvrig dieselbil (på ordentlig, ikke hund i overført betydning), og den har en sterk motor, den kjører fort nok selv om det ikke går fra 0 til 100 på 4 sekunder, den har god kjørekomfort og den er økonomisk å kjøre. Jeg har alt jeg trenger i min noe sedate Galaxy, så hvorfor skulle jeg ønske meg en Ferrari? Det er det samme med særlig pudlene. Det går kanskje ikke BC/malle-fort under innlæring, vi kan kanskje ikke skryte på oss å være raskest på banen (samme hvilken bane det måtte være), men hele pakka, den komforten det er med å ha hunder som pudlene, er mer passende for meg enn det er med terven (som strengt tatt ikke er en Ferrari, kanskje mer en BMW sports-whatever :P ). Så hvorfor er det så viktig å ha Ferrari? Det har overrasket meg i begge disse trådene. Når ble bikkjene våre penisforlengere sånn som sportsbiler går for å være? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne: Nå tror jeg du tolker innlegget mitt på en helt annen måte enn det var ment, i hvert fall greier jeg ikke helt å se hvordan det du skriver henger sammen med det jeg prøvde å si.

Det er da temmelig bred enighet i at for enhver aktivitet er det enkelte raser som er mer spesialisert for akkurat den jobben og dermed noe mer egnet enn andre raser? Og når det gjelder bruks og "brukslignende" oppgaver er vi da stort sett enige i at bl.a. malle og BC er blant de spesialiserte rasene, mens retrieverne er allroundere som funker greit nok? Jeg har i hvert fall aldri påstått noe annet. Dermed ble jeg litt overrasket over at retrieverne kom såpass høyt opp på lista over godkjente redningshunder, helt til jeg kom på det der med at retrieverjakt og redning egentlig er ganske likt.

I tillegg har både du, jeg, Ceahppi (beklager feilstaving) og flere andre sagt noe om at alle ikke nødvendigvis trenger det mest spesialiserte og ekstreme som finnes, og at disse rasene til og med kan være vanskeligere å håndtere enn de mer moderate.

Er vi ikke stort sett enige, da?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hvorfor er det så viktig å ha Ferrari? Det har overrasket meg i begge disse trådene. Når ble bikkjene våre penisforlengere sånn som sportsbiler går for å være? :icon_confused:

Jeg er vanligvis ikke uenig med deg, og de gangene jeg er får jeg vanligvis så fletta flagrer. Denne gangen er det vel best å trekke skinnlua ekstra godt nedover ørene før jeg svarer :P

Selv om noen mener at konkuransse er noen snåle og unødvendige greier er det ikke til å komme fra at de fleste som trener og konkurrerer er orientert mot å få fram det maksimale av hva en ekvipasje kan prestere - noen bruker enormt mye av sin fritid til å perfeksjonere seg selv og hunden mot et gitt mål. Uavhengig av gren og klasse og uavhengig om man trener på bane eller i andre sammenhenger. Det er ikke nødvendigvis pokalen og "Ja vi elsker" som er målet, men veien mot målet som utfordrer.

Jeg tror at jo mer man trener og jo mer man oppnår desto større blir ambisjonene om å oppnå mer. Kanskje er bikkja man har ikke helt "tunet" for å bruke motorterminologi, eller den blir for gammel til å prestere optimalt i f t ambisjonene. Og når man er ferdig med Ladaen, Volvoen, Toyotaen og mener at man har erfaring nok til å utfordre de i klassen over, så holder det neppe å stille opp med en ny Lada, Volvo eller Toyota dersom de andre bruker Ferrari eller Alfa Romeo? Jeg tror ikke at det har noe gjøre med noen slags forlengere men at hunden blir et nødvendig redskap når man tråkker veien videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne: Nå tror jeg du tolker innlegget mitt på en helt annen måte enn det var ment, i hvert fall greier jeg ikke helt å se hvordan det du skriver henger sammen med det jeg prøvde å si.

Det er da temmelig bred enighet i at for enhver aktivitet er det enkelte raser som er mer spesialisert for akkurat den jobben og dermed noe mer egnet enn andre raser? Og når det gjelder bruks og "brukslignende" oppgaver er vi da stort sett enige i at bl.a. malle og BC er blant de spesialiserte rasene, mens retrieverne er allroundere som funker greit nok? Jeg har i hvert fall aldri påstått noe annet. Dermed ble jeg litt overrasket over at retrieverne kom såpass høyt opp på lista over godkjente redningshunder, helt til jeg kom på det der med at retrieverjakt og redning egentlig er ganske likt.

I tillegg har både du, jeg, Ceahppi (beklager feilstaving) og flere andre sagt noe om at alle ikke nødvendigvis trenger det mest spesialiserte og ekstreme som finnes, og at disse rasene til og med kan være vanskeligere å håndtere enn de mer moderate.

Er vi ikke stort sett enige, da?

Nja. Jeg syns kanskje ikke BC kvalifiserer som Ferrari, selv om det går fort nok med dem og, men det var ikke det som var poenget mitt i forrige innlegg. Hele forrige tråd ble ødelagt av at folk ble fornærma over at jeg sammenlignet rasene deres med Toyotaer, og det har vært hevdet i flere innlegg her også at andre raser kan være Ferrarier, bare at de har et annet bruksområde og andre drifter, og det er vel det jeg prøvde å si i forrige innlegg - det er ingen fornærmelse å "bare" ha en Toyota. Det er økonomiske og driftsikre biler for folk flest, ikke en rådyr fartsmaskin for spesielt interesserte. Og akkurat det går igjen på sonen, det er tydeligvis nedsettende å si at enkelte raser er for spesielt interesserte, og det er en fornærmelse å antyde at ikke alle trenger raser som er for spesielt interesserte. I don't get it.

Jeg er vanligvis ikke uenig med deg, og de gangene jeg er får jeg vanligvis så fletta flagrer. Denne gangen er det vel best å trekke skinnlua ekstra godt nedover ørene før jeg svarer :P

Selv om noen mener at konkuransse er noen snåle og unødvendige greier er det ikke til å komme fra at de fleste er orientert mot å få fram det maksimale av hva en ekvipasje kan prestere - noen bruker enormt mye av sin fritid til å perfeksjonere seg selv og hunden mot et gitt mål. Uavhengig av gren og klasse og uavhengig om man trener på bane eller i andre sammenhenger. Det er ikke nødvendigvis pokalen og "Ja vi elsker" som er målet, men veien mot målet som utfordrer.

Jeg tror at jo mer man trener og jo mer man oppnår desto større blir ambisjonene om å oppnå mer. Kanskje er bikkja man har ikke helt "tunet" for å bruke motorterminologi, eller den blir for gammel til å prestere optimalt i f t ambisjonene. Og når man er ferdig med Ladaen, Volvoen, Toyotaen og mener at man har erfaring nok til å utfordre de i klassen over, så holder det neppe å stille opp med en ny Lada, Volvo eller Toyota dersom de andre bruker Ferrari eller Alfa Romeo? Jeg tror ikke at det har noe gjøre med noen slags forlengere men at hunden blir et nødvendig redskap når man tråkker veien videre.

Jeg tror ikke vi er uenige? Om du har bruk for/lyst på en Ferrari, så kjøper du selvsagt en Ferrari.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke vi er uenige? Om du har bruk for/lyst på en Ferrari, så kjøper du selvsagt en Ferrari.

Da jeg var barnsben var jeg gatas verdensmester i å trikse med den blandingshunden jeg vokste opp sammen med. Det var ikke måte på hvor mye unyttig og morsomt den hunden kunne.

Min første hund var en sånn derre Ferrari-hund. Idag er jeg umåtelig glad for at jeg trente sammen med kloke og dyktige hundefolk som kunne mye om hunder med "mye hund" i seg.

Skulle jeg idag - Vårherre forby - anskaffe meg en ny, måtte det bli en typisk Rullator-hund. Der er jeg nå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var vel en diskusjon her om drifter og hva som er "mye hund". Så vidt jeg husker handlet den om nettop det, og ikke hvilken bilsammenligning som passer til hvilken hund. Og ble dermed en ganske mye mer fornuftig diskusjon. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så blir disse bilsammenligningene litt rare iht hund :) Sånn sett er jo ikke ferrari det heftigste heller, men et opphypet merke :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vanligvis ikke uenig med deg, og de gangene jeg er får jeg vanligvis så fletta flagrer. Denne gangen er det vel best å trekke skinnlua ekstra godt nedover ørene før jeg svarer :P

Selv om noen mener at konkuransse er noen snåle og unødvendige greier er det ikke til å komme fra at de fleste som trener og konkurrerer er orientert mot å få fram det maksimale av hva en ekvipasje kan prestere - noen bruker enormt mye av sin fritid til å perfeksjonere seg selv og hunden mot et gitt mål. Uavhengig av gren og klasse og uavhengig om man trener på bane eller i andre sammenhenger. Det er ikke nødvendigvis pokalen og "Ja vi elsker" som er målet, men veien mot målet som utfordrer.

Jeg tror at jo mer man trener og jo mer man oppnår desto større blir ambisjonene om å oppnå mer. Kanskje er bikkja man har ikke helt "tunet" for å bruke motorterminologi, eller den blir for gammel til å prestere optimalt i f t ambisjonene. Og når man er ferdig med Ladaen, Volvoen, Toyotaen og mener at man har erfaring nok til å utfordre de i klassen over, så holder det neppe å stille opp med en ny Lada, Volvo eller Toyota dersom de andre bruker Ferrari eller Alfa Romeo? Jeg tror ikke at det har noe gjøre med noen slags forlengere men at hunden blir et nødvendig redskap når man tråkker veien videre.

Jeg er mest på den at veien er målet, og at hunden skal være lett å håndtere i hverdagsstresset, så jeg mangler kanskje forståelse for at folk vil ha en høyt tunet konkurranse- og arbeidshund til hobbybruk, selv om den kan være regelrett kjempevanskelig å sjonglere med som valp og unghund i familiehverdagen. Så 'hele pakka' for meg inkluderer også hverdagssituasjonene, og det er de det er flest av i de flestes verden. Så lenge veien er målet handler det om å forbedre seg selv, istedenfor å stresse med å måle seg mot alle andre.

Som flere påpeker, så bor det mye forskjellig i individer av samme rase. Videoen av en BC som tusler rolig rundt i en saueinnhegning uten å engang se to ganger på sauene er et godt eksempel, synes jeg. En kan være uheldig å få en malle som ikke duger til det den var tiltenkt heller, mente en malleeier ettellerannet sted i den andre tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere påpeker, så bor det mye forskjellig i individer av samme rase. Videoen av en BC som tusler rolig rundt i en saueinnhegning uten å engang se to ganger på sauene er et godt eksempel, synes jeg. En kan være uheldig å få en malle som ikke duger til det den var tiltenkt heller, mente en malleeier ettellerannet sted i den andre tråden.

Det sier seg jo selv? Og det er vel heller ingen som har påstått noe annet?

Det er nok variasjon av brukbarhet innad i raser som er egnet til gren-x. Så om man i tillegg velger å gå for en mindre egnet rase, så er det som å vinne i lotto å få en brukbar hund :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...