Gå til innhold
Hundesonen.no

Egnede og uegnede raser til ulike hundesporter


Recommended Posts

Skrevet

Er du helt sikker? Brukshundraser er vel raser som brukes i brukshundarbeid innunder NBF. En Akita som er godkjent i NRH er en brukshund men Aktia tilhører vel ikke en definert brukshundrase?

Med så store forskjeller og så store sprik i målene med avlen som det åpenbart er innad i de ulike rasene, så er det kanskje feil å snakke om bruksraser?

Er det ikke en generell trend for tiden at de aller fleste raser splittes i arbeids- og familiehunder? Det har skjedd med schäfer, BC, rottis, retrieverne, cockeren, greyhound, storpuddel, sibirhusky, dachs, .... Det skjer faktisk med den finske lapphunden også, da det finnes en gjeng som mener den kan brukes til noe, som er i konflikt med flertallet som bare vil ha en snill, rolig og fluffy turkompis :)

Av de som avler "bruksvariantene", så er det også forskjeller i målene de har med avlen, og hva de mener er de riktige egenskapene å legge vekt på. Det kommer mange forskjellige valper ut av en eksperimentell og målrettet avlsprosess.

Konklusjonen jeg trekker fra diskusjonene er at det er jaggu ikke barebare å kjøpe seg en hund, samme hva du skal med den.

  • Svar 238
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Du burde helt klart gått for malle, mer respekt liksom

Det jeg ikke skjønner er hvorfor det blir oppfattet som en fornærmelse at rasen "sin" blir kalt en Toyota. En Toyota har et bredt buksområde som passer til veldig mange forskjellige folk. En potethund

Jeg har aldri skjønt denne trangen til å overbevise andre om egen rases fortreffelighet innen en eller flere hundesporter, når det egentlig bare er egen hund eller den hunden som opprinnelig gjorde at

Posted Images

Skrevet

Men er en puddel som går Iditarot-løpet en trekkhund? Brukshund? Eller er det bare en selskapshund som kan brukes litt?

@2ne - du har FUGLEHUND med både bruks-og trekkhundpotensiale :aww::sled:

Hadde det ikke vært for pelsen skulle jeg hatt meg en slik selv! :)

Skrevet

Av de som avler "bruksvariantene", så er det også forskjeller i målene de har med avlen, og hva de mener er de riktige egenskapene å legge vekt på. Det kommer mange forskjellige valper ut av en eksperimentell og målrettet avlsprosess.

Ikke vet jeg men for brukshundsporten er vel målene ganske greit definerte, likeså hvilke egenskaper det skal avles på for å få best mulig hunder i disse sportene? At det tildels kan være store variasjoner innen raser og kull er vel innlysende, vi snakker jo om flere ulike raser med ulike egenskaper. En rottweiler er ikke en schäfer som igjen ikke er en malle som igjen ikke er en...... - men alle deltar i samme konkuransse hvor hver del er klart beskrevet.

Skrevet

Ikke vet jeg men for brukshundsporten er vel målene ganske greit definerte, likeså hvilke egenskaper det skal avles på for å få best mulig hunder i disse sportene? At det tildels kan være store variasjoner innen raser og kull er vel innlysende, vi snakker jo om flere ulike raser med ulike egenskaper.

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Skrevet

Selv mener jeg at en hund med kvalitetene til en standard BC er så lett å trene at en som fører ikke lærer så veldig mye av å trene den. Den leser føreren sin lett, og forstår veldig fort hva det spørres etter. En cavalier eller vanlig golden er mye vanskeligere å trene, og er derfor også mer utviklende for føreren, er min personlige mening. Om veien er målet er derfor potethunden min favoritt.

Har du hatt BC selv, siden du mener de er så lettrente? Man ser overtall av BC i LP. Men det er jaggu mange som faller av lasset på vei oppover, nettopp fordi mange tror de er så enkle og trene at de nesten trener seg selv til eliteprogrammet. Så var de visst litt vanskelige allikevel.

  • Like 1
Skrevet

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Bortsett fra C-delen i IPO (bitearbeid) som naturlig nok ikke hører hjemme i redningshundtreningen er det vel - med noen avvik - stort sett likt. Mentaldelen er lik, treningsiver, førbarhet osv - så stort sett vil jeg mene at kravene er nokså identiske. Man behøver ikke en Ferrari-hund i redningstjeneste, en traust og grei Volvo som tar seg fram overalt og under alle forhold er kanskje det mest ideelle :)

Skrevet (endret)

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Nei, hvor har du det fra?

Det blir solgt redningshunder, tjenestehunder og konkurransehunder fra samme kull.

Edit: La til en settning

Endret av Margrete
  • Like 1
Skrevet

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Meg bekjent ønsker man seg det samme uansett om man skal drive med sport eller redning. En førbar, miljøsterk hund med høy konsentrasjon, motivasjon, søkslyst, utholdenhet, jaktlyst og lekelyst som er sånn passe sosial.

Skal man drive med tjeneste er det ønskelig med en viss forsvarslyst og noe skarphet i tillegg.

Skrevet

Meg bekjent ønsker man seg det samme uansett om man skal drive med sport eller redning. En førbar, miljøsterk hund med høy konsentrasjon, motivasjon, søkslyst, utholdenhet, jaktlyst og lekelyst som er sånn passe sosial.

Skal man drive med tjeneste er det ønskelig med en viss forsvarslyst og noe skarphet i tillegg.

Det stemmer nok på en prikk :) Det er jo bortimot et årtusen siden jeg drev aktivt i NRH men jeg følger jo med hva ungdommen tusler med idag. Stor forskjell m h t materiell og transportmidler. I min tid gikk man jo mest på ski, spiste havregrøt og gamle skalker. Det er annerledes nå med snøskooter og Sea King :)

Skrevet

Har du hatt BC selv, siden du mener de er så lettrente? Man ser overtall av BC i LP. Men det er jaggu mange som faller av lasset på vei oppover, nettopp fordi mange tror de er så enkle og trene at de nesten trener seg selv til eliteprogrammet. Så var de visst litt vanskelige allikevel.

BC/JRT 50/50. Jeg vet jo ikke hvilken av de to som var utslagsgivende i å gjøre hunden så lettrent, men etter andres sigende så var det ikke JRT'en. Jo, den var ekstremt lett å motivere, hadde voldsom arbeidsmotivasjon og var lynkjapp i oppfattelsen. Jeg vil påstå at den var ekstremt lett å trene til øvelser i treningssituasjoner, men ganske vanskelig og slitsom å håndtere ellers fordi den var så gira og aktiv og krevde at jeg var helt "på" med den hele tiden.

Nei, hvor har du det fra?

Det blir solgt redningshunder, tjenestehunder og konkurransehunder fra samme kull.

Edit: La til en settning

Fra en diskusjon i en diskusjon om hva som er et godt schäfer-resultat i FA. Jeg misforstod sikkert.

  • Like 1
Guest Snusmumrikk
Skrevet

BC/JRT 50/50. Jeg vet jo ikke hvilken av de to som var utslagsgivende i å gjøre hunden så lettrent, men etter andres sigende så var det ikke JRT'en. Jo, den var ekstremt lett å motivere, hadde voldsom arbeidsmotivasjon og var lynkjapp i oppfattelsen. Jeg vil påstå at den var ekstremt lett å trene til øvelser i treningssituasjoner, men ganske vanskelig og slitsom å håndtere ellers fordi den var så gira og aktiv og krevde at jeg var helt "på" med den hele tiden.

Vet du, jeg syns faktisk du skal vise at du selv får til å konkurrere med hund før du står så bastant på hvor enkelt det er. Jeg kjenner mange bcer som er lettlærte som fy, men som allikevel er veldig utfordrende hunder å trene opp til gode stabile konkurransehunder. I en konkurranse er det så vanvittig mye mer å ta hensyn til enn hvor lettrent hunden er. Det er mange bc som gjør det bra på konkurranser, men det er jaggu mange som ikke gjør det også. Noen av disse har selvfølgelig kunnskapsløse eiere (eller kunnskapsrike som ikke får til i praksis :P ), men mange av dem har faktisk relativt flinke eiere som har store utfordringer i treninga med hunden sin. Selv om det er snakk om en bc.

Det eneste jeg lærte mye om ved å trene min tungmotiverte og treige berner var egentlig motivasjon... motivasjon lærte jeg mye om ved å trene en sånn hund. Alt annet har jeg lært mer om etter jeg bytta rase.

Skrevet

Vet du, jeg syns faktisk du skal vise at du selv får til å konkurrere med hund før du står så bastant på hvor enkelt det er. Jeg kjenner mange bcer som er lettlærte som fy, men som allikevel er veldig utfordrende hunder å trene opp til gode stabile konkurransehunder. I en konkurranse er det så vanvittig mye mer å ta hensyn til enn hvor lettrent hunden er. Det er mange bc som gjør det bra på konkurranser, men det er jaggu mange som ikke gjør det også. Noen av disse har selvfølgelig kunnskapsløse eiere (eller kunnskapsrike som ikke får til i praksis :P ), men mange av dem har faktisk relativt flinke eiere som har store utfordringer i treninga med hunden sin. Selv om det er snakk om en god, typisk bc.

Det eneste jeg lærte mye om ved å trene min tungmotiverte og treige berner var egentlig motivasjon... motivasjon lærte jeg mye om ved å trene en sånn hund. Alt annet har jeg lært mer om etter jeg bytta rase.

Tilføyd et par ord der. Passer de inn? Min 50% BC var ihvertfall formbar som smør, og jobbet best med distraksjoner. (Hadde sine grunner).

La det gjerne hagle av den kunnskapen du opparbeidet deg om motivasjon, om du får skrivekløen over deg. Jeg er sikkert ikke alene om å ha behov for tips, og synes det er greit å slippe å finne opp alt kruttet selv :)

Skrevet

Tilføyd et par ord der. Passer de inn? Min 50% BC var ihvertfall formbar som smør, og jobbet best med distraksjoner. (Hadde sine grunner).

Hva formet du den etter da? Hva var målet med treninga, liksom?

Skrevet

BC/JRT 50/50. Jeg vet jo ikke hvilken av de to som var utslagsgivende i å gjøre hunden så lettrent, men etter andres sigende så var det ikke JRT'en. Jo, den var ekstremt lett å motivere, hadde voldsom arbeidsmotivasjon og var lynkjapp i oppfattelsen. Jeg vil påstå at den var ekstremt lett å trene til øvelser i treningssituasjoner, men ganske vanskelig og slitsom å håndtere ellers fordi den var så gira og aktiv og krevde at jeg var helt "på" med den hele tiden.

Fra en diskusjon i en diskusjon om hva som er et godt schäfer-resultat i FA. Jeg misforstod sikkert.

Ønsket resultat for MH (link til XO sin kennelside) og ønsket resultat for FA (er fra rottweileroppdretter, men det er nok tilsvarende hos schäfer). De ønskede resultatene er markert i lyseblått, rutene med grå skrift er skraverte ruter og får man kryss i en av dem er ikke FA-en bestått.

Nederst på MH-siden kan man lese en vurdering av schäferens gjennomsnittslige MH-resultater og hva som ønskes forbedret/endret. :)

Hva som er "ønskelig" er jo forøvig individuelt ut i fra hva man bruker hunden til. En familiehund som scorer maks på alt kan fort bli en ganske krevende hund.

  • Like 1
Skrevet

Hva formet du den etter da? Hva var målet med treninga, liksom?

Først ingenting, fordi han bare skulle være turkompis, slik goldenen hadde vært. Etter at sjokket over hvor hinsides langt fra "kul turkompis" denne lille ADHD-turbo-pirayaen var hadde lagt seg, så trente vi bare triks og hverdagslydighet i lang tid, for å holde hunden opptatt med noe. Så begynte vi å trene LP-øvelser. Først med masse feil, fordi jeg ikke kunne øvelsene. Deretter begynte jeg å rette dem opp etterhvert som jeg lærte hva jeg hadde lært inn feil, og det var null problem. Han lød etter innlæring og baklengskjeding i tråd med boka, kommandoer (i en treningssituasjon, som han oppfattet som helt forskjellig fra en tursituasjon) selv uten belønning i sikte, da han etterhvert tok lydighet som en artig lek i seg selv. Noe av det morsomste var da han allerede fra første gang han deltok på fellesdekk og fellessitt, satt som en saltstøtte mens andre hunder som tilhørende erfarne eiere, som hadde trent lenger enn oss, og trente målrettet mot konkurranse, reiste seg og vimset rundt. Han viste aldri vilje til å bryte. Han konsentrerte seg ekstra godt med masse andre hunder i nærheten. Sikkert en form for stressmestring, da han enten ikke følte seg trygg, eller ville vise seg foran damene. Jeg aner i grunn ikke hvorfor, men han var sånn. Grunnen til at jeg overhodet ikke siktet mot konkurranse var fordi jeg ikke hadde konkurranseambisjoner. Jeg ville kun aktivisere hunden. Og han ville heller aldri gått gjennom tannvisning for en mann. D.v.s. han ville vist tenner og litt til..

Vi trente også litt agility, hvor han også lærte like fort, men med stor avstand fra heimen til banen, og en matmor som ikke liker å skli rundt på gressbane (ironisk nok), ble det helt bråstopp da bilen måtte på dynga.

Denne hunden _var_veldig_lettlært, og overhodet ingen sak å lære opp, selv for meg. ..bortsett fra å få ham til å slutte å gjete alt. Dét var beint ut dritvanskelig!

Skrevet

Nå er det litt dumt at avdøde Per Erik Sundgren sine spindeldiagrammer over MH-resultater ikke lengre er offentlig tilgjengelige på nettet, de forklarte veldig mye m h t MH-testing og avlesing av individuelle resultater.

Roter jeg meg bort får noen korrigere meg :)

Kort fortalt skal hver eneste registrerte rase i NKK ha en RAS (RasespesifikkAvlsStrategi) som forteller hvordan situasjone for hver enkelt rase er og på hvilke punkter avlen bør forbedres, RAS skal gjennomgås hvert år av de respektive klubber. RAS for schäferhunden finner man i denne linken. Hver raseklubb skal ha et MH-utvalg som setter opp et mål for for hvordan rasens ideelle mentale standard skal være. Ved å MH-teste hvert individ i et kull får man således både individuelle resultater og et gjennomsnittsresultat for hvert kull. Testes det mange nok individer i hvert kull og mange nok kull kan man derfor få en pekepinn på hvordan gjennomsnittet for MH-tilstanden for hver rase er og samtidig gi eieren en pekepinn om hvilke områder hun eller han må jobbe med hunden. Samtidig er testen en verdifull oversikt for oppdretteren m h t dennes avlsarbeid.

Skrevet

Denne hunden _var_veldig_lettlært, og overhodet ingen sak å lære opp, selv for meg. ..bortsett fra å få ham til å slutte å gjete alt. Dét var beint ut dritvanskelig!

... og tannvisning for menn.

Nå er du vel ved sakens kjerne og jeg er fristet til å holde meg til bilene.

Har du en Ferrari, har du mange krefter du skal rå over. Før motoren er kjørt inn (unghund), blir det noen turer i grøfta. Er du en utydelig og ukyndig sjåfør, kan det blir mange og rimelig frustrerende grøfteturer og for ganske mange, blir dessverre grøfteturene vedvarende og bilen totalvrak!

For meg er en hund som gjeter (regner med at du mener springer etter biler, joggere, syklister, skiløpere etc) og biter ved tannvisning, totalt ubrukelig. Det spiller ingen rolle om den kan alle LP-øvelsene på rams om den ikke fungerer i hverdagen min. Det er kunsten med å ha en Ferrari. Du skal mestre å fremme de egenskapene du vil ha mer av og temme de du vil ha under kontroll.

  • Like 5
Skrevet

... og tannvisning for menn.

Nå er du vel ved sakens kjerne og jeg er fristet til å holde meg til bilene.

Har du en Ferrari, har du mange krefter du skal rå over. Før motoren er kjørt inn (unghund), blir det noen turer i grøfta. Er du en utydelig og ukyndig sjåfør, kan det blir mange og rimelig frustrenende grøfteturer og for ganske mange, blir dessverre grøfteturene vedvarende og bilen totalvrak!

For meg er en hund som gjeter (regner med at du mener springer etter biler, joggere, syklister, skiløpere etc) og biter ved tannvisning, totalt ubrukelig. Det spiller ingen rolle om den kan alle LP-øvelsene på rams om den ikke fungerer i hverdagen min. Det er kunsten med å ha en Ferrari. Du skal mestre å fremme de egenskapene du vil ha mer av og temme de du vil ha under kontroll.

Jeg er helt enig med deg! :)

..og jeg mener at en aldri blir klar for å ha en sånn hund uten å faktisk ha en i praksis. Den intensiteten er noe en blir vant til med tiden, så en er så og si dømt til å gjøre noen feil i innkjøringen av den første Ferrarien, tror jeg. Men når en har fått teket på kjørestilen, så er den også utrolig lett å kjøre. ..i likhet med Toyotaen i åpningsinnlegget ;)

Bitingen kom mest av bagasje, men genetikken bidro jo. Den ville kke vært aggressiv mot menn om den ikke hadde blitt angrepet og filleristet av en fremmed mann som valp. Med "F1-motor" under topplokket skulle altså ikke mer til enn en eneste "uheldig" episode for at den lettlærte valpen overførte dette til å muligens kunne omhandle alle fremmede menn i all fremtid. Den stolte virkelig ALDRI på fremmede menn igjen, og alle menn måtte gjennom en omstendig introduksjonsrunde før han synes de var helt ok, og slang seg i fanget på dem neste gang de møttes. Grei hukommelse, altså. Gjetingen var rene reflekser, og det tok et helt halvår med daglig trening å få disse under kontroll. Om jeg får lyst på BC i framtiden, håper jeg noen minner meg om hvordan jeg slet med å trene bort den gjetingen

Skrevet

Jeg er helt enig med deg! :)

..og jeg mener at en aldri blir klar for å ha en sånn hund uten å faktisk ha en i praksis. Den intensiteten er noe en blir vant til med tiden, så en er så og si dømt til å gjøre noen feil i innkjøringen av den første Ferrarien, tror jeg. Men når en har fått teket på kjørestilen, så er den også utrolig lett å kjøre. ..i likhet med Toyotaen i åpningsinnlegget ;)

Bitingen kom mest av bagasje, men genetikken bidro jo. Den ville kke vært aggressiv mot menn om den ikke hadde blitt angrepet og filleristet av en fremmed mann som valp. Med "F1-motor" under topplokket skulle altså ikke mer til enn en eneste "uheldig" episode for at den lettlærte valpen overførte dette til å muligens kunne omhandle alle fremmede menn i all fremtid. Den stolte virkelig ALDRI på fremmede menn igjen, og alle menn måtte gjennom en omstendig introduksjonsrunde før han synes de var helt ok, og slang seg i fanget på dem neste gang de møttes. Grei hukommelse, altså. Gjetingen var rene reflekser, og det tok et helt halvår med daglig trening å få disse under kontroll. Om jeg får lyst på BC i framtiden, håper jeg noen minner meg om hvordan jeg slet med å trene bort den gjetingen

Mens jeg ville kanskje ha sagt at holdningen ovenfor menn lå mest i genene..

Hvis en hendelse gjor at hunden ikke likte menn i det hele tatt, så var kanskje verken avreageringen eller mentaliteten helt på plass i utgangspunktet.. Hadde han blitt skeptisk på den ene mannen, så hadde saken blitt annerledes..

Og selv om man har BC, betyr det ikke at den vil gjete i tide og utide. Bare de hundene jeg kan huske har vi hatt 4 helt forskjellige BC hjemme, samt alle hundene til forskjellige naboer, og jeg kan ikke huske en som gjetet noe annet enn sau..

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 8
Skrevet

Om jeg har forstått deg rett...så vil jeg nok mene at verken BC eller BC/JRT blanding er noen Ferrari akkurat, men selv en Lada eller Toyota kan man fint grøftekjøre uten spesielle problemer dersom man ikke har erfaring eller kontroll.

For noen år tilbake deltok jeg på et seminar om problemhunder. Foreleseren som dengang var ... og er ... medlem av styret i Norsk Atferdsgruppe for selskapsdyr som er en forening for dyrefagfolk -- du vet veterinærer, atferdsfolk og slik fortalte at de fleste eierne som kom for å få råd om hunder med tildels store atferdsproblemer i hovedsak var nybakte eiere av mindre raser. Dengang som nå (tror jeg) toppet dachshund og JRT listen over "uartige" hunder mens søkningen av eiere med større hunder var nesten fraværende.

Man skulle nesten tror at hunder som maller, schäfere og rottweilere ville scoret høyt på en slik liste, men tvert om. Det er nok vanskeliig å forklare hvorfor, men teorien var at eiere av større raser gjorde et grundigere forarbeid ved anskaffelsen og at de var raskere til å søke hjelp i hundemiljøet rundt seg før det potensielle problemet virkelig ble et problem,

Skrevet

Om jeg har forstått deg rett...så vil jeg nok mene at verken BC eller BC/JRT blanding er noen Ferrari akkurat, men selv en Lada eller Toyota kan man fint grøftekjøre uten spesielle problemer dersom man ikke har erfaring eller kontroll.

For noen år tilbake deltok jeg på et seminar om problemhunder. Foreleseren som dengang var ... og er ... medlem av styret i Norsk Atferdsgruppe for selskapsdyr som er en forening for dyrefagfolk -- du vet veterinærer, atferdsfolk og slik fortalte at de fleste eierne som kom for å få råd om hunder med tildels store atferdsproblemer i hovedsak var nybakte eiere av mindre raser. Dengang som nå (tror jeg) toppet dachshund og JRT listen over "uartige" hunder mens søkningen av eiere med større hunder var nesten fraværende.

Man skulle nesten tror at hunder som maller, schäfere og rottweilere ville scoret høyt på en slik liste, men tvert om. Det er nok vanskeliig å forklare hvorfor, men teorien var at eiere av større raser gjorde et grunndigere forarbeid ved anskaffelsen og at de var raskere til å søke hjelp i hundemiljøet rundt seg før det potensielle problemet virkelig ble et problem,

Du skal vel ikke se bort i fra at JRT og et utvalg av Dachshundrasene jevnt over er litt "uartige" :P Sånn går det liksom når man selskapsavler, i utgangspunktet, skarpe raser. Og avler bort motet, men glemmer at de fortsatt har litt skarphet igjen ;) (oppdretterene av slike hunder merker ingen problemer, det er kun enkelte eierproblemer, hundene er så fine atte...)

Mens med større raser må man faktisk ta litt hensyn til mentalitet i avlen, ellers blir det skummelt.

  • Like 6
Skrevet

Om jeg har forstått deg rett...så vil jeg nok mene at verken BC eller BC/JRT blanding er noen Ferrari akkurat, men selv en Lada eller Toyota kan man fint grøftekjøre uten spesielle problemer dersom man ikke har erfaring eller kontroll.

For noen år tilbake deltok jeg på et seminar om problemhunder. Foreleseren som dengang var ... og er ... medlem av styret i Norsk Atferdsgruppe for selskapsdyr som er en forening for dyrefagfolk -- du vet veterinærer, atferdsfolk og slik fortalte at de fleste eierne som kom for å få råd om hunder med tildels store atferdsproblemer i hovedsak var nybakte eiere av mindre raser. Dengang som nå (tror jeg) toppet dachshund og JRT listen over "uartige" hunder mens søkningen av eiere med større hunder var nesten fraværende.

Man skulle nesten tror at hunder som maller, schäfere og rottweilere ville scoret høyt på en slik liste, men tvert om. Det er nok vanskeliig å forklare hvorfor, men teorien var at eiere av større raser gjorde et grundigere forarbeid ved anskaffelsen og at de var raskere til å søke hjelp i hundemiljøet rundt seg før det potensielle problemet virkelig ble et problem,

Nuvel, jeg hadde hund før den BC/JRT'en også, og grøftekjørte ikke den. Tvert om oppførte den seg temmelig eksemplarisk, uten noen videre innsats fra min side. En digresjon, men veterinærer er ikke adferdseksperter i kraft av sin utdanning eller yrke. Leger er heller ikke psykologer, til sammenlikning. Etologi står faktisk ikke på timeplanen i løpet av veterinærstudiet, og ihvertfall ikke artsspesifikk etologi. Det må i såfall være valgfag eller annen tilleggsutdanning.

Og ja, JRT'er er hissige. Det gjør dem ikke noe mindre trenbare til LP, AG og freestyle. Grunnen til at schäfere og rottweilere ikke topper listen over hunder for eieren søker hjelp med, er nok at de heller kastes ut på finn.no eller slenges over til FOD isteden. Mer lettvint og mye billigere løsning for folk som ikke lenger tør leve med dem.

Skrevet

Nuvel, jeg hadde hund før den BC/JRT'en også, og grøftekjørte ikke den. Tvert om oppførte den seg temmelig eksemplarisk, uten noen videre innsats fra min side. En digresjon, men veterinærer er ikke adferdseksperter i kraft av sin utdanning eller yrke. Leger er heller ikke psykologer, til sammenlikning. Etologi står faktisk ikke på timeplanen i løpet av veterinærstudiet, og ihvertfall ikke artsspesifikk etologi. Det må i såfall være valgfag eller annen tilleggsutdanning.

At veterinærer ikke er atferdseksperter er jeg helt enig med deg i. Men atypisk atferd kan også ha veterinære årsaker. Den svenske atferdsmannen Anders Hallgren skriver i boka Problemhund eller Hundproblem om en undersøkelse han en gang fikk gjort av et relativt stort antall hunder som allerede hadde utaggerende/aggressiv atferd. Ved hjelp av vetrinærer og kiropraktorer med tilleggsutdanning "på hund" viste det seg at et forbløffende høyt antall aggressive tilstander kunne tilbakeføres til fysiske skader i ledd, virvler og skjelett. Det er ikke uten grunn av seriøse atferdsfolk først sender problemhunder til veterinærundersøkelse for å få undersøkt om hunden har fysiske skader samt v h a blodprøver undersøke om det finns andre forhold som kan forklare hundens atypiske atferd.

At populære mindre raser generelt har en større grad av avvikende atferd enn store raser er kjent og dokumentert. Mange kjøper små raser fordi de er små og "nusselige" uten å ta hensyn til rasens opprinnelige formål. Raser som blant andre dachs og enkelte terrierraser har en forhistorie som betinger en aggressiv atferd under spesielle forhold. Ukritisk avl og høy omsetning av slike raser eller blandingshunder hvor slike raser inngår er typiske eksempler på hvordan hunder med "farlig atferd" avles av "tilfeldige/useriøse" oppdrettere og blir kjøpt av "bevisstløse" kjøpere. Kjøp av større raser er sjelden basert på impuls slik kjøp av mindre raser ofte er.

En mindre rase her til lands som også er kjent for aggressiv atferd er cocker spaniel. Her kan atferden direkte tilbakeføres til import av en amerikansk rød cocker spaniel med genfeil. Hunden var så populær at den ble stamfar til et utall norske cocker spaniels som arvet samme genfeil og siden "alle" ville ha etterkommere av etterkommere av denne spesielle hunden forplantet genet med den aggressive atferden seg som ringer i vann i det norske cocker spanielmiljøet. Derfor er det blant annet viktig at hunder med atferdsproblemer også blir undersøkt av veterinær/kiropraktor med spesialkompetanse på hund for å sjekke om atferden kan forklares veterinært eller om det er andre forhold som er skyld i atferden.

En jeg kjenner hadde en cocker som på et eller annet tidspunkt hadde fått skade på en halsvirvel. Den reagerte på smerten ved å bite/hugge når noen berørte eller kom nær halsen dens. Til slutt ble aggressjonen så problematisk at eieren advarte folk som kom på besøk om at hunden bet uprovosert og at de ikke forsto hvorfor. En liten cocker som svinset og svanset mellom beina på folk og reagerer aggressivt når noen kom nær med en hand eller fot ble til slutt mer enn eierne kunne akseptere for det ble farlig for alle. Eierne brukte masse penger på ulike veterinærer som ikke kunne finne feil på hunden. Redningen ble veterinærhøyskolen som til slutt fant skaden i halsvirvelen og hunden ble operert. Men selv om årsaken ble borte ble ikke atferden endret i stor grad. Hunden var vant til at det gjorde vondt når folk berørte halsregionen og bet når folk kom nær den selv om skaden var leget.

I den senere tid er det også blitt udannet folk med spesialkompetanse på ulike former for smertelindring/-behandling av hunder (og hester). Ikke rent sjelden samarbeider dissse med fagfolk med atferd som spesiale. En bekjent av meg som er veterinær med slik utdanning (og som tidligere var NKKs atferdskonsulent) samarbeider idag med en høyskoleutdannet atferdsekspert men det finns også slike spesialister som ikke har veterinærutdanning. De fleste har kanskje ikke det.

Det er mange faktorer som det skal tas hensyn til når man skal endre atferden til problemhunder. Atferdseksperten er bare et ledd i behandlingen.

Red: Hissighet har lite å gjøre med trenbarhet men en JRT eller tilsvarende raser er større individualister, har mer aggresjon i seg og jobber på andre måter enn f eks en rasemessig førerorientert schäfer eller malle, det er der forskjellen ligger. En rase med mye aggresivitet som rasemessig er skapt for å jobbe alene er mindre trenbar enn en førerorientert hund. Jeg forstår ikke at det kan diskuteres. Jeg forstår heller ikke at ugrei atferd skal skjermes eller bortforklares fordi rasen er liten evt at det også finns større agressive hunder. At det finns "slengere" med "uartig" atferd som fysisk er større enn en JRT reduserer ikke antallet mindre hunder med aggressiv atferd. En problemhund forandrer ikke atferd selv om den "kastes ut på finn". Man overfører bare problemet til en ny eier som igjen må søke hjelp. At enkelte små raser/hunder er overrepresentert m h t problematisk atferd er dokumentert også internasjonalt og kan neppe forklares med finn.no. Også små hunder omsettes i hytt og pine der og iflg tollvesenet har vi en foruroligene høy ulovlig import av mindre hunder med ukjente sykdommer og atferd.

Skrevet

Jeg kjenner eieren :)

Han er utrolig flink med hund :)

OT, men han har islandsk fårehund nå, har han ikke? Lurer på om den er godkjent lavine også.

Skrevet

OT, men han har islandsk fårehund nå, har han ikke? Lurer på om den er godkjent lavine også.

Nei, han har ikke islandsk fårehund.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hos meg så så morgenrutinene ganske like ut da jeg hadde valp i huset. Valpen våknet som regel tidlig, ofte rundt samme tidspunkt som dere opplever nå. Jeg gikk rett ut med en gang, bare en kort tur for å få gjort det viktigste. Etterpå ble det litt rolig lek eller enkel kontakttrening inne, mest for å få hun i gang uten å gjøre hun helt gira. Så fikk hun frokosten sin, og etter det gikk vi ut igjen for en ny do‑runde. Jeg merket fort at det var bedre å holde morgenen ganske forutsigbar, så hun visste hva som kom og ikke ble stresset. Litt hjernetrim eller en enkel oppgave før jeg dro på jobb fungerte veldig fint det gjorde hun mentalt sliten uten at hun ble overstimulert. Når jeg dro, fikk hun være i valpegrind/et trygt område med noe å tygge på og litt rolig aktivitet. Jeg prøvde å gjøre avskjeden så nøytral som mulig, så det ikke ble noe styr rundt det. Så kort sagt: ut – inn – litt trening – mat – ut igjen – rolig aktivitet - hvile. Det funket veldig bra hos oss.
    • Det høres ut som en utrolig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du sitter igjen med mange spørsmål. Du gjorde i hvert fall det som er riktig: du hadde begge hundene dine i bånd, og du hadde kontroll på dem da situasjonen oppsto. Det er mer enn man kan si om den andre parten. Når det gjelder spørsmål 1: Det var veldig generøst av deg å tilby å betale veterinærutgiftene, men du hadde egentlig ikke noe ansvar for det. Når det er båndtvang, og den andre hunden går løs uten kontroll, ligger ansvaret hos eieren av den løse hunden. Det er hans plikt å sørge for at hunden ikke skader andre. At du tilbød deg å betale var en fin gest, men det var ikke noe du var juridisk forpliktet til. Når det gjelder spørsmål 2: Siden din hund også ble skadet, og skaden nå har utviklet seg til noe alvorlig, er det helt rimelig å ta opp dette med eieren av den løse hunden. Du hadde hunden din i bånd, du fulgte reglene, og du gjorde det du kunne for å unngå situasjonen. Det er ikke du som har skapt risikoen her. Det er eieren av den løse hunden som har ansvaret for at hans hund gikk bort til dine og startet en slåsskamp. Det er derfor helt naturlig at han bør dekke kostnader som går utover forsikringen din, spesielt når det nå er snakk om omfattende behandling eller i verste fall avliving. Dette er ikke noe du skal stå alene med. Kort oppsummert: – Du hadde kontroll på dine hunder. – Han hadde ikke kontroll på sin. – Det var båndtvang. – Det var hans hund som oppsøkte og startet konflikten. – Dermed ligger ansvaret hos ham, ikke deg. Jeg ville tatt en rolig, saklig prat med eieren og forklart situasjonen slik den faktisk er. Hvis han nekter ansvar, kan du vurdere å ta det videre gjennom forsikring eller juridisk rådgivning. Du står sterkt i denne saken.
    • Det du beskriver her er en veldig vanskelig situasjon, og jeg skjønner godt at du føler deg usikker på hva som er riktig å gjøre. Selv om du ikke har sett hendelsene selv, så er det helt naturlig å reagere når du får høre om ting som kan være skadelig både fysisk og psykisk for en unghund. Når det gjelder person 1, så høres det ut som hun gjør så godt hun kan, men at hun kanskje mangler kunnskap og struktur. Det er ikke uvanlig at unge hunder blir litt «for mye» for eiere som ikke er forberedt på hvor krevende den perioden kan være. Det er ting som kan løses med veiledning, kurs og bedre rutiner. Det som bekymrer mest er det du beskriver om person 2. Slag, spark, strup som straff, og å kaste en valp i veggen er alvorlige ting. Det er ikke snakk om «streng oppdragelse», men om handlinger som kan skade hunden både fysisk og mentalt. At han i tillegg er bevisst på å ikke bli sett, gjør situasjonen enda mer ubehagelig. Selv om du ikke har sett det selv, så betyr det ikke at du må ignorere det. Du har fått informasjon fra en person som faktisk er til stede, og det er lov å reagere på det. Oppdrettere ønsker som regel å vite om slike ting, nettopp fordi de har ansvar for avkommet sitt og vil at hundene skal ha det bra. Du kan gi beskjed på en forsiktig måte, uten å komme med bastante påstander bare si at du har fått høre ting som gjør deg bekymret, og at du synes oppdretter bør være klar over det. Hvis du føler at situasjonen er alvorlig nok, kan du også vurdere å melde en bekymring anonymt til Mattilsynet. De krever ikke bevis for å vurdere en sak  de gjør egne undersøkelser. Det viktigste er at noen sier ifra når en hund kan være i fare. Jeg synes ikke du skal sitte med dette alene. Når det gjelder dyrevelferd, er det alltid bedre å si ifra én gang for mye enn én gang for lite. jeg vil ha ringt politiet om nr 2. om du ikke melde det inn så er du på en måte å hjelper den eieren med å skade valpen. mattilsynet kan du også ringe
    • Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse, både for deg og hunden din. Du gjorde helt riktige ting i situasjonen: du holdt din egen hund i bånd, du tok ham mellom beina for å beskytte ham, og du forsøkte å få kontakt med eier før hunden kom bort. Det er akkurat slik man skal håndtere et møte med en løs hund som ikke virker under kontroll. Når det gjelder båndtvang, så har du helt rett i at selv om det ikke er generell båndtvang i området, så har eier likevel et ansvar. Hunder som ikke kommer på innkalling, eller som viser aggressiv atferd, skal ikke gå løse. Det står tydelig i hundeloven at hunder skal holdes under kontroll til enhver tid, og at eier har ansvar for å hindre skade på andre hunder og mennesker. Her sviktet han på flere punkter. At han slo og sparket hunden sin er også svært bekymringsfullt. Det er ikke en akseptabel måte å håndtere en hund på, uansett situasjon. Det kan være grunnlag for å melde fra til Mattilsynet hvis du føler deg trygg på det både fordi hunden din ble angrepet, og fordi hans egen hund ble utsatt for vold. Hvis du ønsker å gå videre med saken, kan du: •     dokumentere skadene på hunden din (bilder, veterinær hvis nødvendig) •     skrive ned hva som skjedde mens det fortsatt er ferskt •     vurdere å melde fra til Mattilsynet om volden mot hunden •     eventuelt kontakte kommunen eller politiet hvis du mener hunden utgjør en fare Du har all grunn til å reagere på dette. Det er ikke normalt at en hund går løs uten kontroll, og det er ikke normalt at en eier tyr til vold. Du gjorde alt riktig, og det er bra at du sier ifra det kan forhindre at noe lignende skjer med andre.
    • Hei! Jeg trenger litt råd fra dere som har mer erfaring enn meg. Vi vurderer å kjøpe en Bichon Havanais, og jeg vil gjerne være helt åpen og ryddig i prosessen. Vi har allerede en hund fra før, Diva, og jeg vil gjerne forklare litt om henne når jeg snakker med oppdrettere eller valpekjøpere senere. Diva er en liten blandingshund, rottwailer dobermann, og hun er utrolig snill, rolig og stabil. Hun er ikke dominant, hun lager ikke bråk, og hun fungerer veldig fint sammen med andre hunder. Hun er typen som holder seg til seg selv, men som er sosial og vennlig når hun møter nye dyr og mennesker. Jeg opplever henne som en trygg voksenhund som ikke skaper stress rundt seg. Det jeg kjenner litt på, er at rottwailer dessverre er en rase mange har sterke meninger om. Noen dømmer rasen uten å kjenne den, og jeg er litt redd for at en oppdretter kan misforstå situasjonen eller tenke at Diva kan være et “problem” bare fordi vi allerede har en hund. Jeg vil jo ikke at de skal tro at vi har et utrygt miljø eller at Diva er vanskelig, for det stemmer virkelig ikke. Jeg er også litt redd for at oppdretteren kan angre seg eller ikke vil selge hvis de tror at Diva kan påvirke valpen negativt, selv om hun egentlig er en veldig positiv faktor. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan dere ville presentert dette på en god måte. Hvordan forklarer man at man har en snill, stabil hund fra før uten at det blir tolket feil? Har dere noen tips til hvordan jeg bør gå frem når jeg snakker med oppdrettere? Er det noe jeg bør nevne spesielt, eller noe jeg bør unngå å si? Og er det vanlig at folk dømmer situasjonen bare fordi man har en hund fra før? Tar gjerne imot erfaringer og råd fra dere som har vært gjennom lignende. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke ønsker at noen skal misforstå meg eller bli irritert over at jeg spør. Jeg mener ikke noe galt med dette, jeg prøver bare å gjøre ting riktig fra starten av. Jeg jobber med hunder til vanlig, men akkurat dette med å ta det opp med en oppdretter er litt nytt for meg, og jeg vil være sikker på at jeg formulerer meg på en god måte. Det er viktig for meg at oppdretteren ser at vi ønsker det beste både for valpen og for Diva. Diva er en hund som er vant til små hunder helt siden hun var valp selv, og hun har alltid vært trygg, rolig og stabil rundt dem. Jeg vil bare vise at vi har tenkt gjennom dette, at vi tar det seriøst, og at vi ønsker å gi valpen et godt og trygt hjem uten at noen skal tro noe annet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...