Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilken rase blir dette?


Margrete
 Share

Recommended Posts

  • Svar 292
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg kan prøve.. Skriver det nedenfor Nå er det omtrent INGEN av de egenskapene du har beskrevet som er viktig for c-arbeidet, som da er bitedelen i IPO/schutz. Jeg er såpass fordomsfull

Men det er jo nettopp det som er poenget? Hvis du ikke har ambisjoner om konkurranse og de høyere klassene så spiller det ikke så stor rolle hvilken rase du velger. Lapphund fungerer helt fint til lek

Mot betyr stort sett det motsatte av å løpe bort å bite. De som har mot, trygghet og selvstendighet trenger ikke å bite de, de bare holder stand og passer på til eier kommer. De som ikke har mot, de s

Posted Images

Guest Belgerpia

Shiba, samojed, pyreneisk gjeterhund, portis, vorsteh, boxer, ...

Er ikke "problemet" det at så få prøver seg med "utradisjonelle" raser fordi de fleste som er veldig aktive og dedikerte har hatt NRH eller RIK i tankene allerede før de har skaffet en hund til formålet, mens de som har fattet interesse først etter å ha skaffet seg en tilfeldig hund kom veldig sent i gang med treningen av denne, og da gjerne etter å ha gjort mye feil med hunden først? I tillegg blir de gjerne fortalt at de har en vanskelig rase å jobbe med. Dette fører til at folk (også observatører) tror disse rasene er "dårlige" og folk ønsker seg derfor en "lettere rase". Effekten er at alle ser på et lite knippe med raser (som har endt opp som typiske andregangshunder) som de eneste som er godt egnet?

Korrelasjon eller kausalitet?

Det er vel uansett ingen tvil om at en hund som blir jobbet målrettet med allerede fra valpekassa av vil bli en bedre utdannet hund enn en som blir påbegynt sent, slenger innom fellestreningene noen ganger i måneden og ellers bare går tur og trener artige triks?

Først så skaffer man seg en hund som har alt man drømmer om - altså - sett i forhold til hva man i utgangspunktet hadde tenkt at hunden skulle være. For de fleste vil det si "turkompis". Så melder mor/far seg på valpekurs med sin lille - la oss si franske bulldog - det går superbra og mor/far blir motivert til å fortsette treningen. De jobber på, tar bronsemerke, debuterer i LP1, etter hvert i LP2 - så kommer man til LP3 hvor kravene er betydelig hevet i forhold til at hunden skal løse ting vekk fra eier i et høyt tempo for å få poeng. Der stopper det gjerne, mest fordi rasen er av typen som "går litt lei" - om ikke betalinga er god nok så gidder den rett og slett ikke å jobbe. Franske bulldogger jobber ikke for knapper og glansbilder - slik som de tradisjonelle lydighetshundene gjør.

Mor/far jobber på og jobber på, men det stopper - mor/far har nå et intenst ønske om å nå høyeste klasse og velger derfor å kjøpe seg en ny hund ved siden av frallen - en schæfer, belger, border collie - fordi de trenger en hund som mer enn gjerne repeterer en øvelse 100 ganger for så å gjøre det gang 101 med SAMME intensitet som den hadde på gang 1. De ønsker en hund som jobber rompa av seg for et smil og en rufsings i pelsen. For skal man nå langt så er det en sånn hund man må ha.

Jovisst finnes det enkelte som kommer seg opp i klassene med odde raser - og jeg er stum av beundring hver gang, men da handler det ikke nødvendigvis om at rasen er egnet, men at rett eier har fått rett individ og de får det til. Men det er ikke normalen.

Bredden i antall raser som konkurrerer i lydighet er faktisk ganske stor på de lavere nivåene - det er MANGE raser og også mange "odde" raser, i klasse 1 og 2 - jeg synes det er kjempemorsomt, og jeg heier på de - alltid. I klasse III er det færre raringer og Elite er de unntaket heller enn regelen - og det er IKKE pga. dårlige trenere, det er rett og slett fordi rasespesifikke egenskaper stopper fremgangen når de når et visst nivå.

Det går ikke an å komme utenom det faktum at raser som i flerehundre år er avlet for å samarbeide nært med fører har en fordel når det kommer til lydighet, agility, bruks. Men de er jo da igjen helt ubrukelige som jakthunder sant - der kommer raseegenskapene til raser som i flere hundre år er avlet for å jakte "der ute" inn.

Jeg har selv fransk bulldog, og om jeg hadde vært motivert til å trene henne så hadde vi helt sikkert kommet til klasse III, jeg er imidlertid usikker på om hun hadde vært særlig interessert i Elite - hun synes at ting skal gå fort, men hun synes jeg er pjuk når jeg forsøker å pirke på detaljer - hun er litt mer sånn "erre så nøye'a?" - og skal du hevde deg i de høyere klassene så må du ha en hund som synes presisjonstrening er morsomt. Fraller synes ikke det.

Jeg har også hatt Parson - knallhund - tøff, uredd, masse arbeidskapasitet og høy arbeidsmoral, beit hardt og hang høyt, lett og trene og ville nok faktisk kunne ha hevdet seg i høyere klasser i det meste - egenskapene hennes som arbeidshund hadde tikket alle boksene til TS - problemet er at om den bikkja hadde kommet i størrelsen som TS vil ha så hadde den vært livsfarlig, eller i det minste ikke til å ha i trehus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Shiba, samojed, pyreneisk gjeterhund, portis, vorsteh, boxer, ...

Er ikke "problemet" det at så få prøver seg med "utradisjonelle" raser fordi de fleste som er veldig aktive og dedikerte har hatt NRH eller RIK i tankene allerede før de har skaffet en hund til formålet, mens de som har fattet interesse først etter å ha skaffet seg en tilfeldig hund kom veldig sent i gang med treningen av denne, og da gjerne etter å ha gjort mye feil med hunden først? I tillegg blir de gjerne fortalt at de har en vanskelig rase å jobbe med. Dette fører til at folk (også observatører) tror disse rasene er "dårlige" og folk ønsker seg derfor en "lettere rase". Effekten er at alle ser på et lite knippe med raser (som har endt opp som typiske andregangshunder) som de eneste som er godt egnet?

Korrelasjon eller kausalitet?

Det er vel uansett ingen tvil om at en hund som blir jobbet målrettet med allerede fra valpekassa av vil bli en bedre utdannet hund enn en som blir påbegynt sent, slenger innom fellestreningene noen ganger i måneden og ellers bare går tur og trener artige triks?

Jeg er enig med dem som mener at du undervurderer betydningen av riktig rase. På den annen side synes jeg du har et poeng her som de andre undervurderer litt. Det er jo gjerne sånn at man dumper litt tilfeldig innom en aktivitet med den hunden man tilfeldigvis har, og da har man gjerne ikke kunnskapen som skal til for å komme helt i mål. Neste gang safer man og kjøper samme rase som "alle andre" har, men da har man også mye mer kunnskap i bunnen og gjør ting mer rett fra første stund. Da er det jo fort gjort å overvurdere effekten av rasebyttet.

I tillegg er det jo trender innen hundeverdenen også... Bortimot alle de jeg kjenner fra agilitymiljøet har kjøpt seg border collie i det siste, helt uavhengig av hva slags rase/raser de har hatt før og hvor langt de har kommet med denne/disse. Nå er det et faktum at det er svært få raser som kan hevde seg mot bc'en når det gjelder fart, men samtidig er det svært mange førere som sliter skikkelig med å henge med på denne farten. Så jeg tror mange hadde hatt større sjanse til å komme seg oppover med en sliter av en Toyota Avensis fremfor å "krasje i hver sving" med Ferrarien, for å fortsette bileksempelet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt mulig, har ikke lest hele tråden :)

Men jeg er enig. Jeg hadde ikke planlagt å trene redning, jeg kjøpte henne til agility jeg, redning var noe jeg ramla borti. Så nå står jeg her, med min utradisjonelle rase (i Norge hvertfall, ser du mot Sverige så finner du godkjente kortiser) og gjør det beste ut av det.

Jeg syns det er gøy når utradisjonelle raser prøver seg, men de må også forstå at veien kan bli mye lengre og de aller fleste velger som sagt en mer egnet rase neste gang. Og det er jo heller ikke uten grunn :P De fleste jeg har pratet med i NRH som har utradisjonelle raser/blandinger fikk hunden før de valgte å bli medlem, og når jeg spør dem om de kunne tenke seg samme type hund neste gang, svare de nei.

Det er vel også dette som er fokuset på hele diskusjonen? At mange raser kan egne seg i forskjellige sporter på lavt nivå, men ønsker du å komme langt så velger du en vanligere rase? Det er logisk i mitt hode hvertfall :)

Ja, og i tillegg er det noe med at om man skal trene i et lag, særlig i NRH, så plikter man å ta hensyn til lagkameratene sine som legger ned masse tid i hunden din som figurant. Da er det kjipt om du velger en rase som ikke egner seg og lagkompisene legger ned masse tid i en ekvipasje det ikke blir noe av. Her skal man jo tross alt redde liv, ikke "bare" vinne rosetter. De fleste andre treningsgrupper med høye mål har det vel også sånn. Man tar gjerne imot nye figuranter og sporleggere, men vil helst trene med noen som har samme høye ambisjonsnivå. Det blir litt forskjell på hundeklubben og et redningslag eller en treningsgruppe som vil nå langt.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også: det er jo ikke sånn at det bare er å kjøpe hund av rett rase, og vips så har man en knallhund til gitt formål :)

Mange raser er så oppdelt, at man virkelig skal holde tunga rett i munnen når man velger linjer/individ.

Gud bedre hvor mange som har kjøpt katta i sekken innen de jakthundrasene som er delt i jakt/utst linjer. Og jeg tipper det er tilsvarende på feks BC.

Og en del raser fungerer bare ikke til sitt egentlige formål. Er jo bare å ta en titt i tråden med "gjeter" videoer...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med dem som mener at du undervurderer betydningen av riktig rase. På den annen side synes jeg du har et poeng her som de andre undervurderer litt. Det er jo gjerne sånn at man dumper litt tilfeldig innom en aktivitet med den hunden man tilfeldigvis har, og da har man gjerne ikke kunnskapen som skal til for å komme helt i mål. Neste gang safer man og kjøper samme rase som "alle andre" har, men da har man også mye mer kunnskap i bunnen og gjør ting mer rett fra første stund. Da er det jo fort gjort å overvurdere effekten av rasebyttet.

Det er jeg sterkt uenig i. Velger man blant beslektede raser eller raser med noenlunde like forutsetninger har man vesentlig større sjanse for å lykkes i en sport eller aktivitet enn om man velger "odde" raser og tror at om man bare trener nok og lenge nok vil trening oppveie raseforskjellen. Det er forskjell på å trene en mynde som utmerker seg med syn og "eksplosiv" hurtighet over relativt korte avstander sammenlignet med en hund som bruker nesen og ikke har den samme hurtigheten som mynder har. Etter min mening kan ikke rase og rasens formål vurderes høyt nok dersom man ønsker å oppnå resultater i de grenene man deltar i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jeg sterkt uenig i. Velger man blant beslektede raser eller raser med noenlunde like forutsetninger har man vesentlig større sjanse for å lykkes i en sport eller aktivitet enn om man velger "odde" raser og tror at om man bare trener nok og lenge nok vil trening oppveie raseforskjellen. Det er forskjell på å trene en mynde som utmerker seg med syn og "eksplosiv" hurtighet over relativt korte avstander sammenlignet med en hund som bruker nesen og ikke har den samme hurtigheten som mynder har. Etter min mening kan ikke rase og rasens formål vurderes høyt nok dersom man ønsker å oppnå resultater i de grenene man deltar i.

Jeg kunne sikkert presisert bedre hva jeg mente, men jeg bruker så himla mange ord i utgangspunktet at jeg valgte å ikke drukne dere i enda flere.

Jeg tror ikke at alle raser er like egnet til alt, og det skrev jeg også noe om i den aller første setningen min. Jeg burde ha presisert det, men jeg skrev egentlig ikke om de rasene som ligger lengst vekk fra det man trenger til en bestemt aktivitet, men heller de som er "greie nok", om enn ikke så bra som de rasene som er avlet frem spesifikt for akkurat den bruken. Jeg snakket også kun om hundesporter, ikke jakt, gjeting eller andre typer rasespesifikt arbeid som går mer på hundens innebygde egenskaper enn direkte innlæring av øvelser.

For å ta et eksempel: Jeg hadde en gang en flat coated retriever som jeg trente redning, agility og lydighet med. Flatten er en sånn typisk potethund som kan brukes til det meste, men som kanskje ikke utmerker seg i noe spesielt (utover retrieverjakt, som jeg holder utenfor nå). Vi kom da heller ikke særlig langt i noe av dette. Hvis jeg hadde kjøpt meg en schæfer som neste redningshund, eller en BC som neste AG/LP-hund, og kommet lengre med denne, hadde det da utelukkende vært på grunn av at jeg byttet rase? Eller er det OGSÅ et poeng at jeg hadde lært mer og gjort ting mer riktig fra starten av? Kunne jeg ha kommet lengre i disse grenene med en evt ny flatt pga min nye kunnskap om aktiviteten kombinert med en rase jeg kjenner fra før?

Altså, jeg forsøker ikke å si at en flatt er en like god brukshund som en schæfer eller malle, eller en like god ag/lp-hund som en BC. Men hvis man stadig vekk sammenligner halvgod rase+uerfaren eier med egnet rase+erfaren eier, så gjør man forskjellene enda større enn de egentlig er, det er vel logisk?

Hvis det er slik at folk flest er veldig trofaste mot yndlingsrasen og faktisk trener iherdig i år etter år med mange forskjellige individer av rasen før de kryper til korset og kjøper seg en Ferrari, så gjelder selvsagt ikke det jeg sier her. Men jeg vil tro at i mange miljøer er det lett å føle seg presset til, eller i det minste fristet til, å bytte rase før man egentlig har forsøkt lenge nok med den rasen man har fordi "alle" sier at du MÅÅÅÅ ha BC/malle/schæfer/whatever for å komme noen vei?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med dem som mener at du undervurderer betydningen av riktig rase. På den annen side synes jeg du har et poeng her som de andre undervurderer litt. Det er jo gjerne sånn at man dumper litt tilfeldig innom en aktivitet med den hunden man tilfeldigvis har, og da har man gjerne ikke kunnskapen som skal til for å komme helt i mål. Neste gang safer man og kjøper samme rase som "alle andre" har, men da har man også mye mer kunnskap i bunnen og gjør ting mer rett fra første stund. Da er det jo fort gjort å overvurdere effekten av rasebyttet.

Tja... jeg vet ikke om jeg er udelt enig. Jeg dumpet litt tilfeldig innom lp med min første briard - verken hund eller eier var vel særlig egnet til aktiviteten, men vi greid da opprykk til kl 2 liksom. Jeg lærte jo litt mer da, og med min andre hund - av samme rase - greide jeg opprykk til kl 3. Denne hunden var nok også langt bedre egnet til formålet enn den første, og jeg var blitt en bedre hundetrener. Jeg har fortsatt å holde meg til samme rase og har hatt ulike individer opp gjennom årene, men det stopper seg gjerne når vi kommer til LP kl 3 og klasse B i bruks. Det ser jeg også på mange andre langt mer aktive hundeførere enn meg med samme rase (da i Sverige). De aller aller fleste stopper opp når de har kommet til LP kl 3 og B i bruks. Mange kommer ikke engang så langt, men de mest iherdige havner der. De aller fleste har også trent flere hunder opp gjennom årene. Noen ytterst få, særdeles dyktige og ivrige eiere, har kommet til Elite LP og høyeste klasse i bruks, og sågar fått sine championater der, men disse har lagt ned enorme timer med trening med gode hunder av rasen.

Så det er ikke bare det at man har fått mer erfaring på baken som gjør at det stopper. Rasen HAR som regel mye å si.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er slik at folk flest er veldig trofaste mot yndlingsrasen og faktisk trener iherdig i år etter år med mange forskjellige individer av rasen før de kryper til korset og kjøper seg en Ferrari, så gjelder selvsagt ikke det jeg sier her. Men jeg vil tro at i mange miljøer er det lett å føle seg presset til, eller i det minste fristet til, å bytte rase før man egentlig har forsøkt lenge nok med den rasen man har fordi "alle" sier at du MÅÅÅÅ ha BC/malle/schæfer/whatever for å komme noen vei?

Nei, jeg tror ikke nødvendigvis er slik at man må ha BC/malle/schafer/whatever (den siste er en rase jeg ikke har hørt om :aww: ) for å komme noen vei. Men en av årsakene til at man finner flest av disse i enkelte sporter/grener/aktiviteter er vel fordi "folk flest" finner dem mest brukbare. Det betyr ikke at andre raser kan oppnå bra resultater, om enn ikke i det skiktet man egentlig ønsket. Nå kan det jo være at man under-/overvurderer hunden eller overvurderer sin egen egnethet i f t den aktiviteten man ønsker å delta i. Men det er neppe hundens feil?

Selv har jeg stort sett holdt meg til schäferhunder og belgere (pluss min siste som noen kaller for blanding) og selv om mye var likt var det jammen mye ulikt selv innnenfor den samme rasen. Schäferne var relativt like m h t atferd og trening men spranget fra denne rasen til belger var litt større enn forventet og skilnaden mellom de to belgerindividene jeg hadde var også større enn trodde, selv om de kom fra samme oppdrett og hadde samme far og mor men fra ulike kull. Min siste hund var forskjellig fra de foregående men alle hadde sine individuelle særpreg som også hadde betydning for treningsopplegget for den enkelte.

M h t å forvente at en "sær rase" skal kunne hevde seg i konkuransse med individer som har naturlige forutsetninger for å nå høyt opp i klassene eller som er til å 100% stole på som redningshund tror jeg er fåfengt. At man for egen skyld har ambisjoner om å trene en rase i aktiviteter som den egentlig ikke er skapt for er opp til den enkelte, men jeg tror at de som ønsker å konkurrere eller delta på noe nær toppnivå helst bør velge raser som har naturlige forutsetninger for å lykkes mens hunden er ung nok til å starte å konkurrere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, uttrykker jeg meg så dårlig, altså? Da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få frem poenget mitt... Men sånn for ordens skyld: Jeg har aldri snakket om sære raser. Jeg snakket om potetene, de som er helt greie til alt, men ikke på topp i noe. Retrievere, for eksempel. Jeg har heller aldri hevdet at en retriever er like god som en rase som er mer spesialdesignet for en konkret aktivitet. Jeg bare mente at forskjellene kunne virke større enn de egentlig er hvis man ikke tar eiers erfaring med i bildet. Sikkert en yrkesskade, jeg bruker en del statistikk i jobben, og det å ikke ta hensyn til eventuelle andre faktorer som kan spille inn er temmelig fy-fy i min verden. Om det derimot er så viktig i denne sammenhengen er vel heller tvilsomt, ut fra deres reaksjoner :P

Men jeg står fast ved argumentet om at en kommer aller lengst med en rase som faktisk passer til en selv, det hjelper liksom ikke om du har den raskeste, tøffeste eller mest lettlærte rasen om du ikke greier å håndtere det...

Ikke at det har noe med Margrete å gjøre heller, da... Bare enda en avsporing fra min side.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men denne tråden er det mest underholdende jeg har lest de siste månedene her inne. Mange gode poeng, og nokså mange som vandrer rundt med skylapper.

Selvfølgelig er det raseforskjeller, og selvfølgelig er det tydelig hvilke raser som hevder seg de høyeste nivåene. Jeg synes likevel det er en mye større prestasjon å få utypiske raser til å lykkes og til å få fantastiske bånd til sin eier enn å ha en border collie på elitelag eller en malle som gjør det godt innenfor IPO. Jeg underholdes til syvende og sist mye mer av eierne som tilstreber det ekstreme innenfor flere grener fremfor å gjøre narr av hunder. Så det er da noe positivt i det meste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men denne tråden er det mest underholdende jeg har lest de siste månedene her inne. Mange gode poeng, og nokså mange som vandrer rundt med skylapper.

Selvfølgelig er det raseforskjeller, og selvfølgelig er det tydelig hvilke raser som hevder seg de høyeste nivåene. Jeg synes likevel det er en mye større prestasjon å få utypiske raser til å lykkes og til å få fantastiske bånd til sin eier enn å ha en border collie på elitelag eller en malle som gjør det godt innenfor IPO. Jeg underholdes til syvende og sist mye mer av eierne som tilstreber det ekstreme innenfor flere grener fremfor å gjøre narr av hunder. Så det er da noe positivt i det meste!

Men det er vel ikke forslag til atypiske konkuranssehunder @Margrete ba om? Og det er vel forslag til raser i f t gitte kriteria tråden opprinnelig handlet om? At trening av raser til formål de egentlig ikke er ment for er en prestasjon i seg selv kan godt være, men det var ikke det som var utgangspunktet for denne tråden om jeg minns rett?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er vel ikke forslag til atypiske konkuranssehunder @Margrete ba om? Og det er vel forslag til raser i f t gitte kriteria tråden opprinnelig handlet om? At trening av raser til formål de egentlig ikke er ment for er en prestasjon i seg selv kan godt være, men det var ikke det som var utgangspunktet for denne tråden om jeg minns rett?

Som vanlig så holdes ikke en eneste diskusjon her inne saklig, og som vanlig skrider man langt bort fra trådens opprinnelig tema ganske kjapt. Jeg tror ikke TS finner en rase som er mer aktuell for hennes bruk enn hva hun allerede har i en schæfer, gitt at man liker å bruke tid på konstruerte konkurranseformer som IPO osv. Man kan uansett ikke finne alle egenskaper i en hund da noen mentale kapasiteter utelukker andre, men jeg skal forsøke å finne en ordentlig oversikt over det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som vanlig så holdes ikke en eneste diskusjon her inne saklig, og som vanlig skrider man langt bort fra trådens opprinnelig tema ganske kjapt. Jeg tror ikke TS finner en rase som er mer aktuell for hennes bruk enn hva hun allerede har i en schæfer, gitt at man liker å bruke tid på konstruerte konkurranseformer som IPO osv. Man kan uansett ikke finne alle egenskaper i en hund da noen mentale kapasiteter utelukker andre, men jeg skal forsøke å finne en ordentlig oversikt over det.

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

Det er da noen, men jeg ville absolutt valgt hunder av brukslinjer om jeg virkelig hadde ambisjoner og ikke minst gjort ære på rasens opprinnelige formål. Jeg synes at det skal ryke av en schæfer, det er det jeg forventer.

Jeg selekterer selvfølgelig også hva angår jakthunder, og for mitt vedkommende er det bare to raser som er aktuelle på småvilt, og det er labrador og korthåret vorsteher. Det er likevel ikke nok å selektere på rase, man må være enda mer nøye hva angår foreldredyr og hvordan bruksegenskapene er på begge sider av familietreet. Mens andre som jakter med vorstehere overhodet ikke ønsker å jakte med retrievere. Personlige preferanser og erfaringer spiller nok mest inn.

Men det er nå en gang slik at med en svært dyktig fører kan mange hunder av mange raser oppnå gode resultater, men de utypiske rasene krever gjerne mer enn de er mest populære. Mennesker er svært lettpåvirkelige, og det er nå slik at border collie, belgerhunder med flere er mest korrekt om du er 18 år og ønsker en karriere innenfor lydighet. Jeg har et helt annet syn på hundehold enn mange av dere som bruker mye tid på disse konkurranseformene, så det er vel ikke unormalt at jeg tenker annerledes også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

Nå stod ikke det i første innlegg, så at noen gir tips til generelle potet-hunder som kan brukes til det meste av hundesport burde ikke vært the end of the world hvor vedkommende får nedsettende kommentarer og harsellas av sin ignoranse (iflg hundesonen-brukere).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå stod ikke det i første innlegg, så at noen gir tips til generelle potet-hunder som kan brukes til det meste av hundesport burde ikke vært the end of the world hvor vedkommende får nedsettende kommentarer og harsellas av sin ignoranse (iflg hundesonen-brukere).

TS skrev "- en hund som kan passe til hvilken som helst slags sportsgren." - etter min oppfatning innsnevrer det bruksområde ganske betydelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ble vel tidlig klart at Margrethe bare ønsker schäfer, da det er noe feil med alle de andre gode rasene: jaktgolden, malle, hollender, riesen og rottis. Så kom de mer utradisjonelle forslagene, B-hundene: briard, beuceron, lapsk, ... Så ble det en diskusjon om lapsk, og så ble det en diskusjon om Toyota og Ferrari, hvor ingen klarte å komme opp med nye Ferrarier, og Margrethe stadig bekreftet schäfer som neste også.

Jeg er jo ikke uenig i at enkelte raser ikke er godt egnet i sport, jakt eller gjeting pga fysikk eller andre "mentale utfordringer" :P, men som noen kaller dem: potetene, de er da det fullt mulig å få til. Det at ambull og staff, shiba, samojed, en setterblanding og vorsteh A-godkjennes som redningshunder, og at pomme, staff og finske lapper tar LCH viser jo det.

Førerorientering f.eks. er jo mye sosialisering. Hvor mange av de som skaffer seg en "turkompis" og senere ramler innom hundesport med den har trent kontakt fra den åpnet øynene? (Ja, jeg har hatt BC-blanding med eye, og ja, det er forskjell, men jaktgolden, rottis og riesen har ikke eye.) Hundens motivasjon er også noe som lar seg forme og påvirke.

De lapphundene jeg har møtt har vært like kontaktsøkende og oppmerksomhetskrevende som de schäfere og retrieverne jeg har møtt. Like matglade har de også vært, og jaggu har de også lopper i blodet. Om de skulle være så voldsomt mye vanskeligere å motivere gleder jeg meg virkelig til å finne ut av. Flere finske LCH (bl.a. en i Norge) på tross av at svært få faktisk er aktive med dem, tyder på at de er helt greie å jobbe med, men da tenker jeg på for folk som har hund av flere årsaker enn at de vil vinne konkurranser med den. Jeg har aldri sett poenget i å ha ambisjoner om å bli best. Det er bare å øke de potensielle skuffelsene slik jeg ser det. ..og hva gjør dere med hunden om den svikter?

Heldigvis har vi fått RL, hvor det ennå er litt genetisk variasjon også :)

Og kommentaren om at "det er ikke bare er å stå med boken i den ene hånden og klikkeren i den andre" (håper du forstod at det var en billedlig beskrivelse, og at i praksis så leste jeg boken først, og jeg brukte et verbalt signal istedenfor klikker, slik at jeg hadde begge hendene ledig til leker og godbiter): jo det er det. Det var akkurat det jeg gjorde, og det var det som fungerte på min bastard, til punkt og prikke. Derfor synes jeg ikke det er en så stor bragd å få det til med en Ferrari. Det handler bare om å gjennomføre treningen, i motsetning til med en "vanskelig" rase, der du kanskje må være kreativ og slite litt for å jobbe fram motivasjon og oppmerksomhet i hunden i tillegg til å bare gjennomføre etter oppskriften.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

Du tar nok bittlitt feil ;) LP kommer jeg aldri mer til å gå, jeg får sure oppstøt om noen så mye som mumler "høyre om" når jeg er på en bane :P

Forøvrig er det jo bare stas at tråden går sine egne veier, tror det er mange som har lært noe nytt :)

Edit: Satte inn " "

Endret av Margrete
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De lapphundene jeg har møtt har vært like kontaktsøkende og oppmerksomhetskrevende som de schäfere og retrieverne jeg har møtt. Like matglade har de også vært, og jaggu har de også lopper i blodet. Om de skulle være så voldsomt mye vanskeligere å motivere gleder jeg meg virkelig til å finne ut av. Flere finske LCH (bl.a. en i Norge) på tross av at svært få faktisk er aktive med dem, tyder på at de er helt greie å jobbe med, men da tenker jeg på for folk som har hund av flere årsaker enn at de vil vinne konkurranser med den. Jeg har aldri sett poenget i å ha ambisjoner om å bli best. Det er bare å øke de potensielle skuffelsene slik jeg ser det. ..og hva gjør dere med hunden om den svikter?

Da går jeg ut av banen, furter litt, koser litt med hunden min, tar meg en røyk, furter litt til. Setter hunden i bilen, furter litt til, mens jeg lurer på hva som gikk galt. Finner ut hva som gikk galt, og slår meg selv i bakhodet for å vært en dust mot hunden min. Drar hjem, mens jeg fortsatt furter over at jeg var dust. Så legger jeg det bak meg og prøver å lære noe av feilene jeg gjorde på banen som ødela for hunden min ;)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du tar nok bittlitt feil ;) LP kommer jeg aldri mer til å gå, jeg får sure oppstøt om noen så mye som mumler "høyre om" når jeg er på en bane :P

Forøvrig er det jo bare stas at tråden går sine egne veier, tror det er mange som har lært noe nytt :)

Edit: Satte inn " "

Uff dah :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo ikke uenig i at enkelte raser ikke er godt egnet i sport, jakt eller gjeting pga fysikk eller andre "mentale utfordringer" :P, men som noen kaller dem: potetene, de er da det fullt mulig å få til. Det at ambull og staff, shiba, samojed, en setterblanding og vorsteh A-godkjennes som redningshunder, og at pomme, staff og finske lapper tar LCH viser jo det.

Etter min mening viser det ikke det. Det viser at enkelte individer lar seg trenes i ulike grener som rasen ellers ikke ville blitt sett i. Som jeg skrev tidligere har en bekjent av meg hatt en amstaffblanding som var godkjent som redningshund. Men eieren var hundeinstruktør og visste hvordan denne i NRH-sammenheng "odde" hunden skulle formes. Men om det var amstaff-delen eller den andre halvparten av blandingshunden som hadde oddsene med seg er ikke godt å vite. Hadde det vært slik at ambull, staff, shiba, samojed etc hadde naturlige anlegg for RIK/IPO-brukshundsport/redningshundtjeneste ville vi sett langt flere av disse rasene i disse sportene/aktivitetene. Men det gjør man ikke av naturlige årsaker.

De senere årene har jeg hatt kontakt med en oppretter/kennel av hovedsakelig malle og hollandsk gjeterhund som trenes i en hundesport som kalles KNPV - en avart av schutz og som opprinnelig er et treningsprogram for nederlandske politihunder. Denne oppdretteren skiller mellom hunder fra brukshundlinjer og brukshunder - i tillegg til hunder fra showlinjer. I en artikkel skriver kenneleieren:

Showline dogs are bred for appearance and conformity to certain appearance standards. These objectives are set above everything else. The popularity of show line dogs is indisputable. The dogs however have by breeding become very different from their pure working line cousins. Many of the traits that make a given breed desirable for protection, agility or sports work have been reduced or have disappeared entirely in show dogs. We have seen many people who have purchased a show line German Shepherd and then tried to train it for Schutzhund or KNPV only to find that the dog lacked the drives, nerves and ability to be trained. A show line dog is generally the absolute manifestation of what it was bred for, appearance! The fact that it is a working breed does not mean it is a working dog.

Working dogs are generally bred to produce certain working characteristics. This may include obedience, bite and grip, tracking, very calm nerves, retrieves and a variety of other desirable characteristics. With a good working dog the appearance is always secondary to the capabilities of the dog. As stated earlier breeding working line dogs of the same breed guarantees nothing. Attempts have been made to breed working line dogs with show line dogs to enhance appearance. These have generally failed. Daneskjold Kennels in Denmark is well known for producing very excellent working Malinois. Their website tells an interesting story of their early breeding attempts to make show dogs into working dogs, and to cross show lines with working lines. The results were quite dismal. They eventually got their formula right with the help of a well-established kennel in the Netherlands. What we see today is first class.

There are occasions where a show dog is introduced into a working line to refresh the bloodline, or improve appearance. This is then diluted in successive generations before the offspring are considered up to working dog standards."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv fransk bulldog, og om jeg hadde vært motivert til å trene henne så hadde vi helt sikkert kommet til klasse III, jeg er imidlertid usikker på om hun hadde vært særlig interessert i Elite - hun synes at ting skal gå fort, men hun synes jeg er pjuk når jeg forsøker å pirke på detaljer - hun er litt mer sånn "erre så nøye'a?" - og skal du hevde deg i de høyere klassene så må du ha en hund som synes presisjonstrening er morsomt. Fraller synes ikke det.

OT: Haha, herlig beskrivelse! Akkurat sånn er de frallene jeg har fått gleden av å li kjent med også. De liker godt å jobbe (for belønning, vel og merke), men begynner man å pirke så gidder de ikke mer. Perfeksjonisme er tydeligvis ikke et personlighetstrekk drasen har med på lasset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...