Gå til innhold
Hundesonen.no

splittet fra akkurat nå: travere dårlig rykte som ridehest?


ElisabethHH
 Share

Recommended Posts

Med litt erfaring og hodet kaldt kan man få en veldig god hobby spranghest av en eks varmblodstraver, fordi de (vanligvis) er så veltrente og fyrige. ..men da kan en ikke være spesielt engstelig av seg. Hu hei, som det går! Om jeg skulle overtatt en traver så måtte jeg trent monté med den et par ganger i uka for å i det hele tatt tørre å ri den de resterende dagene.

Ja, de har gjerne motor og framdrift. Men hvor kontrollerbare de er, har med trening å gjøre. Klart en hest som bare er kjørt "hurramegrundt" kan være stri nok, men det er gjerne de som er mindre bra trent fra grunn, og kanskje aldri har vært noe å starte engang. Har inntrykk av at de fleste travfolk nå til dags er flinke til å variere treningen mye (også med riding) og det gir jo et lettere utgangspunkt for omskolering. Ellers vil jeg påstå at kaldblodsen generelt er bedre egnet som ridehest, pga bygning og bevegelser. Men unntak begge veier selvsagt. Den absolutt beste hesten jeg har hatt - på alle måter - var en vbl.

red: Klart travdyr kan hoppe :wub:

DSC00516.JPG

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 149
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Varmblodstravere er generelt mye lengre i ryggen enn ridehester, og er avlet for fart. Ridehester er avlet for samling. En varmblodstraver vil dermed slite mer med å legge vekten sin bakover og samle

Travdyr er pene, de

Jeg har ridd mye travere, jeg har ridd mye omskolerte travere, jeg har ridd både kalde og varme som aldri har blitt travtrent - og jeg har ridd mye ridehester. For min egen del ville jeg ikke kjøpt en

Guest Gråtass

@Gråtass http://www.hest.no/blog/?blid=620992

 

(Litt ymse sammenligninger, men poenget kommer frem likevel)

Jeg har lest den tidligere, jeg syns at skal man fremstå seriøs bør man ha med noen kilder.

En av mine poeng som jeg tror druknet litt i denne diskusjonen er ikke hvorvidt travhester er gode eller dårlige ridehester, men hva folk egentlig har behov for. Litt som å kjøpe malle for å gå rundt kvartalet. Jeg oppfatter at det er moderne å ikke skulle ha traverrasene som ridehester fordi de ikke er bra nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lest den tidligere, jeg syns at skal man fremstå seriøs bør man ha med noen kilder.

En av mine poeng som jeg tror druknet litt i denne diskusjonen er ikke hvorvidt travhester er gode eller dårlige ridehester, men hva folk egentlig har behov for. Litt som å kjøpe malle for å gå rundt kvartalet. Jeg oppfatter at det er moderne å ikke skulle ha traverrasene som ridehester fordi de ikke er bra nok.

Antageligvis status ja. Så lenge man skal bruke hesten som hobby/turhest vil de fleste jeg kjenner kjøpe seg en avdanket gammel ridehest enn en travhest som ikke er travtrent.

Litt sånn "der kommer hun med travhesten igjen"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lest den tidligere, jeg syns at skal man fremstå seriøs bør man ha med noen kilder.

En av mine poeng som jeg tror druknet litt i denne diskusjonen er ikke hvorvidt travhester er gode eller dårlige ridehester, men hva folk egentlig har behov for. Litt som å kjøpe malle for å gå rundt kvartalet. Jeg oppfatter at det er moderne å ikke skulle ha traverrasene som ridehester fordi de ikke er bra nok.

Egentlig en knall sammenligning :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De to siste traverne jeg jobbet med, startet begge LC i dressur, og en startet 60 cm sprang (han var dårlig i beina og gikk mye løp) mens han andre startet 80 cm. Begge kunne helt klart gått mer, men de elsket å bli brukt litt alternativt. Han ene tjente godt over en halv million og satt noen Norgesrekorder samtidig som han ble startet som "ridehest", mens han andre var jevnt på trippelen.

Man kan forme de fleste travere til å fungere utmerket som ridehester med nok tid og jobb. Ettersom de er lenger i ryggen og gjerne litt hetere i hodet krever det lang tid å bygge opp styrke og forståelse for hva man vil, men man har til gjengjeld en hest med veldig god psyke som kan jobbe tre ganger så lenge som ridehestene. At de selges billig (og gjerne havner i helt håpløse hjem aV den grunn, fordi de som vil opp og frem sikter dyrere og sjeldent vil prøve) har ikke med annet å gjøre enn at de ikke fungerer til den jobben de er satt til å gjøre, og skal bort relativt fort.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes tvert i mot at det er for lite fokus på hva eksteriør og rase har å si for ønsket bruk i hesteverdenen, jeg. For all del, jeg er ikke en ''rasesnobb'', eller hva man enn vil kalle det, kunne godt hatt en traver fordi jeg er forberedt på hva det innebærer.

Men jeg er også en som kanskje er mer interessert i bevegelsesmønster og biomekanikk enn gjennomsnittet, og har virkelig sett hvor mye, mye mer det krever for en hest med eksteriøre utfordringer å bære seg korrekt enn en godt bygget ridehest. Dette virker det som om nærmest ingen har noe særlig kunnskap om (som strengt tatt ikke er så rart, jeg har vært nesten NM-klar uten å ha peiling på noe av dette). Har man en traver som hovedsaklig forflytter seg ved hjelp av skyvekraft og ikke bærekraft vil det slite mye på ryggen å ha en rytter på - mer enn det gjør allerede altså. Å endre et naturlig bevegelsesmønster er en svært stor jobb. Det samme gjelder en hest som er overbygd bak f.eks., gurimalla så mye verre det er for dem å skulle bære en rytter korrekt.

Nå synes jeg også at å bære rytteren korrekt får alt for lite fokus, de fleste mener vel at veien blir til mens man går den... Det er bare det at i mellomtiden sliter vi noe skrekkelig på denne stakkars ryggen som egentlig ikke er ment for å bære folk på. ;)

Ikke at alt er fryd og gammen blant dressuravlede hester heller altså, i disse tider der flashy steg blir prioritert fremfor et godt anlegg for samling. Derfor var jeg nøye ved valg av min egen hest.


Litt surrete innlegg i natten.. :) Men kort og greit - jeg kunne godt ha hatt en traver dersom jeg falt pladask for en, men hadde da brukt mye mer tid på bakkearbeid og jobbet inn et nytt og litt unaturlig bevegelsesmønster. Jeg synes ikke det er rart at de fleste hobbyryttere vil ha en ridehest så lenge de vil noe annet enn å bare gå på tur, de aller fleste synes jo fremgang er gøy, og det vil man i mange tilfeller oppleve lettere med en ridehest. Jeg synes også at flere burde være klar over hva rasen er avlet frem for og finner naturlig slik at man er mer klar over hva man har og ikke blir frustrert pga. langsom fremgang.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kjøper seg hest etter hva man skal bruke den til. Vil du ri høye klasser på internasjonale stevner i sprang eller dressur så kjøper du deg ikke en traver. Skal du kjøre profft med den, det være seg trav, marathon, presisjon eller whatever så kjøper du noe som passer til det. Vil du ri gangartskonkurranser/4-5gangarter så kjøper du deg islandshest, eventuelt en av de amerikanske rasene, men miljøet rundt dem er ikke så stort i norge da da. Vil du ri distanse? Da er det flere raser som passer, men araber er vel kanskje mest utbredt.
Vil du sulle rundt i skogen? Ja da har du plenty av individer å velge mellom, av mange, mange raser. Da kommer personlige preferanser fram, vil du ha en kul gul? Go for it! Vil du tølte rundt i de dype skoger uten å sett en fot på en ovalbane, go for it, plenty av luksus turhest islandshester der ute. Liker du omskoleringsprosjekt? Plenty av tidligere løpshester der ute som trenger nye hjem. Vil du ha en luksus kjørehest å sulle rundt med på grusveiene rundt stallen? Finnes sikkert en hau travere, kule gule, sikkert en islandshest og to, kanskje til og med en ridehest som er innkjørt, her og der til salgs. Vil du drive riddersport så kjøper du ikke den veike, dritnervøse hesten til naboen.


Det blir som med hund, du kjøper deg ikke en malle, bruks schäfer eller BC for å ha en sofaslækker du går 15minutters turer med en gang eller to til dagen, du kjøper deg ikke en Beagle eller terrier eller en setter for å gå elitenivå lydighet eller agility? Du kjøper deg ikke en Chihuhua om du vil ha ei vaktbikkje til å passe på eiendommen din. Eller en drever for å gjøre jobben til en retriever. :icon_confused:

Dog, tror jeg det er mange som har høye ambisjoner, i begge verdener, som kunne hatt en helt annen rase enn det de har, selvom de så for seg at de trengte en hest/hund som var spesialretta til akkurat det de trodde de skulle bli knallgode i med en gang. Man kan sikte mot stjernene å finne ut at det kanskje ikke var helt den veien man ville alikavell, månen var kanskje plassen man trivdes best på? Eller kanskje til med jorda var der man egentlig hørte til? Eller mars?

*sorry om innlegget ble veldig filosofisk anlagt, litt for trøtt for mitt eget beste gitt. :P *

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Må bare svare.

Ja, det er forskjell på ridehester og travere. Omtrent som på hund er det avlet mot bruksområder også på hest.

Jeg har holdt på med både travere og ridehester.

Jeg opplever ikke travere som stressa og ubrukelig. Ikke mer enn diverse f.eks ponnier rundt om. At de oppfører seg som aper på LSD handler mest om for lite kunnskap hos eier/rytter. Det er i alle fall min erfaring.

Problemet er jo at eier ikke omskolerer. De hiver seg opp og raser inn på en ridebane og hærver rundt over bommer og hindre. Setter på strikk og rir runde på runde på en stakkars frustrert hest som ikke skjønner pucken. Sånt blir det stress av.

Hesten blir jo både usikker og frustrert.

Det er fullt mulig å få en trivelig brukshest ut av en traver, men den må lære og eier må vite hva som skiller hestene når de handteres.

Ridehester er vant til å bli kakka i magen med beina, de har lært at stramme tøyler betyr stopp, de har lært at en pisk på rompa (ikke slåing) betyr "samle deg". En traver forstår ikke sjenkel, stramme tøyler betyr løp som f.... og pisk mot rompa bety løp mer.

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det skaper redsel og frustrasjon. Ikke så vanskelig å skjønne hvor traveren løper fortere og fortere i skauen med en hylende fjortenåring som drar det den kan for å stoppe. Hesten responderer som den har lært og blir stemplet som gal, men det handler om kunnskap hos rytter.

Travere kan være supre hobbyhester om de er rett omskolert. De er som regel dønn sikre i trafikk. De hiver seg skjelden rundt, og de bukker skjelden. Det finnes kaldblodshester som har konkurrert i høye klasser dressur. Mange av de har naturlig evne til samling. Det finnes varmblods som er ok i feltritt.

Godt omskolerte hester.

Nei, man blir nok ikke verdensmester på en traver, men for meg blir det feil å stemple de som stressmaskiner som ikke funker til ridning. Det handler om kunnskapsløshet hos rytter.

Viktig å huske også at ridning er langt mer enn sprang og dressur. De aller fleste har hest som en koselig hobby og har ingen store ambisjoner. En avdanka traver fungerer fint til det.

Jeg rir en kaldblods nå. Han har ekstremt lett for samling. Han har stor forståelse for skenkel. Supermorsom å ri på bane og på tur er han dritstødig i skauen ikke redd en dritt, og det er skjelden han blir så gira at han bukker.

Han er omskolert, men en ting blir ikke helt borte. Stramme tøyler betyr fart, vil man ha det lungt er det mild kontakt som gjelder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:|

Jeg skjønner at travhestene har forandret seg radikalt siden jeg var ung :|

Jeg var 10 år og uerfaren når jeg begynte å ri travere ( i full trening , den ene jeg rei var Buskeruds mestvinnende kaldblods ) på tur.

Nada problem.

De beste på banen var ofte de mest ukompliserte å håndtere.

Men særdeles få av de var fryktelig heite eller vanskelige å håndtere.

Uovertrufne turhester som gladelig ble med på litt fart på rettstrekkene , men det var liksom ikke vanlig at de fløy ut selv med et lite barn på ryggen.

Men noe har tydeligvis endret seg ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den mest ukompliserte hesten jeg har hatt/familien har eid var kaldblodstraverhoppa mi som fungerte supert til ridning. Eneste problemet var at hun heller ville trave fortfort enn å slå over til gallopp, siden det var det hun var trent (etter mine mistanker; hardt og svært tradisjonelt) til. Hos meg var hun hobbyhest med flere måls utegange, opplevde henne ikke som en stresset hest at all selv om jeg ikke klarte å trene henne så aktivt som da hun var i aktiv travtrening, og enda jeg fikk henne som relativt nylig innridd 3-åring. Var jeg bare ekstremt heldig mtp alt annet som står her?

Da jeg satte henne bort på for hos en som driver aktivt med hest fikk jeg etter kort tid spørsmål (nesten mas) om han kunne få kjøpe henne av meg fordi hun var så fin til turridning også for relativt uerfarne pga sitt rolige og vennlige vesen.

Ene varmblodstraveren vi lånte var litt slik som det beskrives her, mens hun andre gikk LC dressur. Jeg regner med det er både individforskjeller, treningsmetodeforskjeller og omskoleringsforskjeller.

Nordlandshesten jeg hadde, som da hadde vært rideskolehest i 10 år, bukket mye, testet masse grenser, snappet, var sta og sleip osv. I grunn ganske kjip første egne hest, selv om jeg ble glad i den gamle, gretne sleipingen. Her tror jeg det lå en del bak med mye kjip håndtering fra uerfarne ryttere som kanskje ble i overkant mye for stakkaren.

Nop, x-traveren min var desidert den beste hesten jeg har vært borti. Vi elsket hverandre vi. Selv den perioden hvor jeg hadde fått litt frykt for ridning etter et skremmende og vondt fall med ganske kraftig hjernerystelse som resultat, hvor hun så fikk nada ridetrening en god stund (pappa som vanligvis hjalp meg når jeg var borte/syk hadde ikke tid), virket hun svært stressfri og rolig. Vi gikk turer i skogen, løp rundt på jordene, tuslet rundt på gården og nusset masse. Hun var nesten som en hund :lol: Verdens fineste Vinnie :wub: Vi fikk bare 2,5 år sammen, men gud som jeg savner den rolige, fine og behagelige hesten :heart:

Meen..jeg har lite erfaring med varmblodstravere jeg da. Pappa likte aldri eksteriøret, han ville ha litt tyngre og mer kompakte hester.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

14 år gammel kaldblodstraver :)
Han er en fyr med mye motor, men har veldig lett for samlig - har ridd han en gang i uka i 2 år nå, hvilket i grunnen nesten er eneste form for "jobbing" som blir gjort med han, han går mest på tur ellers - og framgangen har vært super. Han går nå stabilt til tøylen i både skritt og trav, både på rett og bøyd spor og ved sideførende bevegelser. Gjør supre frem- og bakpartsvendinger og er i det hele tatt en fin fyr å ri. Galoppen - vel, frem til i fjor høst så har det vært litt som å kjøre motorsykkel, gøy å galloppere sier han, men det bør skje i full spiker. Hvilket ikke er fullt så morsomt på storvolte. Fikk tips til å jobbe med galoppfatning fra skritt og da falt polletten på plass for lille brune, og det begynner å se bra ut det også selv om vi har litt jobb foran oss.
Klart, han blir aldri noen Grand Prix hest, men jeg tenker at OM han hadde fått litt mer trening på bane så ville det være uproblematisk å få han opp til et LA nivå i dressur. En gang i uka blir litt for lite til det, men vi får se om vi ikke skal få meldt oss på et øvingsstevne i LC i løpet av året.

10632748_10202811375160496_5024676909968

10533841_10202811374320475_2922933000798

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har drevet med travere, både som hobbyhester og aktivt, i en del år nå, og min konklusjon er så enkel som at nei, en traver blir aldri like god som en ridehest. Den mangler den riktige kroppen til bæring og å samle seg, særlig i galoppen.

Når det kommer til gemyttet er det like mye forskjellig som innen andre raser. Traverne er ofte godt temt og oppdratt, men trenes veldig variabelt. Jeg har vært borti mye stødige, godt temte x-travere som har funket som hobbyhester, mens andre rett og slett er for heite i hue. Tror også det har noe med hva de er vandt med som travere, ser stor forskjell på min som ble dressurridd og var vandt til å skritte mye rolige turer i terrenget mens hun var aktiv, og de som kun kjøres "full rulle"

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min er forresten pensjonist og satt ut som ridehest nå, hos en superflink jente som vet hvordan hun rir henne best, og som jobber henne mye på bane. Likevel ser jeg at LB dressur nok er maks for henne, fordi LA krever en grad av samling som hun ikke har kroppen til å klare.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal ikke 14 år gamle jenter få seg traver? Og hvorfor skal ikke folk kjøpe seg traver fra banen for å ri på tur? Det meste her er fordommer, jeg startet selv på et ridesenter og husker selv mine og andre sine meninger om travere, mine meninger var stort sett plukket opp av andre da jeg aldri selv hadde hatt en traver på nært hold, og det hadde nok ikke så mange av de andre der heller. Min første forhest var extraver(var vell sånn ca 14) og det har de vært alle sammen etterpå, joda de kan trenge en del omskolering, men jeg har aldri hatt så snille hester. Jeg husker med skrekk tilbake til tiden med "ridehester" de var jo stein gale hele gjengen(neida ikke absolutt alle, men det var mye dill og tull der altså). Og jeg husker det var alltid spm om man kunne ri på tur alene, om hesten løp ut, steilet, bukket, redd for biler, redd for travere med vogn og da var det jo ukontrollerbar panikk med en gang, det har jeg aldri opplevd etter jeg skiftet beite. Ikke med løpstravere og ikke med ex travere. Motor ja, ukontrollert og gal, nei. Det verste jeg har opplevd er tripping (på noen av dem som har blitt trent litt feil) som går over uten veldig store utfordringer og at de vil frem, noe som går helt greit siden de har brems også.

Gale travere er ikke mer vanlig enn gale ridehester og det kommer stort sett av det samme, altså eier/trener feil, vondt e.l., ikke rase.

Edit: Nei, mange blir aldri topp i dressur pga eksteriør, men deres rykte er meget ufortjent og kommer i stor grad av uvitenhet.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg egentlig mistet litt oversikten over hva dere diskuterer jeg, alle er jo enige her :icon_confused:

Travere funker superduper fint som hobbyhest og laverer klasse i whatever. Det har dere alle sagt.

*kaste inn en brannfakkel* Klart det er lavstatus å kjøpe seg avdanka traver/galopphest for 5000,- Du aner jo ikke hva du får, det er skader og drit, det kan være en real møkka hest (been there done that) og en må omskolere den. Lettere da å få tak i en ferdig innridd sak, hvor man kan lære og ikke måtte lære til. De som er født som ridehester er jo ingen sak, og der skjønner jeg ikke helt at det er lavstatus om interessen er tur og småtrening.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ridd mye travere, jeg har ridd mye omskolerte travere, jeg har ridd både kalde og varme som aldri har blitt travtrent - og jeg har ridd mye ridehester. For min egen del ville jeg ikke kjøpt en travtrent hest som ridehest. Ikke fordi de ikke kan være gode tur-/hobbyhester, for all del. Det handler jo litt om hva du ønsker i hesten, og hvor mye tid du vil legge på hvilke typer trening. Jeg ønsker meg et grunnlag som er mykt og bøyelig, som har lett for å gå i samlet trav og galopp fra naturens side - hvor jeg ikke må bruke mye tid på å jobbe med rene, rolige "ridegangarter" (for å si det enkelt). Jeg har sett omskolerte travere gå Lett A uten problemer, så det har ikke noe med manglende muligheter på lavere nivå å gjøre, men det krever mye jobb på et veldig grunnleggende nivå. Bare det å jobbe med "om-muskulering" - det krever en helt annen muskelsetting å løpe fort foran vogn enn å bære en rytter i samlet galopp på volte. Har du interessen for det er det morsomt å jobbe med eks-travere, min erfaring er at de er ærlige, morsomme, arbeidssomme dyr som er enkle å håndtere og fine å være rundt. Er de ikke travtrente er det jo en litt annen sak, men det er klart - en god traver som skal løpe fort har gjerne en litt lengre rygg, litt annen grad av skråhet i skuldrene og en annen bakbeinsbevegelse fra naturens side enn en rideavlet hest.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig ville aldri vurdert å fått meg trav hest for å bruke som ridehest. Det er mest pga min erfaring fra mine ungdomsår hvor vi hold på med slike. (flest kaldblods, noen varm) Nå skjønner jeg ikke hvordan vi turte. Dette var hester som var godt trente, med høyt stress og steinhard munn. Bare det "energi" nivået var litt skremmende. Man følte at man satt på en tikkende bombe som bare ventet på å få gass og så var det nesten umulig å stoppe dem igjen. :P Red man dem for lite, var det bare som en oppvarming for dem og hestene kunne stikke av med oss hengende på slep når vi skulle ta de inn i stallen igjen.

Nå er da ikke min erfaring akkurat det som er gjeldene for alle, men en erfaring uansett. Hadde heller ikke turt å holdt på med galopphester. (har ingen erfaring der)

Men er ikke i tvil om at travhester og galopphester og alle hester som driver aktiv innen en sport, kan fungere supert som en turhest/familiehest. Det er bare noe jeg ikke ville ha satset på.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får ikke helt tak i essensen her :) Hva er bakgrunnen for startinnlegget? Om det handler om verdi av det ene kontra det andre? (ridehest/løpshest) så er den faktisk tro det eller ei ganske lik. Ridehester gies vekk og dumpes på akkurat lik linje som travere og ikke skolerte islandshester. De dyre gode (må ikke forveksles med de som bare er dyre!) hestene selger seg selv og dem vil det alltid være et marked for men bolken med gratis/billighester er enrom og det skilles ikke på rase. Mulig jeg bommer på poenget her men markedet flommer over av hester og det er vanskelig å få slaktet (dyreparken har laang venteliste feks) og kadaverbilen koster penger. Løpshester er ikke lavstatus men skal man kjøpe en som har startet må man kunne lese infoen som finnes,akkurat som man må med ridehester. En som står i lavt handicap , har ikke tjent noen penger men startet masse og har noen store huller i raden. Den kjøper man ikke . Ridehesten som har kostet masse penger,er dumpet i pris og vinner en gang for å diske seg de neste 20 starter den kjøper man heller ikke. Ikke lavstatus men sunn fornuft. Beklager om jeg bommet totalt :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en ex gallopphest fra østlandet som var livredd for å gå nedoverbakker i starten. Jeg var IKKE en kunnskapsrik rytter, og slet med å få ham innpå hinderet. Han hoppet 40-60 som det var hekkeløp: laaange byks. Treneren ville ikke sette opp før jeg hadde klart å få ham innpå 40 cm. Meteren hoppet han på mer normalt vis, men det fikk vi ikke trene på.

Fullblodsester hadde rykte på seg for å være veldig nervøse og altfor heite der jeg red. Dette stemte overhodet ikke for min. Han var rolig, trafikksikker, og jevnt over snill som et lam. ...men dårlig innfridd, og med en relativt kunnskapsløs fjortis på ryggen. Gik bra på pur flaks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig ville aldri vurdert å fått meg trav hest for å bruke som ridehest. Det er mest pga min erfaring fra mine ungdomsår hvor vi hold på med slike. (flest kaldblods, noen varm) Nå skjønner jeg ikke hvordan vi turte. Dette var hester som var godt trente, med høyt stress og steinhard munn. Bare det "energi" nivået var litt skremmende. Man følte at man satt på en tikkende bombe som bare ventet på å få gass og så var det nesten umulig å stoppe dem igjen. :P Red man dem for lite, var det bare som en oppvarming for dem og hestene kunne stikke av med oss hengende på slep når vi skulle ta de inn i stallen igjen.

Nå er da ikke min erfaring akkurat det som er gjeldene for alle, men en erfaring uansett. Hadde heller ikke turt å holdt på med galopphester. (har ingen erfaring der)

Men er ikke i tvil om at travhester og galopphester og alle hester som driver aktiv innen en sport, kan fungere supert som en turhest/familiehest. Det er bare noe jeg ikke ville ha satset på.

Men ridehester som de avles i dag er også en håndfull altså. De er så reaktive og med så mye blod at mange av dagens ridehester er heller ikke for folk flest før de kommer opp i alder. Det er stoor forskjell på de siste 20 år.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men ridehester som de avles i dag er også en håndfull altså. De er så reaktive og med så mye blod at mange av dagens ridehester er heller ikke for folk flest før de kommer opp i alder. Det er stoor forskjell på de siste 20 år.

Helt enig og viktig poeng. De fleste av den typen ridehester er ikke noe for en rytter som har lyst til å ri endel tur for eksempel. Sånn sett ville jeg heller hatt en eks-traver som turhest enn en gjennomavlet dressurhest!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ridehest, er det ett annet ord for dressur/sprang hest? I så fall tenkte jeg bare på en hest for å ri på, ikke en hest fra konkurranserettede aktiviteter. For det er litt samme greia, om det er en travhest, galopphest, spranghest eller dressurhest (fra aktiv miljø) så ville jeg ikke satset på noen av disse for kun ha som en ut-på-tur-i skogen- hest. Da får man mer enn man trenger. Selv om de, som nevnt, kan fungere flott som dette, så er det bedre å satse på andre hester enn dette hvis man ikke vil noe spesielt med dem. :) Jeg hadde aldri følt at jeg hadde hatt den kunnskapen eller erfaringen til å begi meg ut på en ex dressur/sprang/trav/galopp hest.

Nei, takke seg til lavagjeitene og havremopedene! :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller en haflinger eller fjording. Fjording har blitt lavstatus og det syns jeg er trist. De som legger litt arbeid ned i sånne raser får jo helt supre all round hester opp til et visst nivå, fin størrelse. Vi sendte en Haflinger til AEG i fjor (Horze cup dressur) En annen ting er at mange tror de kommer lettere til det med en som vifter med frembeina men det skal jammen mye arbeid til og nåde den som blar om avisa når en sånn går et program. Spranghestene er ikke så miljøberørte men de er skarpere.

Det er ganske mye "blod" i islandshestene nå for tiden også.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...