Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg kjenner personlig ingen rottweilere som har vært noe annet enn veldig trivelige hunder. Shäferene jeg har erfaring med har vært veldig enten/eller: de fleste har vært virkelige perler av bruks- og familiehunder, noen få har vært grusomt utrivelige, og beint ut farlige.

Men når en ser på hundesaker i media så gjenkjenner jeg ikke rottweileren i det hele tatt. Se på det antallet saker bare i 2007 og 2008 som kommer fram under "biteepisoder" i venstremenyen her: http://www.hundebitt.no

Det er jo ikke rart folk er redd rottweilere. Det er mer rart at et raseforbud ikke er oppe til diskusjon, når en ser disse mediesakene. Jeg mener: amstaffene og pittene er jo også stort sett trivelige hunder, men de er forbudt.

Håper på en god diskusjon om dette. Igjen.

Skrevet

Man bør hvertfall ikke se på såpass useriøse sider som hundebitt.no... rottweiler og schæfer bør ikke bli forbudt, det bør heller stilles høyere krav til hundeeiere :-) feks kurs før kjøp.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har begge rasene, og har hatt mange individer av både schäfer og rottweiler, og nei, de er ikke farlige, men som alle andre store raser kan de jo selvfølgelig gjøres farlige. Det er raser som har sterke drifter og har dominans, men de har også egenskapen å samarbeide og innrette seg, så med riktig bruk og oppdragelse så er det kjempefine raser. Det at folk er redde for spesifikke raser, betyr ikke automatisk at rasen ER farlig av den grunn. Media har makt, og det spares ikke på sensasjonsoppslag når en av rasen har vært innblandet i noe.

Om det er raser som passer for alle er en helt annen sak, for det er lett å gjøre feil siden de er både store og sterke hunder, både fysisk og psykisk. Jeg har aldri anbefalt noen å skaffe seg rasene, om målet er å ha kun en familiehund.

  • Like 1
Skrevet

Begge rasene har ganske høye avelskrav, som følge av det avles det en del utenfor klubben. Det har resultert i en hel del useriøs avl, med meget ymse gemytt som en konsekvens (ihvertfall på rottisen).

  • Like 1
Skrevet

Er det gjennomførbart å innføre krav om hundeførersertifikat før anskaffelse av hunder over en viss størrelse?

Jeg har som sagt ingen dårlige opplevelser med verken rottweiler-, doberman-, shäfereiere, men ser jo at mange "feil type mennesker" anskaffer helt "feil type hund" til sine evner og sitt bruk, fordi de vil ha en stor vokter, med vokteregenskaper, for å skremme, eller bare tøffe seg.

Er det sofaslitende, neglisjerte hunder som angriper, eller er det hunder som har blitt forsøkt trent til schutz av folk som ikke helt vet hva de har holdt på med? Er det dårlige linjer fra utlandet, er det dårlige linjer i Norge, eller er det hunder fra gode linjer som har blitt behandlet feil?

Edit: fjernet spørsmål om hundeførersertifikat og flyttet til egen tråd.

  • Like 1
Skrevet

Begge rasene har ganske høye avelskrav, som følge av det avles det en del utenfor klubben. Det har resultert i en hel del useriøs avl, med meget ymse gemytt som en konsekvens (ihvertfall på rottisen).

Er det gjennomførbart med strengere lover rundt kjøp og salg av hund? Ingen får parre eller selge hund uten godkjenning fra NKK? Tjuvparringskull må også søkes om å få selges. Ikke godkjenning = avliving? Da må vi isåfall myke opp litt rundt åpne stambøker og blandingsavl, og heve kravene til dokumentasjon på helse og gemytt for alle raser, synes jeg.

Edit: lovregulering av hundesalg kunne jo vært en måte å få has på det eksplosive finn.no-markedet for hodeløse blandinger av ymse kvalitet.

Skrevet

Nei det er ikke farlige raser, men det finnes sikkert individer som er mindre trivelige. På rottis har det vært en negativ utvikling de siste år (vet ikke om det jobbes med eller ikke), og det er jo synd, men det er stort sett ikke et raseproblem, men et par useriøse "oppdrettere" som skaper dårlige individer. Ingen problem å få tak på en snill rottis.

Schæfer har jo også sine utfordringer, men de færreste er mannevonde for å si det slik. Men her finnes det jo også flust med useriøse oppdrettere pga rasens popularitet og sikkert like mange useriøse kjøpere som ikke skulle hatt hund i det hele tatt. Noen sch kan jo ha litt lyd og bust å ha litt lett for å bjeffe på folk man treffer i skogen osv, men det er mer stress/usikkerhet blandet med vaktinnstinkt enn det er farlig hund.

  • Like 1
Skrevet

En ting slik statistikk gjennspeiler er at det er to raser med stor populasjon/god utbredelse, som begge har styrke nok i bittet sitt til å gi rapportverdige skader.

Folk rapporterer det sjeldent om de blir bitt av en chi f.eks, siden man omtrent aldri trenger tilsyn etter en slik sak, mens en rottweiler klarer å volde mye mer skade med mindre innsats pga størrelsen sin.

Skrevet

En ting slik statistikk gjennspeiler er at det er to raser med stor populasjon/god utbredelse, som begge har styrke nok i bittet sitt til å gi rapportverdige skader.

Folk rapporterer det sjeldent om de blir bitt av en chi f.eks, siden man omtrent aldri trenger tilsyn etter en slik sak, mens en rottweiler klarer å volde mye mer skade med mindre innsats pga størrelsen sin.

Jeg tror ikke det kommer bare an på skade heller jeg, om en rottis kommer å bare "napper" litt så er det nok mye mer skremmende for de fleste bare fordi hunden er stor og ser skummel ut, og dermed er det nok lettere å rapportere.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror ikke det er spesielt dårlig temperament på rottweiler rundt om, men mange folk med for lite kunnskap som skaffer seg dem, og da oppstår det problemer. Oppdretter avler og selger hunder ukritisk.

Etter min mening er faren større at sofahunder biter, enn en aktiv brukshund gjør det. Mine hunder er trent innen IPO, men har ingen negative sider derfra. De er sosiale og trygge hunder, med forståelse for hva som skjer på banen. Hunder som finnes i et aktivt miljø, fanges også lettere opp om det er problemer, mens sofahundene "plutselig" en dag biter, eller får sjans til å etablere uønsket adferd uten at det blir fanget opp før det har gått for langt.

  • Like 1
Skrevet

Men en rottis som biter er også farligere enn en chi som biter. Så det bør også stilles høyere krav. Men så er det dette med gjennomførbarhet...

Sveriges hundelov forbyr farlige hunder, uavhengig av rase. Hvordan fungerer loven i praksis? Hva skjer med de farlige hundene? Avliving? Hva skal til før en hund blir regnet som farlig?

Skrevet

Nei, det vil jeg påstå at de ikke er. De aller fleste individene jeg møter av både rottweiler og schäfer er trivelige hunder. Jeg møter langt flere "farlige" småhunder, med "gemytt fra *******". Men siden de er så små så er skadepotensialet lite.

Både rottweiler- og schäferhundklubben har avlskrav som stiller et visst krav til gemytt. Schäferen må minimum gjennom ferdselsprøve eller funksjonsanalyse og avlsgodkjennelse, evt andre prøver (IPO, SL, opprykk fra D-spor osv) og avlskåring. Dessverre er det mange som avler utenfor klubben, der det verken er krav til meritter, godkjenning eller helse.

Rottweilerklubben har vel enda strengere avlskrav, noe som medfører at det er enda flere som avler utenfor klubben.

Kjøp derfor rottweiler eller schäfer fra oppdrettere som er medlem av raseklubb, sånn at man vet at foreldredyra følger visse minimumskrav.

  • Like 2
Skrevet

Nei, det vil jeg påstå at de ikke er. De aller fleste individene jeg møter av både rottweiler og schäfer er trivelige hunder. Jeg møter langt flere "farlige" småhunder, med "gemytt fra *******". Men siden de er så små så er skadepotensialet lite.

Det du skriver her var det jeg prøvde å få fram over. :)

En rottis (eller hvilken som helst stor hund) som først biter, er langt farligere enn en chi (eller en annen liten hund) som biter, nettopp på grunn av fysikken --> En større hund gjør mer skade.

Når store hunder først er aggressive, utgjør de en mye større trussel enn det en liten "ankelbiter" vil gjøre. Sånn er det bare. På den måten har man et langt større ansvar om man ønsker å beholde en aggressiv stor hund, kontra det å beholde en aggressiv liten hund.

Jeg tviler ikke på at det finnes flere agressive miniatyrer enn det er agressive store hunder. Men det er igrunn ikke så rart, når man tenker over dette med høyt skadepotensiale vs lavt skadepotensialte.

Er forøvrig fullstendig i mot forbudet vi har mot bestemte hunderaser, men det er jo interessant at rottweiler er blant rasene som står på forbudslisten i en del andre land.

At rottweiler i seg selv er en farlig rase, nei, det mener jeg absolutt ikke. Personlig har jeg bare møtt trivlige individer.

Men dårlig avl og/eller dårlig hundehold kan føre til langt større konsekvenser enn man ville fått dersom hunden var en miniatyr.

Skrevet

Nei, det vil jeg påstå at de ikke er. De aller fleste individene jeg møter av både rottweiler og schäfer er trivelige hunder. Jeg møter langt flere "farlige" småhunder, med "gemytt fra *******". Men siden de er så små så er skadepotensialet lite.

 

Både rottweiler- og schäferhundklubben har avlskrav som stiller et visst krav til gemytt. Schäferen må minimum gjennom ferdselsprøve eller funksjonsanalyse og avlsgodkjennelse, evt andre prøver (IPO, SL, opprykk fra D-spor osv) og avlskåring. Dessverre er det mange som avler utenfor klubben, der det verken er krav til meritter, godkjenning eller helse.

 

Rottweilerklubben har vel enda strengere avlskrav, noe som medfører at det er enda flere som avler utenfor klubben.

 

Kjøp derfor rottweiler eller schäfer fra oppdrettere som er medlem av raseklubb, sånn at man vet at foreldredyra følger visse minimumskrav.

Kravene til rottweilerklubbrn er ikke noe hard i det hele tatt.. Hunden må ha minst fått en VG på utstilling, øyenlyst, røngtet (fri på hofter og ikke mer enn c på albuer mot fri partner) og mentaltestet.. Men de fleste oppdrettere gidder ikke å øyenlyse eller mentalteste hundene siden, og derfor avler utenom klubben.. Mange oppdrettere har heller ikke tiltro til klubben, pga interne saker, og avler utenom fordi de ikke vil være medlem eller bry seg om klubben..

Men, det er også veldig mye uregistrert ute å går, og de holder man seg unna.. Der er det mye rart.. Det er det i registrert vel og merke også, men det er lettere å oppdage da før man kjøper..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...