Rett og galt - er jeg egoistisk?

[Kine88]

Hei

Jeg er ny på forumet her, og har meldt meg inn fordi jeg nå trenger andre hundeeiers meninger og innspill, av den enkle grunn at tankene mine ikke greier å fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Jeg vil nå skrive et svært langt innlegg, så jeg takker på forhånd for de som virkelig leser alt og svarer oppriktig basert på det som er skrevet. Jeg velger å være anonym, for å unngå å bli gjenkjent av oppdrettere/bekjente som har hund og som kanskje er bruker her. Jeg ønsker objektive meninger og svar. Håper det er ok!

Jeg har to hunder, to tisper. Den eldste fyller 5 år i slutten av februar og er en liten rase på 6 kilo. Min yngste fyller 3 år i starten av april, og er av mellomstor rase. Vår hverdag er egentlig veldig enkel og bra, men det er likevel en del "trouble in paradise".

Jeg føler jeg står ved ei veiskille. Min eldste hund sliter med frykt-aggresjon mot andre hunder vi møter på tur, og det er så ille at jeg må ha bånd på henne til alle tider. Hun utaggerer, og trekker mot andre hunder, uansett avstand. Det er litt opp og ned i hvor kraftig reaksjonen hennes til andre hunder er, basert på stressnivået hennes (som går opp og ned fra dag til dag), men det er uansett alltid en reaksjon så ille at jeg ikke kan ha henne løs på tur. Hun har vært redd for andre hunder siden jeg fikk henne som valp, og selv med mye trening, både i forbindelse med adferds-konsulent, og hjelp fra andre flinke hundefolk, har hun ikke blitt så mye bedre. Jeg har ikke brukt metoder som innebærer det å dominere hunden, og er godt kjent med både klikkertrening, kindereggmetode og ellers lest mye om atferd og språk mellom hunder. Hun utaggerer også like mye uansett hvem som går med henne. Redselen og stressnivået forbundet med andre hunder sitter svært dypt, egentlig genetisk sånn jeg ser det.

Uansett. Jeg er ikke her for å få treningstips. Jeg har nå kommet dit at jeg egentlig har gitt henne opp. Om jeg så hadde fått henne til å reagere mindre, ville en løshund som kom nært nok, ødelagt all fremgang på nytt, som har skjedd mange ganger. Jeg er utrolig mentalt sliten av å ha en hund, som jeg er så ufattelig glad i, jeg ikke koser meg med på tur, med mindre vi er så heldig å ikke møter andre hunder på turen. Det har blitt så ille at jeg kan bli deprimert resten av dagen, hvis vi har en veldig ekkel episode. Feks. hvis vi passerer hundeeiere som finner på å slippe hunden sin bort, eller som ikke tar på hunden bånd selv om vi ber om det. Jeg blir redd, sint og veldig nervøs når sånt skjer, lenge før. Som sagt, så er det like ille med alle hun går med, så selv om jeg sikkert ikke bidrar til at hun er mindre usikker når vi passerer, så har selv kjæresten min nå fortalt meg at han skjønner veldig godt hvorfor jeg blir lei meg og frustrert når vi skal passere. Og han synes selv det ødelegger veldig mye turglede, å ha en hund som er så redd andre hunder, at den ser ut som den har lyst til å drepe den andre hunden vi passerer.

Min andre hund er heldigvis sterk mentalt, og tar ikke etter den lille. Hun passerer veldig fint, og er generelt uinteressert i andre hunder, men er vennlig og snill hvis noen kommer bort. Hun er så enkel å ha på tur at det blir som å sammenligne natt og dag, hvis jeg skal beskrive følelsen av å gå med dem én og én under passering.

Passeringen er jo en ting. I det siste har det dukket opp noe nytt, som har eskalert. Den lille vokter mat og bein, og har alltid gjort det, men det har gått fint frem til nå med tilsyn. Kort fortalt har vi hatt episoder der de har brakt sammen, bare i lyd heldigvis, fordi den lille har oppført seg urimelig i situasjoner der den har voktet noe som egentlig har vært "hvem som helst sitt". Vi er nå der de må få mat i forskjellige rom, for å ikke eskalere ressursforsvaret hos den lille, den store har ingen issues sånn sett - og har aldri vært den som har starta noe bråk. Den lille vil aldri dele, men prøver gjerne å stjele fra andre hvis hun kan. Så sånn sett er det den lille som ikke "følger reglene".

For nå er dette under kontroll, men med fremtiden blir jeg veldig usikker. Jeg som fremtidig oppdretter er veldig opptatt av at valpene skal vokse opp med trygge, stabile og mentalt friske voksne hunder. Som bidrar til at valpene selv blir det. Sånn jeg ser det vil ikke den lille være en sånn hund, selv om hun er sosial og leken med hunder hun kjenner. Det er vanskelig å alltid følge med, og jeg ser for meg at det vil bli slitsomt å passe på at en sånn situasjon aldri skjer, og at hun ikke tar det utover en av valpene. Det kan jo også hende valpemora ikke engang vil ha henne i nærheten av valpene sine, og jeg kan jo ikke ekskludere den lille fra fellesområdet heller.

Jeg har det rett og slett veldig vondt. For den lille er jeg så glad i at det smerter meg å i det hele tatt tenke på å ikke ha henne mer. Hun sover under dyna med meg hver natt, ligger i fanget mitt og gir meg blikk som treffer meg innerst inne Jeg har også hatt mer fremgang med henne enn motgang, hun var tidligere veldig redd for mennesker, men nå elsker hun alle som vil hilse på. Hun er også tryggere og fungerer supert her inne når det bare er oss (sett bort ifra ressursforsvaret). Hundene sover på sofaen sammen, sleiker hverandre og leker sammen. Så hun har på alle måter et godt nok liv, og jeg føler ikke noen andre kan gi henne en bedre hverdag enn det jeg gjør.

Derfor er omplassering en gang i fremtiden fullstendig utelukket. Det er ikke sånn at jeg vurderer avliving heller, her jeg sitter. Men kanskje må jeg vurdere det en dag. Jeg føler jeg ikke vet hva som er riktig eller galt her. Skal jeg gjøre alt i min makt for å gi henne et godt liv, til den dagen hun dør naturlig, fordi moralen min sier at hun fortjener det? Eller skal jeg være ærlig med meg selv, å ikke påføre meg selv og henne mer stress når vi går tur, når det faktisk er det som burde være kjekkest med å ha hund, og gjøre livet "enklere" for oss alle? Skal jeg sette mine drømmer og ambisjoner på is, bare fordi hun var et offer for avl av mentalt svake individer, og jeg må leve med de konsekvensene til hun blir gammel og dør?

Hvis jeg forestiller meg livet mitt uten henne, er det fylt av sorg fordi hun betyr så mye for meg, men samtidig er det lettelse og lykke fordi jeg slipper å være redd hver gang vi ser en hund, eller bekymre meg for at hundene braker sammen hvis det ligger en bortglemt leke med godbiter i under et teppe på gulvet.

Jeg vet også at det er mange som sliter med det samme som meg, som har hunder som er mye verre enn henne. Og jeg blir nesten redd for at jeg overdriver følelsene mine, at jeg må fortelle meg selv at jeg må slappe litt mer av. Samtidig som jeg kjenner at jeg aldri, noen gang igjen, vil ha en hund som skaper så mye kaos i alle situasjoner der vi treffer noen. Jeg er forberedt på å levere tilbake enhver valp som er så redd hunder hun er, før jeg knytter meg til dem. Og hadde jeg visst det jeg visste i dag, hadde jeg levert henne tilbake. Men jeg var ikke erfaren nok til å se at hun ikke var en normal valp.

Så jeg lurer rett og slett på om jeg bare er egoistisk, eller om jeg burde begynne å forberede meg på at den lille ikke vil bli 15 år gammel. Ikke 10 heller. For det skal jo være en glede å ha hund, selv om selvfølgelig ikke alt er rosenrødt hele tiden. Det vet jeg jo at det ikke vil være, med noen hund.

Jeg gikk tur med en venninnes hund i dag, pluss mine to. Helt alene, øde, nede på en strand. Og det var SÅ deilig, alle tre lekte seg og det var fullstendig harmoni. Så måtte det komme to mennesker, og en hund. Selvfølgelig. All idyllen var ødelagt på et sekund. Jeg fikk hjertebank og ble helt skjelven, da det så ut som de ikke hadde bånd på hunden. Jeg trakk med meg mine tre i bånd lengre unna, og jo nærmere de kom, jo mer usikker ble jeg. Så jeg ropte at de måtte ta bånd på hunden. Heldigvis var ikke stressnivået til den lille så høyt at den utaggerte mye, men jeg måtte jo trekke meg unna og prøve å roe henne ned. Hadde jeg ikke vært oppmerksom på at de kom, og den lille hadde vært løs, hadde hun løpt rett bort til hunden og utaggert voldsomt. Heldigvis har ikke det skjedd på lenge, siden jeg må være så sinnsykt oppmerksom når jeg har henne løs eller i langline på åpne, store områder der det sjelden er noen andre. Men kosen med turen, den avslappede deilige følelsen vi hadde sekundet før disse kom, var helt borte. Den var preget av frustrasjon og nervøsitet. Hadde ikke den lille vært der, hadde ikke de andre to enset at det kom noen gang, og enda mindre brydd seg. Vi hadde passert de uten så mye som en tanke, og hadde fortsatt å nyte turen vår. Ikke hadde det vært noen big deal om hunden hadde kommet bort til oss heller.

Det får meg også til å tenke på min yngste som er så stabil og god, fortjener hun at jeg bruker så mye av energien min på den lille, når hun aldri vil bli bedre? Fortjener ikke den største like mye engasjement og følelser fra meg, som hun får når det er bare meg og henne på tur, uten den lille? Skal hun alltid bli prioritert nederst i alle møtesituasjoner, i alle de kommende årene, fordi jeg ikke har noe annet valg enn å prioritere den minste først? Nå vet jeg ikke om hun bryr seg så mye om det akkurat, men den lille tar veldig stor plass hos meg.

Igjen, tusen takk til de som tok seg bryet til å lese alt. Jeg svarer gjerne på spørsmål, men jeg søker som sagt ikke råd om trening, eller kommentarer for hvordan jeg selv oppfører meg i slike situasjoner. Det er ikke alltid like lett å styre sine egne følelser, og om jeg kunne ville det ikke bidratt til at hennes redsel ble noe mindre.

[laikamor]

Vet veldig godt hvordan du har det. Min aller beste venn og once-in-a-lifetime hund utagerte mot både folk og hunder. Å gå tur var ikke noe kjekt,og jeg måtte ha øyne i nakken. Levde med dette i 5år, før jeg fant ut at nok var nok. Så for 2år siden avlivet jeg henne. Hjemme var hun verdens beste, men både for henne og for oss mennesker var det det beste. Det vanskeligste valget jeg noen gang har gjort, og jeg håper å slippe noe lignende igjen. Gråter enda over henne med gjevne mellomrom. Samtidig som jeg vet hun har det bedre nå, der hun slipper å være redd og på vakt hele tiden.

Du kjenner hunden din best. Gjør det du føler er riktig for deg og din hund. Du har gjort alt du kan, om det ikke er godt nok så skal ingen klandre deg for hvilket valg du tar videre.

også vil jeg gjerne sende en klem til deg, for jeg vet at det er utrolig vanskelig!

[Guest lijenta]

Skjønner ikekhelt hva du vil utenom å få ut litt frstrasjon.

En hund som er engstelig/nervøs og det eskalerer så bør en tenke på to ting, Er det blitt noe med helsen som gjør det? HAr hundenet godt liv? Kan jeg skjerme den på en tilfrdstillende måte? Får vi noe godt li med en engstelig hund? Blir det nei her så ville jeg faktisk latt hunden slippe. For noen er dette brutalt men jeg ahr hatt en som hele kulelt ble svake nærver på og ja det var veldig tungt å ta han men etterpå ble det en lettelse. Jeg hadde også en hund som var rett alfa og den reagerte med lettelse. Så for alle parter var det rett at den nærvøse fikk slippe alt for tidlig

[HeleneFS]

Du har en stor avgjørelse foran deg, men det er veldig bra du har begynt å tenke på det.

Jeg er nok en litt kynisk person i forhold til andre, men hund er hund (ikke babyer) og når et hundehold blir belastende og går utover ditt liv på en negativ måte så gjelder det å gå inn i seg selv og tenke over hva du egentlig ønsker.

Jeg hadde ikke klart å hatt et sånt hundehold, det er ikke verdt det for meg. Så jeg vet nok hva jeg hadde gjort.

Et hundehold er noe man har for SIN EGEN del, ikke for hunden sin del. Bare for å høres litt mer drittsekk ut "En død hund lider ikke", det er noe i det også. Om du velger å avlive er det DU som får kjenne på smerten av det, ikke din hund. Det du sier om at du vil føle deg lettet, for meg er det et stort tegn på at du allerede vet hva du burde gjøre.

(Følte ikke at jeg fikk helt formulert dette som jeg ønsket, men håper du forsto hva jeg mente)

[tutle]

Veldig, veldig vanskelig situasjon du er i, og vil bare gi deg en

Slik jeg tolker teksten din virker det ikke som om hunden din har det så veldig bra med seg selv(correct me if I'm wrong), og i et slikt tilfelle synes jeg det kanskje er mer egoistisk å ikke la hunden slippe.. Men den som kjenner hunden best er deg, og vet hva som er riktig for den, deg selv og dine rundt deg. Og hund skal være gøy å holde på med! Har selv kjent på den evige motgangen, og det er ikke sånn det skal være!

Uansett er jeg veldig lei meg på dine vegne. Syntes det er et ufattelig tøft valg du står ovenfor.

[Tonje]

Hva skjer om hun løper bort til andre hunder? Går hun til angrep?

Jeg har hatt en hund som var fryktaggresiv mot andre hunder og jeg sier som deg; aldri igjen. Han var stødigheten selv når det kom til mennesker og fungerte helt fint så lenge vi var hjemme, men ute satte alle radarer inn og han kikket etter farer som en hauk. Det samme gjorde jo jeg også.

Etter fem år fikk jeg nok og valgte å avlive han. Det er det tyngste valget jeg har tatt i mitt liv. Det tok måneder før jeg greide å slappe av på tur (hadde en hund til) og nå i ettertid ser jeg hvor utrivelig hundeholdet var på den tida. Jeg greide ikke helt å se det da, det er utrolig hvor mye som etterhvert havner innenfor et "normalt" hundehold når man han en slik hund.

Jeg unngikk steder med mye folk, sluttet å trene (vi trente agility ei god stund), ga opp alt av fellesaktiviteter med hund og gjemte oss vekk på øde steder i skogen. Ikke mye moro...

Hva du skal gjøre kan ingen av oss fortelle deg, så jeg vil bare gi deg en god klem

[Rocket]

Jeg syns det høres ut som du egentlig, innerst inne allerede vet hva som burde gjøres jeg. Og at du med dette innlegget vil ha bekreftelse at det er rett. (Og det er helt lov )

Her er det bare du som kan avgjøre hva som er rett for dere, det er du som kjenner hunden din best og din situasjon. Gjør det som føles best for dere. Selvom den avgjørelsen kan være både vanskelig å fryktelig vond og ta.

[rosinbolle]

Jeg har aldri avlivet en hund, men jeg har omplassert en. Det var fryktelig vanskelig, men det fungerte bare ikke. Vi fikk ikke sove om natten, hunden var stressa og låste seg hvis det kom andre hunder, og den hadde separasjonsangst, så vi måtte tilpasse hele hverdagen rundt at den aldri kunne være alene. Å omplassere den føltes utrolig vondt, for vi er jo superglad i bikkja, men det fungerte ikke hos oss. Det var en stor lettelse da den flytta og roen senka seg i hjemmet. Og dt fungerer veldig bra i det nye hjemmet.

Hva du velger å gjøre er helt opp til deg, men jeg tror ikke jeg hadde orka å leve sånn veldig mye lenger. Hvis du ikke tror at en omplassering har sjans i havet til å funke, og du synes det er vondt og vanskelig å være på tur, da er det ikke mye stas å ha henne, altså. Jeg tror jeg hadde gitt hunden den beste dagen i sitt liv ved å få fantastisk mat, løpe løs et folke/hundetomt sted, leke masse og så hadde jeg kanskje dratt til dyrlegen. Kanskje.

Uansett hva du velger stiller jeg med en klem, jeg også.

[mushi]

Jeg er i samme situasjon som deg. En liten en som vil spise alle og en stor som er veldig snill.

Det virker som du mistrives veldig sånn ting er nå. Du må tenke over om du vil ha det sånn om ett år, om fem år, om ti år. Så lenge kan faktisk hunden leve. Min er syv år nå og har vært sånn siden hun var liten valp.

Etter jeg har akseptert at hun bare er sånn har det gått mye greiere. Bærer henne alltid ved passeringer, da slipper jeg å bekymre meg for at noen slipper hunden sin bort og det blir slåsskamp så får hun bare hyle og skrike. Jeg går også turer separat innimellom eller finner på ting bare med den store hunden og samboeren går med den lille alene. Det er en liten hund og min kan også klare seg uten særlig tur en dag eller to.

Jeg hadde satt meg i tenkeboksen en måned eller to samtidig som jeg prøvde litt nye rutiner. Du må jobbe litt med frykten din for at noen kan komme bort. Den andre hunden er snill, løft opp den lille om du er i tvil og bruk den store som avledning. Etter tiden er ute tar du en avgjørelse på om du orker mer eller ikke. Jeg ville aldri ha omplassert en sånn hund.

[Malamuten]

For det første, om hunden nå i det siste har utviklet resursforsvar så ville jeg tatt en sjekk til vetrinær for å se at den ikke plages med noe. Det er ikke så ofte hunder på 6 år plutselig får ressursforsvar.

For det andre så sier jeg som de som har kommentert før meg, det er slitsomt med slike hunder og det er lov å ikke synes det er ok å ha det sånn. Det er ikke enkelt, ikke i det hele tatt. Jeg har selv hatt to, den ene ble omplassert til noen jeg kjenner som bor litt mer øde enn meg og har det bra der. Jeg plagdes lenge, vurderte lenge både avliving og omplassering og det er det verste jeg har vært igjennom i hele mitt liv. Jeg greide ikke å avlive, selv om jeg strengt tatt synes at det hadde vært ok ifht situasjonen, men er sjeleglad for at han fikk seg et godt hjem. Den jeg har nå, har også vært tung i perioder og hadde nok vært avlivet hadde hun bodd hos mange andre, og strengt tatt hadde hun vell vært det her også om jeg hadde vært hakket mer kynisk, det har vært oppe til vurdering flere ganger, men jeg greier det ikke selv om alternativet er dårlig. Hun har blitt mye bedre, men er ikke helt bra og det verste er kanskje at det ikke bare er hunder som er problemet, men også mennesker, og jeg er redd hun biter skikkelig i "rett" situasjon, det er slitsomt å leve med. I tillegg til hverdagen så kan det også være vanskelig og få pass osv og dermed vanskelig å få noe fri selv, og det trengs innimellom. Hun jeg har nå lever nok ganske trygt nå fordi hun har blitt så bra som hun har, men det er nok ting jeg må fortsette og tilpasse livet mitt resten av hennes liv og det er jo et ansvar å gå med en hund som i verste fall kan bite. Men sånn som det ser ut nå så får hun være så lenge hun ikke biter noen.

Det er helt opp til deg hva du vil gjøre, men hundehold skal være mest hyggelig, både for deg og hunden. Og det kan være fryktelig slitsomt og leve med slike hunder, selv om andre tror at det ikke er noe problem, så skulle man komme dit hen at man ikke greier noe mer så er det helt ok å slippe, men lett er det ikke. Du må jo også tenke over hvordan hunden har det oppi det hele, hvor ille problemet er og hvor stresset/redd den blir.

[Guest Gråtass]

Det skal være hyggelig å ha hund og det skal være hyggelig å være hund. I deres tilfelle høres det ikke ut som noen av de to kriteriene er oppfylt.

[Kine88]

Tusen takk for gode ord og klemmer, det setter jeg ubeskrivelig stor pris på. Jeg ser jo nå at valget mitt vil på ingen måte bli lettere, og jeg visste jo det innerst inne, men det hjelper litt på motet mitt å se at noen har måtte ta et like tøft valg, gjennomført det, og kommet ut på den andre siden like hel. Selv om det var vondt. Det vil nok ta en stund før jeg tar et endelig valg, men nå har jeg i hvert fall begynt å tenke på det, og startet å forberede meg mentalt på at det vil skje en dag. Det var jo først når jeg fikk den andre, og når jeg er alene sammen med henne uten den lille, jeg ser hvordan det virkelig er å ha et hundehold uten store bekymringer hele tiden.

Jeg skulle ønske jeg greide å være litt mer kynisk her, og jeg er enig i at "en død hund lider ikke", som du påpeker HeleneFS. Likevel ser jeg på henne og jeg tør ikke tenke tanken uten å gråte. Det er så vondt at jeg tørr ikke slippe til følelsene, og får veldig lyst til å stenge alt ute.

For å svare på noen spørsmål:

Lijenta: Ingenting har eskalert på den måten at det har blitt betydelig verre, det som har skjedd er at den yngste har blitt mer voksen. Det har vært to episoder der den lille har kommet med stivt kroppsspråk mot den største, og knurret, når det har vært bein liggende i en pose vi glemte av. Den største har så advart den lille tilbake (hun snuste jo bare der den lille hadde spist tidligere), og etter det føyk de ihop. Det skjedde så raskt, og som sagt, det var ikke den største som yppet til bråk. Den største tolerer ikke sånt tull, virker det som, noe hun kanskje gjorde når hun var yngre. Ikke at de får holde på sånn, det har vært ytterst sjeldne episoder, men som har gått veldig inn på meg. Den ene gangen unngikk de hverandre resten av kvelden, og tok store omveier når de måtte krysse hverandre. De var normale med hverandre neste morgen. Men det var jo ikke akkurat noe som gjorde ting bedre. For å svare på ditt spørsmål Malamuten, så har hun ikke startet med dette nå. Hun har hatt ressursforsvar hele livet sitt, som valp også. Ikke mot mennesker, men i høy grad mot hunder, i ekstrem grad mot katter. Vi tar ingen sjanser her og unngår alt bråk, de spiser helt atskilt, både mat og bein.

Tonje: Hun har aldri angrepet noen, nei. Er hun løs og det kommer hunder, løper hun bort og utaggerer fra avstand, og sirkler/løper rundt dem. Går hunden mot henne, eskalerer hun. Hun har heller aldri blitt angrepet selv. Mitt største mareritt er jo at det skjer, og at vi treffer en hund som faktisk ikke trekker seg unna om en sånn situasjon skulle oppstå.

Ellers er hverdagen min preget veldig som den du beskriver. Leter etter plasser der vi unngår å treffe andre, helst langt inni skogen. Eneste stedet hun fungerer ift. andre er på fellestrening i klubben, så vi trener aktivt der når det er vær til det. Der er det så mange hunder å forholde seg til, at hun ikke greier å skille de ut på en måte, selv om helt klart reagerer om det kommer noen for nært som hun ikke kjenner. Er vi på stevner fungerer hun supert, men det er jo ikke hverdagen vår. Og det er hverdagen som betyr noe i det store og hele.

Det jeg synes er verst er at hun har et veldig godt liv utenom passeringene i seg selv. Hun virker lykkelig, og det er derfor jeg ikke ser noen grunn til å vurdere omplassering. Hun vil ikke bli noe bedre hos noen andre heller, det er jeg 100% sikker på. Og ikke ønsker jeg at andre skal oppleve å måtte jobbe så mye jeg har gjort, for liten til ingen bedring. Sannsynligheten for at hun blir en kasteball er jo også stor.

Jeg har levd et liv som deg ganske lenge mushi, det er nemlig en god stund siden jeg aksepterte henne sånn hun er. Hun blir enda verre hvis jeg løfter henne, og med den stemmen, er det ikke så behagelig å henne på skulderen inn i øret mitt. Dessuten blir min største gjerne gira av bjeffingen, og reagerer av og til på bjeffingen i seg selv (men ser ikke ut til å skjønne hvorfor den lille kjefter), og vil begynne å hoppe hvis jeg skulle bære henne. Det vi gjør er å gå ut i en grøft, også kommanderer jeg dem begge til å sitte mens jeg gir godbiter under passering. Det fungerer, men er slitsomt om det plutselig kommer noen brått på, og det er dårlig med "fluktruter".

Ellers hjalp svaret ditt meg veldig, det er fint å se at dere har fått det til Men ja, jeg vil tenke godt og lenge i månedene fremover. Og selv om det er for vondt å si noe nå, så vet jeg innerst inne hva jeg vil. For jeg vil ikke ha det sånn om 2 eller 5 år. Det orker jeg rett og slett ikke.

Det er en ting som plager meg veldig med tanke på avliving. Hun er veldig stresset når vi er hos dyrlegen, og forferdelig redd for sprøyter. Jeg synes det er grusomt å tenke på at jeg skal bære henne inn dit når hun er stressa, og la en dyrlege gjøre henne enda mer stressa, mens hun stritter imot maske og sprøyter. At det skal være det siste hun må oppleve... Jeg begynner å gråte bare av å tenke på å gjøre noe sånt mot henne.

[Artemis]

Det er en ting som plager meg veldig med tanke på avliving. Hun er veldig stresset når vi er hos dyrlegen, og forferdelig redd for sprøyter. Jeg synes det er grusomt å tenke på at jeg skal bære henne inn dit når hun er stressa, og la en dyrlege gjøre henne enda mer stressa, mens hun stritter imot maske og sprøyter. At det skal være det siste hun må oppleve... Jeg begynner å gråte bare av å tenke på å gjøre noe sånt mot henne.

Ta dette opp med veterinæren når den tid kommer. Kanskje de kan gi første sprøyte utenfor eller i bilen hvis hun føler seg tryggere der? Har vært med på det mange ganger når det gjelder avlivning av hunder som er redde hos veterinæren.

[Malamuten]

@Kine88 Bare ang dyrlegen, mange dyrleger kommer hjem til folk og avliver, og kanskje går det an å få noe beroliggende å gi henne først også så hun er ganske sløv allerede når dyrlegen kommer. Bare sånn viss det går den veien. Det blir iallefall ikke lettere når man evt må avslutte med noe hunden er redd for/ikke liker.

[Grim]

Det er så trist å lese om sånt. Jeg har hatt mange utfordringer med min hund, men i hans tilfelle var det ikke dårlig mentalitet alene som gjorde han sånn. Heller noen områder han ikke er optimal på, som fikk blomstre uten korrekt håndtering. Da er det håp. I ditt tilfelle derimot, høres det ut som det ikke er stort mer å gjøre. Ja, du kan alltids prøve noen andre teknikker, men hunden din vil neppe få det noe bedre med seg selv. Og ikke du heller. *Sender en klem*

[Helianthus]

Det er en ting som plager meg veldig med tanke på avliving. Hun er veldig stresset når vi er hos dyrlegen, og forferdelig redd for sprøyter. Jeg synes det er grusomt å tenke på at jeg skal bære henne inn dit når hun er stressa, og la en dyrlege gjøre henne enda mer stressa, mens hun stritter imot maske og sprøyter. At det skal være det siste hun må oppleve... Jeg begynner å gråte bare av å tenke på å gjøre noe sånt mot henne.

For en vondt situasjon du er i Det er jo, som flere har sagt, du som må ta avgjørelsen, og det virker som du er i gang med den prosessen. Jeg tror at når man først er der så skal det mye til for å få en til å snu, men samtidig er det en prosess og ingenting man trenger å forhaste seg med. Det er viktig å være 100% sikker på at en eventuell avlivning er riktig avgjørelse. Jeg tror også at man når man omsider bestemmer seg så vil man oppleve en lettelse og være sikker på at det var riktig avgjørelse, og kanskje en avgjørelse som burde vært gjort tidligere. En tredje ting er hvor lurt det er å ha den bergogdalbanen gående i livet ditt: å gå rundt og bli trist og deppa og få håp og miste håp og bli redd og bli sint osv. Det er ikke så bra for noen i lengden.

Når det gjelder redsel for veterinæren/-kontoret så vil jeg tro at du kan gjøre dette lettere for hunden. Jeg vet ikke hvor du bor, men det finnes veterinærer som kommer hjem til pasientene. Jeg leste nettopp om dette i Drammen, og her jeg bor så er det en lokal veterinær som jeg er ganske sikker på ville ha kommet hjem. Det koster sikkert litt ekstra, men det er det da også verdt. En annen mulighet er å få noe som kan gis for å sløve ned hunden før besøket. Du kan jo ringe eller sende en mail til veterinæren din og høre.

Håper du finner ut av hva du skal gjøre

[Guest lijenta]

en ab grunnene til at ejg går til den veten jeg gjør er at dem kommer ut og setter den første sprøyta i bilen eller på parkeringen på utsiden så får vi gå inn ei bakdør og bruke den tiden vi trenger på bakrommet. Jeg betaler først. Vetrinæren ahr gjort dette emd mine hunder selv om dem elsker vetrinæren så der er det normal prosedyre.

Det er gjerne vondt og vanskelig når tingene står på og en skal ta et vanskelig valg. Men til slutt vil du lande på det som føles rett

[Čeahppi]

Min elskede blandingshund ble aldri trygg på andre hannhunder eller menn. Genetisk stress og aggressivitet (begge rasene i blandingen er kjent for å være vanskelige hverdagshunder på hver sin måte), kombinert med å ha blitt angrepet av både løshunder og en mannlig nabo midt i valpetiden, gjorde at dette rett og slett ble et herk å håndtere! Det var grusomt utrivelig å gå tur, og han snerret og glefset også mot alle nye menn han ble introdusert for.

Hunden var en perle ovenfor barn, damer og tisper, og når vi var alene. På fellestreninger var han også en fryd, så jeg prøvde _alt_ , og hadde privatimer med en adferdsspesialist (IPO-type) da tre år med kindereggmetode ved passering, eller sitting i veikanten ikke gav ønskede resultater. Privattimene hjalp oss heller ikke. Jeg avlivet ikke hunden pga turproblemene eller de sosiale vanskene, da jeg vurderte dem til å være en overkommelig byrde målt opp mot hvor bra hunden ellers fungerte på trening, og med meg og våre nærmeste, men fordi det er guttebarn i familien, og hunden høyst sannsynlig ville komme til å glefse godt tak i besøkende guttunger når disse snart begynte å produsere merkbare mengder testosteron. Hunden har det ikke vondt, og jeg er egentlig mest lettet, så jeg orker ikke ha dårlig samvittighet for det. Det finnes hauger av mer godlynte hunder der ute som fungerer bedre i menneskesamfunnet.

Så: jeg tror du vil føle lettelse når du er "kvitt problemet". Samme hvor glad du er i hunden. Den kommer til å dø en dag uansett, så sorgen må du gjennom, samme hva.

[Petra]

Det jeg synes er verst er at hun har et veldig godt liv utenom passeringene i seg selv. Hun virker lykkelig, og det er derfor jeg ikke ser noen grunn til å vurdere omplassering.

Jeg kjenner jeg tenker litt annerledes enn de andre som har svart deg, uten at det på noen måte betyr at jeg mener en avliving er feil (skriver også mer om dette helt nederst i svaret). Svaret mitt er basert på det du skriver over her, at hun ikke er en generelt utrygg hund, men har det helt fint helt til hun møter en annen hund. Hadde hun gått rundt og vært usikker i det daglige hadde jeg ikke skrevet dette.

Jeg har hatt hundeaggresjon på et par av mine hunder. Nå var ikke de redde, bare drittale, så helt sammenlignbart er det jo ikke, men dog. Den ene hunden var skikkelig stor og sterk, så sterk at jeg ikke hadde sjanse til å holde ham igjen. Det rotet oss opp i en del ekle situasjoner, og jeg ble gående akkurat som deg og prøve å ha øyne i nakken, gjemme meg bort, osv. Den hunden hadde en del andre greier også, og ble avlivet i nokså ung alder. Personlig synes jeg det var helt forferdelig, mens andre mest føler lettelse over å kunne slappe av og kose seg på tur igjen.

Den andre er mye mindre, bare litt tyngre enn din. Det er aldri noe problem å holde ham igjen, så det skjer jo ikke noe verre enn at den møtende hundeeieren blir litt sur og jeg blir flau over bikkjekreket. Selvsagt forsøker jeg å unngå utageringen så godt jeg kan, går omveier, avleder og alt det der, men jeg er allikevel langt mer avslappet på tur nå enn med den forrige.

Du beskriver at du reagerer veldig sterkt når hun utagerer, og det er jo forståelig. Du synes synd på henne som er så redd, du er sikkert flau, fortvilet og frustrert osv. Samtidig er det vel ikke noen reell fare for at hun kan skade andre hunder siden hun er så liten og du har henne i bånd. (At hun selv kan bli skadet av en hund hun provoserer på seg er vel mer reelt, hvis dere møter mange løse hunder gjelder heller ikke det jeg skriver her.) Men hva skjer om du venner deg til å gi litt blaffen og bare går? Hun utagerer jo uansett hva du gjør og hvor mange følelser du legger i det, så det er jo ingen hjelp i å kave seg opp over det. Greier du å drite litt i det (uansett hvor feil det høres ut, man vil jo fremstå som en ansvarlig hundeeier) vil hun nok fremdeles utagere, men du får det kanskje litt bedre med deg selv? Så forutsatt at hun har et bra liv ellers, og at hun kun er redd akkurat når hun møter en annen hund og det ikke henger igjen i veldig lang tid etterpå, tror jeg kanskje jeg hadde forsøkt å gi litt f**n en periode og sett om det gjør hundeholdet ditt enklere (følelsesmessig altså, utageringen vil nok fortsette allikevel).

På den annen side skriver du at hun har ressursforsvar mot den andre hunden, og det er noe jeg personlig ville synes var mer pes hvis det innebar å ta masse hensyn til hva som kan ligge fremme, alltid fore i separate rom osv osv. Så jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut å ha det slik i lengden. I tillegg tenker du å ha valpekull, noe som igjen krever at hundene valpene skal omgås er så stabile som mulig. Jeg er helt enig med de som skriver at et hundehold skal være noe positivt, og synes ikke det blir feil å tenke avliving i en slik situasjon. Jeg bare tenkte at siden hun er så liten og lett, og ikke usikker ellers, så er det mulig å se på utageringen som flaut, men ikke noe stort problem. Men det er helt lov å synes at det ER ille også!

[Snoffe]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver TS.

Har en hannhund på 5 år som utagerer på alt av hunder vi møter (hannhund, tispe, tispe med løpetid, valp og unghund). Han har holdt på sånn helt siden han var rundt et år. Har prøvd det meste, men største problemet er at han blokker helt ut og er UMULIG å få kontakt med.

Min hund er en som flyr i de andre hundene. Er mest lyd i han, og heldigvis har han ikke skadet noen enda. Må bare si at jeg holder alltid hunden inntilmeg så han ikke får komme bort til andre hunder. Er uhell at han har kommet bort til de hundene han har flydd på, eller de hundene som har flydd i han.

Jeg går 3 turer hver dag med hunden, og hver dag så gå jeg å ser meg over skulderen for å se om det kommer noen med hund. Han utagerer 9 av 10 ganger vi møter på hunder. Og når han veier 30 kg så er det ikke alltid lett å holde han.

Jeg unngår å gå tur når "alle" andre går tur, ender opp med å gå korte asfalt turer hvis det er fint vær, dropper å gå turer på fjellet med han, har han løs nesten bare når det er mørkt ute og "ingen" andre er på tur. I sommer og høst så har jeg droppet x antall turer fordi hunden ikke fungerer ute på tur.

Er fryktelig sliten av å ha en hund som jeg ikke kan gå der jeg vil med, er slitsomt å hele tiden måtte ta hensyn til han. Slitsomt å se seg over skulderen, snike seg rundt hver hjørne og passe på at klokken ikke er for mye sånn at vi slipper å treffe på andre hunder. Jeg har mistet gnisten av å ha hund. Er "heldig" på mange måter der at jeg er syk og går hjemme, så kan tilpasse turene til når jeg kan være nesten alene på tur.

Hadde planer om å begynne på agility med han, men siden han utagerer så til de grader og blokkerer helt så er ikke det mulig.

Hunden er snill inne, men ligger alltid for seg selv nede i kjelleren (han velger det selv). Han nekter å trene mentaltrening (er en border collie, og har aldri likt det), ute så blokkerer han helt og er nesten umulig å komme i kontakt med.

Hvis noen hadde vist hvor mye jeg har (prøvd) å trent med den hunden så tror jeg de hadde fått sjokk. For måten han oppfører seg på, og mengden trening jeg har lagt ned i han samsvarer ikke på noen måte.

Selv vet jeg ikke hvor lenge jeg kommer til å orke å fortsette.

Så har ingen råd til deg, men bare en klem og at jeg vet hvordan du har det.

[Kine88]

Jeg kjenner jeg tenker litt annerledes enn de andre som har svart deg, uten at det på noen måte betyr at jeg mener en avliving er feil (skriver også mer om dette helt nederst i svaret). Svaret mitt er basert på det du skriver over her, at hun ikke er en generelt utrygg hund, men har det helt fint helt til hun møter en annen hund. Hadde hun gått rundt og vært usikker i det daglige hadde jeg ikke skrevet dette.

Jeg har hatt hundeaggresjon på et par av mine hunder. Nå var ikke de redde, bare drittale, så helt sammenlignbart er det jo ikke, men dog. Den ene hunden var skikkelig stor og sterk, så sterk at jeg ikke hadde sjanse til å holde ham igjen. Det rotet oss opp i en del ekle situasjoner, og jeg ble gående akkurat som deg og prøve å ha øyne i nakken, gjemme meg bort, osv. Den hunden hadde en del andre greier også, og ble avlivet i nokså ung alder. Personlig synes jeg det var helt forferdelig, mens andre mest føler lettelse over å kunne slappe av og kose seg på tur igjen.

Den andre er mye mindre, bare litt tyngre enn din. Det er aldri noe problem å holde ham igjen, så det skjer jo ikke noe verre enn at den møtende hundeeieren blir litt sur og jeg blir flau over bikkjekreket. Selvsagt forsøker jeg å unngå utageringen så godt jeg kan, går omveier, avleder og alt det der, men jeg er allikevel langt mer avslappet på tur nå enn med den forrige.

Du beskriver at du reagerer veldig sterkt når hun utagerer, og det er jo forståelig. Du synes synd på henne som er så redd, du er sikkert flau, fortvilet og frustrert osv. Samtidig er det vel ikke noen reell fare for at hun kan skade andre hunder siden hun er så liten og du har henne i bånd. (At hun selv kan bli skadet av en hund hun provoserer på seg er vel mer reelt, hvis dere møter mange løse hunder gjelder heller ikke det jeg skriver her.) Men hva skjer om du venner deg til å gi litt blaffen og bare går? Hun utagerer jo uansett hva du gjør og hvor mange følelser du legger i det, så det er jo ingen hjelp i å kave seg opp over det. Greier du å drite litt i det (uansett hvor feil det høres ut, man vil jo fremstå som en ansvarlig hundeeier) vil hun nok fremdeles utagere, men du får det kanskje litt bedre med deg selv? Så forutsatt at hun har et bra liv ellers, og at hun kun er redd akkurat når hun møter en annen hund og det ikke henger igjen i veldig lang tid etterpå, tror jeg kanskje jeg hadde forsøkt å gi litt f**n en periode og sett om det gjør hundeholdet ditt enklere (følelsesmessig altså, utageringen vil nok fortsette allikevel).

På den annen side skriver du at hun har ressursforsvar mot den andre hunden, og det er noe jeg personlig ville synes var mer pes hvis det innebar å ta masse hensyn til hva som kan ligge fremme, alltid fore i separate rom osv osv. Så jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut å ha det slik i lengden. I tillegg tenker du å ha valpekull, noe som igjen krever at hundene valpene skal omgås er så stabile som mulig. Jeg er helt enig med de som skriver at et hundehold skal være noe positivt, og synes ikke det blir feil å tenke avliving i en slik situasjon. Jeg bare tenkte at siden hun er så liten og lett, og ikke usikker ellers, så er det mulig å se på utageringen som flaut, men ikke noe stort problem. Men det er helt lov å synes at det ER ille også!

Jeg setter veldig stor pris på svaret ditt. Det er bra at noen drar i "den andre enden" også, sånn sett. Det er ikke sånn at jeg akkurat nå har funnet ut hvordan vi egentlig har det, jeg tror det var da hun bikket 2 år, jeg egentlig forstod at dette aldri vil ordne seg. Og siden da har jeg fra tid til annen prøvd å sett for meg en hverdag uten henne. Men det var når jeg fikk den andre, og når jeg gikk på turer med bare henne, at jeg så hva jeg går glipp av. Frykten i meg av å treffe på møtende hund, sitter så dypt i meg at jeg kan skvette om jeg går alene uten hunder. Hvis jeg går med den store alene, skvetter jeg kanskje de første hundene vi møter, etter det er det gøy å møte hunder. Fordi jeg kan gå forbi med en hund som går fot, gjerne uten bånd (men har på bånd for å vise hensyn), og bare har øyne for meg. Ingen frykt, og hun gir meg tonnevis med betaling for alt arbeidet jeg har lagt ned i henne. Det har da jeg virkelig kjenner hvordan det burde være å ha hund.

Hvis jeg ikke har nevnt det før, så kan heller ikke den lille være alene hjemme uten den store. Så det å gå tur separat, betyr at den andre må sitte i bur i bilen. Ellers sitter hun inne og uler. Så det er ikke så enkelt å dele opp tur heller.

Ja, jeg synes det er veldig flaut når det skjer. Og jeg har også forsvart henne lenge, når jeg forsiktig har fantasert høylytt til kjæresten om hvordan det ville være uten den lille, med at hun er jo såpass liten at det ikke er noe problem å holde henne igjen. Ikke er det tungt å løfte henne heller. Og jeg føler jeg kan gi henne et godt liv, og tilfredsstiller hennes behov.

Men nå er det ikke sånn at den største går helt upåvirket ved siden av i situasjonen, selv om den ikke tar etter i selve utaggeringen og reaksjonen i møte med hunder. Hun blir nemlig veldig stressa av at den lille er stressa, og kan finne på å "gå på" henne, uten å egentlig ha noen annen hensikt enn å prøve å få henne til å stoppe. Hun hopper hvis jeg løfter den lille, og kan begynne å frustrasjonsbjeffe på den lille om utaggeringen er voldsom og jeg ikke har trukket til meg båndene, og fått de begge ned i sitt langt uti grøfta enda. Så det gjør det ikke bedre at vi alle tre er superhøye i stress, og jeg generelt også er svært oppmerksomhetsky og har lettere sosial angst. Jeg synes det er GRUSOMT at alle snur seg og stirrer på oss, som prøver å forstå hvorfor i alle dager vi løper til siden for å komme oss lengst vekk fra alle, når de som kommer ofte har en hund som bare kommer gående rolig og vennlig ved eier.

Å ha henne i bånd er jo en ting. Det som virkelig gir meg hjertebank og angst, er jo når jeg en sjelden gang i måneden, hvis det er riktig klokkeslett og riktig sted, tør å slippe henne, fordi hun elsker å løpe løs. Hun er faktisk veldig lydig og kontaktsøkende, så lenge det ikke kommer noen. Men hun kan stikke bare ved ferten av en annen hund i nærheten, noe jeg ser på forhånd, hvis det er riktig vindretning feks. En gang løp hun LANGT, over en bilvei til og med, men jeg fikk heldigvis tak i henne, selv om jeg var redd i en dag etterpå. Frykten for å se henne bli påkjørt en dag er jo også der. Den gangen slapp jeg henne på en stor, åpen øde parkeringsplass, der jeg trodde det ikke var andre hunder i nærheten.

Jeg har ikke lyst til å måtte ha hundene mine i bånd hele tiden. Jeg har jo bevisst anskaffet meg hunder som er kjent for å være lette å ha løse på tur. Jeg vil at de skal kunne løpe uten bånd når vi er på fjellet (der det ikke er båndtvang, for ordens skyld), uten at jeg må konstant speide etter om det kommer noen. Jeg føler det bare er snakk om tid, før vi er i en situasjon der jeg har dem begge løs, og det kommer en løshund brått på. Hva i alle dager gjør jeg da liksom... Om hunden angriper min lille, som bjeffer som et lemen mot den, og jeg må oppleve å sparke og slå den andre hunden til den slipper, for så å håpe at den største ikke blir påvirket av det i ettertid... Når i samme situasjon det aldri hadde skjedd, hvis den lille ikke var der. Om min største og den andre bare hadde hilset, og så gått til hvert sitt? Ingen drama, ingen bråk, ingen stress.

Det er vel episodene med ressursforsvaret som har gjort at jeg nå virkelig mener alvor med tankene mine. I går kveld knurret den lille på den store, tilsynelatende helt uten grunn mens vi sto inne på badet sammen. Så sleiker den store den lille i ansiktet, og hun knurrer igjen og løfter på leppa, så jeg må avbryte dem og spørre meg selv hva i alle dager... Det har heller ikke skjedd før i går. Vanligvis liker den lille å bli sleika, og den store brydde seg ikke noe om det, svarte ikke opp. Ble litt langt det her, ja. Har vært veldig lei meg i hele dag, og gråt meg selv i søvn i går

[Malamuten]

Ta en vetrinær sjekk før du tenker noe mer på ressursforsvar og det at hunden er litt grinete. Det kan være fysiske plager som fører til slike endringer i adferd.

[Kine88]

Ta en vetrinær sjekk før du tenker noe mer på ressursforsvar og det at hunden er litt grinete. Det kan være fysiske plager som fører til slike endringer i adferd.

Ja, jeg vil gjøre det hvis hun fortsetter med sånn type adferd ut av det blå.

Men det endrer jo ikke det som skjer på tur. Og heller ikke det at hun er medfødt sterk grad av ressursforsvar. Sånn har hun jo alltid vært, uansett...

[Malamuten]

Ja, jeg vil gjøre det hvis hun fortsetter med sånn type adferd ut av det blå.

Men det endrer jo ikke det som skjer på tur. Og heller ikke det at hun er medfødt sterk grad av ressursforsvar. Sånn har hun jo alltid vært, uansett...

Nei, da blir det noe annet, synes du sa at hun hadde begynt med ressursforsvaret nylig.

[Kine88]

Nei, da blir det noe annet, synes du sa at hun hadde begynt med ressursforsvaret nylig.

Nei, som jeg svarte i det første svaret mitt (det lange etter selve innlegget), så har hun hatt sterkt ressursforsvar siden hun var valp. Ikke mot mennesker, men i høy grad mot andre hunder, og i helt ekstrem grad mot katter. Kattene vi bodde med før, gikk hun virkelig etter og skulle ta, hvis de vær i nærheten og hun spiste mat eller hadde bein.

Episodene som har forverret situasjonen og skapt alvor mellom dem, og har vært utløst av henne, på et "urettferdig" grunnlag hvis man ser på reglene rundt ressurser. Altså om du forlater noe, så er det alles osv osv. Hun kan vokte et bein fra andre siden av rommet. Og prøve å forsvare det om noen kommer i nærheten, hun husker hvor ting ligger, som vi i de situasjonene hadde glemt helt av. Og den største ser ikke ut til å godta sånn oppførsel, nå når hun er eldre. Hun vokter jo ikke noe, bare godtar ikke at den lille gjør sånt.