Gå til innhold
Hundesonen.no

Robotseler framfor besøkshunder(dyr)


Gjest
 Share

Recommended Posts

En litt eldre artikkel, men .... seriously wtf? På hvilken måte kan man ærlig og rederlig argumentere for at en robotsel skal være noe bedre for eldre enn å få en besøkshund (eller sau eller hest eller hva det nå måtte være)? Det kan umulig være billigere eller bedre å ha et dødt vesen som man lurer (noen) med - enn å få besøk av mennesker og ekte dyr?

Er det noen på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet som vet noe mer om dette prosjektet? Det er det mest poengløse jeg noen sinne har lest eller hørt om innen dette emnet, har de bare henta en dårlig idé rett ut av the simpsons eller? Herregu' ....

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/kritisk-til-bruk-av-robotsel-1.11939404

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men dette er for demente... Man kan jo ikke ha besøkshunder på skjermet avdeling døgnet rundt.( Og det er ikke alt en dement trenger trøst til, som egner seg for levende dyr ) Og de trenger "kjæledyrene" sine på de mest ugunsige tider.

Da jeg jobbet med demente, hadde vi bla en dame der, som elsket katter. Hun hadde en lekekatt, som hun trodde var levende. Den var til enorm glede og avlastning i de merkeligste situasjoner ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men som det står, det er da ikke etisk å la noen som er forvirret og "borte" tro at noe dødt er levende. Hvis de SELV finner ut at noe de har hatt i lang tid (et kosedyr eller hva det måtte være) er levende så er det greit nok, jeg er for å "jatte med" forvirrede mennesker som ikke kan noe for det, eller kanskje blir opprørt hvis man sitter og sier "nei, sånn er det IKKE". Men hvis man med vilje forleder de til å tro at noe man selv introduserer til de er levende, så blir etikken i det hele helt feil for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis det fungerer, so what? Jeg vil heller sitte og kose med en robotsel når jeg blir gammel og dement, enn å bli proppet full av antidepressiva, sedativa og anxiolytika.

De blir jo opplyst om at selen ikke er levende, og selen er bevisst valgt sånn at de ikke skal ha noen forventninger til den.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis det fungerer, so what? Jeg vil heller sitte og kose med en robotsel når jeg blir gammel og dement, enn å bli proppet full av antidepressiva, sedativa og anxiolytika.

De blir jo opplyst om at selen ikke er levende, og selen er bevisst valgt sånn at de ikke skal ha noen forventninger til den.

De (sykepleiere) hadde vel ikke ytret kritikk mot dette om de ikke har observert at noen blir "lurt" av det.

Jeg ville heller vært død enn å hverken sitte forvirra og klappe på en robotsel eller å bli proppet full med noe som helst. Får skrive en lapp og feste i panna om at noen må sende meg til et svartelistet flyselskap med dårlig sikkerhet ASAP jeg blir tilnærma dement...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville heller vært død enn å hverken sitte forvirra og klappe på en robotsel eller å bli proppet full med noe som helst. Får skrive en lapp og feste i panna om at noen må sende meg til et svartelistet flyselskap med dårlig sikkerhet ASAP jeg blir tilnærma dement...

Det sa mormoren min også... Eller mer ordrett; hvis jeg blir senil, så kommer jeg til å skyte meg selv.

Vel, da hun BLE dement, var det glemt. Og det gikk mange år før hun døde naturlig. Potte senil :(

Demente som er over et visst stadie, lurer seg lett selv, til å tro at både det ene og det andre er levende og virkelig. (Når lyktene i hagen er tyskere, og en veltet parasoll er en hest som ikke greier å reise seg, feks.... ) Så selv om noen sier at selen er en dukke, så blir den fort nok både levende og viktig for dem. Å sitte og synse om etikken i å "lure" dem, blir helt feil for meg. De har en så vond og forvirrende virkelighet, at har man et hjelpemiddel som på en naturlig måte kan gi dem litt glede og trygghet, så bruker man det!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ikke noe av det som står i artikkelen er avskrekkende ihvertfall. Det virker som det dette "rådet" kicker på er at det er en robot, ikke at noen forsøker å lure noen. Litt merkelig kanskje, men om dette kan få noen til å føle seg bedre så synes jeg det er kjempefint.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så dette på nyhetene for et par år siden, fra sykehjem i Japan. Jeg syntes det så helt horribelt ut, og tenkte at dette kommer nok aldri til vårt lille land. Der tok jeg feil gitt. Har hatt en nær slektning boende på sykehjem noen år, og der har de et par katter som går fritt rundt og alltid finner en seng eller et fang å legge seg i. Hvor mye mer berikende og trøstende må det ikke være å stryke en myk, malene , levende katt- istedenfor en mekanisk leke ?? Jeg synes det forteller en trist historiem om synet på gamle, syke mennesker, at dette skal få innpass i eldreomsorgen¨. Håper jeg aldri kommer på et sånt sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det sånn at det ikke finnes nok godkjente terapi-/besøkshunder/dyr til at det dekker det sårt tiltrengte behovet. Dyr og barn har en terapeutisk effekt og når en robotsel fungerer minst like bra så ser jeg virkelig ingen grunn til at de som faktisk synes å sette pris på selen skal bli nektet den fordi det kan være i det etiske grenselandet.

Jeg har jobbet på sykehjem over flere år, og sist for noen uker siden. På den skjermede avdelingen hadde de en katt som var blitt omplassert og havnet der på tross av at den ikke likte kos. Da er det mye bedre med en sel som faktisk har "tid" og kan ligge rolig hos de som trenger det. Det viktigste er den terapeutiske effekten, ikke hva som gir den.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Levende dyr er supert. Men det er nok ikke alle demente jeg ville utsatt et levende dyr for, til en hver tid. Det er ikke sånn at de hele døgnet er søte og snille gamle damer, som sitter pent i senga si :( Det er mye forvirring, frustrasjon og sinne. Og i mange situasjoner, kan en dukke eller lekedyr faktisk dempe og roe mye...

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også jobbet med demente i en årrekke. Og nei, de er absolutt ikke bare søte. Å ha dyr 24 timer i døgnet på en sterk skjermet enhet, kan være problematisk mtp dyrets velferd. Å "lure" demente med lekedyr her helt OK, slik jeg ser det. Hvis jeg blir dement håper jeg også at de heller gir meg et robot-dyr, enn å medisinerne meg. (Og jeg håper de plasserer en GPS-sender meg, slik at hvis jeg stikker av, finner de meg ikke frosset ihjel et eller annet sted jeg pleide å ferdes som ung. dette sees på som såpass uetisk at det er ulovlig, på tross av at demente forsvinner fra boligene sine i søkk og kav, pleiere har tross alt ikke øyne i nakken, og kameraovervåkning er heller ikke lovlig, og på tross av at de fleste dukker opp like hele, går det faktisk galt innimellom. Demente vet ikke sitt eget beste lenger, dessverre.)

Jeg har opplevd sterkt demente ha stor glede både av kosedyr og dukker. Et robot-dyr er helt sikkert beroligende for enda flere, fordi det føles mere levende.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ny sak for å roe ned de demente http://www.nrk.no/telemark/unikt-sangprosjekt-gir-livsglede-for-demente-1.12119063 Jeg vilel også hatt en robotsel for å roe meg ned i steden for medisiner. JEg er skeptisk til gps sender på institusjon for da kan en fort trekke ned på bemanningen \, men hjemme der det er en ektefelle/samboer og de tingen kan gjøre at sden demente blir boende hjemme lengere der ser jeg at det hadde vært fint å ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Musikk er fantastisk. Sitter faktisk på nattevakt nå. Har to bofelleskap alene på natt. Det ene er for demente. Men de er godt fungerende demente (ellers hadde jeg ikke hatt med hunden. )Likevel, på flere brukere bruker jeg sang. Det gjelder å kunne de gamle slagerne, på dette stadiet disse er. Erik Bye og slikt. Han ene står gjerne opp midt på natta og skal på jobb. Da synger jeg "i morgen, i morgen, men ikke i dag". Da legger han seg og synger litt i senga, før han sovner igjen.

Han slipper en ekstra pille, og jeg slipper urolig avdeling.

For mere demente, er det gamle barnesanger som gjelder. Vi har ei tulle, alle fugler, den fyrste song eg høyra fekk osv...

Det gjelder å ha litt lite hemninger med denne pasientgruppen.

Men jeg er nokså hemningsløs :D

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten at jeg har noen erfaring med demente annet enn min bestemor som er død nå, så syns jeg dette er ok. Det brukes ikke for å lure noen for egen vinning annet enn av brukeren får det bedre (eller, man kan jo kanskje argumentere for at pleieren får det enklere med en "snillere" bruker, men). De som er så demente at de tror selen er levende selv etter å ha blitt fortalt at den er en robot er jo så langt borte at hvis de kan få noe positivt ut av dette... da tenker jeg; kjør på.

Det er vel ikke snakk om at steder velger å ikke ha katt/besøkshund fordi de har tilgang på en robotsel, og lar det skure og gå? Enten eller?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker da vi hadde om det på studiet så var vel hovedargumentasjonen at man slapp allergiproblematikken. Nå på besøkshundkurset lærte vi at det faktisk ikke var så mye problemer med allergi som man først hadde trodd og de aller fleste avdelinger vil heller ha en besøkshundekvipasje på besøk, men som det nevnes i tråden her, man har jo ikke tilgang til dem døgnet rundt. Jeg ser på robotselene som bamser til barn, jeg. Et fint verktøy for kos, trygghet og å roe ned. Tenker det er greit man har flere ting å spille på.

Noen som vet om det frigjøres oxytozin hos de eldre når de koser med robotselen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen som vet om det frigjøres oxytozin hos de eldre når de koser med robotselen?

Det vet jeg ikke, men om selen blir brukt til å roe ned kan man jo få en tilknytning til den gjennom dopamin/the reward cycle. 'Reward' her blir jo å få trøst/en god følelse/slappe av, og dopamin er jo viktig for disse tingene. Det forskes i alle fall på om dopamin og oxytocin påvirker hverandre.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sa mormoren min også... Eller mer ordrett; hvis jeg blir senil, så kommer jeg til å skyte meg selv.

Vel, da hun BLE dement, var det glemt. Og det gikk mange år før hun døde naturlig. Potte senil :(

Demente som er over et visst stadie, lurer seg lett selv, til å tro at både det ene og det andre er levende og virkelig. (Når lyktene i hagen er tyskere, og en veltet parasoll er en hest som ikke greier å reise seg, feks.... ) Så selv om noen sier at selen er en dukke, så blir den fort nok både levende og viktig for dem. Å sitte og synse om etikken i å "lure" dem, blir helt feil for meg. De har en så vond og forvirrende virkelighet, at har man et hjelpemiddel som på en naturlig måte kan gi dem litt glede og trygghet, så bruker man det!

Jeg har av og til med Jaro på sykehjemmet der min Mormor er, og hun er overbevist om at jeg sitter og forer ham med nonstop (dvs godbiter). Nonstop er en av de få tingene som står i hodet hennes, og ergo så har alt med nonstop å gjøre. :P Og hvis det da gir henne litt glede å tro at bikkja får nonstop, så får det så være.

Levende dyr er supert. Men det er nok ikke alle demente jeg ville utsatt et levende dyr for, til en hver tid. Det er ikke sånn at de hele døgnet er søte og snille gamle damer, som sitter pent i senga si :( Det er mye forvirring, frustrasjon og sinne. Og i mange situasjoner, kan en dukke eller lekedyr faktisk dempe og roe mye...

Det er helt klart! Mange er dessverre tidvis utagerende og voldelige, og det kan gå fra himmel til ******* i løpet av sekunder.

Musikk er fantastisk. Sitter faktisk på nattevakt nå. Har to bofelleskap alene på natt. Det ene er for demente. Men de er godt fungerende demente (ellers hadde jeg ikke hatt med hunden. )Likevel, på flere brukere bruker jeg sang. Det gjelder å kunne de gamle slagerne, på dette stadiet disse er. Erik Bye og slikt. Han ene står gjerne opp midt på natta og skal på jobb. Da synger jeg "i morgen, i morgen, men ikke i dag". Da legger han seg og synger litt i senga, før han sovner igjen.

Han slipper en ekstra pille, og jeg slipper urolig avdeling.

For mere demente, er det gamle barnesanger som gjelder. Vi har ei tulle, alle fugler, den fyrste song eg høyra fekk osv...

Det gjelder å ha litt lite hemninger med denne pasientgruppen.

Men jeg er nokså hemningsløs :D

Sang er en av de få tingene min demente Mormor setter pris på (bortsett fra nonstop). Hun lyser opp når man synger, og det er helt utrolig at hun husker alle mulige sangtekster, alt annet er jo bare grøt.

Husker da vi hadde om det på studiet så var vel hovedargumentasjonen at man slapp allergiproblematikken. Nå på besøkshundkurset lærte vi at det faktisk ikke var så mye problemer med allergi som man først hadde trodd og de aller fleste avdelinger vil heller ha en besøkshundekvipasje på besøk, men som det nevnes i tråden her, man har jo ikke tilgang til dem døgnet rundt. Jeg ser på robotselene som bamser til barn, jeg. Et fint verktøy for kos, trygghet og å roe ned. Tenker det er greit man har flere ting å spille på.

Noen som vet om det frigjøres oxytozin hos de eldre når de koser med robotselen?

Besøkshunder osv er vel noe som er tilstede på faste tider osv. Hvis en bruker slår seg vrang midt på natta, og kan roes med en robotsel i stedet for medikamenter, så må jo det være helt supert. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en robotsel evt brukes på natta er da EN ISOLERT BRUK som jeg føler brukes som et argument for å skjære over noe som er dyrere og "mer vanskelig å få til" for de eldre: nemlig levende dyr og levende mennesker som kommer og besøker de.

Dette blir som i andre bransjer, hvor man selger inn et dårligere/billigere produkt via en enkeltsituasjon. I utgangspunktet skal det da bare være til den éne situasjonen, men til slutt så er det så billig og behagelig for alle - at det blir det vanlige. Det er DET jeg reagerer på. Brått så er det ikke bare tungt, helt borte-vekke demente. Etterhvert så sprer bruken seg bort, til alle eldre. Og besøkshunder blir faset ut.

Dra gjerne en parallell til den andre tråden jeg har gående, hvor eldreomsorg virker å gå mot mer og mer ridige firkanta systemer. Hvor er VARMEN og omsorgen, og ØNSKET / INTITIATIVET til medmennesklige tilbud. Da mener jeg man bør bruke majoriteten av tiden og ressurser på å utvikle besøkshund/dyr-programmet.

Som det står i artikkelen:

Hun mener man bør slutte helt å bruke robotkosedyrene i behandling av eldre demente, siden de er skapt for å erstatte kontakt med mennesker og levende dyr.

Hvis det ERSTATTER kontakt med mennesker og levende dyr er det uetisk. Hvis det kommer I TILLEGG TIL er det ok, men her er det jo snakk om en ERSTATNING, og det reagerer jeg på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare en tanke tatt ut av det blå - det er jo ikke alle nattevakter som har bikkje som de kan ha med på jobb og det er ikke alltid lett som en plett å få en bikkje eller en katt sånn på stående fot på natta, Kanger. Men som jeg skrev i den andre tråden - det er fint at du bryr deg, at noen pårørende bryr seg om sine gamle og syke, sånt varmer hjertet mitt ihvertfall. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo besøkshund selv som går endel på sykehjem med meg, vi gjør dette 100% frivillig. Og jeg både ser og kjenner på kroppen at det behovet for levende dyr og kontakt er så enormt, at jeg gjerne skulle ha sitti der 24/7, men det går jo bare ikke, så på en side er jeg positiv til at det finnes et alternativ, men får bismak i munnen om det brukes som erstatning og for å unngå å bruke tid på pasienten, ikke som et tillegg liksom.

Samtidig så er det jo en dyrevelferdsbit i dette, for da hundene som er besøkshunder, og andre dyr som brukes. Sykehjemmet vi går på har to katter, pluss blant annet oss på besøk. Og jeg ser på Thorvald at han virkelig er på jobb, en ting er når han deler kjeks med søte tante Olga, men han brukes jo også endel med de sykere pasientene, demente og andre lidelser som gjør at pasienten av en eller annen grunn er på skjermet avdeling, og han blir jo sliten av det. Så lenge jeg tenker på hunden min oppe i det hele (og det gjør jeg jo, det er en del av utdanninga vi gikk, noe jeg er glad for), så må jo han få fritid og han må få bli skjermet ved behov, og skulle han vært der så mye som det er ønsker om, så ville det ikke vært bra dyrevelferd. For han blir sliten av det. Samme hvor mange hender jeg prøver å ha i mellom, så skjer det jo at han opplever ubehag (lugging, klyping etc), og endel jeg kjenner har opplevd "styggere" ting enn som så (vi har heldigvis ikke). Og med det i bakhodet er det såklart bra det finnes et alternativ til levende dyr.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en robotsel evt brukes på natta er da EN ISOLERT BRUK som jeg føler brukes som et argument for å skjære over noe som er dyrere og "mer vanskelig å få til" for de eldre: nemlig levende dyr og levende mennesker som kommer og besøker de.

Dette blir som i andre bransjer, hvor man selger inn et dårligere/billigere produkt via en enkeltsituasjon. I utgangspunktet skal det da bare være til den éne situasjonen, men til slutt så er det så billig og behagelig for alle - at det blir det vanlige. Det er DET jeg reagerer på. Brått så er det ikke bare tungt, helt borte-vekke demente. Etterhvert så sprer bruken seg bort, til alle eldre. Og besøkshunder blir faset ut.

Dra gjerne en parallell til den andre tråden jeg har gående, hvor eldreomsorg virker å gå mot mer og mer ridige firkanta systemer. Hvor er VARMEN og omsorgen, og ØNSKET / INTITIATIVET til medmennesklige tilbud. Da mener jeg man bør bruke majoriteten av tiden og ressurser på å utvikle besøkshund/dyr-programmet.

Som det står i artikkelen:

Hun mener man bør slutte helt å bruke robotkosedyrene i behandling av eldre demente, siden de er skapt for å erstatte kontakt med mennesker og levende dyr.

Hvis det ERSTATTER kontakt med mennesker og levende dyr er det uetisk. Hvis det kommer I TILLEGG TIL er det ok, men her er det jo snakk om en ERSTATNING, og det reagerer jeg på.

Nå går det an å forsnakke seg så at ordet erstatning er brukt trenger ikke være mer enn et dårlig ordvalg (eller et veldig bevist et for noen som er imot greia). Hele casen i begge trådene dine er vell økonomi, har man for lite så hjelper det liksom ikke hva man synes, prioriterer de mer til dyr og prat så blir det mindre til vask, stell og andre ting som også tross alt er viktig. Så problemstillingen er vell egentlig bare at det skulle vært mer midler slik at eldre kunne fått mer av alt, siden det tross alt er ting de trenger, men når det ikke skjer, for lets face it, det kommer aldri til å bli noen luksus så lenge man er avhengig av staten, dessverre, så er det bedre med noe slikt, som tross alt kan gi glede til mange, selv om det ikke er et levende vesen, enn å ikke få noe. For mange sykehjem har jo ikke noe tilbud overhodet. Ja, det kan sikkert friste noen til å spare inn på andre ting, men slikt er det jo med alt? Jeg synes ikke det er grunn til å frata mange den gleden de tross alt kan få av noe slikt, fordi at det kansksje kan missbrukes av noen i fremtiden. Da får vi heller jobbe med å utforme tydelige lover og regler som sørger for at slikt ikke kan missbrukes, at det ikke kan erstatte kontakt med levende, mennesker eller dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Levende dyr er supert. Men det er nok ikke alle demente jeg ville utsatt et levende dyr for, til en hver tid. Det er ikke sånn at de hele døgnet er søte og snille gamle damer, som sitter pent i senga si :( Det er mye forvirring, frustrasjon og sinne. Og i mange situasjoner, kan en dukke eller lekedyr faktisk dempe og roe mye...

Dette! Jeg har også jobbet i tilknytning til demente, og dersom det skulle vært en hund eller katt rundt de pasientene måtte den vært under konstant overvåkning og hatt lange avbrekk. Det er en ganske krevende og uforutsigbar pasientgruppe.

At en robotsel evt brukes på natta er da EN ISOLERT BRUK som jeg føler brukes som et argument for å skjære over noe som er dyrere og "mer vanskelig å få til" for de eldre: nemlig levende dyr og levende mennesker som kommer og besøker de.

Dette blir som i andre bransjer, hvor man selger inn et dårligere/billigere produkt via en enkeltsituasjon. I utgangspunktet skal det da bare være til den éne situasjonen, men til slutt så er det så billig og behagelig for alle - at det blir det vanlige. Det er DET jeg reagerer på. Brått så er det ikke bare tungt, helt borte-vekke demente. Etterhvert så sprer bruken seg bort, til alle eldre. Og besøkshunder blir faset ut.

Dra gjerne en parallell til den andre tråden jeg har gående, hvor eldreomsorg virker å gå mot mer og mer ridige firkanta systemer. Hvor er VARMEN og omsorgen, og ØNSKET / INTITIATIVET til medmennesklige tilbud. Da mener jeg man bør bruke majoriteten av tiden og ressurser på å utvikle besøkshund/dyr-programmet.

Som det står i artikkelen:

Hun mener man bør slutte helt å bruke robotkosedyrene i behandling av eldre demente, siden de er skapt for å erstatte kontakt med mennesker og levende dyr.

Hvis det ERSTATTER kontakt med mennesker og levende dyr er det uetisk. Hvis det kommer I TILLEGG TIL er det ok, men her er det jo snakk om en ERSTATNING, og det reagerer jeg på.

Men dette kan man også snu på. Sykehjemmene ønsker i stor grad både pårørende på besøk, besøksvenner og besøkshunder (sistnevnte gjelder ikke alle, men det er jo up and coming). Regjeringen har gjennom de siste 20 årene lagt veldig tilrette for frivillig arbeid, for også de ser at behovet er stort, - men pengene til å betale for slike tjenester er ikke (av grunner man jo også kan diskutere) til stede. Men - det er vanskelig å finne frivillige, det er ikke mange nok som vil bruke tid på dette. Det er også mange eldre uten familie eller lignende som stiller opp. Sykehjemmet har kun de midlene til har til rådighet, men de ønsker det beste for pasientene sine - og fordi de ikke har de menneskelige ressursene tilgjengelig, så er de villige til å bruke penger på å finne erstatninger som til noen grad kan bidra til å fylle behovet. Jeg ser på det på den måten i alle fall - nei, det er langt fra en god løsning sammenlignet med levende dyr eller mennesker, men i mangel på det er det flott at man prøver å finne andre muligheter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Levende dyr skal ikke være døgnet rundt på en institusjon. Det skal heller ikke være en tilfeldig ansatt som tar med seg Fido på jobb. For at det skal bli en god tjeneste, må de, som med alt annet, kvalitetssikres gjennom kurs og utdanninger, så er både hund og fører godt forberedt. Det er krevende for en hund å gå på besøk, de skal tåle mye, ikke bare søte, snille damer, som det sies her over.

Er enig med Kanger i at det blir galt om robotselene erstatter menneskelig kontakt og kontakt med dyr. Jeg tror og håper imidlertid at besøks -og terapihunder bare blir mer og mer vanlig og at flere får tilbudet. Så får selen være en del av mange verktøy.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...