Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det greit å ta/redde en hund?


Helianthus
 Share

Recommended Posts

Jeg blir litt desillusjonert over saker jeg leser om hvor man vet at dyr har det vondt (det være seg mishandling, dårlig stell, mm) og hvor det tar fryktelig lang tid før noen griper inn. I saken med Freddy (collien som ble mishandlet av eieren sin) tok det 8 måneder fra eieren ble dømt for dyremishandling til hunden ble hentet av mattilsynet.

Hvis du var naboen eller på andre måter i nærheten av en hund (eller et annet dyr) som led, kunne du funnet på å stjele hunden med god samvittighet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om det var snakk om alvorlige tilfeller og det ikke virket til å nytte å få gjort noe med saken på lovlig måte, er jeg ganske sikker på, og håper selv, at jeg hadde turt å gjøre noe, ja.

Når det er snakk om at det kan være fare for liv, er det alltid riktig å gjøre noe med saken mener jeg, så får man heller ta evt. konsekvensene av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har vært for mange eksempler der folk setter lovlydighet foran muligheten til å redde liv, og det er jo ikke lenge siden det har hatt katastrofale følger her i landet.

Nå har ikke dette jeg sier nå noe med hund å gjøre så er jo ikke noen grunn til å dra videre på den, men at det er eksempler på det, og det er ikke slik det bør være. Og tror helt klart at de menneskene som valgte å ikke gjøre noe når de kunne, har veldig mye mer dårlig samvittighet i ettertid, enn de som eventuelt får en dom når de har prøvd eller klart å gjøre det som faktisk er det riktige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg vet om flere hunder som ikke akkurat lever under optimale forhold, mye alene, lite mosjon ift behov, klyping i ører etc, uten at jeg av den grunn kommer til å stjele hunden.

I ekstreme tilfeller med mishandling, så tror jeg faktisk at jeg kunnet gjort det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ozu er et resultat av nettopp det. Han ble egentlig kjøpt av en eldre kvinne, som hadde en flott og stor hage. Problemet var at det var alt han så - han ble satt i hagen som liten valp helt alene, og der tilbrakte han dagene. Da oppdretteren fikk vite det, så reiste hun og tok Ozu tilbake. Det er derfor han var fire måneder gammel da jeg kjøpte han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner personlig til noen tilfeller hvor folk har tatt til seg katter. I de tilfellene var det ikke regelrett mishandling, men manglende oppfølging og stell. Når eierene reiser fra katten sin i flere uker uten å sørge for oppfølging av dyret trenger jo kattene faktisk at noen griper inn.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det måtte i såfall vært et helt ekstremt tilfelle med mishandling og ekstrem vanskjøtsel. Det er ofte jeg ser hundehold jeg er uenig med,som naboen som har en dvergschnauzer jeg til dags dato aldri har sett henne gå tur med. Til gjengjeld står den store mengder av dagen i hagen og bjeffer. Eller enda verre, foreldrene tiden kompis av guttungen, som gang på gang får "gale" hunder som må avlives eller omplasseres, men som likevel får seg hund om igjen og om igjen. (Og grunnen til at hundene blir gale, etter min mening, er understimulering og dårlig sosialisering. Akkurat nå driver de og ødelegger en liten cockerspanielvalp.) men så lenge forholdene ikke er av en slik art at det er umiddelbar fare for hunden, synes jeg ikke man kan heve seg over loven.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, man kan ikke ta loven i egne hender slik, og må bruke det apparatet som finnes i Norge. Om man mener MT jobber for sent, får man ta i bruk litt sterkere hjelpemidler, og presse MT offentlig

Enig

Sent fra min GT-I9506 via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner til noen som har gjort det, var en spanielsak som hadde stukket av fra eier, den var flokete, skitten og tydelig underernært. Eier ble funnet og det var en rusavhengig som egentlig ikke brydde seg så mye, det kom frem at bekjente av vedkommende flere ganger hadde anmeldt til MT og prøvd å få ham til å gi fra seg hunden.

Mine bekjente valgte utifra det å omplassere hunden til andre, første kjøper av hunden, (som hadde solgt den til noen som hadde gitt den til rusmisbrukeren) sto enda som eier på chip å sa seg villig til å signere eierbytteskjema til eventuell ny eier om det ble funnet.

Gikk noen lapper hos hundefrisør og i mat, men svjv lever hunden idag et fint liv hos noen som bryr seg om den :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer helt an på. Er det tydelig mishandling, åpenbar banking, typ møkk opp etter ørene, underernæring, sår o.l så hadde jeg nok iallefall lånt den litt, dersom forholdet allerede er meldt men det ikke er skjedd noe. Om ikke ville jeg dokumentert forholdene, sendt til MT og varslet om at dersom det ikke skjer noe ila kort tid tatt den med meg til dyrlegen og låne den. Jeg hadde varslet eier da. Synes ikke man skal gå å "tie ihjel" ting. Vi må tørre å snakke åpent om slike forhold, også til de det gjelder!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...