Gå til innhold
Hundesonen.no

Korthårscollien Alertness Storm Of Applause "Prima" (tidligere "Bia")


Easy
 Share

Recommended Posts

Regner med at det kanskje er noen soniser som lurer på hvordan det går med kortårscollien Bia, nå kalt Prima.

Bilder av Prima tatt i høst av Hilde S. Løken:

prima02.jpg

prima03.jpg

Prima er nå 16 mnd gammel og har bodd hos meg i snart fem måneder. Røntgen av hofter, albuer og rygg viste at hun var fri (A på hofter og albuer) og ryggen er uten anmerkning. Altså ingen LTV (lumbosacral Transitional Vertebrae) eller skjevheter. Hun er frisk og rask og en god nyhet er at haltingen/svikten i det ene bakbeinet ser ut til å ha forsvunnet for godt. Hun har ikke haltet eller sviktet i bakbeinet siden i slutten av august. I september var det kulltreff der Prima var ute i fem timer i strekk, mye av tiden i fullt firsprang sammen med sine brødre, uten å halte.

Prima har også lært seg at trapper er til for å gå i. Etter å ha observert henne noen måneder så er min konklusjon at trappe-skepsisen hennes ikke skyldes gulvredsel: Hun virker uberørt av alle typer gulv og underlag enten det er tre, parkett, laminat, bølgeblikkplater, betong osv. Men det at hun har trengt hjelp til å lære å gå i trapper, og vegret da hun var valp mens hennes kullsøster løp opp og ned trapper uten problemer viser jo at man ikke kan skylde vegringen på noen miljøfaktor: De to kullsøstrene har vokst opp i nøyaktig samme miljø. Det er derfor sannsynlig at det finnes en genetisk faktor der. For meg ser det ut som at usikkerheten hennes bunner i en slags høyde/"rom-følelse". Rett og slett en slags mild høydeskrekk i mangel av et bedre ord. Ser det blant annet på hvordan hun reagerer mer på "space-følelsen"/veggene i f.eks trapperom, enn på selve trappa. Årsaken til at jeg tror "rom-skrekken" ikke stikker så dypt er at Prima har tatt trappe-treningen veldig raskt, har bra mestringsfølelse og generaliserer læringen ganske bra til nye trapper og nye settinger.

Her er noen videoklipp som viser Prima i aksjon:

Prima i trappa:

Prima på rampa og i heisen:

Mange spennende inntrykk i messehallen i Lillestrøm (Dogs4All):

Prima er generelt en bekymringsløs og livlig unghund; til tross for at hun allerede har makulert tre Bia-bed'er (heldigvis den billige varianten fra Biltema) og liker å hjelpe meg med å bone gulvet med både kjøkkenruller og håndklær hun river ned fra tørkestativet så kan man ikke unngå å like henne; hun er en skikkelig sjarmør :-)

  • Like 21
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fin hun har blitt! Jeg innrømmer glatt at jeg er av de som ikke liker utseendet på kortisen, men jeg liker rasen (slik den egentlig skal være), og begynner å venne meg til dem, skjønner jeg. :) Og så godt å høre at det går bra. Selv om jeg liker rasen har den nemlig ramlet nedover på listen for hvert individ jeg har hørt om som har vært fysisk eller mentalt dårlig...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fint å se at hun har funnet seg til rette i et hjem med mye ro og betydelig lavere aktivitetesnivå enn der hun var :)
Så du har nok rett i det du sa da jeg overlevert henne: "Rasen passer best hos "typisk collie-eier"".
(Vedr trapp - så har jeg mine tanker jeg ikke skal gi uttrykk for her. :) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint å se henne igjen! :ahappy:

Fint å se at hun har funnet seg til rette i et hjem med mye ro og betydelig lavere aktivitetesnivå enn der hun var :)
Så du har nok rett i det du sa da jeg overlevert henne: "Rasen passer best hos "typisk collie-eier"".
(Vedr trapp - så har jeg mine tanker jeg ikke skal gi uttrykk for her. :) )

Nå henger jeg sikkert litt etter, hva tilsa at dere ikke gav henne et 'collie-hjem'? Rasen skal jo være aktiv og på farten av seg, det er vell hva raseentusiastene fremmer den som? :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig gøy med en oppdatering, har lurt på hvordan det gikk med henne :ahappy: Fine collien :ahappy:

Er det lov å spørre om hvordan du har du jobbet med trappeproblemet @Easy ? :)

Siden jeg ikke visste hvor dypt trappe-skepsisen hennes satt så valgte jeg å starte trappe-treningen litt forsiktig. Valgte samme strategi som jeg ville brukt ved nyinnlæring av et agility-hinder som bommen eller mønet; altså kjører baklengskjeding: Startet med å løfte henne opp i armene mine (jo, 28 kilo hund er litt tungt :shocked: ). Sa ingenting, bare bar henne rolig opp de første fire-fem trinnene; snudde meg slik at hodet hennes vendte riktig vei og satte henne forsiktig ned (forbeina var vel på det tredje trinnet tenker jeg). Holdt henne rolig igjen til jeg kjente at hun hadde kontroll på hvor hun hadde alle fire bein. Da slapp jeg samtidig som jeg sa "værsågod!". I det øyeblikket hun hadde alle fire bein på gulvet roste jeg og skrøyt skikkelig av henne; "ååååååå; DET var fliiiiink jente det!!!" Prima ble skikkelig kry og glad og danset og hoppet og "lo" med hele kjeften slik bare hun kan.

Kjørte kun den ENE repetisjonen første dagen. Gjentok det samme dagen etter; bar henne opp; satte henne ned (nå ett trinn eller to høyere opp) og lot henne gå ned igjen når jeg kjente hun hadde "bakke-kontakt" med beina sine. Ros og høylydt skryt, og en like hoppende glad Prima. Gjentok dette hver dag; kun en repetisjon og gradvis flere trinn etterhvert som jeg så at det gikk fint. Ca 5-6 repetisjoner tenker jeg over en uke. Når Prima viste at hun var trygg og hadde god kroppskontroll i den nedre halvdelen av trappa opp til andre etasje i huset mitt, så var det på tide å øve inn den øverste delen. Kjørte samme opplegg, bare at nå satte jeg henne ned med forbeina på det tredje øverste trappetrinnet og sa "værsågod!".

Siden vi først var oppe i andre etasje så gikk jeg inn på soverommet mitt for å sjekke et eller annet (før jeg forberedte meg på å bære Prima ned igjen), men mens jeg var der så hørte jeg "dunk", dunk", "dunk" "dunk". Da hadde Prima gått ned trappa helt på egen hånd :) . Det foregikk i rolig og fint tempo så ingen usikkerhet (ingen av de klassiske gulvredsel-symptomene som lav kroppsholdning eller stive bein og forsøk på å klore seg fast i underlaget). Det at Prima plutselig valgte å "jukse" med trappe-treningen helt på egen hånd er igrunnen et godt eksempel på hvor effektiv og nyttig baklengskjeding er: Gjør hunden trygg på den siste delen av hindret og/eller øvelsen først, så går resten som en lek.

Selv om hun nå viste at hun syntes det var helt kurant å gå ned trappa så var vi ikke helt ferdig med oppover-treningen så jeg tok et par repetisjoner til over to-tre dager. Fra da av har hun gått opp og ned trappa som om hun aldri har gjort annet. vi hadde også en "incident" her forleden natt der hun gikk på hue i trappa så det sang; det var et skikkelig rabalder: Lyset i trappegangen hadde gått så i det stummende mørket så hun antakelig ikke trinnene godt nok og gikk på tryne. Jeg tenkte at nå blir hun vel skeptisk til trapp igjen etter å ha fått vondt men nei da; helt uberørt etterpå og går fortsatt opp og ned av den som vanlig.

Etter at hjemme-trappa var okay så avanserte vi til litt større utfordringer som betong/stein-trapper i flere etasjer, forskjellige heiser osv. Kjørte samme opplegg med å starte nederst i trappa osv. Men trengte ikke like mange repetisjoner på disse fremmede stedene så hun ser ut til å generalisere okay selv om hun er seint ute aldersmessig med slike grunnleggende ferdigheter.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hadde ikke Bia-Prima slike søte store ståører?? :-) Trodde brusken hadde stivnet for leeenge siden. min kusine tok over en collie unghund, vi forsøkte både tyggis/vekt i ørene, tape og massering til ingen nytte.

Brusken i ørene til Prima er overraskende myk til å være så "opprettstående" så etter å ja jobbet med dem noen måneder så ser det ut som jeg ihvertfall får dem til å vippe noen dager av gangen. Nok til å kunne stille henne ut ihvertfall, en gang i blant :) . Om det blir en varig vipp, det vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...