Gå til innhold
Hundesonen.no

Basenji?


Eloise
 Share

Recommended Posts

Mine foreldre mistet nylig hunden sin, og ønsker seg en mindre rase etter å hatt boxer i mange år, men ikke en av de aller minste. De ønsker ikke pelsstell, og ser derfor etter korthårsraser. Min far møtte en basenji på tur, og han er nå veldig nysgjerrig på rasen, og spør da altså meg om denne. Og jeg kan ingenting om de, annet enn at de er vakre, de jodler, og er kjent for å være såpass spesielle at jeg fant ut jeg måtte spørre litt her. :icon_redface:

Mine foreldre blir pensjonister til neste år, og jeg lurer på om en basenji vil bli for mye? Av tur så er det skogsturer i flexi + vanlige lufteturer, og mine foreldre er begge raske og spreke (bortsett fra at min mor har en dårlig arm), men har ingen interesse for hundesport eller trening utover hverdagslydighet.

Hunden vil også måtte forholde seg til min tispe, spesielt hvis helsen til mine foreldre blir dårligere, da jeg selvsagt tar over ansvaret. Hvordan går de sammen med andre hunder?

Hvor mye varsling er det i basenjien? Jeg vet at de ikke bjeffer, men det er jo en spisshund. Etter å ha hatt boxer vil omtrent all lyd komme som en overraskelse. Er basenjien en hund som man kan ha i leilighet (hvis jeg en gang må overta den)?

Hvordan er det med helsen på rasen? har hørt den skal være bra, men har oppfattet at det har vært en økning i populariteten, og det er alltid skummelt.

Og sist, men ikke minst: hva er det som gjør at basenjien eventuelt kan bli FOR spesiell for noen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spesielle med basenji er at det er en type urhund i oppførsel. Rasen kan nok passe foreldrene dine, men da bør dem først være klar over at det er noe helt annet å ha i hus enn en boxer ;) Mens boxeren er en sosial hund som elsker alt og alle, er basenjien mer "nøytral" og egenrådig.

Det er flere her inne med masse erfaring med rasen vet jeg, så jeg svarer som en "utenforstående" :P Basenji var drømmerasen min i flere år, dem er helt nydelige. Familien til ei jeg kjenner hadde oppdrett og noen i familien til sambo hadde en.

Det var etter å ha passet sistnevnte i noen uker som gjorde at jeg skjønte det ikke var rasen for meg likevel. Hun var søt og morsom, men akk så fjern hehe. Det var vanskelig å komme "innpå" henne, hun levde i sin egen lykkelige lille boble da hun var her ;)

Så jeg tenker at det (som alltid) er viktig at foreldrene dine treffer flere individer og ser om det er en rase dem kan trives med. Den vi passet var en ypperlig hund for de pensjonerte eierne og vet dem var fornøyd med unntak av at hun stakk av så fort hun fikk sjansen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg basenji, men "kusina" fra et annet kontinent, og jeg vil bare si at disse raseartiklene en kan finne på nett bør leses med et kritisk blikk.

Jeg er ihuga tilhenger av å vektlegge worst case scenarioer framfor hvor herlige de og de konkrete hundene er, sånn at alt det positive blir en bonus, men tendensen i sånne artikler er ofte å eksotifisere urhundene i svært stor grad. Jeg opplever absolutt ikke at basenjier er utprega redde og engstelige, de er heller ofte veldig miljøsterke fordi det som foregår ikke vederfarer dem nevneverdig, akkurat som med min rase. Denne artikkelen får det også til å framstå som at det ikke går an å snakke til en basenji i det hele tatt, det føler jeg heller ikke at stemmer. Samtidig tenker jeg ofte at vi på shiba stort sett er flinke til å være ærlige om utfordrende og kjipe sider ved rasen vår, det synes jeg aldri jeg ser noen med basenji skrive et ord om, sjøl om folk gjerne svarer dersom en spør dem direkte. Det er ikke en rase en kjøper seg på impuls fordi en vil ha en vakker spisshund, det følger med en del trekk en må ønske seg.

Når det er sagt, så ville jeg ikke anbefalt basenji til foreldrene dine dersom de har trivdes godt med boxer, da vil de nok gå fra vettet. :D Der boxeren alltid er glad og sosial, kan basenjien være fullstendig uinteressert, de er ofte dårlige med andre hunder (dersom det er viktig at den er sosial også her), og de lever litt i sin egen verden og er overhodet ikke førerorienterte (foreldrene dine vil slite litt om de vil ha en "lydig" hund, mens hverdagslydigheten (bortsett fra hund på bordet fordi det er der sola skinner) stort sett er grei på urhunder, for de er så "fornuftige". I tillegg er de veldig sjølgående og selvstendige, noe de av oss med den typen hunder synes er fantastisk, mens andre som er vant med selskapshunder og brukshunder ikke begriper hvorfor folk vil ha, for de er jo vant med hunder som lever for dem, ikke som med denne typen hund hvor en heller lever "sammen". Men det er altså ikke lydspekteret som vil være den største overgangen. :P

@Yodel, @Bananen, @Kaja, @Wednesday og @Novisclee ++ har alle erfaring med basenji og kan sikkert komme med noen innspill. Dessuten finnes det sikkert en egen rasetråd i raseleksikonet under gruppe 5?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Eloise

Nå har jeg bare en basenji da, så jeg er svært preget av han.

Selvstendige? Tja, nei, ikke alene. Dette er utpreget flokkdyr i mine øyne og skal man ha basenji som alenehund så bør den være minst mulig alene hjemme (helt sikkert store uenigheter om det, men det er nå mitt syn). Seperasjonsangst er ikke ukjent.

Fjerne og uinteresserte? Aldri. Ikke min hvertfall. Der salukiene går og legger seg og gir f i hva jeg driver med, så er basenjien den som er i beina på meg, stikker nesa si oppi alt, alltid står i veien for støvsuger og mopp, bor under huden på meg og er oppriktig interessert i alt JEG driver med. Ikke dermed sagt at han er så interessert i hva jeg ønsker han skal drive med. :lol: Og ikke minst, der salukiene (og tidligere schnauzer, cavalier, griffon og riesen) skjønner at mor blir gretten når de står i veien for moppen, stikker huet oppi do, står foran skapet jeg skal inn i osv. og derfor går og legger seg, så er basenjien evig opptimist og "skal bare" og "lærer aldri".

Er han god i kroppen sin så elsker han folk, skal helst sitte på skuldra til besøkende og nusse dem på nesa og inspisere munnhulen. Akkurat det med å være glad i folk er det oppdrettere som avler spesifikt på. De SKAL være håndterbare, de skal IKKE være engstelige eller redde. Noen gir blaffen i fremmedfolk, men de aller aller fleste går utav sitt gode skinn når familie eller favorittvenner kommer.

Vokting: nei. De jodler av glede - hvor mye en basenji jodler er veldig indvid (og til dels linjeavhengig), men det er ingen stille hund. De prater mye, har mye lyder både for å uttrykke glede og misnøye.

Aktivitetsnivået du forespeiler fungerer nok helt utmerket for en basenji. De er aktive og med på alt, men jeg oppfatter dem ikke som krevende fysisk. Men! Man er aldri garantert at man kan slippe en basenji løs. Mange har mye jakt i seg og "skal bare" så de KAN være håpløse å ha løs. Min stikker aldri, han kan gå løs, går ikke bort til fremmede folk eller hunder, men jeg har aldri 100% inkalling på han, han går ikke langt, men kommer ikke alltid når jeg roper. Slipper han aldri sammen med salukiene på uoversiktlige plasser, for har han støtte så drar han på jakt eller kan nok finne på å oppsøke andre hunder for å tøffe seg.

Andre hunder er så som så syns jeg. Min liker ikke andre hunder. Punktum. Selv ikke tisper før han blir veldig godt kjent med dem. Men han har litt issues med kroppen sin som nok har påvirket den biten ganske mye. Så hadde han vært frisk hadde det nok "kun" vært hanhunder han ikke likte. Men det er en ting man må være klar over med basenji, man kan ikke regne med en hund som går over ens med alt og alle. Men man kan få det med litt flaks. Dette syns jeg gjerne er ting som ikke kommer ordentlig til syne før hunden er godt over 2 år.

Helsa er gjennomgående god på rasen har jeg intrykk av. Min sliter med rygg/nakke - men vet vel ikke om flere som sliter med det. Noe allergier forekommer desverre. Viktig at foreldre er testet for faconi og det ikke brukes to bærere mot hverandre. Utrolig nok er det ikke alle oppdrettere som tester for dette.

Hva det er som gjør basenjien "spesiell" er litt vanskelig å svare på - for jeg syns det er helheten. Du nevnte hverdagslydighet, en basenji gjør stort sett det som lønner seg for den, og responderer ofte dårlig på fysisk korreks. Så måten man omgår basenjien på vil nok ha endel å si. De er noen klovner, fjoller og fjaser, men kan være svært seriøse om de virkelig mener noe. De er enkle og morsomme å trene, men vanskelige å få til å gjøre det man har trent på om det ikke passer dem. Mange har høy jaktlyst, svært flokkavhengige, går alltid i veien, ligger alltid inntil, oppå eller inni, kan bli svært kreative, og kan lage helvetes mye lyd om de er misfornøyde. For meg fremstår basenjien litt som en "være eller ikke være"rase, man må like den ellers blir det full krasj, man må like at selv om den dekket på kommando i går for en frolic så er det ikke sikkert den gjør det i dag for et biffstykke.

Litt enig med sandy i at de negative sidene til basenjien kanskje blir litt hysjet ned, spesielt av endel oppdrettere. Og når negativ atferd kommer frem så bortforklares det med "jammen det er jo basenji" og det faktisk er seriøst ment. Jeg og kan le av min og si "jaaaaja, han er jo en basenji" når han brått står midt på spisebordet og gumler brokkolien 1åringen la fra seg" - men det er ikke en legitim unskyldning for å godta drittal oppførsel.

Ønsker foreldrene dine seg en ny boxer i mindre format så finnes det garantert mer passende raser. Ønsker de seg en sær og rar afrikahund, som bor under huden på dem, er med over alt, men gjerne klipper bånd på et brøkdelssekund så de aldri kan snu ryggen til, som kan klatre over og under gjerder på like kort tid, som kan dra på jakt på egenhånd og hente med seg elg hjem sånn at mor og far kan skyte så den får middag i dag og, som elsker å fjase og tulle, men som aldri legger skjul på hva den faktisk mener, som jobber for knapper og glansbilder om den tilfeldigvis den dagen syns knapper og glansbilder er det mest fantastiske på denne jord, for å nekte å jobbe for biff neste dag. Som ønsker seg en korthåret hund som KAN være ekstremt værsyk og nekte å gå ut i dårlig vær (min har ikke hefta seg med slike bagateller som regn før i det siste og han er straks 5 år) Så anbefaler jeg å snakke med oppdrettere, snakk med flere - besøk oppdrettere (helst som ikke har valper, for basenjivalper er usansynlig søte og gode).

Ønsker de seg en hund som kommer med ferdig hverdagslydighet innabords (eller som potensiale? :lol: ) som kan gå løs over alt (eller i det heletatt? ), liker andre hunder, fungerer flott helt alene hjemme, som er oppriktig interessert i å please dem og gjøre det dem vil, som er trygg rundt smådyr, som er lett å motivere i alle situasjoner ol. så syns jeg ikke basenjien er noe godt valg.

Jeg digger rasen, virkelig. Den er i mine øyne helt fantastisk festlig og artig. Men basenji står langt nede på lista når det kommer til fremtidige hunderaser. Tenker at når jeg har blitt pensjonist, er ferdig med unger og mange jern i ilden sååå skal jeg ha basenjier igjen. Og da minst to. Da skal de få være sære og uoppdragne (min er faktisk ganske velloppdragen, selv om det kanskje ikke høres sånn ut :lol: ) jodle og fjase og bare være rare maskotter uten at det stilles andre krav til dem enn at jeg får klippe klør når det passer meg, de godtar veterinær og ligger på fanget mitt når jeg ønsker (og ikke ønsker) det. :aww:

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for flotte og utdypende svar! Høres ut som en flott rase, det må jeg si! Om den passer for mine foreldre, det vet jeg ikke, men jeg skal videreformidle alt jeg har lest her.

Uansett, så kjenner jeg at jeg får lyst på en basenji en gang i fremtiden. Jeg har alltid "hatt lyst på" rasen pga utseende, for den er jo vakker, men har aldri vurdert den siden man hører at de er så spesielle. Men jeg synes egentlig de høres ganske herlige ut i all sin særhet. Jeg liker hunder som har veldig utpreget personlighet. :wub:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst, for et fantastisk fint, kjærlig og ærlig innlegg om basenji! :flowers:

Dernest:

Fjerne og uinteresserte? Aldri. Ikke min hvertfall. Der salukiene går og legger seg og gir f i hva jeg driver med, så er basenjien den som er i beina på meg, stikker nesa si oppi alt, alltid står i veien for støvsuger og mopp, bor under huden på meg og er oppriktig interessert i alt JEG driver med. Ikke dermed sagt at han er så interessert i hva jeg ønsker han skal drive med. :lol: Og ikke minst, der salukiene (og tidligere schnauzer, cavalier, griffon og riesen) skjønner at mor blir gretten når de står i veien for moppen, stikker huet oppi do, står foran skapet jeg skal inn i osv. og derfor går og legger seg, så er basenjien evig opptimist og "skal bare" og "lærer aldri".

Imouto og basenjier, ass, klin like. :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Viss du vil lese en veldig ærlig og direkte "artikkel" så burde du lese canis sin. Føler artikkelen får veldig godt frem hvorfor rasen er en spesiell rase, og hva det vil si og ha en urhund. :)

Link: http://www.canis.no/oppdretter/rasepres.php?raseid=130

Den linken du rereferer til der er over ti år gammel og skrevet av en dame som bare har eid en basenji - som i tillegg var svært spesiell. Den er velskrevet og har mange fine poenger, men går tidvis på det ekstrem heller enn det normale, og mye der kan alldeles ikke karakteriseres som rasetypisk.

Basenjiklubben har lenge prøvd å få Canis til å ta inn en mer rasetypisk artikkel, men uten hell.

Gå gjerne inn på www.kingwanas.com - under basenji. Der har jeg skrevet flere artikler om rasen.

Basenjien går fint med de fleste andre hunder / raser- i alle fall de som de har vokst opp med.

Jeg skjønner også godt de som sier at de ikke kom så godt innpå basenjier de passet. Basenjier knytter seg veldig til sine nærmeste, men bryr seg litt deng i fremmede.

For meg er det min drømmerase. En rase med glimt i øyet, skøyestreker på lager, egne meninger, et levende blikk, stort hjerte og en utpreget talende personlighet jeg aldri har sett makan til.

Det finnes lite vokt i dem, og de egner seg godt i leiligheter.

De er dog ingen født lydgighetshund, og skal de gå løs krever det som regel mye og tidlig trening (og uansett hvor mye trening man legger ned bryr de seg ikke så mye om det om de finner noe som er mer interessant enn å adlyde deg).

529116_10151308611577693_1422871801_n.jp993588_10151403473017693_130302717_n.jpg1460070_10151709852902693_1885286569_n.j10153625_518089401634172_194069917154275

Bildene viser Jippi & hennes Magnus- som deler et helt spesielt bånd jeg aldri har sett makan til. Jippi elsker ALT av barn, og blir fra seg av glede om hun ser små-unger.

Ser hun en barnevogn må jeg holde hardt for at hun ikke skal hoppe opp i vogna og overøse ungen med kyss (og ja, jeg lærte å holde hardt av erfaring)

Foreldrene dine / du er hjertlig velkommen på besøk om dere vil hilse på flere av rasen :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Men sist så ville ikke vetrinæren ta biopsi fordi de da kan stikke akkurat på det området som det ikke er ondartet. Og motsatt. Måtte operere den bort også vet man om den er godarta eller ondartet.
    • Hei og hopp. jeg skal bytte for til min 10 mnd gamle finske lapphund. Hun er ekstremt sensitiv i magen, får lett diare. Ønsker et skånsomt og selvfølgelig næringstett for. Har per nå Purizon, og har vært fornøyd med det. Men tenker å prøve noe annet og se om magen blir mer stabil da. Vurderer enten Markus Muhle eller Købers. Har noen noen erfaringer med disse formerkene til sensitive hunder? setter pris på alle svar!:)
    • Nå tviler jeg på at det er spesielt farlig, hvis det var vanlige, små muffinspapir. Bare følg med på allmentilstanden. MEN, når det gjelder slike medisinske spørsmål om ting som kan være farlige så bør du alltid kontakte veterinær heller enn et tilfeldig nettforum, facebook, eller tilfeldige folk. Ta en telefon og spør, det kan redde livet til hunden din.
    • Hunden min klarte å spise tre muffinspapir i går når jeg var på toalettet.. papiret var soggy og mykt, men jeg blir jo bekymret. Hun har ikke kastet opp og bæsjet to fine bæsjer i dag . Formen hennes er også helt normal. Men hun hikket både i går og i dag, og jeg har aldri lagt merke til at hun har hikket før. Noen her som har erfaring med hund som har spist muffins/bakepapir😅 er det noe som pleier å komme ut av seg selv? Eller løses lett opp i magen? kan legge til at hun er bare 3.7 kg så ikke den største hunden.
    • Mitt inntrykk med working cocker er at de er slitsomme arbeidsjern med lite ro i kroppen. De vibrerer av energi. Kjøp deg en vanlig cocker og klipp den ned/ikke barber. Men vil ikke du ha en pelshund er det ganske safe å ikke kjøpe pelshund..  Vil ikke du ha jakthund... ikke kjøp en jakthund.  Ganske enkel matte    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...