Gå til innhold
Hundesonen.no

Valper som avlives


tmp
 Share

Recommended Posts

Jeg lurer litt på dette; de oppdretterne som avliver valper, går de til veterinærer som gjør det eller tar de hånd om det på egenhånd?

Og hvis det er en veterinær som gjør det, hvordan i herrens navn kan man godskrive å ta livet av helt friske valper (som for eksempel en rhodesian ridgeback uten ridge?). Det kan jo umulig være forenelig med god veterinæretikk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Popular Days

Top Posters In This Topic

Popular Posts

SKJEDDE. Ikke skjer. Det var så vidt vi vet relativt normalt å gjøre dette i rasens hjemland og naboland før, mens i dag ser en såpass mange feiltegnede valper rundt omkring at jeg har vanskelig f

Mulig jeg misforstår deg nå, men jeg sier jo nettopp det - tegninger påvirker ikke levealder eller konstruksjon, og jeg synes det er positivt - for å bruke opp dagens underdrivelse - at en ser på helh

Ifølge bokmålsordboken: en dobermann - dobermannen - dobermanner - dobermannene

Gjør de fremdeles det?

For meg spiller ikke det noen rolle om de har kommet på bedre tanker nå.

På akita og shiba avlives ikke valper med feil tegninger eller lang pels, ei heller de kremfarga.

Da jeg var liten dreiv filletanta mi med boxeroppdrett. Jeg var bare en liten jentunge den gangen veterinæren kom for å ta livet av de hvite valpene hun hadde fått, og jeg husker fortsatt den sjokkarta følelsen da jeg innså hva som var i ferd med å skje. Og ikke minst gleden da jeg mange år seinere så en mann komme gående med et par hvite boxere.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De eneste friske valpene jeg har sett bli avlivet hos veterinær var et uønsket blandingskull. Ellers så har det bare vært katter, men de fleste kattene forsøker veterinærene å omplassere. I avisartikkelen jeg linket til så stod det dog at valpene hadde blitt avlivet hos veterinær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis er det ikke vanlig praksis å avlive valper med "feil" hos schäfer. De fleste oppdrettere jeg kjenner gjør så godt de kan for at alle skal overleve, men dersom det fødes en valp med misdannelser ol som ikke er forenelig med liv (eller et godt liv), så får valpen selvfølgelig slippe.

Isj, nå kom jeg på han derre vattnissen som avla på dverg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en virkelig skremmende praksis, og det er akkurat på RR, bokser og Dalmatiner jeg har hørt om før :no:

I følge en annen tråd, kan det se ut som at det skjer bland Berner Senne også?

SKJEDDE. Ikke skjer.

Det var så vidt vi vet relativt normalt å gjøre dette i rasens hjemland og naboland før, mens i dag ser en såpass mange feiltegnede valper rundt omkring at jeg har vanskelig for å tro at det er en opprettholdt praksis.

For noen år siden ble det født en bernervalp i Norge, som var drastisk overtegnet, jeg har aldri sett maken, jeg vil anslå cirka 30 prosent av kroppen til hvitt. Oppdretter fikk henvendelser fra hele verden og budrunder for å få kjøpe denne "unike og spesielle berneren", men solgte den til halv valpepris til en familie i Norge.

Jeg leste en bok fra cirka 1950, hvor det ble anbefalt å avlive valper i store kull, så mor skulle ha nok melk og energi til avkommene, og at det ikke ble for mange. Det ble der anbefalt å avlive fra den syvende valpen og opp, slik at ingen tispe fikk mer enn seks valper. Da valgte en selvfølgelig de feiltegnede først, om det ikke var noen som skilte seg ut som svakelige.

Men en skal ikke lenger tilbake enn 1992, da hadde vi et kull med sveitsisk far - importert frossensæd. Vi fikk fire valper, og tre var feiltegnede - ikke grovt, men nok til at en streng dommer ville trukket ned til gult på den tiden.

Hannhundens eier fikk bilde av valpene, og mente at tispa hadde tjuvparret seg med en hannhund av annen rase, for hans hannhund lagde ikke slike feiltegnede valper. Nei vel.

De siste 15 årene har det derimot skjedd en mykning i fokuset på tegninger. Rasens hjemland var lenge så fokusert på detaljer og enkeltdeler av hunden, at de innrømmet selv at de hadde mistet typen helt, og konstruksjonen led til fordel for tenner og farger. Så det har blitt endret fokus, en tolererer mer avvik på tegninger, og de bedømmes som en del av helheten og ikke som det eneste saliggjørende for å kunne se ut som en berner. Både moderklubben og dommere har blitt flinkere til å tenke helhet, type og konstruksjon framfor detaljer og enkeltelement.

Min eldste tispes mor ble internasjonal utstillingschampion. Hadde hun vært født 20 år tidligere, ville hun aldri fått mer enn gult, på grunn av tegningene. Ja, hun fikk også en gul i sin levetid på grunn av tegningene, men hun var først og fremst en velkonstruert, velgående, substansfull, typete tispe med utmerket mentalitet. Det hjelper ikke å være korrekt tegnet, om du ikke har type og sunnhet - og det var det jeg fleipet med i kulltråden min, at en berner dør ikke av fargene sine så lenge oppdretter ikke slår den ihjel etter fødsel.

Det er noe jeg kan si som en spøk nå, fordi jeg ikke har noen tro på at det lenger er en vanlig praksis. Det hører til i gamle dager, og snakker du med bernereiere som har kommet til i miljøet i løpet av de siste 10-20 årene så vil de aldri ha hørt om eller visst at det var en praksis.

Med Facebook ser en jo mye mer av hva som finnes, og jeg ser feiltegnede bernere daglig på bilder fra valpekassene.

Det ironiske er jo dog at det rasebeskrivelsen sier om tegninger har endret seg gjennom historien, men genetikken er jo der lell. For eksempel var en stor nakkeflekk før sett på som et adelsmerke på hunden, det var et bonus og "the icing on the cake". De kalte det for The Swiss Kiss. Mens senere har nakkeflekk blitt uønsket, så har det vært akseptert innenfor en viss størrelse, også videre. Bokstaver og ord som endres, endrer ikke hundens farger og arveanlegg.

Eldstetispa mi har fargefeil, yngstetispa mi har tegningsfeil - begge har cert. Men for 20-30 år siden ville den eldste ha vært avlivet, og den yngste ville stadig ha mistet en plass eller to til fordel for bedre tegnede hunder.

Så skal jeg vel legge til at den yngste faktisk HAR mistet plasseringer fordi hun ikke har de tegningene dommeren ønsker, men da har de trukket for tegninger hun har som er tillatte. Hun hadde for eksempel hatt en juniorvinner-tittel, men ble nummer fire, og dommer sa rett ut at det var på grunn av fargene. Det er ganske ironisk, egentlig, at vi har blitt så opptatt av å ikke se oss blind på for lyse hunder, at dommerne i stedet har en tendens til å trekke ned hos de hundene som er mørkt tegnet. Det har blitt så vanlig å se rikelig tegnede hunder, at de som er mørkt tegnet - men fremdeles innenfor - straffes for dette. Jeg ser det skjer gang på gang. Jeg også har preferanser på hva jeg foretrekker av tegninger, og det går en grense både for det for lyse og det for mørke for at de ikke skal miste raseuttrykket. Men er en hund innenfor det tillatte, skal en ikke miste plassering eller premiegrad for det. Så jevngode er sjelden to hunder, at det er antall millimeter på blisset som blir tungen på vektskålen.

For å være konkret: Det er i henhold til rasebeskrivelse ønskelig med fire hvite poter på berner, og min yngste har tre hvite og en tan. Manglende hvite poter er ikke nevnt som en feil, da det kun er ønskelig. Likevel har minst tre ulike dommere bemerket at hun har en feilfarget pote, og trukket premiegrad/satt henne sist i klassen.

Mens samme dommere har gitt CK til hunder med hvitt langt opp på beinet, selv om det står i rasebeskrivelse at det ikke skal gå hvitt over mellomhånden. Så vi er så forbaska aksepterende til for mye hvitt om helheten ellers er utmerket, og glemmer at det er greit å være mørk også :D

Fun fact: Foenix sin tegningsfeil er at det i rasestandarden står at de skal ha et symmetrisk snutebånd som ikke går bak munnvikene. Jeg kan akseptere at dommer påpeker dette, hvilket INGEN har. Å trekke for en tan pote som det er tillatt å ha, har jeg verre for å svelge :whistle:

Dette er ikke symmetrisk:

rena02.jpg

Den tegningen har heller aldri vært avlivningsgrunnlag, de fikk nok leve, men ble ikke ansett som utstilllingsmateriale. Men det hvite bak den ene munnvika på min eldste ville vært hennes bane før.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å være helt ærlig så synes jeg dette er vilt å lese om, @SFX. Jeg forstår at du er over gjennomsnittet interessert i rasen din, men dette er nå en gang trekk som har absolutt nada å si for funksjon, helse og hundens opprinnelige virke, hvem i svarte natten er det som bryr seg om hvor langt det brune eller hvite går ned så lenge hundene er friske og velbalanserte? Når man legger slike føringer for avlen så fører det også til voldsomme selekteringer fra oppdrettere, og selektering gagner ikke hundene. Jo mer heterozygoti (uforutsigbarhet) og forskjellige variabler vi har jo sunnere hunder får vi. Det ville ikke forbauset meg om denne selekteringen indirekte har redusert det helsemessige utgangspunktet til berneren. Og samme hvor stort/lite/rundt den aktuelle fargen er, vi ser hvilken rase det er liksom...

Skal man komme noe vei i hundeavl så man litt av denne tankegangen til livs.

Edit; Men det er vel ikke så enkelt å endre på føringer fra områdene rundt Sveits/Tyskland og andre områder hvor man er ekstremt opptatt av å tolke alt bokstavelig og ha direkte føringer på det meste. Men man har jo alltid valget mellom å tolke slike ting bokstavelig og leve/avle deretter eller å bruke sunn og enkel fornuft.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å være helt ærlig så synes jeg dette er vilt å lese om, @SFX. Jeg forstår at du er over gjennomsnittet interessert i rasen din, men dette er nå en gang trekk som har absolutt nada å si for funksjon, helse og hundens opprinnelige virke, hvem i svarte natten er det som bryr seg om hvor langt det brune eller hvite går ned så lenge hundene er friske og velbalanserte? Når man legger slike føringer for avlen så fører det også til voldsomme selekteringer fra oppdrettere, og selektering gagner ikke hundene. Jo mer heterozygoti (uforutsigbarhet) og forskjellige variabler vi har jo sunnere hunder får vi. Det ville ikke forbauset meg om denne selekteringen indirekte har redusert det helsemessige utgangspunktet til berneren. Og samme hvor stort/lite/rundt den aktuelle fargen er, vi ser hvilken rase det er liksom...

Skal man komme noe vei i hundeavl så man litt av denne tankegangen til livs.

Edit; Men det er vel ikke så enkelt å endre på føringer fra områdene rundt Sveits/Tyskland og andre områder hvor man er ekstremt opptatt av å tolke alt bokstavelig og ha direkte føringer på det meste. Men man har jo alltid valget mellom å tolke slike ting bokstavelig og leve/avle deretter eller å bruke sunn og enkel fornuft.

Mulig jeg misforstår deg nå, men jeg sier jo nettopp det - tegninger påvirker ikke levealder eller konstruksjon, og jeg synes det er positivt - for å bruke opp dagens underdrivelse - at en ser på helheten framfor å henge seg opp i detaljer.

Ja, jeg ønsker at en berner skal se ut som en berner - og tegningene er en del av helheten, på samme måte som substans, haleføring, øyefarge, vinkler og proporsjoner. Jeg ønsker meg ikke bare en pen hund, jeg ønsker meg en pen berner, og da er tegningene en del av pakka. Jeg ønsker meg ikke bare en generisk velvinklet hund med funksjonell pels og tette øyelokksrender. Jeg ønsker meg også det rasespesifikke.

Jeg forventer ikke at du kan min rases historie like godt som jeg kan, men tegningene har faktisk en historisk begrunnet og betinget funksjon ;)

Jeg skjønner heller ikke hvorfor du føler for å predike til kirkekoret, deg om det - eller sier jeg noe som helst om at vi må tenke mer på farger og mindre på helhet? Sier jeg derimot ikke at vi har gjort en god dreining i tankemåten? Sier jeg ikke at fargepåvirket culling ikke ser ut til å forekomme lenger? Sier jeg ikke at fokuset i utstillingsringen er endret, slik at hunder som ville fått null eller gult for tyve år siden på grunn av fargene, i dag når helt til topps om helheten som sådan er bra nok?

Og mulig jeg var uklar, men jeg snakket ikke om et nasjonalt perspektiv - det er åpenbart umulig for ett land alene å endre en tenkemåte om en rase, det hadde ikke hjulpet om norske oppdrettere og dommere valgte å gi tegninger lavere prioritet, hvis resten av verden fremdeles etterstrebet perfeksjon på dette feltet. Det sier seg selv - trodde jeg - at dette har vært en internasjonal endring, med moderklubben med i teten fordi de selv innså hvor mye de mistet på bekostning av fargefokuset.

Det har faktisk ikke vært så veldig vanskelig i det hele tatt å endre fokuset, og det foregår mye internasjonalt arbeid for å forbedre og foredle rasen. Primært i forhold til helse og levealder, men også med tanke på eksteriøret. Det er utstrakt samarbeid på tvers av landegrensene, vi spleiser på forskningsprosjekt for å lære mer om noen av sykdomsutfordringene på rasen, det er laget to åpne databaser hvor det oppfordres til å legge inn mest mulig informasjon også om dyr som ikke er brukt i avl (for alle er noens sønn eller datter).

Jeg beklager hvis jeg framla saken som at lille Norge står imot resten av verden i dette - tegninger er egentlig noe bernerfolk flest har lagt bak seg for lengst til fordel for helse. Derfor kan jeg spøke med å dø av sine farger, jeg tenkte ikke på at det ville bli lest i veldig mange andre kontekster enn den bernerhistoriske.

Ja, det finnes de av både eiere og dommere som henger seg opp i tegninger, fordi det er så lett å vurdere og bedømme, og å henge seg opp i. Det er så innmari synlig og enkelt, særlig når de ikke har forstått hva en framskutt skulder er, ikke er fortrolig med den korrekte hodeformen for rasen, misforstår kort kryss og høy haleføring med lykkelig hund, også videre. Dårlig kunnskap kan føre til overfladiske meninger og påstander.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@SFX

Jeg leser hva du skriver og jeg noterte meg også utviklingen som har vært. Likefullt så vil jeg hevde at dette er en slags form for (unnskyld meg) idioti som har fått fotfeste, og det gjelder ikke bare din rase, men hos alle de raser hvor tegninger er endel av seleksjonsgrunnlaget.

Så lenge pigmenteringen er på plass (dvs at hørsel og syn ikke blir utfordret) så ser jeg ikke et problem ved å ha 40 forskjellige tegninger. Det er veldig fint med registreringer og helseundersøkelser, men det nytter jo ikke hva enn dere gjør når selekteringen er så voldsom (og dette gjelder ikke bare din rase) - resultatet blir at genmaterialet er skrekkelig lavt og variasjonen er nærmest ikke tilstedeværende. Det er DET som ødelegger hundene våre, ikke det faktum at vi ikke gentester for 60 forskjellige sykdommer. Seleksjon for tegninger er jo bare et valg, man har 100 andre, men hadde man nå en gang brydd seg om konstruksjon (som bør være alt på så store hunder) og mentalitet (grunnen til at vi faktisk vil ha hunder) så hadde man ikke sett de utslagene vi ser i dag.

Jeg ser oppdrettere som selekterer valper etter tegninger og hodeform og etter mitt syn er slik avl første steg på veien til uansvarlig og uvitende avl. Hvis ikke den best konstruerte og velskrudde valpen (mentalt sett) har de beste tegningene så er det fortsatt den beste valpen - selv om den hadde hatt hvite flekker opp til halve forlabbene og et ansikt som var dekket av 40 % hvitt. Jeg ser fortsatt at det er en berner.

Skal vi ha friske(re) hunder så må vi legge opp til mer VARIASJON, enhver oppdretters skrekk. Mer heterozygoti og mer uforutsigbarhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sinnsykt...

Avlen på rhodesian ridgeback synes jeg er under all kritikk, og jeg FATTER ikke at ingen reagerer på dette? Det er jo de hundene som IKKE har ridge som er de beste mtp helse, og når de parrer ridge mot ridge så vil de med sikkerhet får valper som de tar livet av (edit; med forbehold om at foreldredyr er heterozygote for trekket).

Det er til å grine av, for en dumskap.

Hva er det med avlen som er under all kritikk? Det har ikke vært VANLIG å avlive ridgeløse, praksis er å selge de til folk som ikke er utstillingsinteresserte. Da jeg kjøpte hund var jeg i utgangspunktet ute etter en slik, men fikk ikke fordi alle var lovet bort (ut av flere kull som kom i den perioden). Dette var bare et halvår før Kifani, og jeg er ikke sikker på om du fikk med deg bråket rundt det siden du mener at ingen har reagert på dette? Det var ihvertfall et himla styr både i hundeklubber, miljøer, nettsider osv. I dag går enda flere rr-oppdrettere ut og oppfordrer folk til å spørre etter en ridgeløs valp dersom de ikke har ambisjoner innen utstilling.

Ridgen har forøvrig ingenting med helsen å gjøre, hvis du tenker på den sammenvoksingen i ryggen som forekommer så finnes det også hos blant annet rottweiler og amerikansk bulldog (og boxer, om jeg ikke husker feil?) og enkelte andre raser.

Ellers har det vel vært vanlig å avlive gule flat, hvite golden (før de ble populære...) og ellers er det vel i stor grad fargefeil som ofte har vært årsak hos flere raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det med avlen som er under all kritikk? Det har ikke vært VANLIG å avlive ridgeløse, praksis er å selge de til folk som ikke er utstillingsinteresserte. Da jeg kjøpte hund var jeg i utgangspunktet ute etter en slik, men fikk ikke fordi alle var lovet bort (ut av flere kull som kom i den perioden). Dette var bare et halvår før Kifani, og jeg er ikke sikker på om du fikk med deg bråket rundt det siden du mener at ingen har reagert på dette? Det var ihvertfall et himla styr både i hundeklubber, miljøer, nettsider osv. I dag går enda flere rr-oppdrettere ut og oppfordrer folk til å spørre etter en ridgeløs valp dersom de ikke har ambisjoner innen utstilling.

Ridgen har forøvrig ingenting med helsen å gjøre, hvis du tenker på den sammenvoksingen i ryggen som forekommer så finnes det også hos blant annet rottweiler og amerikansk bulldog (og boxer, om jeg ikke husker feil?) og enkelte andre raser.

Ellers har det vel vært vanlig å avlive gule flat, hvite golden (før de ble populære...) og ellers er det vel i stor grad fargefeil som ofte har vært årsak hos flere raser.

Jeg må rette litt på meg selv; all avl på rr er kritikkverdig når man ikke godkjenner en så naturlig variant som det ridgeløse hunder er. Da må det i såfall rettes et press mot det landet som eier standarden. Hva angår norsk avl direkte så kan jeg bare si at jeg ikke er direkte imponert over gemyttet på hundene, men det er kanskje mye smak og behag? Jeg har møtt litt for mange nervøse rr til å si noe annet, dessverre.

Det disse hundene kan slite med kalles dermoid sinus. Det forekommer hos boxer ja, men det er kun arvelig hos rr og hos thai ridgeback - de eneste to rasene som har denne ridgen. Bakgrunnen for lidelsen er ikke kartlagt, men gitt at det forekommer så ofte hos disse to sammenlignet med andre raser så mistenker man at det har en sammenheng, enten med den anatomiske strukturen eller at genene for ridge er koplet med gener som kan kobles til sykdommen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner til dermoid sinus - oppdretteren jeg hadde som førstevalg har jobbet en del med det og levert flere valper til forskning. Det er litt forskjellig forskning, men som sagt er det klart at det forekommer hos ridgeløse raser og individer også. Arvegangen er heller ikke helt klarlagt, selv om man unngår å avle på kull der det har forekommet, såvidt jeg vet (var status for fire år siden, vel å merke, jeg er ikke veldig engasjert i rasearbeidet). Minner meg på at det kanskje er på tide å sjekke opp nå, raseklubben hadde en ganske stor helseundersøkelse for en tid siden.

Nå er vi godt på vei ot her, men jeg synes forøvrig ikke jeg ser noe mer dårlig gemytt på rasen enn hos andre raser. Tvert imot er det mye sosialt opplegg i Oslo og på østlandet ihvertfall, hvor grupper av ulike sammensetninger stort sett går fint sammen. Jeg kjenner til noen som sliter/har slitt med aggresjonsproblemer også, men ikke noen større andel enn de fleste andre raser jeg har møtt mange av. Rasen SKAL jo være trygg og selvsikker, og så er det igjen en vakthund, som noen misforstår som "skeptisk mot fremmede"... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

?

Hvilken tråd?

Det er en virkelig skremmende praksis, og det er akkurat på RR, bokser og Dalmatiner jeg har hørt om før :no:

I følge en annen tråd, kan det se ut som at det skjer bland Berner Senne også?

Jeg regner med det er sfxs kulltråd det referes til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke hvorfor en ikke kan spørre sfx direkte i tråden hun nevnte det i stedet for å gå inn i en annen tråd, uten å en gang tagge vedkommende, med rykter som fort får egne bein å gå på :|

Jeg håper ikke innlegget mitt bli mistolket som et negativt innlegg på noen som helst måte rettet mot sfx. Det var overhode ikke ment så.

Jeg begynte å tenke på fenomenet generelt når jeg leste tråden det refereres til ja. Syntes ikke det hørte hjemme i hennes fine valpetråd, derfor lagde jeg en egen tråd med spørsmål om dette generelt.

Ber om unnskyldning om det ble oppfattet feil.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper ikke innlegget mitt bli mistolket som et negativt innlegg på noen som helst måte rettet mot sfx. Det var overhode ikke ment så.

Jeg begynte å tenke på fenomenet generelt når jeg leste tråden det refereres til ja. Syntes ikke det hørte hjemme i hennes fine valpetråd, derfor lagde jeg en egen tråd med spørsmål om dette generelt.

Ber om unnskyldning om det ble oppfattet feil.

Jeg oppfattet det ikke som feil hvertfall.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...