"Stor" liten førstegangshund til barnefamilie

[Tabris]

Hvis du er åpen for spitz-raser så kan du kanskje se på japansk spisshund? Ganske så frisk rase, hendig størrelse, god pels, selskapshund med temmelig lite jaktinstinkt og kort radius, er med på det meste men krever ikke store mengder mosjon. Lettlærte når det gjelder triks, men er som spisshunder flest individualister. (Men det vil en terrier også være). Dog tror jeg ikke de er av typen som "ungen kan gjøre HVA de vil med". Det burde ingen hunder utsettes for uansett, da.

De røyter, men fordelen er at de røyter i "store dotter" som er lett å plukke opp og støvsuge.

Kan fortelle deg mer hvis du er interessert.

[xxx12345]

Vingler veldig. Er vanskelig å bestemme seg. Akkurat nå heller jeg mot dvergschnauzer eller cairn.

Ser det er to i distriktet som har/venter dvergschnauzer-valper. Reiduns kennel, og niwigga. Noen av dere som har erfaringer med disse?

Synes egentlig de hvite dvergschnauzerne er finest, men da må de være hvite. uten brune striper rundt munnen/øynene. Er det vanskelig å unngå med hvit pels?

Niwigga har jeg et bra inntrykk av, Reiduns er ukjent for meg og jeg er godt kjent i miljøet men har ikke mest fokus på de hvite naturlig nok. Ring Aashild (Niwigga) og ta en prat, hun er kjempehyggelig. Da får du svar på det du lurer på

[Guest Bølla]

Vingler veldig. Er vanskelig å bestemme seg. Akkurat nå heller jeg mot dvergschnauzer eller cairn.

Ser det er to i distriktet som har/venter dvergschnauzer-valper. Reiduns kennel, og niwigga. Noen av dere som har erfaringer med disse?

Synes egentlig de hvite dvergschnauzerne er finest, men da må de være hvite. uten brune striper rundt munnen/øynene. Er det vanskelig å unngå med hvit pels?

Når jeg leste åpningsinnlegget ditt så tenkte jeg mellompuddel med en gang. Det er veldig mange som har forutinntatte holdninger mot pudler pga endel av galskapen med klipp osv i utstillingsringen, men folk flest klipper bare ned hunden noen ganger i året. Fløyelspels, de bjeffer lite og det er veldig herlige og elskverdige vesener som er med på alt av aktiviteter.

Hva angår terriere og schnauzere; dette er hunder som må nappes. I tillegg er det svært vokale hunder (mye lyd) sammenlignet med andre raser, og da må du vurdere om det er noe dere vil ha, og hvordan evt familie stiller seg til det. Denne gruppen hunder kan også kreve mer dressur da gemytt og adferd kan være endel mer utfordrende enn hos en puddel.

Vil også anbefale spansk eller portugisisk vannhund; personlig er jeg vilt forelsket i spanske vannhunder, det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av dem.

Vil anbefale at dere oppsøker hundeparker mm for å observere hunder. Alle som eier en av disse rasene vil automatisk snakke dem opp i sky, og ingen oppdrettere snakker ned sin egen rase. Så vær så kritisk du kan i valget, disse dyrene kan bli 14 år og det er kjedelig å velge noe som ikke passer dere.

[Poter]

Hvis terriergemytt frister, vil jeg virkelig anbefale welsh terrier! Jeg kjenner bare en da, men har skjønt at de er ganske like som ham. Trivelige, stødige hunder som tåler en trøkk (uten at det betyr at unger kan få gjøre hva som helst med en hund). Ellers har jeg inntrykk av at de er glade og sportye og med på alt. Så har de stort jaktinstinkt.

[Enirtak]

Spitz frykter jeg at kanskje ikke er helt kompatible med sønnen vår. Han er jo absolutt så stor at han ikke kommer til å rive hunden i pelsen, sutte på ørene dens, eller dra den i halen. Men han er aktiv, impulsiv, og til tider bråkete. Etter hva jeg leser, kan han kanskje bli litt mye for en Spitz...

Da jeg var barn, hadde vi masse katter. Og jeg husker hvordan vi behandlet dem (når de voksne ikke så,for vi hadde jo ikke lov). F.eks måtte de finne seg i å "gå trillebår" (bli holdt etter bakbeina mens de gikk med forbeina), "danse" (bli holdt etter forpotene, og gå på babeina), få sokker på (fordi det var gøy å se de gå da), få på dukkeklær m.m. Alt dette likte naturligvis ikke kattene, men de fant seg idet, og ingen av dem ble skeptiske til oss for det.

Akkurat som at vi ikke hadde lov å behandle kattene våre slik, kommer naturligvis ikke sønnen min til å få lov å behandle hunden vår slik. Men det er jo en fare for at han gjør det. Og da bør det være en hund, som selv om den ikke liker det, elsker ham like høyt etterpå. Og det er et viktigere kriterie for meg, enn hvor glad den er i fremmede. (Men jeg må si at jeg tror vår hund, kommer til å bli utsatt for betraktelig mindre slik enn kattene våre ble. Bl.a fordi jeg er hjemme etter at han kommer hjem fra skolen. Vi kom hjem fra skolen og skulle passe oss selv til foreldrene våre kom hjem i 5-tiden...)

Som "Bølla" nevner over: hunder lever lenge. Jeg vil bare være mest mulig sikker på å ikke bomme rasen. Det er hverken trivelig for oss eller hunden. Og ganske mange bommer åpenbart, når man leser omplasserings-annonsene på finn. Varianter av "Tåler ikke å være alene hjemme", "liker ikke små barn", "trenger dressur" (skult som "vi har ikke tid") osv går ofte igjen (i tilegg til "allergi", men jeg mistenker at noen av de kanskje også har problemer med hunden, men lyver på seg en allergi for å bli kvitt den). Jaja, det blir en annen diskusjon.

Men som sagt, tror kanskje at Spitz ikke passer hos oss. Hadde sønnen vår vært roligere, eller noen år eldre, så hadde de nok vært mer aktuelle.

[xxx12345]

Hvis det passer for dere sånn geografisk så har NSBK gruppe Sør-Rogaland treff på Gimra på søndager. Der får der emøte mange og kan stille masse spørsmål, så kan dere gjøre dere opp deres egen mening om DS passer http://nsbk.org/klubb/sor-rogaland/

[Helianthus]

Langhåret collie

[Tabris]

@Enirtak - synes du tenker fornuftig.

[Guest Bølla]

Sett opp en liste, det enkleste er å bruke elimineringsmetoden

- Størrelse

- Pelsstell; napping, røyting, klipping

- Bjeffing

- Førerorientering

- Muligheter til hundesport

- Aktivitetsnivå

- Helse

Hva angår hunder og barn så er dette like mye en treningssak som noe som kommer naturlig. Mine erfaringer er at de største hundene på godt over 50 kg er de flinkeste med barn, så der har størrelse lite å si.

[Poter]

De som eier welsh terriern jeg la bilder ut av over her, har to gutter. Da hunden kom i hus, var yngstemann på alder med din, tror jeg. Den hunden har blitt vant til håndtering og litt hardhent kos, så han finner seg i mye og ikke bare fordi han må eller holder ut, men også fordi han liker det. Han er skikkelig solid i hodet og i kroppen, så han tåler en trøkk. Mor i huset har vært klar på at hunden er nødt til å tåle å være rundt barn, uten at det betyr at de får herje med ham og gjøre hva de vil, både hund og barn må jo læres å omgåes hverandre, men det er viltre gutter og mye liv, så det har ikke nyttet at han var en skjør potteplante

[Mackenzie]

Tror en Spitz kunne passet dere fint jeg, de er ikke SÅ skjøre altså. Men siden dere har et lite barn hadde jeg nok kanskje sett på Mittel foran Klein, rett og slett fordi den er litt større og av åpenbare grunner tåler en litt større trøkk. Dette er en rase som var høyt på vuderingslisten min både første gang jeg kjøpte meg hund, og nå andre gangen. De er små men ikke for små, etter min mening. Men de er typisk spisshund på godt og vondt.

Ellers kan jeg vel fortelle litt om sheltien, som dere også vurderer. Det er nok også lurere å se på denne enn langhåret collie etter hva dere skisserer angående størrelsespreferanse

Min første hund var en sheltie, og i henne hadde jeg en fantastisk tur-kompis og sengevarmer, makan til koseklump tror jeg at jeg aldri vil finne igjen. Verdens mykeste pels, som forøvrig ikke trengte mye pelsstell. Dette er dog veldig individuelt, det er mye forskjellig kvalitet på pelsen så noen trenger jo litt mer stell enn andre for at den skal holde seg fin. Men du sier jo at det ikke skal bli noe problem, så da er det jo greit

På mange måter kan jeg kjenne meg igjen i startinnlegget ditt, til tross for at jeg selv er 18 og ikke er helt i samme situasjon. Men en del av slekta mi utover min nærmeste familie er heller ikke overbegeistret for hunder. Samboeren til bestemor hatet faktisk hunder, men forelsket seg totalt i min lille sheltie, og var kjempeglad hvis jeg spurte om de kunne tenke seg å passe henne hvis jeg skulle bort en helg. Dette gikk igjen hos de fleste.

Shetland Sheepdog har jo gjerne rykte på seg for å være gneldrete. Det er litt dumt at noen lar seg skremme vekk av dette argumentet - fordi så utrolig mye har å gjøre med trening og hva man tillater. Ja, de har nok gjerne en lavere terskel for å bjeffe enn andre raser, det er ikke til å stikke under en stol. Men de er også utrolig førerorienterte, og det er derfor gjerne enklere å fjerne denne uvanen på en sheltie enn en mindre førerorientert rase (f.eks med spitzene, terrierene osv). Dette er hvertfall mitt inntrykk, som bare har blitt bekreftet når jeg sammenligner med nabohundene, eller ringene hvor sheltiene er vs hvor f.eks spitzene er de gangene jeg er på utstilling o.l.

En sheltie er - sånn som Mittelspitzen, liten uten å være for liten. Jeg hadde med min på lange fjellturer på Hardangervidda uten problem, og hun var også med på joggeturer. Sistnevnte syns hun var teit fordi hun måtte løpe i bånd uten å få mulighet til å snuse på alle flekkene hun ville Løst løp hun kjempefint og holdt seg alltid i nærheten. Dette gikk fint for meg fordi jeg bor så utrolig landlig til og har tilgang på mange fine veier og stier uten trafikk, og det er det jo ikke alle som har. Men jeg kjenner jo også de sheltiene som syns det er helt fint å være på joggetur i bånd også, så det var vel mest mi som var litt sær.

Du sier du har inntrykk av at sheltien kan være nervøs. Det er noen individer som er det, ja. Sheltien som rase er myk (derav lettlært, altså førerorientert), og i enkelte tilfeller er dette blitt avlet helt feil på, og man ender opp med en nervøs hund. Sånn skal de jo ikke være, og de aller fleste er heller ikke det. Min var jo ikke helt trygg, hun var skeptisk til folk hun ikke kjente og var veldig sånn "skyldig til det motsatte er bevist"-type, delvis på grunn av dårlige erfaringer men hun var også en forsiktig type i utgangspunktet. Jeg vil ikke si hun var veldig representativ for rasen på den måten, for de fleste er virkelig ikke sånn.

Nå skal jeg banne litt i kirken (hvertfall blir det omtrent ansett som det enkelte steder...), og anbefale deg å se etter kombinasjoner som blir gjort med amerikanske linjer, dersom du ender opp med sheltie. Se gjerne denne tråden for synspunkt angående den saken Jeg henter forresten selv en sheltie av amerikansk "type" rundt juletider, mens min første var britisk. Når det kommer til å velge oppdretter er det også veldig viktig å se etter hva de gjør angående helse. En del i miljøet vil fortelle deg at HD ikke er noe problem på rasen, så det er ikke vits i å røngte eller bekymre seg for. Det er vås. Det er enkelte som har måttet avlivet sheltien sin i ung alder pga HD, og flere tilfeller dukker stadig opp. Har ikke noe konkret statistikk på det, men det er basert på hva jeg har hørt og hva som blir skrevet i gruppa på facebook. Ellers er det viktig med øyelysing. Det er også enkelte oppdrettere som gentester osv, og det er litt betryggende også.

Dersom du tror at Shetland Sheepdog kanskje kan være aktuelt etter å ha lest dette, er det bare å spørre dersom du har spørsmål. Dette ble skrivd litt i farten, så det er mye mulig jeg har utelatt en del, men håper du fikk noe ut av det likevel

[Kiyomi]

Om røyteraser som spitz og japansk spisshund er aktuelt og det i hovedsak er en turkompis du er ute etter så kan du ta en titt på shiba også. Ligger en del bilder av mine og guttungen på www.instagram.com/__kiyomi__

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Enirtak]

Det er jammen mange flotte hunder på ca 10kg altså. Men spitz utgår. Det er for mange som ser ut til å oppleve dem som nervøse til at jeg synes det er verd å ta sjansen...

:-(

[Maria]

Jeg tenkte på bichon havanaise eller löwchen. Glade og fine familiehunder slik jeg kjenner dem Røyter lite (ikke noe!) gjør de også. De jeg kjenner av disse rasene er veldig fine med både barn og alt av folk. Löwchen er kanskje hakket "vassere", men alle de jeg kjenner som har rasen har også barn, derunder også små barn. Verdt å sjekke ut de rasene

[Enirtak]

Maria: Hva mener du med "vassere"?

-----------

Ellers er listen min akkurat nå:

(ville kjøpt i allerede morgen, dersom jeg fant en til slags i distriktet:)

Mellompuddel

Cairn

DvergSchnauzer

Welsh terrier

west highland white terrier

(Ville sterkt vurdert å kjøpe allerede i morgen, dersom jeg fant en til slags i distriktet)

Havaneser

Løwchen

Belington terrier

Som dere ser er jeg ikke kresen hva utseendet angår (alt har sin sjarm), og det er mye forskjellig her. Overflatiske ting, som at hunden ikke er "super-soft" har jeg ikke problemer med å vike fra, dersom personligheten er på plass LITT røyting, eller periode-røyting, kan jeg også gå med på, men står det mellom røyte-hund og ikke-røytehund, vinner nok den siste. Men altså, alle dyr med pels, vil jo miste et hår eller ti. Det gjør vi også. Det må man tåle. Noen som har sett sluket i dusjen hjemme hos meg? Og så tenker jeg at alle dyr med pels, bør greies hver dag. da sparer man seg selv for masse husarbeid, og dyret får det bedre. (Men jeg gredde kaninene mine også...)

[Poter]

Er det noen spesiell grunn til at du bare vil kjøpe i distriktet der du bor? De fleste av oss er nødt å reise et stykke for å finne drømmehunden

[Guest Bølla]

Maria: Hva mener du med "vassere"?

-----------

Ellers er listen min akkurat nå:

(ville kjøpt i allerede morgen, dersom jeg fant en til slags i distriktet:)

Mellompuddel

Cairn

DvergSchnauzer

Welsh terrier

west highland white terrier

(Ville sterkt vurdert å kjøpe allerede i morgen, dersom jeg fant en til slags i distriktet)

Havaneser

Løwchen

Belington terrier

Som dere ser er jeg ikke kresen hva utseendet angår (alt har sin sjarm), og det er mye forskjellig her. Overflatiske ting, som at hunden ikke er "super-soft" har jeg ikke problemer med å vike fra, dersom personligheten er på plass LITT røyting, eller periode-røyting, kan jeg også gå med på, men står det mellom røyte-hund og ikke-røytehund, vinner nok den siste. Men altså, alle dyr med pels, vil jo miste et hår eller ti. Det gjør vi også. Det må man tåle. Noen som har sett sluket i dusjen hjemme hos meg? Og så tenker jeg at alle dyr med pels, bør greies hver dag. da sparer man seg selv for masse husarbeid, og dyret får det bedre. (Men jeg gredde kaninene mine også...)

Hehe. Med all respekt, når du har såpass mange raser å velge mellom og likevel kunne "kjøpt en i morgen" så er du ikke så selektiv.

Å velge hund handler like mye om å velge rett individ som å velge rett rase. Det finnes usosiale labradorer og det finnes terriere som ikke bjeffer som andre. Det man først velger etter er likevel hvilke trekk man ønsker i en hund og hvilke trekk som forekommer mest innenfor en rase. Når man så har valgt rase så er det like viktig å se an foreldredyr (helst bør du møte mor og far), vurdere valpers samspill og høre på erfaringer fra oppdretter, se an samspill med andre hunder, barn, ukjente miljøomgivelser osv. I tillegg må man vurdere om man ønsker en hannhund eller tispe.

Uten å blande meg inn så kan du jo også ta en titt på disse små og snakke litt med oppdretteren der.

[xxx12345]

Hvis man ikke er låst til en spesifikk rase så har man jo større utvalg i sitt nærområde, og dermed lettere kunne finne den rette hunden der. Mange førstegangseiere synes det gir en trygghet å ha oppdretter i nærheten, og det er jo også praktisk om man må lære nytt pelsstell som f eks napping.

[Enirtak]

Joda, kan reise for å finne drømmehunden. Men skal man reise et stykke krever det bittelitt mere planlegging enn at man kan "kjøpe en i morgen".

Ellers foretrekker jeg egentlig om hunden ikke er så veldig mange timers kjøring herfra. Jo lengre avstandene er, jo vanskeligere er det p få treft oppdretter, foreldrehundene og besøkt hele kullet, før man bestemmer seg. I hodet mitt skal man være temmelig sikker på at DETTE er rette valp, før man kjøper en flybillett til andre kanten av landet. (Faktisk tror jeg ikke jeg hadde turd det. Er veldig leit å ikke få med seg en valp, hvis manhar brukt flere tusen, og en hel dag på reise. Vanker man på utstillinger og slik, og kjenner oppdretterne og foreldrehundene blir det noe annet.)

Jeg synes i første omgang at det virker tryggere å være fleksibel i forhold til rase, enn å være så veldig fleksibel i forhold til reisevei.

Og så er det det med å få veiledning med stell og slikt også. Det er også lettere om oppdretter ikke er for langt unna. Men mye hjelp kan man jo finne på nettet også. Youtube er en fantastisk kilde til det meste av instruksjoner i alt fra hvordan man lager en innebygd bokhylle, til hvordan man skal strikke en lusekofte, eller klippe en puddel.

[Mackenzie]

Joda, kan reise for å finne drømmehunden. Men skal man reise et stykke krever det bittelitt mere planlegging enn at man kan "kjøpe en i morgen".

Det er meninga at det skal kreve mer planlegging enn at man kan "kjøpe en i morgen".

Sent from my iPhone using Tapatalk

[xxx12345]

Det er meninga at det skal kreve mer planlegging enn at man kan "kjøpe en i morgen".

Sent from my iPhone using Tapatalk

Med utgangspunkt i det TS startet tråden med og svarene gitt underveis så ser det ikke ut til at det å skaffe seg hund er en impulshandling, men gjennomtenkt og snakket om i familien. Det er ikke alle som er rasenerder eller har så veldig spesifikke krav at man må bruke måneder og år for å finne hunden som passer hos dem.

[Helianthus]

Det er meninga at det skal kreve mer planlegging enn at man kan "kjøpe en i morgen".

Sent from my iPhone using Tapatalk

Hvorfor det, egentlig? Jeg er sånn at når jeg har bestemt meg så skal det allerhelst skje NÅ. Venting er veldig oppskrytt, altså

Men seriøst, det er sikkert ikke sånn at TS og familien har bråbestemt seg i går at de skal ha hund. Det høres jo ganske gjennomtenkt ut, og med kriteriene de har så er det mange raser som kan passe. Så hvorfor skal det egentlig planlegges så veldig? Jeg er ikke overbevist om at sjansene for å få drømmehunden er så mye bedre om man bruker ett halvt år i forkant på å sjekke oppdrettere og linjer. Derimot tror jeg at noen digger tenke-, velge- og planleggeprosessen mer enn andre, og noen vil bare ha hunden så fort som mulig Du kan jo gjette hvilken gruppe jeg havner i selv om jeg ventet i hele 5-6 måneder på min valp

[Mackenzie]

Med utgangspunkt i det TS startet tråden med og svarene gitt underveis så ser det ikke ut til at det å skaffe seg hund er en impulshandling, men gjennomtenkt og snakket om i familien. Det er ikke alle som er rasenerder eller har så veldig spesifikke krav at man må bruke måneder og år for å finne hunden som passer hos dem.

Hvorfor det, egentlig? Jeg er sånn at når jeg har bestemt meg så skal det allerhelst skje NÅ. Venting er veldig oppskrytt, altså

Men seriøst, det er sikkert ikke sånn at TS og familien har bråbestemt seg i går at de skal ha hund. Det høres jo ganske gjennomtenkt ut, og med kriteriene de har så er det mange raser som kan passe. Så hvorfor skal det egentlig planlegges så veldig? Jeg er ikke overbevist om at sjansene for å få drømmehunden er så mye bedre om man bruker ett halvt år i forkant på å sjekke oppdrettere og linjer. Derimot tror jeg at noen digger tenke-, velge- og planleggeprosessen mer enn andre, og noen vil bare ha hunden så fort som mulig Du kan jo gjette hvilken gruppe jeg havner i selv om jeg ventet i hele 5-6 måneder på min valp

Fordi mer planlegging enn å få anbefalt rase for deretter å anskaffe seg den uten å ha sjekket så mye mer kan føre til et svært dårlig valg man vil angre på senere?

Altså, jeg ser jo ut fra det TS skriver at det virker mer gjennomtenkt enn som så. Men dersom man ikke vil reise noe lenger enn til nabobygda for å kjøpe valp fordi det fører til at man ikke kan kjøpe valp "i morgen", så syns jeg det blir feil. Om det så var naboen som skulle hatt valper bør man uansett bruke litt tid på å sjekke opp linjer, er hundene friske, har de gemyttet jeg er ute etter, har oppdretter rett prioriteringer for meg, osv. Man bør likevel bruke tid på å komme på besøk, snakke med oppdretter angående målsetting for avl, hvorfor denne kombinasjonen blir gjort, besøke valpene osv. Såklart hadde det jo vært helt optimalt dersom den kombinasjonen man ønsker valp etter ble planlagt nettopp hos naboen, men jeg tenker at man gjør det trøblete for seg selv å eliminere oppdrettere og kombinasjoner fordi det er for brysomt å ta kjøreturen.. Jeg skjønner såklart at det ikke er så aktuelt å dra til Finnmark om en selv bor i Kristiansand liksom, men et par timers kjøretur er definitivt verdt det, hvis det gjennom researchen en gjør på forhånd blir klart at det er det som passer best på alle andre måter.

"Min" oppdretter bor over 5 timer unna meg. Jeg dro på en utstilling over 3 timer unna for å møte henne, møte hund fra potensiell kombinasjon jeg kanskje ønsket valp etter og for å i det hele tatt finne ut om kjemien stemte mellom både meg og oppdretter, og ikke minst hundene hennes. Det kunne vært en bomtur, heldigvis ble det ikke det. Før dette hadde jeg snakket med noen som hadde hund derfra, jeg hadde sjekket opp i linjer osv. Jeg sier ikke at det gjør at jeg får en mye bedre bikkje eller et mye bedre hundehold enn en som tar det litt mer "på sparket", men man har jo litt mer forutsetninger for at ting blir sånn man har tenkt seg da. Men såklart, dersom man ikke har noe tanker om hvordan man ønsker at hundeholdet skal være så spiller det ingen rolle. Men TS skriver selv blant annet at helse er viktig, og sånne ting må man egentlig gjøre ganske grundige undersøkelser for å finne ut av. Ikke alle oppdrettere prioriterer dette like mye, se f.eks på sheltien. Det er langt fra alle som HD-røngter, og for meg var det veldig viktig. Av den grunn (vel, flere også) valgte ikke jeg oppdretteren som var nærmest. Med det sagt er jeg også en veldig utålmodig person når det kommer til å vente på hund. Jeg skulle helst også hatt min valp i hus i morgen

[Malamuten]

Først og fremst, alle raser tåler både barn, bråk, hjemme alene osv. Det er ingen normale hunder som er nervevrak. Men det er jo selvsagt en liten fordel å styre unna de aller minste rett og slett pga fysiske forutsetninger, ikke bare ifht barn som herjer, men like mye fordi man kan være uheldig og snuble i, trampe på osv å da er det greit med noen som tåler litt mer, spesielt med barn i huset. Det er også noen raser som sliter litt med nervøsitet mot forskjellige ting, noen på en måte som at de virker skjøre, noen blir "sinte", noen er redd for lyder, andre for andre ting osv, men dette er ikke rasen, dette er syke individer. Noen raser har mer utbredelse av problemer enn andre, noe som da selvsagt fører til at man bør gjøre litt mer research før man velger kull/oppdretter for å være sikker på hva man får. Men research bør man gjøre uansett da selv generelt stødige raser også kan produsere et og annet dårlig resultat. Jeg tror minst like mange "bomkjøp" er pga dårlig research og valg av oppdretter som valg av rase.

Det der med førstegangshund er også litt overdrevet og feil synes jeg. Når alt kommer til alt så handler det tross alt mest om hvem man er og hva man liker. Noen synes noe er enkelt og ønskelig, mens andre kanskje synes at det er vanskelig eller uønsket. Noen kan jo ikke ha annet enn "enkle" hunder selv etter et helt liv med erfaring, mens andre kan ha en av de vanskeligste og mest krevende som førstegangshund å synes at det er plankekjøring. Blant de som karakteriseres som enkle så er det mange forskjellige typer hunder og det sier seg jo selv da at med slike forskjeller så vil jo ikke alle passe like bra til feks deg. Og halvparten av alt du leser på nett er garantert seiglivede myter uten hold, så man skal ta ting med en klype salt.

Det er kanskje lettere om du sier litt mer om hva dere ser for dere i hundens egenskaper, i detaljer? Hvordan dere er som personer, ifht ting som er relevant i hundeoppdragelse, feks om dere er konsekvente eller har vanskelig for det, eller om dere er litt nølende og spørrende/"forsiktige" eller direkte og tydelig osv?

[xxx12345]

Fordi mer planlegging enn å få anbefalt rase for deretter å anskaffe seg den uten å ha sjekket så mye mer kan føre til et svært dårlig valg man vil angre på senere?

Du forutsetter en hel del her - at TS ikke sjekker før de kjøper valp, at de kjøper første og beste. Nå har TS også skrevet at de ønsker å besøke oppdretter og hilse på hundene, ikke sant? Og studere "linjer" forutsetter at man har interesse for og kunnskap nok om det til å få noe fornuftig ut av det. Det er mye viktigere at man som førstegangseier finner en oppdretter man trives med, slik at man føler seg komfortabel nok til å ta kontakt om alt de lurer på heller enn å bruke timer på å studere HD-indeksen på en rase - noe som sannsynligvis ikke gir dem så mye fornuftig input.

Du hadde et spesifikt ønske, du har bakgrunnskunnskap - du kan ikke sammenligne deg med TS da dere har helt forskjellige kriterier og mål. Det er ikke automatisk et kvalitetsstempel hvor langt man har reist eller hvor lenge man har ventet på valpen.