Gå til innhold
Hundesonen.no

Finnes det noen koselige dyr som ikke er katt eller hund?


Recommended Posts

Skrevet

Degus og Chinchilla er på ingen måte i nærheten av hamser. De vanvittig aktive, og trenger derfor STOR plass (og da mener jeg stor! Med masse klatre- og aktiviseringsmuligheter) og er også veldig sosiale. Absolutt et dyr for spesielt interesserte, og ikke noe for barn vil jeg si. Chinchillaen kan bli opp mot 20 år gammel, degusen noe mindre (12-15 om den har det godt). Men du verden så morsomme dyr :wub:

Og så er de allergivennlige. :) Og nattaktive. Og utroolig søte og herlige dyr!

  • Svar 117
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvordan kan du være så kald....?

Jeg anbefaler dyrebeskyttelsen uansett hvilken art man ender opp med. Eventuelt en omplasseringsannonse på Finn. Det eneste dyret det kunne falt meg inn å kjøpe fra oppdretter er hund , rett og sl

Jeg tar det tilbake! Jeg vil ha den som blir klødd på magen

Skrevet

Jeg ville vært forsiktig med å si at minigris er omtrent som en hund. Det er mange som har gått på den smellen og dessverre fått et annet dyrehold enn det de så for seg.

Skrevet

Chincillaer er kuuule, men de krever en del plass. Samboer hadde chincillaer når han var yngre. De brukte badstuen som chinchillabur. De hadde vel 6 stykker på det meste. Ente opp med at de gnagde seg et hull i veggen og 1 forsvant inni der. Da fikk mor i huset nok, så da ble de gitt bort hele gjengen. :P

Anbefaler å kjøpe av oppdretter uansett hvilken art du ender opp med. :)

Skrevet

Jeg er også vokst opp med chinchilla, og fikk egne da jeg var 13-14 år kanskje. Jeg hadde et stort bur de var i da jeg var på skolen, ellers var de løs på rommet mitt evt hang under genseren min når jeg var andre steder i huset..

Min første var supertam og elsket å "henge" med meg.. Det ble dessverre ikke så heldig med slike dyr da jeg fikk meg jakthund :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg har også hatt chinchilla en stund tilbake. De er kule dyr, men ville ikke anbefalt dem til så unge barn, men om dere vil gå til anskaffelse av en chinchilla er det best å kjøpe fra privatpersoner. Du vet aldri hva du får fra dyrebutikken og de kan være ganske vanskelige å temme for. eks.

Skrevet

Jeg anbefaler dyrebeskyttelsen uansett hvilken art man ender opp med. Eventuelt en omplasseringsannonse på Finn.

Det eneste dyret det kunne falt meg inn å kjøpe fra oppdretter er hund , rett og slett fordi de må fungere på et helt annet nivå i samspill med familien.

Dyrebeskyttelsen renner over at typiske "kjæledyr til barnet - tilfeller" .

Borti gata her bor det ei som er fosterhjem og sist jeg gikk forbi telte jeg 6 kaniner av de som tilfeldigvis var ute i hagen.

Det finnes utallige smådyr som trenger nye hjem, bruk og kast mentaliteten der er så absurd høy at hunder omtrent er mangelvare i forhold.

  • Like 8
Skrevet

Jeg anbefaler dyrebeskyttelsen uansett hvilken art man ender opp med. Eventuelt en omplasseringsannonse på Finn.

Det eneste dyret det kunne falt meg inn å kjøpe fra oppdretter er hund , rett og slett fordi de må fungere på et helt annet nivå i samspill med familien.

Dyrebeskyttelsen renner over at typiske "kjæledyr til barnet - tilfeller" .

Borti gata her bor det ei som er fosterhjem og sist jeg gikk forbi telte jeg 6 kaniner av de som tilfeldigvis var ute i hagen.

Det finnes utallige smådyr som trenger nye hjem, bruk og kast mentaliteten der er så absurd høy at hunder omtrent er mangelvare i forhold.

Ja! Dette er jeg så enig så enig i :) Hvis vi bestemmer oss for en (hoppe)kanin eller to, eller marsvin, som også er sannsynlig, så skal jeg prøve å finne noen som skal omplasseres. Både fordi det er altfor mange som havner i bruk&kast-kategorien som trenger et nytt hjem, og fordi det gjør det mulig for oss å prøve et dyr som i utgangspunktet lever ganske lenge som allerede har levd en stund. Tross alt vet vi ikke hvor godt vi kommer til å trives med en kanin eller marsvin eller hvor opptatt ungene er av den når nyhetens interesse har gått over.

Men festbremsen av en mann har satt foten ned i første omgang. Han sier at det er nok med en gal kelpie .. så jeg har sagt meg villig til å vente til sommeren :D

  • Like 2
Skrevet

Ja! Dette er jeg så enig så enig i :) Hvis vi bestemmer oss for en (hoppe)kanin eller to, eller marsvin, som også er sannsynlig, så skal jeg prøve å finne noen som skal omplasseres. Både fordi det er altfor mange som havner i bruk&kast-kategorien som trenger et nytt hjem, og fordi det gjør det mulig for oss å prøve et dyr som i utgangspunktet lever ganske lenge som allerede har levd en stund. Tross alt vet vi ikke hvor godt vi kommer til å trives med en kanin eller marsvin eller hvor opptatt ungene er av den når nyhetens interesse har gått over.

Men festbremsen av en mann har satt foten ned i første omgang. Han sier at det er nok med en gal kelpie .. så jeg har sagt meg villig til å vente til sommeren :D

Så bra at det blir omplasseringsdyr eventuelt!

Jeg tror det er viktig at hele familien er engasjert og knyttet til dyret for interessen fra barna vil dabbe av.

Ask gir stort sett Mono mat og hjelper til med å rengjøre doen , men det er bare fordi han er såpass liten enda :P

Mono er i første omgang min kanin og han har tilholdsplass ( dvs doen og høyhekken ) på kjøkkenet slik at han er en del av familien og har tilgang på stort sett hele huset så lenge ikke han og Nico er alene.Da skiller vi de med kompostgrinder.

Da blir han ikke "glemt bort " og en gnagende dårlig samvittighet, men et morsomt tilskudd i familien og en enorm læremester for ungen i temaet respekt for dyr.

A har lært å ikke løfte, holde fast eller klappe dyr på områder de ikke liker ved å bo med kaniner.

Han er også nøye på at de ikke skal få tak i mat de ikke tåler.

Barn lærer mye ved å ha dyr, men jeg tror ingen barn holder interessen for ansvar for et kjæledyr særlig lenge.

Skrevet

Signerer deg angående ilder, Sanne! :) skrev mer, men det ble borte.

Godt å høre at flere har samme oppfatning! :ahappy:

Blir litt matt av å bli mistrodd av folk som ikke har eid ilder en gang. Og en ilder skal ikke under noen omstendigheter bite til blods, det for meg er like ille som at en hund gjør det :icon_confused: Det tegner om dårlige leveforhold, ekstremt dårlig oppdragelse, mentale problemer eller dårlig håndtering. Gamla vi har nå er blitt litt grinete, men ikke mot folk. Ser det er flere som absolutt skulle hatt litt omgang med bandittgjengen jeg hadde. De var de fineste små trolla som fantes <3 Noen bilder, så skal jeg slutte rante om ildere. Jeg blir bare så frustrert av at de framstilles så sykt negativt. Med nok kunnskap, oppdragelse og kjærlighet så er det fantastiske dyr! Jeg har hatt mine tantunger sammen med ilderne. Minste tantebarnet mitt var da 7 år. Jeg hadde jo ikke turt det om jeg trodde det var fare for bitt liksom.

Vi har også ei venninne som var livredd ildere, fordi hun opplevde en som bet (den hadde veldig dårlige leveforhold), men hun er nå trygg på vår Vitani, fordi Vitani biter ikke. Hun er bare en liten koseklump <3

22173_324501136292_5813150_n.jpg?oh=5843

321638_10150411211016293_1921293456_n.jp

19673_293710431292_6721006_n.jpg?oh=07c7

19673_293752386292_780375_n.jpg?oh=9d1a1

23758_354079556292_7686856_n.jpg?oh=cc9d

Det er snille, nysgjerrige, artige skapninger <3

  • Like 7
Skrevet

Jeg har alltid vært veldig fascinert av ildere! Men jeg har møtt en (via jobb) som har tre ildere, og hun hadde en gang med seg en av dem (hann) og han STINKET. Sånn intenst. Er det normalt? Det er det eneste som skremmer meg med ilder. Jeg har heller ikke inntrykket av at de biter mye, de skal ha ca lik bitehemming som en hund vel?

Skrevet

Jeg har alltid vært veldig fascinert av ildere! Men jeg har møtt en (via jobb) som har tre ildere, og hun hadde en gang med seg en av dem (hann) og han STINKET. Sånn intenst. Er det normalt? Det er det eneste som skremmer meg med ilder. Jeg har heller ikke inntrykket av at de biter mye, de skal ha ca lik bitehemming som en hund vel?

Ja det er nok det største minuset med ilder, de har en stram lukt. Ukastrert hanne lukter verst da, det er en forferdelig lukt, i tillegg til at de markerer på alt og har fettete ekkel pels. Kastrert hann lukter mye mens kastrert hunn ikke lukter like ille, men det er en del lukt på dem også. Jeg har jo hatt ilder siden 2007, så for meg er ikke lukta ille i det hele tatt, men når vi hadde fem ildere, så kommer man ikke unna at det lukta mye ilder hjemme hos oss :lol:

Jepp, min mening og min oppfatning etter 7 år i ildermiljøet er at ildere ikke biter mer enn hunder :)

Skrevet

Ja det er nok det største minuset med ilder, de har en stram lukt. Ukastrert hanne lukter verst da, det er en forferdelig lukt, i tillegg til at de markerer på alt og har fettete ekkel pels. Kastrert hann lukter mye mens kastrert hunn ikke lukter like ille, men det er en del lukt på dem også. Jeg har jo hatt ilder siden 2007, så for meg er ikke lukta ille i det hele tatt, men når vi hadde fem ildere, så kommer man ikke unna at det lukta mye ilder hjemme hos oss :lol:

Jepp, min mening og min oppfatning etter 7 år i ildermiljøet er at ildere ikke biter mer enn hunder :)

I usa fjerner de vel luktkjertlene på dyrene, hvorfor gjøres ikke dette i Norge? Regner det er av dyrevernsmessige årsaker. Men hva slags problemer fører det med seg for dyrene? Er det smerter kun i forbindelse med operasjon og rekonvalisens, eller blir de påvirket av dette hele livet? Lukter de selv om kjertlene fjernes?

Jeg hadde veldig lyst på ilder da jeg var barn, men fikk ikke lov av mine foreldre - da pga lukten.

Skrevet

I usa fjerner de vel luktkjertlene på dyrene, hvorfor gjøres ikke dette i Norge? Regner det er av dyrevernsmessige årsaker. Men hva slags problemer fører det med seg for dyrene? Er det smerter kun i forbindelse med operasjon og rekonvalisens, eller blir de påvirket av dette hele livet? Lukter de selv om kjertlene fjernes?

Jeg hadde veldig lyst på ilder da jeg var barn, men fikk ikke lov av mine foreldre - da pga lukten.

Det er vel kjertlene nær analåpningen som fjernes fordi ildere, som stinkdyr, utsondrer en særdeles illeluktende duft/væske om de blir oppjaget/redd/angrepet etc. Ellers har de kjertler over hele kroppen som ellers setter ilderlukten. Nå synes jo ikke jeg ilder lukter fælt, de lukter bare ilder for meg. Jeg synes våt hund lukter mye verre feks :lol: Men ja, de vil lukte ilder selv om disse fjernes :)

Jeg forstår godt at folk ikke vil ha ilder pga lukten altså, men det er ikke sånn at de lukter mer enn andre dyr, de har bare en annen type lukt :)

  • Like 1
Skrevet

Mine to ildere var importert fra usa. Begge var jenter og ble steriliserte og fjernet kjertlene som valper. De hadde ingen problemer med dette i alle fall etter at jeg kjøpte de. De luktet nesten ingenting. Hun ene hadde en litt søtlig lukt i pelsen, mamma (som aldri lot meg ha ilder da jeg var lita) synes hun luktet som honning første gang hun traff ho. Den andre hadde litt annen lukt, men ikke ilderlukt, hun luktet som høy :)

Skrevet

Jeg blander meg litt inn i Ildersnakket jeg.

Jeg har aldri hatt ilder, men i ungdommen hadde jeg en kamerat som hadde flere. De var ekstremt underholdende, hadde høy søthetsfaktor, og var kosete som bare det. Lå i armkroken og ble klødd på magen av gjestene når vi hadde vorspiel og slikt. Jeg ble aldri bitt av hans ildere, og har ikke hørt om andre som ble bitt heller.

En periode jobbet jeg dessuten i en dyrebutikk. Vi solgte ildere. De kunne bite før de var skikkelig tamme, men vi hadde dem fremme og koste med dem og lot dem løpe fritt i butikken, hver gang det var rolige perioder. De ble alltid tamme til slutt, og da sluttet bitingen.

Unntatt ved vilter lek, da kan ildere lekebite litt, akkurat som kattunger eller valper.

Men med min begrensete erfaring: jeg kunne ikke hatt ilder, og hadde ikke anbefalt det til en barnefamilie. Ildere er fantastiske dyr, men de er som kattunger hele livet. Ekstremt oppfinnsomme kattunger! Og selv om kattunger er skjønne, er det litt deilig at de ikke er like aktive og oppmerksomhetssøkende hele livet. Det er litt styr med slike barnestadier!

Og det er ikke bare det at de løper rundt, høyt og lavt, som kattunger på speed i åresvis. De er som jeg nevnte veldig oppfinnsomme. Med mindre man skal ha dem i bur hele tiden (noe jeg ikke synes noe om, og kameraten min hadde dem heller ikke i bur) må boligen ilder-sikres til det ekstreme. Man aner ikke hva de kan finne på, før de har gjort det.

F.eks hadde kameraten min også akvarium. Et digert et (640liter synes jeg å huske) med ganske store fisker. Mens han var å jobb, hadde de klart å åpne foringsluken til akvariet, klatre nedi, fange fisken, OG legge luka på igjen! Så da han kom hjem var det vannsøl over alt, og flere halvspiste fisker på gulvet.

Flere ganger hadde de dessuten klatret opp gardinene for å legge seg å sove på bokhylla. Men den er hard, så da må man jo dra gardinet opp også naturligvis, slik at man får noe mykt å ligge på. Artig til tusen. Problemet var bare at de ikke skjønte at de måtte dytte gardinene ned igjen, hvis de skulle klare å klatre ned. Dermed måtte han fjerne gardinene, for ellers satt ilderne fanget på toppen av bokhylla hele dagen. (Ikke så stort problem nå, som "alle" skal ha lameller og slikt, men likevel...Lameller kan sikkert også brukes til noe som en ilder eier-aldri hadde klart å forutse..)

Som sagt, herlige dyr. Men de krever mye. De er slik hele livet, i motsetning til en katt eller valp. Man skal vite hva man gjør, og være veldig dedikert, før man anskaffer ilder. (Det skal man med alle dyr. Men man skal være litt mer engasjert for å skaffe ilder, enn marsvin, er min mening.Skal man ha marsvin, holder det å marsvin-sikre de nederste 30-35 cm av rommet (de må jo få strekke på bena i blant de også, og de kan reise seg opp litt etter vegg/møbler og gnage litt på ting, så de rekker høyere enn man tror) men man trenger ikke å sikre alt fra gulv til tak.

Og så har ildere som flere nevner en spesiel lukt. Og i motsetning til de fleste andre dyr, så er det selve ideren som lukter. Hunder lukter ikke vondt. De lukter hund, men ikke ubehagelig. Det samme med katter. Kattepiss, ekstrementer osv er det de fleste egentlig reagerer på som sier at "katt lukter vondt". Stapper man nesa ned i pelsen på katten, lukter den bare katt. Men ildere lukter vondt. Selv om de kastreres lukter de, for pelsen produserer en olje (eller noe sånt, dette kan andre mye mer enn meg om). Så selv om man kan få lukten mildere, blir den aldri borte.

Men altså, lukten er ikke det som hadde avskrekket meg fra å anskaffe ilder, hvis jeg hadde bestemt meg for å gjøre det. Det er alt det andre. Jeg hadde heller skaffet katt.

  • Like 3
Skrevet

Helt enig i at det ikke er for hvem som helst å ha ilder. Og jeg skrev også at jeg ikke anbefaler det til hvem som helst, nettopp fordi de er veldig kreative og krevende dyr :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg hadde en som ble 4 år..

Resten døde rett før 3 års alder.

Savner å ha rotter..

Edit: og ildere biter. Punktum.

Jeg har møtt mange ildereiere som påstår at ilderene deres ikke biter ( inkl sambo ), men stort sett er omgivelsene sterkt uenig.

Jeg har også bodd en kort stund med en ilder som liksom ikke bet. Vel, jeg vet ikke hva eier mente man skulle kalle det, men både jeg og alle gjester ble bitt til blods helt umotivert.

Føtter på gulvet var nok.

Stinker gjør de også.

Hvordan kan du si såpass bastant at ildere biter?

Skrevet

Mud klarer sikkert å svare for seg selv :) , men hun skriver da ganske tydelig:

men både jeg og alle gjester ble bitt til blods helt umotivert.

Føtter på gulvet var nok

Det betyr da ikke at alle ildere biter :) Det blir det samme som å si at alle hunder biter, fordi både jeg og samboeren min har blitt bitt før. Noen biter ja, og de kan bite slik som alle andre dyr. Det betyr derimot ikke at alle sammen gjør det... Jeg har null erfaring med ildere selv, men jeg har ikke troen på at alle biter slik det blir påstått her :P

  • Like 1
Skrevet

Da har ihvertfall de som har svart i denne tråden garantert mer erfaring med ildere enn deg.... :ahappy: (....og meg. Jeg har aldri klappet en ilder en gang jeg. :D )

Ja, det er sant :) Jeg synes fortsatt det blir litt feil å si at alle ildere biter, altså.

Skrevet

Jeg skulle til å slå et slag for lama (fantastiske dyr, faktisk!), men de krever litt mer plass enn en vanlig hage. Så da stiller jeg meg i marsvin-leiren. ;) Utrolig koselige, sosiale og letthåndterlige dyr. Jeg synes de jeg har eid selv hadde mer personlighet enn kaniner og andre smådyr jeg har hatt.

  • Like 2
Skrevet

Hvordan kan du si såpass bastant at ildere biter?

Jeg forklarte det i første posten ?

Alle ildere jeg har møtt har bitt - uansett hva eierne kaller det - , og nei , de har ikke vært syke, mishandlet , understimulert etc.

Jeg har møtt min del ildere og det er stort sett bare eierne som mener de ikke biter.

Derfor var ilder uaktuelt hos oss, det kunne ikke falt meg inn å ha en sammen med barn.

Skrevet

Jeg forklarte det i første posten ?

Alle ildere jeg har møtt har bitt - uansett hva eierne kaller det - , og nei , de har ikke vært syke, mishandlet , understimulert etc.

Jeg har møtt min del ildere og det er stort sett bare eierne som mener de ikke biter.

Derfor var ilder uaktuelt hos oss, det kunne ikke falt meg inn å ha en sammen med barn.

At ilderne du har møtt har bltt betyr jo ikke at alle gjør det. Du skrev "ildere biter, punktum". Det blir det samme som om jeg skal si at alle fugler biter, fordi alle de jeg har møtt har gjort det...
Skrevet

Men er det da slik at du anbefaler ilder til trådstarter utfra hennes startinnlegg, @Martine? :)

Jeg har ingen erfaring med ildere selv, jeg er bare ikke så glad i fordommer. Liker heller ikke at "alle" har fordommer mot feks rottweilere og dermed forteller alle hvilken forferdelig rase det er. Blir litt det samme som å advare folk mot å skaffe seg hund fordi de "jeg" har møtt har bitt..(har kun blitt bitt en gang da jeg skilte 2kranglende hunder, men det er sikkert andre som har blitt bitt/"bitt" av hund og dermed fått fordommer). Greit å fortelle om egne erfaringer, men egne erfaringer med et slags dyr betyr ikke at alle individene av det dyret er slikt.
  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...