Underdanig atferd?

[Lene_S]

Jeg har en chihuahuatispe på halvannet år, Ayla. Hun er kastrert. Hun viser stadig atferd jeg ikke helt skjønner hvorfor hun viser, og som jeg håper noen kan hjelpe meg å forstå bedre.

Det gjelder noe jeg tolker som underdanighet rundt meg og noen andre mennesker. Med meg viser hun dette nesten uansett når jeg tar på henne, enten hun har oppsøkt meg eller omvendt. Hun holder hodet lav, ørene bakover, blikket vekk, ser nesten vettskremt ut, og har halen ned, ofte mellom beina. Hun ser rett og slett dønn kuet ut.

I tillegg gjør hun dette overfor 3 andre mennesker. Den ene er søstra mi. Nå hun kommer på besøk, blir Ayla veldig glad, og logrer og hopper, men så fort søstra mi setter seg i sofaen, kryper Ayla mot henne på sofaryggen og viser de samme tegnene jeg nevnte tidligere. De to andre menneskene dette gjelder bor rett nedi veien her, en dame i 40-årene og henne datter på 25. Vi ble kjent med moren først, og til og begynne med var Ayla veldig ivrig, hoppet og danset, og skulle slikke i ansiktet. Etterhvert viste hun den underdanigheten, og omtrent samtidig ble vi kjent med dattera. Ayla viste henne de underdanige signalene omtrent fra starten. Det rare er at det er hun selv som oppsøker disse to. Hun elsker dem, og når vi går tur, drar den lille 3,5 kgs loppa med bort til huset deres. Og finner hun dem, så kryper hun bort til dem, og står inntil dem. Samtidig ser ut ut til å nyte kos, spesielt på de riktige stedene. Hun lukker øynene og slapper mer av rundt skuldrene, selv om halen fortsatt er nede og hun krummer ryggen.

Verken jeg eller de andre tre folka har noen gang gjort Ayla noe vondt. Den eneste formen for straff hun får er å bli sendt ned av sofaen eller senga hvis hun kjekker seg, og timeout hvis hun ikke hører i en spesifikk situasjon (vi har 11 katter, og de mates tre ganger om dagen. Ayla kan bli veldig plagsom for kattene under fôring, og blir sendt vekk om hun ikke gir seg). Ellers bruker vi stort sett ignorering, selv om jeg må innrømme å ha hevet stemmen noen ganger når hun har hengt seg totalt opp.

Jeg skjønner at jeg har en annen rolle i hennes liv, som den som setter regler og alt det andre, men de andre har kun gitt henne kos. Andre mennesker, som hun enten kjenner bedre eller dårligere, og som har behandlet henne omtrent på samme måte, får ikke servert disse signalene. F.eks. har hun en chihuahuavenninne, og hennes matmor blir kun utsatt for masse glede, hopp og sprett, og forlanger oppmerksomhet. Jeg har lurt litt på om det har med overdreven respekt å gjøre, eller overdreven underdanighet, overfor enkelte mennesker hun av en eller annen grunn oppfatter som høyere rangert enn andre, men samtidig kan hun knurre til de samme folka hvis de prøver å løfte henne på et tidspunkt hun ikke føler for å bli løftet. Det er kun meg hun aldri knurrer til når hun blir løftet, selv kona mi risikerer det, selv om det er stadig sjeldnere.

Jeg synes det er litt sårt at Ayla nesten virker redd for meg så fort jeg tar på henne. Og dattera nedi veien synes det er vondt at Ayla virker så kuet, for det er hun virkelig ikke. Ellers virker hun så absolutt ikke kuet. Hun danset avgårde på tur, med halen hevet. Når vi leker dralek med Skeeenezene hennes, så lekeknurrer og tøffer hun seg. Kan også nevne at hun er veldig eiesyk ("sjalu") når det gjelder meg. Koser eller leker jeg med andre dyr, så kommer hun løpende, hopper oppover meg, og skal sleike meg rundt munnen, noe jeg oppfatter som forsøk på å blidgjøre og "vinne" meg tilbake. Og legger jeg meg på magen på gulvet eller senga, så kommer hun og dytter hofta i panna mi, om og om igjen, frem og tilbake.

Jeg håper jeg har fått med alle relevant opplysninger, men har jeg glemt noe, eller ikke tenkt på at noe kan ha betydning, så bare spør. Jeg håper noen kan hjelpe meg å forstå hvorfor Ayla viser seg så kuet når hun absolutt ikke har noen åpenbar grunn til det. Og er det noe jeg gjør feil som jeg kan rette opp, eller er det bare sånn hun er?

På forhånd takk for alle innspill

[Tabris]

Hvordan blir hun håndtert av de som hun viser slike signaler til? Er det mye løfting, hunden helt opp i ansiktet osv? Kan hun ha vist dempende signaler før uten å ha blitt respektert? Jeg vet selvsagt ingenting om din hund, men det er dessverre mange små hunder hvis signaler ikke blir respektert fordi de er så små og søte.

[Lene_S]

Når det gjelder meg, så må jeg nok innrømme å ha syndet en del. Det har vært etter filosofien "noen ganger må man gjøre ting man ikke nødvendigvis liker, kan like gjerne bli vant til det". Hun har hatt mye øyeproblemer, helt fra hun var liten, og går nå på program for allergivaksinering, og det har vært mye styr og "tvang" i forbindelse med det. Derfor følte jeg at jeg måtte bare lære henne at jeg måtte overse signalene hennes, men at hun måtte akseptere det. Øyeproblemene begynte da hun var et drøyt halvår, og omtrent samtidig begynte hun å yppe veldig, knurret og og glefset hvis noen prøvde å flytte henne vekk fra spesielt senga eller sofaen. Etter råd fra andre hundefolk, tok jeg tak i det ved å fullføre flytting av henne, selv om hun glefset etter meg (vi har vært nøye med bitehemming, så hun har aldri bitt), samt lærte henne at det var visse tider hun ikke fikk være i sofaen, som når vi spiser. Dette løste greit problemet, men når det sammenfalt med alt som skjedde med øyene hennes, så kan det nok kanskje ha blitt en stor overgang.

Når skal det også sies at Ayla hele tiden har brukt dempende signaler på en måte som for meg er veldig forvirrende. Mulig hun gjør det helt riktig, for selv om jeg har lest en del, så er jeg langt fra ekspert, men jeg skjønner ofte ikke helt sammenhengen. For hun demper akkurat like mye om hun oppsøker meg, som omvendt. Hun kommer stadig bort til meg, være seg på gulvet eller på sofaen, dytter huet under hånda mi, samtidig som hun ser sideveis, gjesper og sleiker seg rundt munnen. Dette forvirrer meg, for demping er jo avstandssøkende, så hvorfor da oppsøke meg?

De tre andre så får disse signalene servert har aldri løftet opp Ayla. De setter seg ned, og lar henne komme til dem. Hun ser superlykkelig ut til hun er en halvmeter fra. Hun går helt inntil dem, og kryper under hendene deres, med halen ned og øra bakover. Kan også nevne at om disse personene prøver å kose med noen andre, f.eks. den beste hundevenninna hennes, så switcher hun rett over i blidgjøringsmodus, og hopper opp for å sleike dem i ansiktet.

[Helianthus]

Selv om dempende signaler er noe hundene er født med så er det ikke utenkelig at de lærer seg å bruke det også for å oppnå ting/kontrollere situasjonen, feks at hun har lært at hun får kos når hun kommer bort og ser litt ynkelig ut. I tillegg gjør kroppsspråket hennes at de som koser/hilser blir ekstra forsiktige. Og det er kanskje betryggende for henne, eller bare noe hun gjør av gammel vane. Kanskje hvis du passer på å kose med henne når hun ser glad ut så skjønner hun at det også funker. Kanskje .. jeg vet ikke, kanskje hun virkelig føler for å dempe

Motsatt vei så har jeg ei som blir helt vill og gærn når hun merker at jeg blir irritert. Og det funker jo som gull for henne hver eneste gang, for hun er jo så kul når hun gjør det at jeg begynner å leke med henne istedet

Jeg synes det er veldig fint at noen (TR) har lært befolkningen om dempende signaler, tror jeg iallfall, men det kan fort bli for mye fokus og stirring på hunden for å sjekke ekstra nøye hva slags signaler hunden viser; er den usikker, redd, utilpass, glad, sint, osv., og ofte så reagerer den rett og slett på at menneskene blir varsomme og rare når de håndterer den. Det er litt som de menneskene som har lært hvordan man virkelig skal hilse på en hund, og som skremmer usikre hunder ved å oppføre seg merkelig (the TR way ) når de egentlig bare vil vise hunden at de ikke er farlige.

[SandyEyeCandy]

Det er vanskelig å si hva dette egentlig er uten å se bikkja faktisk gjøre det, men er du sikker på at det nødvendigvis er så negativt eller fordi hun er kua? Flere av de mest sosiale hundene jeg veit om er typisk mjuke hunder som slikker seg rundt munnen, aker seg nærmest sidelengs bort og blir helt "rare" av glede når de ser folk de er glade i (litt smiskete, rett og slett), sånn at naturlig respons heller er å ta dem opp i fanget og susse på dem, heller enn å herje av glede, som en kan tenke at er en vanlig respons på hurramegrundt-glede fra hunder.

Shibaer, som er ganske "harde" bikkjer, kan jo også bli ansett for å være ganske smiskete og rare idet de hilser på eier idet vi kommer hjem. Hunder som aldri noensinne slipper halen, som har stive, oppstående ører og som se deg rett i øynene ved enhver anledning logrer plutselig så kroppen nærmest knekker i to, de legger på øra og myser mens de smiler. Folk som ikke kjenner til denne atferden vil jo anta at bikkja gjør det fordi den er redd eller kua, men det stemmer ikke.

[Emmy]

Dette forvirrer meg, for demping er jo avstandssøkende, så hvorfor da oppsøke meg?

Jeg er ingen ekspert, men så vidt jeg har skjønt, er ikke demping avstandssøkende. Tvert imot er det noe de ofte bruker når de nærmer seg andre hunder, for å vise at de er vennlige, og legge til rette for et hyggelig møte. Det er vel "truende" atferd, som å stirre og flekke tenner, som er avstandssøkende? Kanskje hun rett og slett har lært seg at det lønner seg å oppføre seg slik når hun hilser på dere, at hun da oppnår en spesiell reaksjon, og så har det blitt en vane?

[Lene_S]

Takker for innspill, folkens

Selv om dempende signaler er noe hundene er født med så er det ikke utenkelig at de lærer seg å bruke det også for å oppnå ting/kontrollere situasjonen, feks at hun har lært at hun får kos når hun kommer bort og ser litt ynkelig ut. I tillegg gjør kroppsspråket hennes at de som koser/hilser blir ekstra forsiktige. Og det er kanskje betryggende for henne, eller bare noe hun gjør av gammel vane. Kanskje hvis du passer på å kose med henne når hun ser glad ut så skjønner hun at det også funker. Kanskje .. jeg vet ikke, kanskje hun virkelig føler for å dempe

Motsatt vei så har jeg ei som blir helt vill og gærn når hun merker at jeg blir irritert. Og det funker jo som gull for henne hver eneste gang, for hun er jo så kul når hun gjør det at jeg begynner å leke med henne istedet

Jeg synes det er veldig fint at noen (TR) har lært befolkningen om dempende signaler, tror jeg iallfall, men det kan fort bli for mye fokus og stirring på hunden for å sjekke ekstra nøye hva slags signaler hunden viser; er den usikker, redd, utilpass, glad, sint, osv., og ofte så reagerer den rett og slett på at menneskene blir varsomme og rare når de håndterer den. Det er litt som de menneskene som har lært hvordan man virkelig skal hilse på en hund, og som skremmer usikre hunder ved å oppføre seg merkelig (the TR way ) når de egentlig bare vil vise hunden at de ikke er farlige.

At hun kan har lært seg å utnytte / bruke signalene for egen vinning, har jeg ikke tenkt på, men det er langt fra umulig. Hunder er jo små sniker som fort lærer hva som lønner seg, så hvorfor skulle de ikke også se den sammenhengen? Virker logisk på meg i hvertfall Det rare er jo at hun langt fra gjør sånn overfor alle. Selv andre folk hun kjenner like godt som de tre nevnte, blir ikke krøpet for. Ei heller nye mennesker hun møter på sin vei, de får som regel happy-happy-hilsen.

TR = Turid Rugaas, regner jeg med? Jeg skjønner hva du mener med å blir FOR oppmerksom på signaler fra bikkja. Det er fullt mulig Ayla har følt det sånn, selv om jeg mest har observert av interesse og fascinasjon, mer enn bekymring. Selv om det er litt kjipt at hun ser så kuet ut, så er det ikke noe som har plaget meg veldig. Hun oppsøker meg på eget initiativ, og har det gøy med meg ellers, så jeg har i grunn bare tenkt at hun viser respekt og avfunnet meg med at hun bare er sånn. At jeg tar det opp nå, kommer av at dattera nede i veien nevnte at hun synes det var vondt, selv om hun vet at Ayla ikke har noen grunn til å krype sånn for henne.

Det er vanskelig å si hva dette egentlig er uten å se bikkja faktisk gjøre det, men er du sikker på at det nødvendigvis er så negativt eller fordi hun er kua? Flere av de mest sosiale hundene jeg veit om er typisk mjuke hunder som slikker seg rundt munnen, aker seg nærmest sidelengs bort og blir helt "rare" av glede når de ser folk de er glade i (litt smiskete, rett og slett), sånn at naturlig respons heller er å ta dem opp i fanget og susse på dem, heller enn å herje av glede, som en kan tenke at er en vanlig respons på hurramegrundt-glede fra hunder.

Shibaer, som er ganske "harde" bikkjer, kan jo også bli ansett for å være ganske smiskete og rare idet de hilser på eier idet vi kommer hjem. Hunder som aldri noensinne slipper halen, som har stive, oppstående ører og som se deg rett i øynene ved enhver anledning logrer plutselig så kroppen nærmest knekker i to, de legger på øra og myser mens de smiler. Folk som ikke kjenner til denne atferden vil jo anta at bikkja gjør det fordi den er redd eller kua, men det stemmer ikke.

Jeg kan prøve å få filmet det en dag. Jeg tror ikke hun er kuet, for det har hun overhodet ingen grunn til. Hun virker ikke kuet i andre situasjoner. F.eks. når vi går tur, og hun går løs, så danser hun avgårde med halen hevet og er så lykkelig. Og når vi leker, gir hun ikke etter, og lekeknurrer til meg når vi har drakamp. Jeg innbiller meg at en kuet hund ikke ville gjøre dette. Forøvrig så trener vi kun positivt, klikker og godbiter / leker med triks, kun godbiter med hverdagslydighet. Hun får dessuten varierte aktiviteter i tillegg til turer. Hun leker med andre hunder nesten 4-5 ganger i uka, har begynt å bære kløv (), vi trener spor og har masse IQ-leker. Hun viser ikke tegnene på å være kuet under noen av disse aktivitetene.

Jeg tror ikke hun er ute etter å bli plukket opp på fanget og susset på. Altså, hun nusser gjerne folk i timesvis, men hun liker ikke å sitte på fanget, og det respekteres stort sett, bortsett fra når det er nødvendig for å sjekke noe, eller hun må holdes i ro. Hun er heller en hurramegrundt-bikkje. Jeg pleier å kalle henne for sirkushunden min, for hun tilbringer omtrent like mye tid på to bein som på fire

Jeg er ingen ekspert, men så vidt jeg har skjønt, er ikke demping avstandssøkende. Tvert imot er det noe de ofte bruker når de nærmer seg andre hunder, for å vise at de er vennlige, og legge til rette for et hyggelig møte. Det er vel "truende" atferd, som å stirre og flekke tenner, som er avstandssøkende? Kanskje hun rett og slett har lært seg at det lønner seg å oppføre seg slik når hun hilser på dere, at hun da oppnår en spesiell reaksjon, og så har det blitt en vane?

Nå er ikke jeg noen ekspert heller, men jeg fikk en fin bok til bursdagen min i forrige uke. Den heter "Hundens språk og atferd", gitt ut av Canis. På en side der står det om avstandssøkende atferder, og det vises bilder av bl.a. ører bakover, kryping med halen og hodet senket, ser til siden, i tillegg til de du nevner om stirring og flekking av tenner. Nå vil jeg si at det virker litt forvirrende å putte både stirring og kikking til siden i samme kategori, de virker motstridende på meg, men jeg er, som sagt, ingen ekspert.

Argh, jeg ønsker meg en slik boks som Petter Smart laget en gang, en boks som kan oversette mellom folk og dyr

[Lillekrapyl]

Jeg hadde en chihuahua som var sånn. Altså med ørene bakover, halen ned, hodet lavt. Leah hvis du husker henne. Men hun var litt usikker av natur.

[Lene_S]

Klart jeg husker Leah, Juliane. Så lenge som du masa og gnåla om den chihuahuaen du ønska deg, er det jo umulig å glemme resultatet Hun bor hos Linn-Tove nå, sant?

Ayla kan være litt usikker i enkelte situasjoner, spesielt når det er mørkt, men jeg er veldig nøye med å la henne løse problemer og ting som setter henne ut selv. Jeg har aldri løftet henne opp i sånne sammenhenger. Jeg tar bare tiden til hjelp, og lar henne nærme seg i eget tempo, eller venter til hun finner veien rundt hindringer selv. Hun har dog et enormt ego, og innbiller seg at hun er universets senter. Hun liker ikke å bli oversett, eller det hun oppfatter som å bli oversett, hvis noen er så freidige å f.eks. snakke med sin egen hund, eller koser med noen andre. Da brauter hun seg i mellom, og fordi hun er så liten og søt, så lar folk henne få lov. Selv om jeg prøver å be pent om at folk ikke belønner henne for å masingen, men jeg skjønner jo at de fleste ikke klarer å la være når de får henne midt i trynet, showende for alle penga. Det er stort sett de med hund selv som skjønner tegninga, men selv de sliter med å ignorere den lille loppa. Ergo får dyret stadig bekreftet at hun faktisk er universets senter, og fortsetter med det som lønner seg selvfølgelig. Hun finnes i hvertfall ikke usikker rundt folk, og elsker å hilse på nye mennesker. Det, sammen med showingen, har gjort henne ganske populær her i Hølen. Jeg får stadig høre fra folk at de blir glade av å møte henne, for hun er så gjennomlykkelig (stolt mamma da ).