Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdretter eller kopimaskin? Om genetisk variasjon i hunderasene


Easy
 Share

Recommended Posts

Noen tanker etter Dyreveldferdsseminaret som ble arrangert av NKK for noen dager siden:

NKK blant annet ved Astrid Indrebø hadde en meget flott presentasjon av hvilke tiltak NKK har for å bedre helsen i rasene våre, spesielt med fokus på usunn konstruksjon (pusteproblemer i kortnesede raser osv). Det ble nevnt at stadig flere raseklubber innfører obligatorisk gentesting for avlsdyr, og om opprettelse av helseregistre og standarder som blir "omskrevet" til det bedre (eks chihuahua som ikke lenger skal ha åpen fontanell iflg standarden). Og man la vekt på at NKKs (og rasenes problem) er at andelen uregistrerte valper øker også i Norge spesielt av de populære smårasene som f.eks fransk bulldog. Og at disse useiøse oppdretterne (og importørene) står utenfor NKK og ikke er så lett å påvirke til sunnere avl. Med det regner jeg med det ble implisert at avl av f.eks fransk bulldog innenfor NKK-systemet er mye mer seriøst og at disse hundene har en sunnere anatomi og derfor også mindre pusteproblemer (?).

Det som overrasket meg litt var at det var kun en av foredragsholderne som var invitert som tok opp temaet genetisk variasjon og den genetiske størrelsen på rase-populasjonene. Det ble ikke nevnt med ett eneste ord av de andre. Når man snakker om dyrevelferd i forbindelse med avl og å forbedre helsen på rasene våre så burde vel i det minste genetisk variasjon være en viktig del av det vi oppfatter som dyreetisk , forsvarlig avl? Når vi vet at en smal avlsbase og dertil tilhørende innavl fører til dårligere immunforsvar, dårligere fertilitet og økning av andre defekter?

Pr dags dato er de renrasede populasjonene delt inn i 3-400 raser, 99% av dem med lukket stambok, mange av dem med faretruende liten genpool etter 100 pluss år med lukkede stambøker, linje/innavl og matadoravl. En ting jeg var enig med Anne Woldmo i som hun nevnte i sitt foredrag, er at alle de gode tiltakene som NKK liste opp blir omtrent som å sette et lite plaster på et stort blødende sår. Det er godt ment, men det hjelper så lite når skoen trykker et helt annet sted.

Pr dags dato får jeg dessverre inntrykk av at Anne Woldmo og hennes meningsfeller er i sterkt mindretall i det kynologiske miljøet. Hennes meninger om innkryssing av andre raser i eksisterende raser for å øke genpoolen til en sunn størrelse oppfattes som radikalt og ekstremt. Men er de det? Skal vi fortsette i det samme sporet som vi har gjort til nå, og vente med å krysse inn nytt blod i en rase til det ikke lenger er etisk forsvarlig å sitte og se på alle de sjuke dyra, og rasen praktisk talt er i ferd med å dø ut, slik som med norsk lundehund? Eller skal vi våge å ruske litt i gamle og utdaterte forestillinger om streng typelikhet og raserenhet? Jeg tror det vil presse seg fram en endring i hvordan vi tenker raseavl og hvordan vi praktiserer den. Både fordi vi tilslutt MÅ mht til innavlsdepresjon, og fordi det ikke lenger vil være akseptabelt i samfunnet som vi er en del av å bedrive etisk uforsvarlig hundeavl. Vil vi som oppdrettere, raseklubber og kennelklubber bli tatt på senga og dratt ufrivillig og skrikende i den retningen, eller kommer vi til å følge med i timen og komme frivillig?

Som et lite apropos kan nevnes at FCI (mye takket være Astrid Indrebø og The Breeding Committee som hun er leder av) nå har åpnet opp for at rasevarianter kan krysses med hverandre (f.eks belger-variantene, schnauzer-fargevariantene og bull/miniatyrbullterrier) fordi man nettopp ser at størrelsen på genpoolene er langtfra sunne. Så det går i riktig retning, men hvor lang tid tar det før vi tør å åpne opp for ytterligere innkryssing på tvers av rasene?

Her er en youtube-video som bare MÅ sees. Dessverre litt dårlig lyd og illustrasjonene er tildels teite, men budskapet er superviktig, og veldig interessante rasekrysnings-eksperimenter som nevnes:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode tanker og i mine øyne en svært god oppsummering. Når det snakke som raseavl blander mange raskt to viktige men relativt uavhengige deler:

  • Ekstremt/Usunt eksteriør
  • Mangel på genetisk variasjon

Førstnevnte har fått mye oppmerksomhet, bl.a. i dokumentaren "Pedigee exposed" og det jobbes med å redusere plagene ved å skrive om rasestandarder, ha veterinærgodkjenner på utstillinger osv. Men genetisk variasjon ser ut til å ha blitt "glemt" midt oppi det hele, på tross av at det er her de største helse- og mentalitetsutfordringene ligger. Lukkede stambøker tar livet av hundene våre i ung alder.

Hege Volmo treffer blink! Hvorfor kan vi ikke krysse gordon setter og engesk setter? Eller retrievere med ulike pelslag? Eller en jaktcocker og en jaktspringer? Border collie og working kelpie? (Mulig noen av disse forslagene ikke er gode pga sprikende egenskaper) Det er stor variasjon INNEN raser - til tider større variasjon enn vi finner MELLOM ulike raser. Da hadde det kanskje vært like greit å slippe opp litt på reglene rundt lukkede stambøker og åpnet mer opp for stambøker som baserer seg på egenskaper. På den måten kunne vi økt den genetiske variasjonen betraktelig og forbedret hundenes helse betydelig.

Flere og flere av de som bruker hundene til viktige arbeidsoppgaver med lang udanning, velger å skaffe seg godt planlagte kryssninger (blandingshunder). SWDI tar f.eks i bruk blanding av schäfer og malanois til sitt søksarbeide av flere grunner: mye bedre helse, mer livlige hunder, riktige egenskaper til jobben.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innkryssningsprosjekter blir jo gjort.. Paradoksalt nok på noen av de friskeste rasene vi har ;) Men dermed er det også større sjans for at de vil være like friske og funksjonelle også i framtiden.. Et poeng er kanskje at det er rasens hjemland som i utgangspunktet bør stå for disse prosjektene? Det må i ihvertfall avklares med raseklubben der..

Men som tidligere nevnt; genetisk variasjon alene hjelper lite, om individene allikevel ikke er friske. Det er nok av eksempler på store selskapshundraser med masse sykdommer. Og ikke bare pga. defekt bygning. Da er det nok grenser for hvor mye det hjelper å krysse inn en og annen hund fra en rase som kanskje har like mye "rusk". Canarioen feks. er jo en rase som svært nylig er mikset fram av diverse molossere. En blandingshund kan man nesten si. Med masse helseproblemer :) Fordi rasene som er mikset sammen er langt i fra friske - og ikke minst fordi det avles på utseende og utseende. De behøver faktisk ikke fungere til noe som helst annet enn å se "skumle" ut :P Og selvsagt skal bikkjene settes i avl helst før de fyller 2, så rekker de kanskje ikke å bli sjuke før de har spydd ut en 20-30 valper...

Slik ser selekteringen stikk motsatt ut på feks. de bittesmå støverrasene. Fungerer ikke hunden fysisk = ingen avl. Og fordi det tar tid før en støver er god nok til å jaktpremieres, vil avlsdebuten normalt være veldig mye senere enn på selskapshunder. Les feks. hvordan Haldenstøveren ble laget. Det er nesten til å le av. En gubbe som fant ut at han ville lage sin egen rase, og ja, så gjorde han det. Men fordi selekteringen har vært på rett sted, er det tross alt en svært frisk rase! Dog så mikroskopisk liten, at innkryssninger må til.

Altså; poenget var at å bredde genpolen alene, ikke hjelper stort, om ikke de som avler hund rundt om, greier å selektere rett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I teorien, nei...

Men med tanke på all hodeløs avl av spesielt selskaps og utstillingshunder, så er det nok desverre som å pisse i havet - å blande inn enkeltindivider i alt skakkjørte raser..

Helt enig, det blir som å pisse i havet. Det er derfor en helomvending må til. Både i hva vi legger i definisjonen rase og hvordan majoriteten av oppdrettere praktiserer avl. Det er en lang vei å gå, men alternativet er å gi opp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Aussieglis, shibaen er den minste, akita den største. De din samboer har funnet kalles mame shiba og lider av samme komplikasjoner som mini-aussier. Ingen seriøse oppdrettere driver med dem, det er som teacup-varianten og IKKE noe en skaffer seg! De kan bestilles fra nettsider, på samme måte som mini-plommer, maltipoms og gudene veit hva. Mtp trådens tema, så er disse virkelig kriseeksemplet på innavl og lite variasjon i genmaterialet.

En vanlig shibatispe er rundt 37 cm, og de trenger ikke bæres noe sted, nei. Hva er det han liker med shiba, men som han må bære på? Det er en fyrrig jakthund, ikke en (veske)hund en kjøper fordi den er søt. :P Send meg gjerne en PM for å ikke ødelegge tråden. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Jeg fikk bange anelser med en gang han nevnte det, og tenkte på mini-aussien med en gang. Tenkte jeg skulle høre med shiba-folket her inne før jeg satte ned foten. Men nå går den ned, altså! ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Jeg er helt klart for høyere andel av inkryssning på tvers av raser og pelsvarianter. Mange raser kunne med fordel blitt slått sammen til en rase. Men ingen vil jo gi slipp på sin rase.

Slike prosjekter måtte selvsagt blitt gjort under godkjennelse av og i samarbeid med kennelklubber

Hvis jeg ser på min egen rase så er det mange der som vegrer seg for å i det hele tatt pare med noe fra en annen linje. Dette fenomenet er like ille uansett om det er folk som fokuserer på bruk (og

da kun vil holde seg til sin brukslinje) eller om det er de som fokuserer mer på utstilling.

Håpløst synes jeg.

Nå har jeg en for det neste frisk og sunn rase, men det betyr ikke at det er en kjempe idé og bare avle på sin egen lille tue uten å ta inn blod fra andre kennellinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...