Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdretter eller kopimaskin? Om genetisk variasjon i hunderasene


Easy
 Share

Recommended Posts

Noen tanker etter Dyreveldferdsseminaret som ble arrangert av NKK for noen dager siden:

NKK blant annet ved Astrid Indrebø hadde en meget flott presentasjon av hvilke tiltak NKK har for å bedre helsen i rasene våre, spesielt med fokus på usunn konstruksjon (pusteproblemer i kortnesede raser osv). Det ble nevnt at stadig flere raseklubber innfører obligatorisk gentesting for avlsdyr, og om opprettelse av helseregistre og standarder som blir "omskrevet" til det bedre (eks chihuahua som ikke lenger skal ha åpen fontanell iflg standarden). Og man la vekt på at NKKs (og rasenes problem) er at andelen uregistrerte valper øker også i Norge spesielt av de populære smårasene som f.eks fransk bulldog. Og at disse useiøse oppdretterne (og importørene) står utenfor NKK og ikke er så lett å påvirke til sunnere avl. Med det regner jeg med det ble implisert at avl av f.eks fransk bulldog innenfor NKK-systemet er mye mer seriøst og at disse hundene har en sunnere anatomi og derfor også mindre pusteproblemer (?).

Det som overrasket meg litt var at det var kun en av foredragsholderne som var invitert som tok opp temaet genetisk variasjon og den genetiske størrelsen på rase-populasjonene. Det ble ikke nevnt med ett eneste ord av de andre. Når man snakker om dyrevelferd i forbindelse med avl og å forbedre helsen på rasene våre så burde vel i det minste genetisk variasjon være en viktig del av det vi oppfatter som dyreetisk , forsvarlig avl? Når vi vet at en smal avlsbase og dertil tilhørende innavl fører til dårligere immunforsvar, dårligere fertilitet og økning av andre defekter?

Pr dags dato er de renrasede populasjonene delt inn i 3-400 raser, 99% av dem med lukket stambok, mange av dem med faretruende liten genpool etter 100 pluss år med lukkede stambøker, linje/innavl og matadoravl. En ting jeg var enig med Anne Woldmo i som hun nevnte i sitt foredrag, er at alle de gode tiltakene som NKK liste opp blir omtrent som å sette et lite plaster på et stort blødende sår. Det er godt ment, men det hjelper så lite når skoen trykker et helt annet sted.

Pr dags dato får jeg dessverre inntrykk av at Anne Woldmo og hennes meningsfeller er i sterkt mindretall i det kynologiske miljøet. Hennes meninger om innkryssing av andre raser i eksisterende raser for å øke genpoolen til en sunn størrelse oppfattes som radikalt og ekstremt. Men er de det? Skal vi fortsette i det samme sporet som vi har gjort til nå, og vente med å krysse inn nytt blod i en rase til det ikke lenger er etisk forsvarlig å sitte og se på alle de sjuke dyra, og rasen praktisk talt er i ferd med å dø ut, slik som med norsk lundehund? Eller skal vi våge å ruske litt i gamle og utdaterte forestillinger om streng typelikhet og raserenhet? Jeg tror det vil presse seg fram en endring i hvordan vi tenker raseavl og hvordan vi praktiserer den. Både fordi vi tilslutt MÅ mht til innavlsdepresjon, og fordi det ikke lenger vil være akseptabelt i samfunnet som vi er en del av å bedrive etisk uforsvarlig hundeavl. Vil vi som oppdrettere, raseklubber og kennelklubber bli tatt på senga og dratt ufrivillig og skrikende i den retningen, eller kommer vi til å følge med i timen og komme frivillig?

Som et lite apropos kan nevnes at FCI (mye takket være Astrid Indrebø og The Breeding Committee som hun er leder av) nå har åpnet opp for at rasevarianter kan krysses med hverandre (f.eks belger-variantene, schnauzer-fargevariantene og bull/miniatyrbullterrier) fordi man nettopp ser at størrelsen på genpoolene er langtfra sunne. Så det går i riktig retning, men hvor lang tid tar det før vi tør å åpne opp for ytterligere innkryssing på tvers av rasene?

Her er en youtube-video som bare MÅ sees. Dessverre litt dårlig lyd og illustrasjonene er tildels teite, men budskapet er superviktig, og veldig interessante rasekrysnings-eksperimenter som nevnes:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode tanker og i mine øyne en svært god oppsummering. Når det snakke som raseavl blander mange raskt to viktige men relativt uavhengige deler:

  • Ekstremt/Usunt eksteriør
  • Mangel på genetisk variasjon

Førstnevnte har fått mye oppmerksomhet, bl.a. i dokumentaren "Pedigee exposed" og det jobbes med å redusere plagene ved å skrive om rasestandarder, ha veterinærgodkjenner på utstillinger osv. Men genetisk variasjon ser ut til å ha blitt "glemt" midt oppi det hele, på tross av at det er her de største helse- og mentalitetsutfordringene ligger. Lukkede stambøker tar livet av hundene våre i ung alder.

Hege Volmo treffer blink! Hvorfor kan vi ikke krysse gordon setter og engesk setter? Eller retrievere med ulike pelslag? Eller en jaktcocker og en jaktspringer? Border collie og working kelpie? (Mulig noen av disse forslagene ikke er gode pga sprikende egenskaper) Det er stor variasjon INNEN raser - til tider større variasjon enn vi finner MELLOM ulike raser. Da hadde det kanskje vært like greit å slippe opp litt på reglene rundt lukkede stambøker og åpnet mer opp for stambøker som baserer seg på egenskaper. På den måten kunne vi økt den genetiske variasjonen betraktelig og forbedret hundenes helse betydelig.

Flere og flere av de som bruker hundene til viktige arbeidsoppgaver med lang udanning, velger å skaffe seg godt planlagte kryssninger (blandingshunder). SWDI tar f.eks i bruk blanding av schäfer og malanois til sitt søksarbeide av flere grunner: mye bedre helse, mer livlige hunder, riktige egenskaper til jobben.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innkryssningsprosjekter blir jo gjort.. Paradoksalt nok på noen av de friskeste rasene vi har ;) Men dermed er det også større sjans for at de vil være like friske og funksjonelle også i framtiden.. Et poeng er kanskje at det er rasens hjemland som i utgangspunktet bør stå for disse prosjektene? Det må i ihvertfall avklares med raseklubben der..

Men som tidligere nevnt; genetisk variasjon alene hjelper lite, om individene allikevel ikke er friske. Det er nok av eksempler på store selskapshundraser med masse sykdommer. Og ikke bare pga. defekt bygning. Da er det nok grenser for hvor mye det hjelper å krysse inn en og annen hund fra en rase som kanskje har like mye "rusk". Canarioen feks. er jo en rase som svært nylig er mikset fram av diverse molossere. En blandingshund kan man nesten si. Med masse helseproblemer :) Fordi rasene som er mikset sammen er langt i fra friske - og ikke minst fordi det avles på utseende og utseende. De behøver faktisk ikke fungere til noe som helst annet enn å se "skumle" ut :P Og selvsagt skal bikkjene settes i avl helst før de fyller 2, så rekker de kanskje ikke å bli sjuke før de har spydd ut en 20-30 valper...

Slik ser selekteringen stikk motsatt ut på feks. de bittesmå støverrasene. Fungerer ikke hunden fysisk = ingen avl. Og fordi det tar tid før en støver er god nok til å jaktpremieres, vil avlsdebuten normalt være veldig mye senere enn på selskapshunder. Les feks. hvordan Haldenstøveren ble laget. Det er nesten til å le av. En gubbe som fant ut at han ville lage sin egen rase, og ja, så gjorde han det. Men fordi selekteringen har vært på rett sted, er det tross alt en svært frisk rase! Dog så mikroskopisk liten, at innkryssninger må til.

Altså; poenget var at å bredde genpolen alene, ikke hjelper stort, om ikke de som avler hund rundt om, greier å selektere rett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I teorien, nei...

Men med tanke på all hodeløs avl av spesielt selskaps og utstillingshunder, så er det nok desverre som å pisse i havet - å blande inn enkeltindivider i alt skakkjørte raser..

Helt enig, det blir som å pisse i havet. Det er derfor en helomvending må til. Både i hva vi legger i definisjonen rase og hvordan majoriteten av oppdrettere praktiserer avl. Det er en lang vei å gå, men alternativet er å gi opp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Aussieglis, shibaen er den minste, akita den største. De din samboer har funnet kalles mame shiba og lider av samme komplikasjoner som mini-aussier. Ingen seriøse oppdrettere driver med dem, det er som teacup-varianten og IKKE noe en skaffer seg! De kan bestilles fra nettsider, på samme måte som mini-plommer, maltipoms og gudene veit hva. Mtp trådens tema, så er disse virkelig kriseeksemplet på innavl og lite variasjon i genmaterialet.

En vanlig shibatispe er rundt 37 cm, og de trenger ikke bæres noe sted, nei. Hva er det han liker med shiba, men som han må bære på? Det er en fyrrig jakthund, ikke en (veske)hund en kjøper fordi den er søt. :P Send meg gjerne en PM for å ikke ødelegge tråden. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Jeg fikk bange anelser med en gang han nevnte det, og tenkte på mini-aussien med en gang. Tenkte jeg skulle høre med shiba-folket her inne før jeg satte ned foten. Men nå går den ned, altså! ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Jeg er helt klart for høyere andel av inkryssning på tvers av raser og pelsvarianter. Mange raser kunne med fordel blitt slått sammen til en rase. Men ingen vil jo gi slipp på sin rase.

Slike prosjekter måtte selvsagt blitt gjort under godkjennelse av og i samarbeid med kennelklubber

Hvis jeg ser på min egen rase så er det mange der som vegrer seg for å i det hele tatt pare med noe fra en annen linje. Dette fenomenet er like ille uansett om det er folk som fokuserer på bruk (og

da kun vil holde seg til sin brukslinje) eller om det er de som fokuserer mer på utstilling.

Håpløst synes jeg.

Nå har jeg en for det neste frisk og sunn rase, men det betyr ikke at det er en kjempe idé og bare avle på sin egen lille tue uten å ta inn blod fra andre kennellinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...