Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdretter eller kopimaskin? Om genetisk variasjon i hunderasene


Easy
 Share

Recommended Posts

Noen tanker etter Dyreveldferdsseminaret som ble arrangert av NKK for noen dager siden:

NKK blant annet ved Astrid Indrebø hadde en meget flott presentasjon av hvilke tiltak NKK har for å bedre helsen i rasene våre, spesielt med fokus på usunn konstruksjon (pusteproblemer i kortnesede raser osv). Det ble nevnt at stadig flere raseklubber innfører obligatorisk gentesting for avlsdyr, og om opprettelse av helseregistre og standarder som blir "omskrevet" til det bedre (eks chihuahua som ikke lenger skal ha åpen fontanell iflg standarden). Og man la vekt på at NKKs (og rasenes problem) er at andelen uregistrerte valper øker også i Norge spesielt av de populære smårasene som f.eks fransk bulldog. Og at disse useiøse oppdretterne (og importørene) står utenfor NKK og ikke er så lett å påvirke til sunnere avl. Med det regner jeg med det ble implisert at avl av f.eks fransk bulldog innenfor NKK-systemet er mye mer seriøst og at disse hundene har en sunnere anatomi og derfor også mindre pusteproblemer (?).

Det som overrasket meg litt var at det var kun en av foredragsholderne som var invitert som tok opp temaet genetisk variasjon og den genetiske størrelsen på rase-populasjonene. Det ble ikke nevnt med ett eneste ord av de andre. Når man snakker om dyrevelferd i forbindelse med avl og å forbedre helsen på rasene våre så burde vel i det minste genetisk variasjon være en viktig del av det vi oppfatter som dyreetisk , forsvarlig avl? Når vi vet at en smal avlsbase og dertil tilhørende innavl fører til dårligere immunforsvar, dårligere fertilitet og økning av andre defekter?

Pr dags dato er de renrasede populasjonene delt inn i 3-400 raser, 99% av dem med lukket stambok, mange av dem med faretruende liten genpool etter 100 pluss år med lukkede stambøker, linje/innavl og matadoravl. En ting jeg var enig med Anne Woldmo i som hun nevnte i sitt foredrag, er at alle de gode tiltakene som NKK liste opp blir omtrent som å sette et lite plaster på et stort blødende sår. Det er godt ment, men det hjelper så lite når skoen trykker et helt annet sted.

Pr dags dato får jeg dessverre inntrykk av at Anne Woldmo og hennes meningsfeller er i sterkt mindretall i det kynologiske miljøet. Hennes meninger om innkryssing av andre raser i eksisterende raser for å øke genpoolen til en sunn størrelse oppfattes som radikalt og ekstremt. Men er de det? Skal vi fortsette i det samme sporet som vi har gjort til nå, og vente med å krysse inn nytt blod i en rase til det ikke lenger er etisk forsvarlig å sitte og se på alle de sjuke dyra, og rasen praktisk talt er i ferd med å dø ut, slik som med norsk lundehund? Eller skal vi våge å ruske litt i gamle og utdaterte forestillinger om streng typelikhet og raserenhet? Jeg tror det vil presse seg fram en endring i hvordan vi tenker raseavl og hvordan vi praktiserer den. Både fordi vi tilslutt MÅ mht til innavlsdepresjon, og fordi det ikke lenger vil være akseptabelt i samfunnet som vi er en del av å bedrive etisk uforsvarlig hundeavl. Vil vi som oppdrettere, raseklubber og kennelklubber bli tatt på senga og dratt ufrivillig og skrikende i den retningen, eller kommer vi til å følge med i timen og komme frivillig?

Som et lite apropos kan nevnes at FCI (mye takket være Astrid Indrebø og The Breeding Committee som hun er leder av) nå har åpnet opp for at rasevarianter kan krysses med hverandre (f.eks belger-variantene, schnauzer-fargevariantene og bull/miniatyrbullterrier) fordi man nettopp ser at størrelsen på genpoolene er langtfra sunne. Så det går i riktig retning, men hvor lang tid tar det før vi tør å åpne opp for ytterligere innkryssing på tvers av rasene?

Her er en youtube-video som bare MÅ sees. Dessverre litt dårlig lyd og illustrasjonene er tildels teite, men budskapet er superviktig, og veldig interessante rasekrysnings-eksperimenter som nevnes:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode tanker og i mine øyne en svært god oppsummering. Når det snakke som raseavl blander mange raskt to viktige men relativt uavhengige deler:

  • Ekstremt/Usunt eksteriør
  • Mangel på genetisk variasjon

Førstnevnte har fått mye oppmerksomhet, bl.a. i dokumentaren "Pedigee exposed" og det jobbes med å redusere plagene ved å skrive om rasestandarder, ha veterinærgodkjenner på utstillinger osv. Men genetisk variasjon ser ut til å ha blitt "glemt" midt oppi det hele, på tross av at det er her de største helse- og mentalitetsutfordringene ligger. Lukkede stambøker tar livet av hundene våre i ung alder.

Hege Volmo treffer blink! Hvorfor kan vi ikke krysse gordon setter og engesk setter? Eller retrievere med ulike pelslag? Eller en jaktcocker og en jaktspringer? Border collie og working kelpie? (Mulig noen av disse forslagene ikke er gode pga sprikende egenskaper) Det er stor variasjon INNEN raser - til tider større variasjon enn vi finner MELLOM ulike raser. Da hadde det kanskje vært like greit å slippe opp litt på reglene rundt lukkede stambøker og åpnet mer opp for stambøker som baserer seg på egenskaper. På den måten kunne vi økt den genetiske variasjonen betraktelig og forbedret hundenes helse betydelig.

Flere og flere av de som bruker hundene til viktige arbeidsoppgaver med lang udanning, velger å skaffe seg godt planlagte kryssninger (blandingshunder). SWDI tar f.eks i bruk blanding av schäfer og malanois til sitt søksarbeide av flere grunner: mye bedre helse, mer livlige hunder, riktige egenskaper til jobben.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innkryssningsprosjekter blir jo gjort.. Paradoksalt nok på noen av de friskeste rasene vi har ;) Men dermed er det også større sjans for at de vil være like friske og funksjonelle også i framtiden.. Et poeng er kanskje at det er rasens hjemland som i utgangspunktet bør stå for disse prosjektene? Det må i ihvertfall avklares med raseklubben der..

Men som tidligere nevnt; genetisk variasjon alene hjelper lite, om individene allikevel ikke er friske. Det er nok av eksempler på store selskapshundraser med masse sykdommer. Og ikke bare pga. defekt bygning. Da er det nok grenser for hvor mye det hjelper å krysse inn en og annen hund fra en rase som kanskje har like mye "rusk". Canarioen feks. er jo en rase som svært nylig er mikset fram av diverse molossere. En blandingshund kan man nesten si. Med masse helseproblemer :) Fordi rasene som er mikset sammen er langt i fra friske - og ikke minst fordi det avles på utseende og utseende. De behøver faktisk ikke fungere til noe som helst annet enn å se "skumle" ut :P Og selvsagt skal bikkjene settes i avl helst før de fyller 2, så rekker de kanskje ikke å bli sjuke før de har spydd ut en 20-30 valper...

Slik ser selekteringen stikk motsatt ut på feks. de bittesmå støverrasene. Fungerer ikke hunden fysisk = ingen avl. Og fordi det tar tid før en støver er god nok til å jaktpremieres, vil avlsdebuten normalt være veldig mye senere enn på selskapshunder. Les feks. hvordan Haldenstøveren ble laget. Det er nesten til å le av. En gubbe som fant ut at han ville lage sin egen rase, og ja, så gjorde han det. Men fordi selekteringen har vært på rett sted, er det tross alt en svært frisk rase! Dog så mikroskopisk liten, at innkryssninger må til.

Altså; poenget var at å bredde genpolen alene, ikke hjelper stort, om ikke de som avler hund rundt om, greier å selektere rett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I teorien, nei...

Men med tanke på all hodeløs avl av spesielt selskaps og utstillingshunder, så er det nok desverre som å pisse i havet - å blande inn enkeltindivider i alt skakkjørte raser..

Helt enig, det blir som å pisse i havet. Det er derfor en helomvending må til. Både i hva vi legger i definisjonen rase og hvordan majoriteten av oppdrettere praktiserer avl. Det er en lang vei å gå, men alternativet er å gi opp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Aussieglis, shibaen er den minste, akita den største. De din samboer har funnet kalles mame shiba og lider av samme komplikasjoner som mini-aussier. Ingen seriøse oppdrettere driver med dem, det er som teacup-varianten og IKKE noe en skaffer seg! De kan bestilles fra nettsider, på samme måte som mini-plommer, maltipoms og gudene veit hva. Mtp trådens tema, så er disse virkelig kriseeksemplet på innavl og lite variasjon i genmaterialet.

En vanlig shibatispe er rundt 37 cm, og de trenger ikke bæres noe sted, nei. Hva er det han liker med shiba, men som han må bære på? Det er en fyrrig jakthund, ikke en (veske)hund en kjøper fordi den er søt. :P Send meg gjerne en PM for å ikke ødelegge tråden. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Jeg fikk bange anelser med en gang han nevnte det, og tenkte på mini-aussien med en gang. Tenkte jeg skulle høre med shiba-folket her inne før jeg satte ned foten. Men nå går den ned, altså! ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Jeg er helt klart for høyere andel av inkryssning på tvers av raser og pelsvarianter. Mange raser kunne med fordel blitt slått sammen til en rase. Men ingen vil jo gi slipp på sin rase.

Slike prosjekter måtte selvsagt blitt gjort under godkjennelse av og i samarbeid med kennelklubber

Hvis jeg ser på min egen rase så er det mange der som vegrer seg for å i det hele tatt pare med noe fra en annen linje. Dette fenomenet er like ille uansett om det er folk som fokuserer på bruk (og

da kun vil holde seg til sin brukslinje) eller om det er de som fokuserer mer på utstilling.

Håpløst synes jeg.

Nå har jeg en for det neste frisk og sunn rase, men det betyr ikke at det er en kjempe idé og bare avle på sin egen lille tue uten å ta inn blod fra andre kennellinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...