Gå til innhold
Hundesonen.no

Norsk Miniature American Shepherd Klubb


Anki
 Share

Recommended Posts

Fra og med 1. juli 2015 vil Miniature American Shepherd føres i AKC under Gjeterhundgruppe 1. Håpet er at rasen vil godkjennes av FCI i løpet av de neste to årene og at den da vil aksepteres av NKK/SKK også. I dag fikk vi en egen raseklubb i Norge; NMASK. Foreløpig har vi kun en facebookside, men hjemmeside kommer etter hvert. Er du interressert i å følge godkjennelsesprosessen av rasen, eller ønsker å komme i kontakt med andre MAS-entusiaster; lik og del facebooksiden! :jump:

post-5699-0-00071100-1410443397_thumb.pn
Oppdatering: Facebooksiden er midlertidig lukket etter tips om opprettelse av klubbstyre. Ansvaret for siden vil overrekkes noen andre som har tid og ressurser til å drive en slik organisasjon. :)

post-5699-0-00071100-1410443397_thumb.pn

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 306
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Vel, man kan jo lure på om australian shepherd burde ha nettopp det navnet når rasens hjemland er USA.

Vel, nå ble jo "rasen" avlet for å gjete mindre husdyr? Igjen, dette er liksom ikke et nytt lite påfunn fra folk som vil ha dvergaussie? Jeg har ikke all verdens Google muligheter, men første ga

Jeg kan ingenting om denne "rasen", og sånn forutenom sykdom/skavanker som jeg ikke kan se (og dermed ikke aner om er et problem eller ikke), hva er verre med denne enn sheltie feks? Jeg kan jo ikke s

Posted Images

En noe unødvendig kommentar kanskje?

Hvordan begrunner du dette egentlig?

Unødvendig? Å avle på dvergvekst er å avle på sykdom. Motivasjonen bak rasen er det visuelle, at folk synes det er søtt med mindre varianter av hunder. Med dvergvekst kommer gjerne infantile drag over snuteparti, som kraftigere stopp, mer bulende øyne og et overall mer babypreget ansikt. Skal man ikke kunne ha en åpen diskusjon om hvorvidt vi trenger mer utseendeavl på hunderasene våre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

post-5699-0-96340000-1410446042_thumb.jp

Ser du noen bulende øyne, unaturlig korte bein, en kropp med gale proposjoner? MAS'en er bare liten, den er ikke deformert. De som har utviklet denne rasen siden 1990 - og gjort det skikkelig vel og merke - har avlet på de minste variantene av aussien. Det er en uriktig påstand å si at hundene har dvergvekst. (De amerikanske toy- og teacup-versjonene er en fullstendig annen historie som jeg ikke vil ha noe med å gjøre.)

Les mer om historien til denne kommende rasen her: http://www.dyreriks.no/?p=224

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ingenting om denne "rasen", og sånn forutenom sykdom/skavanker som jeg ikke kan se (og dermed ikke aner om er et problem eller ikke), hva er verre med denne enn sheltie feks? Jeg kan jo ikke si at jeg ser så veldig mye galt på hverken proposjoner, vekst, bulende øyne eller andre unaturlige ting.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og forskjellen på en mini aussie og en miniature american shepherd er? Hvilke raser er den fremavlet fra?

Den er avlet fra aussien, men aussieklubben vil ikke anerkjenne minien som en størrelsesvariant (slik som puddel, schnauzer osv). Det ble derfor valgt et annet navn til den nye rasen slik at den ikke assosieres med utspringet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Unødvendig? Å avle på dvergvekst er å avle på sykdom. Motivasjonen bak rasen er det visuelle, at folk synes det er søtt med mindre varianter av hunder. Med dvergvekst kommer gjerne infantile drag over snuteparti, som kraftigere stopp, mer bulende øyne og et overall mer babypreget ansikt. Skal man ikke kunne ha en åpen diskusjon om hvorvidt vi trenger mer utseendeavl på hunderasene våre? 

Såklart skal man kunne ha en diskusjon, men jeg syns det ble så spydig formulert - og sånt legger opp til en lite konstruktiv og saklig debatt rundt saken.

Forøvrig er jeg for så vidt enig i at å avle på dvergvekst er svært lite heldig for en rase. Men jeg ser jo at man også avler på hundene som rett og slett bare er under standard uten å nødvendigvis være av dvergvekst. Jeg har sett disse miniaussiene som ikke har noen ekstreme trekk, de ser rett og slett ut som en mindre versjon av aussien. Nå har jeg riktignok kun sett bilder, så jeg har ikke noe personlig erfaring å vise til. Men er det også en forferdelig uting? Det er jo sånn man har fått frem andre små raser vi har i dag, og det er langt fra alle som sliter med epleformet skalle osv.

Miniaussien ligger vel forøvrig på en 30-40cm så det er jo ikke snakk om en miniatyr som har enormt stor risiko for å få disse vanlige plagene og helseskavankene som følger med.

Jeg er bare nysgjerrig jeg altså :) kanskje spesielt fordi aussien er en hund jeg selv kunne tenkt meg, men syns blir for stor - uten at det tilsier at jeg derfor kommer til å kjøpe meg en av disse ;)

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dverg,-mini,-toy - helt unødvendig å avle frem slike hunder.

Velkommen til sonen forresten

Finnes da flere sunne miniatyrhunder. Dvergpinscher, dvergschnauzer, dansk svensk gårdshund, puddel, for å nevne noen :)

Jeg er mer skeptisk til avl på særdeles store, tunge raser. Om man skal kategorisere slik.

Jeg syns dog det er en uting å avle frem motehunder. Enten det er teacup chi, mini aussie, eller hva det måtte være. Tenk så mange flotte raser vi faktisk har, hvorfor kan vi ikke konsentrere oss om dem?

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke noe særlig til denne rasen, men er det slik at den skal se ut som en australian shepherd i mindre versjon? Ser på wikipedia at en american miniature shepherd skal ha mankehøyde fra 33-46 cm, mens en australian shepherd skal være 46-58 cm. Vil det si at man ikke egentlig kan se forskjell på en australian shepherd på 46 cm og en american miniature shepherd på 46 cm?

Rasenavn skal forresten skrives med små bokstaver. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

attachicon.gifmas4.jpg

Ser du noen bulende øyne, unaturlig korte bein, en kropp med gale proposjoner? MAS'en er bare liten, den er ikke deformert. De som har utviklet denne rasen siden 1990 - og gjort det skikkelig vel og merke - har avlet på de minste variantene av aussien. Det er en uriktig påstand å si at hundene har dvergvekst. (De amerikanske toy- og teacup-versjonene er en fullstendig annen historie som jeg ikke vil ha noe med å gjøre.)

Les mer om historien til denne kommende rasen her: http://www.dyreriks.no/?p=224

Hvor skikkelig det er gjort er nok omdiskutert. Jeg har snakket med mini-aussie-eiere som har sagt mindre pene ting om rasen, avlen, og som ikke kommer til å skaffe seg den igjen. Bare blant de få norske individene er det visstnok en del dårlig gemytt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Finnes da flere sunne miniatyrhunder. Dvergpinscher, dvergschnauzer, dansk svensk gårdshund, puddel, for å nevne noen :)

Jeg er mer skeptisk til avl på særdeles store, tunge raser. Om man skal kategorisere slik.

Jeg syns dog det er en uting å avle frem motehunder. Enten det er teacup chi, mini aussie, eller hva det måtte være. Tenk så mange flotte raser vi faktisk har, hvorfor kan vi ikke konsentrere oss om dem?

My thoughts exactly :)

Det avhenger rett og slett av målet med avlen. Jeg kunne absolutt vært interessert i en aussie av mindre størrelse, men med mye av den samme bruken. Dersom målet med avlen er å få en hund som skal ligne på en liten aussie men uten å være aussie eller noe i nærheten, kun for å få noe "lite og søtt" så blir det en annen ting.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den er avlet fra aussien, men aussieklubben vil ikke anerkjenne minien som en størrelsesvariant (slik som puddel, schnauzer osv). Det ble derfor valgt et annet navn til den nye rasen slik at den ikke assosieres med utspringet.

Dvs at det ikke er noen forskjell på mini aussie og en miniature american shepherd. Hvilket formål har denne avlen da?

Finnes da flere sunne miniatyrhunder. Dvergpinscher, dvergschnauzer, dansk svensk gårdshund, puddel, for å nevne noen :)

Jeg er mer skeptisk til avl på særdeles store, tunge raser. Om man skal kategorisere slik.

Jeg syns dog det er en uting å avle frem motehunder. Enten det er teacup chi, mini aussie, eller hva det måtte være. Tenk så mange flotte raser vi faktisk har, hvorfor kan vi ikke konsentrere oss om dem?

Disse miniatyrene du nevner ble jo avlet frem til et formål - ikke for å være en søt liten motehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

My thoughts exactly :)

Det avhenger rett og slett av målet med avlen. Jeg kunne absolutt vært interessert i en aussie av mindre størrelse, men med mye av den samme bruken. Dersom målet med avlen er å få en hund som skal ligne på en liten aussie men uten å være aussie eller noe i nærheten, kun for å få noe "lite og søtt" så blir det en annen ting.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Finnes da flere sunne miniatyrhunder. Dvergpinscher, dvergschnauzer, dansk svensk gårdshund, puddel, for å nevne noen :)

Jeg er mer skeptisk til avl på særdeles store, tunge raser. Om man skal kategorisere slik.

Jeg syns dog det er en uting å avle frem motehunder. Enten det er teacup chi, mini aussie, eller hva det måtte være. Tenk så mange flotte raser vi faktisk har, hvorfor kan vi ikke konsentrere oss om dem?

Uhm, dsg er da ingen miniatyrrase. Den er krysset fram mellom bla foxterrier og pinscher. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvs at det ikke er noen forskjell på mini aussie og en miniature american shepherd. Hvilket formål har denne avlen da?

Disse miniatyrene du nevner ble jo avlet frem til et formål - ikke for å være en søt liten motehund.

Uhm, dsg er da ingen miniatyrrase. Den er krysset fram mellom bla foxterrier og pinscher. ;)

Tror poenget var nettopp det at en hund kan være liten uten å være "miniatyr og ubrukelig", og at det dermed ikke er en selvfølge at miniature american shepherd blir avlet for å være en "søt liten motehund" med alle helseplagene som gjerne følger med en sånn type avl :)

Edit: jeg er forresten litt usikker på hvorfor du siterte meg @simira - gikk noe bort i siteringen, eller kom innlegget mitt med, med et uhell kanskje? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...