Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering, tilpassing osv.


Malamuten
 Share

Recommended Posts

Jeg syntes ikke barn skal leve i et hjem med hund som har adferdsproblemer, selv om vi voksne prøver å være så flinke som mulig til skjerme dem fra hverandre så kan det skje en glipp, et fatalt glipp.

Vi fikk en Corgi hanne fra oppdretter som hadde vært med på mye i sitt andre hjem og han var "utfordrende".

Det viste seg at han var utfordrende +++ og var skikkelig ille mot oss barna, mamma orket ikke den hverdagen det ville bli å skjerme barn og hund fra hverandre, mest pga vi hadde en ganske så åpen løsning i huset, så da måtte hunden enten bli bindt til der sengen hans var eller han måtte ligge inne i et lukket rom, det er ikke noe bra hundeliv.

Han nappet broren min i hælene et par ganger og da var det stopp for mamma, hun og oppdretter ble enige om å avlive, de ville ikke sende han videre til et annet hjem og han hadde det ikke godt med seg selv, han hadde altfor mye bagasje.

Jeg husker at den dagen Tamar dro så ble jeg faktisk litt lettet, det var ikke noe gøy å hele tiden passe på hvor hunden var og jeg passet også automatisk på at lille broren min også var trygg så han ikke ble bitt,

Og barn sier ofte ikke fra hvordan de føler det mens ting står på. Etter at Bella ble avlivet fortalte datter til vetrinæren at hun bare følte seg lettet. Hun hadde gått i lang tid og følt seg stressa fordi hun var redd hva hunden kunne finne på når hun hadde venninner på besøk. Selv om vi prøvde å "helgardere" oss, noe som er umulig 100 % i en stor familie med barn.

Så en ustabil og dysfunksjonell hund preger hele familien, ikke bare de voksne som har formellt og praktisk ansvaret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 106
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er en slags absurd disneyfisert misforståelse at hunder flest synes omplassering er problematisk. Jeg har tatt til meg flere hunder og andre dyr i voksen alder. Jeg har ALDRI merket noe savn ett

For ikke å snakke om at jeg ikke ønsker å oppdra min sønn i et hjem hvor det forventes at han skal være en robot og alltid gjøre det som sies når det sies. Han skal få være barn og et individ, få gjør

Omplassert den, mest sannsynlig til faren min. Der kunne hunden ha levt et fint liv med å løpe bak vogna mens han trente hest, eller sitti oppi med han og vært med som gårdsarbeider. Hadde ikke behold

Som jeg har nevnt tidligere så er jeg utrolig glad for og imponert over at norske belgereiere har gjort en så god jobb i avlsarbeidet som det de faktisk har gjort, det er noen år siden mentaliteten var på bunnen her til lands, men i Europa er dette dessverre en vanlig tilstand. Du trenger ikke å la deg personlig farge bare fordi jeg nevner din rase blant flere andre.

Du har ikke fått med deg poengene mine dersom du tror at dette handler om å være hårsår på vegne av egen rase. Da ser jeg heller ingen grunn til å fortsette noen diskusjon med deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sykdommer kan man jo ikke gjøre så mye med, men man vet jo etterhvert hvilker raser som sliter med hva. Er man avhengig av en frisk og velfungerende hund kjøper man seg kanskje ikke en engelsk bulldog?

Jeg ombestemte meg. Så sykdommer kan man ikke gjøre så mye med? Du vet at det er mulig å gjøre undersøkelser i forhold til fysisk helse også? Det er for eksempel mye større sjanse for å få feks en sjuk retriever enn det er å få feks en belger som ikke takler en vanlig hverdag. Betyr det at alle som kjøper seg retriever spiller lotto også, bare med fysisk helse i stedet for psykisk? Og betyr det da at disse bare kan skylde seg selv når hundene deres ikke er friske?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om vi prøvde å "helgardere" oss, noe som er umulig 100 % i en stor familie med barn.

For ikke å snakke om at jeg ikke ønsker å oppdra min sønn i et hjem hvor det forventes at han skal være en robot og alltid gjøre det som sies når det sies. Han skal få være barn og et individ, få gjøre feil og å lære av dem. Jeg ønsker å ruste ham til livet, det gjør jeg ikke ved å gjøre ham til en lydig nikkedukke.

Sånn litt som en respons til "jeg bare lærer barnet at det ikke skal forstyrre hunden".

Jeg vil også at sønnen min skal lære at hunden vår er en naturlig del av familien, at han og hunden får rom og frihet til å utvikle en god relasjon basert på respekt og erfaring. Jeg vil ikke ha en hund som må skånes for min sønn og jeg vil ikke ha en sønn som må gå på eggeskall for hunden vår. Det er ikke slik jeg ønsker å lære sønnen min at hundehold er. Det er faktisk viktig for meg.

Så nei, en hund som ikke passer inn i den rollen vil ikke få fortsette å bo sammen med oss. Det er ikke et liv jeg ønsker å leve. Hva andre velger legger jeg meg ikke bort i, de vet selv hva som er best i sin situasjon. Det kommer til å suge helmaks å måtte ta den beslutningen for jeg er like glad i hundene mine som det andre er selv om jeg velger å la den flytte.

Det er ikke egoisme for meg, det er en måte å ta ansvar på. For meg selv, for familien min, barnet mitt og også hunden, ta ansvar for å gi alle de det livet jeg mener er best for oss som helhet. Men om det er egoisme så er det egoisme som ikke går ut over andre, og en slik egoisme er jeg faktisk helt ok til. Jeg synes faktisk at folk skal få slippe å være selvutslettende og sette alle og alt foran ens egne interesser. Vi har bare et liv og vi er ansvarlige for å skape vår egen lykke.

Hovedregelen er at når man skaffer seg en hund så skal man ha den livet ut. Den tror jeg de fleste følger faktisk, det er menneskesynet mitt, at de fleste gjør så godt de kan med det de har. Men så kommer livet med sine krumspring av og til og ting blir ikke slik man trodde. Så gjør man som best man kan da også.

Målet trenger da ikke være færrest mulig omplasseringer, men riktigst mulig omplasseringer.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ombestemte meg. Så sykdommer kan man ikke gjøre så mye med? Du vet at det er mulig å gjøre undersøkelse i forhold til fysisk helse også? Det er for eksempel mye større sjanse for å få feks en sjuk retriever enn det er å få feks en belger som ikke takler en vanlig hverdag. Betyr det at alle som kjøper seg retriever spiller lotto også, bare med fysisk helse i stedet for psykisk? Og betyr det da at disse bare kan skylde seg selv når hundene deres ikke er friske?

Jeg beklager at jeg ikke ordla meg tydeligere; med rasehunder kommer det også enkelte sykdomstrekk som er resultat av innavl og liten genpopulasjon i de tidlige årene. Retrieverklubben har krav om testing av HD og PRA, for min egen del kan jeg bare si at god helse og godt gemytt er de to faktorene jeg vektlegger tyngst, og jeg stiller store krav til oppdrettere når jeg kjøper hund - på alle områder.

Det finnes like mange uansvarlige og uvitende retrievereiere som det finnes i alle andre leire, noe annet hadde vel vært rart? Og det finnes selvfølgelig også uansvarlige oppdrettere som ikke fokuserer nok på helse, mentalitet og bruksegenskaper hos hundene. Men når det er sagt så er labradoren er nokså frisk rase sammenlignet med veldig mange andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En liten andekote til dette med hund og barn.

Ei tidligere venninne ( vi har mistet kontakten ) hater hunder. Virkelig.

Det er jo helt merkelig for meg, hvem kan mislike hunder?

Hun er oppvokst med hunder rundt seg, faren drev med sau og oppdrett av bc.

Noen av disse var ikke helt som de burde være rundt barn og det ble satt store krav til barna rundt hundene. De måtte hele tiden ta hensyn.

Enden på visa var at hun følte at faren var mer glad i hundene enn henne og selv om hun nå vet at det selvfølgelig ikke stemmer har det resultert i at hun ikke klarer å bli kvitt hundehatet uansett hvor irrasjonelt hun vet det er..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En liten andekote til dette med hund og barn.

Ei tidligere venninne ( vi har mistet kontakten ) hater hunder. Virkelig.

Det er jo helt merkelig for meg, hvem kan mislike hunder?

Hun er oppvokst med hunder rundt seg, faren drev med sau og oppdrett av bc.

Noen av disse var ikke helt som de burde være rundt barn og det ble satt store krav til barna rundt hundene. De måtte hele tiden ta hensyn.

Enden på visa var at hun følte at faren var mer glad i hundene enn henne og selv om hun nå vet at det selvfølgelig ikke stemmer har det resultert i at hun ikke klarer å bli kvitt hundehatet uansett hvor irrasjonelt hun vet det er..

Mud, og @Mari

Jeg vet ikke helt hvilket inntrykk dere sitter igjen med hva angår vårt hunde- og barnehold, når jeg sier at jeg har lært barna å la hundene være i fred så mener jeg at barna har lært å la hundene være i fred når de aktivt oppsøker nettopp FRED. En hvilende hund skal ikke forstyrres, og om hunden kommer bort til dem har de gjerne lyst til å leke.

Vi har svært barneglad hunder, og de er de beste barnevaktene i verden (jeg forlater dog ikke huset med bare barn, en mastiff og en vill labbis hvis noen skulle være godtroende nok til å tenke i de baner), poenget er at vi har lært våre barn å kommunisere og forstå hundenes signaler. Datteren vår er så stolt når hun kommer struntende bort for å fortelle hva mastiffen har "fortalt" henne (kanskje vi har en ny Grana på gang her...). Vi er akkurat like positiv i innlæring med barna som vi er med hundene, men grensesetting er også endel av oppdragelsen her. Vi har latt barna få se på dyr som er i stress og forklart hva som kan skje om en hund opplever å ikke bli hørt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du trenger ikke ta det så personlig vet du, Bølla ;)

Hvor er det jeg gjør det? Jeg må få lov til å komme med et tilsvar når du presterer å si at "det gjør jeg ikke ved å gjøre ham til en lydig nikkedukke. Sånn litt som en respons til "jeg bare lærer barnet at det ikke skal forstyrre hunden". "

Ungene mine er akkurat like frekke i kjeften som moren, når sant skal sies :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mud, og @Mari

Jeg vet ikke helt hvilket inntrykk dere sitter igjen med hva angår vårt hunde- og barnehold, når jeg sier at jeg har lært barna å la hundene være i fred så mener jeg at barna har lært å la hundene være i fred når de aktivt oppsøker nettopp FRED. En hvilende hund skal ikke forstyrres, og om hunden kommer bort til dem har de gjerne lyst til å leke.

Vi har svært barneglad hunder, og de er de beste barnevaktene i verden (jeg forlater dog ikke huset med bare barn, en mastiff og en vill labbis hvis noen skulle være godtroende nok til å tenke i de baner), poenget er at vi har lært våre barn å kommunisere og forstå hundenes signaler. Datteren vår er så stolt når hun kommer struntende bort for å fortelle hva mastiffen har "fortalt" henne (kanskje vi har en ny Grana på gang her...). Vi er akkurat like positiv i innlæring med barna som vi er med hundene, men grensesetting er også endel av oppdragelsen her. Vi har latt barna få se på dyr som er i stress og forklart hva som kan skje om en hund opplever å ikke bli hørt.

Jeg forstod ikke helt poenget med dette innlegget. Du beskriver dine hunder som normale. Så hva har det med barns påtvungne sameksistens med skrullebikkjer å gjøre?

Drar du den konklusjonen at "vi som har hatt skrullebikkjer" ikke lærer barna våre å omgås hunder på en fornuftig måte?

I så fall er denne diskusjonen ganske dødfødt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og barn sier ofte ikke fra hvordan de føler det mens ting står på. Etter at Bella ble avlivet fortalte datter til vetrinæren at hun bare følte seg lettet. Hun hadde gått i lang tid og følt seg stressa fordi hun var redd hva hunden kunne finne på når hun hadde venninner på besøk. Selv om vi prøvde å "helgardere" oss, noe som er umulig 100 % i en stor familie med barn.

Så en ustabil og dysfunksjonell hund preger hele familien, ikke bare de voksne som har formellt og praktisk ansvaret.

Var vel noe av det samme jeg skrev over, at jeg ble lettet når mamma dro avgårde med Tamar.

Han var vel hos oss i toppen en måned, var helt uaktuelt for mamma å ha en sånn hund rundt oss, det er foreldrenes ansvar at barna har det trygt i hjemmet, syntes ikke et barn skulle trenge og fortelle foreldrene at de er utrygge når situasjonen er ganske åpenlys.

Får jeg barn en gang og har en hund med problemer oppi knotten så er det bye bye, jeg setter ikke mitt barns ve og vel på spill for en hund som ikke har det bra med seg selv, et barn skal slippe å gå redd i sitt eget hjem, min personlige mening ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstod ikke helt poenget med dette innlegget. Du beskriver dine hunder som normale. Så hva har det med barns påtvungne sameksistens med skrullebikkjer å gjøre?

Drar du den konklusjonen at "vi som har hatt skrullebikkjer" ikke lærer barna våre å omgås hunder på en fornuftig måte?

I så fall er denne diskusjonen ganske dødfødt.

Bølla får ikke skrullehunder i sitt hjem i følge tidligere poster.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bølla får ikke skrullehunder i sitt hjem i følge tidligere poster.

Det er bare å ha nok antall hunder det, så opplever man en skrullehund, eller syk hund, før eller senere.

Jeg levde også en gang i verden i salig tro på at det kun fantes normale hunder, og i hvert fall de som kom hjem til meg :sleep:

Så hovmod står for fall, og så feil kan man ta….min 7.hund viste seg å være skrullete…men de 6 før der igjen hadde alle vært bare enkle og greie og komplett normale.

Etter tre skrullete i løpet av livet, og tosifret antall normale, er heldigvis de skrullete i mindretall. Men de er der. Og egentlig en grei erfaring, så slipper jeg å bli innbilsk og arrogant :teehe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bølla får ikke skrullehunder i sitt hjem i følge tidligere poster.

Da er det jo enkelt.

Desverre er ikke jeg synsk så det klarer jeg ikke å unngå.

Jeg brukte årevis med grundig utvelgelse av oppdretter , rase, linjer etc og endte med den ene valpen i kullet som ble alvorlig syk med påfølgende store atferdsproblemer.

Morsomt nok var det en retriever siden jeg ville safe og styrte unna belger.

Hadde jeg vært synsk hadde jeg kunnet unngått veldig mye frustrasjon og tilrettelegging.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bare å ha nok antall hunder det, så opplever man en skrullehund, eller syk hund, før eller senere.

Jeg levde også en gang i verden i salig tro på at det kun fantes normale hunder, og i hvert fall de som kom hjem til meg :sleep:

Så hovmod står for fall, og så feil kan man ta.min 7.hund viste seg å være skrulletemen de 6 før der igjen hadde alle vært bare enkle og greie og komplett normale.

Etter tre skrullete i løpet av livet, og tosifret antall normale, er heldigvis de skrullete i mindretall. Men de er der. Og egentlig en grei erfaring, så slipper jeg å bli innbilsk og arrogant :teehe:

Veldig godt poeng.

Man kan ha ganske mange hunder som blir veldig fine og blir litt overlegen og kanskje ikke skjønner hvordan andre klarer å få sånne skrullebikkjer.

Så kommer hund 4 inn i huset, og samtidig kommer karma og biter deg i ræ** :P

Det er veldig lett å være feks førstegangshundeeier og bli litt høy på pæra over at man har fått til en hund, neste hund kan bli det stikk motsatte.

Og når disse eierene sitter i en diskusjon og rister på hodet over hvorfor folk ikke får til dyrene sine eller hvorfor de vil omplassere, så får jeg sååå lyst til at de skal få gå i en eiers sko som har en hund med skrap mentalitet i en dag og oppleve hvordan det er.

Nå har ikke jeg hund med dårlig mentalitet, men har jobbet med det og jeg har lagt meg opp den meningen at sånn hund vil jeg aldri i livet ha rundt barn.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg har nå hatt tilsammen 9 hunder inkl de to vi har nå, er det for få for sonens ekspertpanel? Jeg har luket ut valper som har vist redsel ift miljø, og jeg har luket ut valper som var for lite selvstendige. Det har vist seg å fungere veldig godt helt likegyldig av rase. Jeg kan dessverre ikke lukte at de får kreft, men jeg kan anta hvem som vil bli gulvredd eller slite med alvorlig seperasjonsangst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg har nå hatt tilsammen 9 hunder inkl de to vi har nå, er det for få for sonens ekspertpanel? Jeg har luket ut valper som har vist redsel ift miljø, og jeg har luket ut valper som var for lite selvstendige. Det har vist seg å fungere veldig godt helt likegyldig av rase. Jeg kan dessverre ikke lukte at de får kreft, men jeg kan anta hvem som vil bli gulvredd eller slite med alvorlig seperasjonsangst.

Man kan synse, tenke og anta og gjøre alle mulige ting i verden av sjekking, alikevel kan det komme dårlige individer. Du har vært veldig heldig og jeg håper selvsakt at du fortsetter å være det. Men jeg nekter virkelig å tro at det bare har med din superkunnskap om valper å gjøre. Man vet aldri eksakt hva som skjer. Hverken mentalt eller helsemessig. Ofte henger jo de to tingene også godt sammen.

Jeg har avlivet en pga sykdom og omplassert en pga store endringer. Den som skulle omplasseres skulle egentlig bare på ferie til jeg fant meg annen jobb og nytt sted å bo (for hundens skyld, faktisk ;) ) Men hun hadde det så fantastisk der hun endte opp, med en til av samme rase, aldri alene hjemme og fantastisk hage. Hun knyttet seg også veldig til mannen, men har aldri vært veldig knyttet til meg (ikke på det nivået). Ikke fant jeg ny jobb innen rimelig tid heller, da jeg trenger en del fridager for å fungere. Altså jobbe fulle døgn og så ha fri. Jeg har ingen dårlig samvittighet for valget og jeg vet hun har det topp. Det åpnet også muligheten for jakthund for min del, så vinn vinn. Hun ble ikke byttet ut, for jeg hadde ikke tenkt på jakthund helt da enda.

Jeg vet også det er relativt vanlig og bytte ut hunder som ikke duger til det de er kjøpt for, på tross av topp stamtavle med godt presterende foreldre/besteforeldre osv osv, og jeg forstår det faktisk godt. Ja, hunden er et familiemedlem. Men hunden er også et arbeidsredskap. For en som ånder og lever for jakt så ser jeg at det er "ugunstig" og ha hunder gående som ikke duger. Det tar enormt med tid å trene en fuglehund og en hund som ikke duger på jakt går gjerne oppå, mange vil ha få hunder så de kan få mest mulig og da er det dumt med en "oppå". Jeg forstår også at de da heller velger å omplassere til en aktiv person, så hunden kan få alt den trenger og eier slipper å vente 10 år på neste hund.

For min del personlig blir Ymse selv om han kanskje ikke presterer på jakt, han er en fantastisk hund og "one of a kind" for meg. Jeg digger han, uansett.

Hadde det derimot vært en hund jeg ikke hadde den kjemien med og på toppen ikke presterte i det hele tatt på jakt hadde jeg vurdert å omplassere.

Jeg vurderte faktisk å sende Ymse tilbake i starten, han var veldig innesluttet. Men som kom blomsten ut av skallet og ble perfekt :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville nok prøvd veldig mye forskjellig før jeg eventuelt hadde valgt å avlive hunden enn å håpe at de nye eierne kanskje, om mulig hadde klart med den eventuelle hunden. Jeg er jo veldig av den typen som velger min hund etter hvordan jeg vil bruke den, at barn ikke blir et problem for den og hva jeg gjør om 10 år osv. Og hvis jeg skulle hatt en omplasseringshund ville jeg vært sikker på at JEG har erfaring nok til hvordan den omplasseringshunden er og kan være. Man kan ikke vite alt den eventuelle hunden har gjort/kan gjøre med å lese på annonser og møte den 1 gang. Hunder er vidt forskjellige og hvis det hadde vært at jeg ikke kunne klart med denne hunden etter x antall forsøk så hadde jeg avlivet, enn å sende problemene videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg har nå hatt tilsammen 9 hunder inkl de to vi har nå, er det for få for sonens ekspertpanel? Jeg har luket ut valper som har vist redsel ift miljø, og jeg har luket ut valper som var for lite selvstendige. Det har vist seg å fungere veldig godt helt likegyldig av rase. Jeg kan dessverre ikke lukte at de får kreft, men jeg kan anta hvem som vil bli gulvredd eller slite med alvorlig seperasjonsangst.

OT: Kan jeg låne deg nestegang jeg skal ha valp? Hatt to hunder med kraftig seperasjonsangst, en med mild. Jeg HATER seperasjonsangst! :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg har nå hatt tilsammen 9 hunder inkl de to vi har nå, er det for få for sonens ekspertpanel? Jeg har luket ut valper som har vist redsel ift miljø, og jeg har luket ut valper som var for lite selvstendige. Det har vist seg å fungere veldig godt helt likegyldig av rase. Jeg kan dessverre ikke lukte at de får kreft, men jeg kan anta hvem som vil bli gulvredd eller slite med alvorlig seperasjonsangst.

Tja.. Jeg har heller ingen dårlig statistikk i så måte. Veldig mange fler hunder, men med to unntak (en som var en ubrukelig valp - no surprise at den ble skjør, og en som ble gretten pga skade) Har ALLE vært fungerende hunder i hverdagen.

Det HAR derimot vært hunder jeg har gitt bort pga for dårlige jaktegenskaper. Og det vil vi gjøre igjen, dersom den situasjonen mot formodning skulle oppstå... Livet er for kort for dårlige bikkjer ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åpent spørsmål til de av dere som har gått til det skritt å avlive hunder; hvor mange har vært grunnet ren og skjær alderdom?

Jeg forstår ennå en gang ikke hva du vil frem til. Vi diskuterer problemhundee/ skrullehunder osv i denne tråden. Noen av dem har "vi" valgt å omplassere, noen har blitt holdt skjermet gjennom hele livet og noen avlivet. Jeg har altså avlivet en hund pga adferd. Alle de andre har enten blitt gamle eller avlivet pga fysisk sykdom/skade/trafikkulykke. Hva vil du frem til med spørsmålet ditt?

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...