Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering, tilpassing osv.


Malamuten
 Share

Recommended Posts

Sånn for å ikke ødelegge den andre tråden som egentlig handlet om noe annet. Jeg synes dette er ganske interessant så kunne tenkt meg å høre hva folk tenker, kanskje spesielt de som tenker annerledes enn meg. Og jeg vil ha gjennomtenkte svar med begrunnelser på hvorfor og hvordan ikke "bare fordi", fordi man har bestemt seg på forhånd og tenker å tviholde på det prinsippet samme hvilken situasjon som oppstår og hvordan ting arter seg.

Jeg vet jo selv at jeg var en av de som hadde et bastant syn på mange ting, også det der med salg/omplassering/avliving. Selv om jeg fortsatt er av de som strekker meg lenger enn man burde og trenger i mange situasjoner så har jeg jo innsett en del ting på veien hit, bla at realiteten er noe helt annet enn det man gjerne ønsker at den skal være og at en stor del av grunnen til at jeg strekker meg så langt som jeg gjør med hundene mine er helt og holdent egoistisk, fordi jeg ikke har hjerte til å gjøre noe annet, før jeg MÅ. Og med ikke hjerte til så mener jeg helt og holdent for min egen del, det gjør for vondt for _meg_ å skilles med hunden, det har ingenting med hundens beste å gjøre. Jeg forstår jo at alle kommer aldri til å være enige når det kommer til slikt, og det skal og bør være opp til hver enkelt å avgjøre synes jeg, utifra den situasjonen man befinner seg i, men jeg synes det er litt interessant og tenker det kan være lærerrikt å se hva andre mener og hvorfor.

Tenkt scenario(stjeler tema fra den andre tråden): Familien har en hund, den har vært fungerende familiehund, men har fått problemer med barn. Finnes mange tenkte muligheter for det, men det spiller ingen rolle for scenarioet eller løsningen av det. Hunden må skjermes/tilpasses, enten for sin egen del eller for barna sin del (velg selv). Dette er ikke noe som kan trenes vekk, det er sånn det er nå. Hva gjør dere og hvorfor?

Jeg hadde tilpasset og skjermet hunden, så fremt den kunne ha vært i samme rom (med feks stengsler/kompostgrinder e.l.) et slikt scenario hadde ikke vært nok til at jeg hadde tatt turen til vet, jeg hadde heller ikke hatt hjerte til å legge ut en tilfeldig finn annonse. Det er jo tross alt ikke noe alvorlig dyrevelferdsmessig problem å måtte ligge skjermet litt å ha sin egen plass i stua, så lenge dette er nok til at hunden ikke sliter med problemet sitt og barna i huset er trygge.. Hadde det vært mer graverende at hunden hadde måtte inn på et eget rom så hadde det vært stopp, da har den det ikke bra lengre. Men jeg må jo si at det hadde ikke vært så gøy å forvise hunder til sin egen avstengt plass når mine hunder alltid er vant til å være rundt oss, komme å få kos når de vil, ligge på fanget i sofaen osv. Og jeg er sikker på at mine hunder hadde syntes at dette til en viss grad hadde vært en negativ omveltning. Mine hunder har alltid gjort som de får beskjed om å det er ingen sure miner om de må gå ned av sofaen, ut av soverommet, ligge på gangen i spesielle situasjoner, men det hadde ikke føltes like ok om det ble en permanent omveltning hjemme i huset, hver dag, spesielt ikke på en hund som feks er gammel, eller har andre "utfordringer" enn bare dette, en som kanskje har litt ekstra behov for nærhet og kos.

Det hadde alikevell blitt slik fordi jeg ikke hadde avlivet pga det og jeg ikke hadde villet legge ut tilfeldig finnannonse og omplassere til "hvem som helst". Men hadde muligheten åpnet seg, at enten venner eller familie(noen jeg og helst hunden også kjenner), feks et eldre par uten barn, hvor hunden kanskje bare må skjermes unntaksvis heller enn motsatt, hvor hunden får fortsette å leve som den har gjort, med nærhet, trygghet, frihet så tror jeg jeg hadde blitt overlykkelig å lettet bakenfor den tunge følelsen som kommer med den vanskelige avgjørelsen om å skilles ad med "barnet" mitt, og da hadde det ikke vært tvil hos meg om at det er bedre for hunden og jeg hadde tatt den muligheten. Det er jo lite problem å skjerme en hund, for meg. Det er jo bare å få inn noe stengsel eller noe å lage en egen plass, men for hunden, ihvertfall mine hunder som er vant til å leve slik de gjør så hadde ikke det vært det beste, slik jeg ser det, selv om de som sagt ikke hadde lidd noen stor nød. Jeg hadde jo feks ikke tenkt noe galt om andre som valgte å ha hunden selv å skjerme, å jeg synes jo ikke det er verre selv heller enn at jeg hadde gjort det om jeg ikke hadde annen mulighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 106
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Omplassert den, mest sannsynlig til faren min. Der kunne hunden ha levt et fint liv med å løpe bak vogna mens han trente hest, eller sitti oppi med han og vært med som gårdsarbeider. Hadde ikke behold

Det er en slags absurd disneyfisert misforståelse at hunder flest synes omplassering er problematisk. Jeg har tatt til meg flere hunder og andre dyr i voksen alder. Jeg har ALDRI merket noe savn ett

For ikke å snakke om at jeg ikke ønsker å oppdra min sønn i et hjem hvor det forventes at han skal være en robot og alltid gjøre det som sies når det sies. Han skal få være barn og et individ, få gjør

Tenkt scenario(stjeler tema fra den andre tråden): Familien har en hund, den har vært fungerende familiehund, men har fått problemer med barn. Finnes mange tenkte muligheter for det, men det spiller ingen rolle for scenarioet eller løsningen av det. Hunden må skjermes/tilpasses, enten for sin egen del eller for barna sin del (velg selv). Dette er ikke noe som kan trenes vekk, det er sånn det er nå. Hva gjør dere og hvorfor?

Jeg hadde tilpasset og skjermet hunden, så fremt den kunne ha vært i samme rom (med feks stengsler/kompostgrinder e.l.) et slikt scenario hadde ikke vært nok til at jeg hadde tatt turen til vet, jeg hadde heller ikke hatt hjerte til å legge ut en tilfeldig finn annonse. Det er jo tross alt ikke noe alvorlig dyrevelferdsmessig problem å måtte ligge skjermet litt å ha sin egen plass i stua, så lenge dette er nok til at hunden ikke sliter med problemet sitt og barna i huset er trygge.. Hadde det vært mer graverende at hunden hadde måtte inn på et eget rom så hadde det vært stopp, da har den det ikke bra lengre. Men jeg må jo si at det hadde ikke vært så gøy å forvise hunder til sin egen avstengt plass når mine hunder alltid er vant til å være rundt oss, komme å få kos når de vil, ligge på fanget i sofaen osv. Og jeg er sikker på at mine hunder hadde syntes at dette til en viss grad hadde vært en negativ omveltning. Mine hunder har alltid gjort som de får beskjed om å det er ingen sure miner om de må gå ned av sofaen, ut av soverommet, ligge på gangen i spesielle situasjoner, men det hadde ikke føltes like ok om det ble en permanent omveltning hjemme i huset, hver dag, spesielt ikke på en hund som feks er gammel, eller har andre "utfordringer" enn bare dette, en som kanskje har litt ekstra behov for nærhet og kos.

Jeg har levd med en sånn hund i huset, han kunne absolutt ikke være alene med ungene, så hvis jeg skulle på do måtte han bli med, skulle jeg på butikken, måtte han bli med, når jeg sov, måtte han ligge i bur (kunne ikke risikere at ungene kom inn til meg om natta, han ville jo høre de lenge før meg), i det hele tatt, alt dreide seg om å skjerme han fra barn, evt barna fra han. Han ble avlivet fordi han beit 2 mennesker, og når han var borte, så kjente jeg hvor himla slitsomt den perioden med han hadde vært, med å alltid tilpasse, alltid skjerme, alltid gå på nåler, aldri kunne slappe av.. Og da bestemte jeg meg for at et sånt hundehold skal jeg aldri ha igjen.

Og jeg veit at enkelte på forumet her mener det gjør meg til en uegnet hundeeier, at jeg bryr meg mindre om hundene mine enn de gjør, at jeg egentlig ikke ser verdien i et hundeliv og alt det derre der, og jeg kjenner det bryr meg omtrent midt i r... Da får dere tro det, jeg lever fint med det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er alltid noen som mener noe uansett så det holder jeg med deg i @2ne :)

Edit: Men sånn før det sporer av, dette er egentlig ikke en tråd om hvor grensen går, men hva folk velger å gjøre å hvorfor, uavhengig av "rett å galt", jeg vil vite hva folk tenker rett å slett og hvorfor de tenker som de gjør, om sine egne hunder og slike situasjoner om det skulle skje med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å snu litt på flisa?

Vi er selv ansvarlige for å ha tatt til oss de hundene inn i våre hjem. Det kunne ikke falt meg inn å ta inn hunderaser som sliter enten med samkjønnsaggresjon, ressursforsvar, enmannshund osv. I tillegg krever jeg få se begge foreldredyr før kjøp, og da skal jeg se dem i interaksjon med andre dyr, hunder av samme kjønn, barn, fremmede mennesker osv, og de skal aller helst ha kjent mentalhelse.

Det er ingen hemmelighet at veldig mange tenker utseende og gosselige bikkjer man har sett venner mestre, men folk flest tar nå en gang vann over hodet og vel så det. Først skaffer man en bikkje, den er litt samkjønnsaggresiv men pytt, kjemisk kastrering er toppen og da kan vi skaffe en ny hannhund før den andre (fortsatt samkjønnsaggressiv) har fylt 2 år. Hunden vi kjøper kan bli 16 år gammel og den liker ikke barn, men vi er 20 år og tenker ikke frem til vi er 36, men barn skal vi selvfølgelig ha :blink:

Seleksjon er sjeldent så dumt som det kanskje høres ut som, mange brukshundraser er vanskelige, ellers hadde de aldri vært så nyttige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er alltid noen som mener noe uansett så det holder jeg med deg i @2ne :)

Edit: Men sånn før det sporer av, dette er egentlig ikke en tråd om hvor grensen går, men hva folk velger å gjøre å hvorfor, uavhengig av "rett å galt", jeg vil vite hva folk tenker rett å slett og hvorfor de tenker som de gjør, om sine egne hunder og slike situasjoner om det skulle skje med dem.

Det er meningsløst å diskutere det, for som du kan se så er det alltid noen som tror at de veit bakgrunnen for valget av rase/hund, at det var basert på i beste fall kunnskapsløshet, i verste fall idioti, og at det alltid er en menneskelig svikt som er grunnen til at hunden blir som den blir. Og jeg gidder ikke å diskutere på de termene jeg.

Grensa mi går - som jeg pleier å si i tråder som denne - når hunden er en fare (som i reell fare, ikke bare "alle hunder kan bite") for andre, eller har en hverdag som er så vanskelig for den at den sliter med det. Hvorfor hunden blir en fare for andre, eller hvorfor den har en hverdag som er vanskelig for den, er egentlig likegyldig, jeg anser meg selv som langt mer kompetent enn de fleste hundeeiere, så om jeg ikke klarer den, om jeg ikke klarer å gi den et fullverdig liv, så er det ikke så himla mange andre som kan heller (åh ja, jeg veit det er et utsagn som provoserer - jeg gir blanke i det og), og de som kan, de veit bedre enn å overta sånne hunder.

En hund bør klare å tilpasse seg det livet jeg kan tilby den, hvis ikke så har den alvorlige mangler og brister, rett og slett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne

Jeg sier ikke at det ligger menneskelig svikt bak en hund med bristende mentalitet. Men sannheten er nå en gang slik at enkelte raser har slitt med bristende mentalitet i ca 30 år og man har større sjanser til å vinne stort om man bruker pengene hos Norsk Tipping i stedet.

Man unngår veldig mange problemer om man er kritisk og selektiv nok i starten, og ikke minst skaffer seg en hund som passer nettopp ditt bruk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er meningsløst å diskutere det, for som du kan se så er det alltid noen som tror at de veit bakgrunnen for valget av rase/hund, at det var basert på i beste fall kunnskapsløshet, i verste fall idioti, og at det alltid er en menneskelig svikt som er grunnen til at hunden blir som den blir. Og jeg gidder ikke å diskutere på de termene jeg.

Grensa mi går - som jeg pleier å si i tråder som denne - når hunden er en fare (som i reell fare, ikke bare "alle hunder kan bite") for andre, eller har en hverdag som er så vanskelig for den at den sliter med det. Hvorfor hunden blir en fare for andre, eller hvorfor den har en hverdag som er vanskelig for den, er egentlig likegyldig, jeg anser meg selv som langt mer kompetent enn de fleste hundeeiere, så om jeg ikke klarer den, om jeg ikke klarer å gi den et fullverdig liv, så er det ikke så himla mange andre som kan heller (åh ja, jeg veit det er et utsagn som provoserer - jeg gir blanke i det og), og de som kan, de veit bedre enn å overta sånne hunder.

En hund bør klare å tilpasse seg det livet jeg kan tilby den, hvis ikke så har den alvorlige mangler og brister, rett og slett.

Jeg synes ikke det er meningsløst, selv om jeg vet som du sier at noen alltid kommer til å være uenige uansett. Det er forøvrig ikke ment som en diskusjon om hva som er rett og galt, eller en diskusjon i det hele tatt, bare en tråd hvor hver som vil kan svare og begrunne svaret på hvorfor de ville gjort sånn eller slik og det tror jeg alle kan lære av, om ikke forandre mening så kan man lære mye av å se flere sider av en sak å se en større helhet, nye synsvinkler og tanker som man selv kanskje ikke har tenkt og da kanskje se ting i et annet lys selv eller kanskje få en annen forståelse for at andre velger noe annet enn dem selv.

Sånn utover at hunder bør få slippe å lide så finnes det jo ingen fasit i slike situasjoner, det bør alltid være opp til hver enkelt å bedømme den situasjonen de står oppe i der å da, samme hva andre mener.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er vanskelig å si, for jeg har aldri vært i den situasjonen, og jeg håper jeg ikke trenger å forholde meg til en slik problemstilling.

Jeg -tror- jeg ville tilpasset så mye som fysisk mulig, men var det såpass ille at man må stue vekk hunden fordi den ikke fungerer, så er det jo bedre at den får et hjem der den kan være en del av familien. Istedenfor å måtte være på et lukket rom mesteparten av dagen. Da anser jeg det som dårlig dyrevelferd. Og det er egoistisk av -meg- å da eventuelt beholde hunden, for den hadde fått det mye bedre i et annet hjem (f.eks. uten barn). Jeg ville helt klart omplassert for at hunden kunne være bare seg selv, der både hund og eier kan slappe av.

Det er det jeg -tror- jeg ville gjort. Men det er så vanskelig å si uten å ha stått oppi det selv.

EDIT: Og @Bølla, jeg er litt enig, men samtidig uenig. Det er ikke alltid man vet om bikkja fungerer rundt feks barn. Så får man barn fordi det passer og vips så ender man opp med en helt annen hund som absolutt ikke fungerer i hverdagen rundt ungen. De fleste hunder takler jo det helt fint, men noen klarer det ikke. Og når det kommer så plutselig så er det jo utrolig vanskelig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne

Jeg sier ikke at det ligger menneskelig svikt bak en hund med bristende mentalitet. Men sannheten er nå en gang slik at enkelte raser har slitt med bristende mentalitet i ca 30 år og man har større sjanser til å vinne stort om man bruker pengene hos Norsk Tipping i stedet.

Ehm..? Jeg må jo spørre, siden det er 2ne du snakker til. Hva slags rase er det vi nå snakker om?

Edit: Og din mening er altså at hvis man velger "en slik rase" så kan man bare skylde seg selv hvis det viser seg at den er dårlig mentalt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehm..? Jeg må jo spørre, siden det er 2ne du snakker til. Hva slags rase er det vi nå snakker om?

Edit: Og din mening er altså at hvis man velger "en slik rase" så kan man bare skylde seg selv hvis det viser seg at den er dårlig mentalt?

Og et spm til som jeg synes er relevant, om man får en hund som sliter mentalt, hvor mye ansvar har man da for å tilrettelegge høyt og lavt? Hvorfor er det ikke da greit å la de slippe? Og hvorfor har man evt mindre rett til å la hunder av visse raser slippe/omplassere til mer egnede hjem om de har mentale brister, mens andre raser er det greit fordi det ikke er "forventet"? Og ja, jeg skriver "forventet" fordi så vidt jeg vet er det ikke mange raser som er så dårlig at man bør forvente å få en skral hund, ihvertfall ikke om man gjør litt forarbeid med oppdretter, linjer osv.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å snu litt på det da... Hva er tankegangen og drivkraften bak at "alt må bli i sitt første hjem til krampa tar både den ene og den andre" ??

Koste hva det koste vil, liksom... Bare man tar sitt ansvar og ikke svikter det, så kan det gjerne gå ut over både to og firbeinte?

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på min tredje omplasseringshund nå. Har omplassert/videresolgt en hund. Avlivet 5 hunder pga sykdom, 4 av dem i relativt ung alder. Har en hund som er syk nå. Klart vi tilrettelegger for han, som vi tilrettelegger for skrulla og for han som er normal både fysisk og psykisk (ønsker seg mer trim enn de to andre, i mer krevende miljøer) samtidig som vi skiller gutta mye siden de ikke er hverandres største fan.

Men største tilretteleggingen jeg har mulighet til nå er å skjerme hundene fra barnet som er høyt og lavt. Dvs at de stenges vekk. De er tre sammen, de er vant til det alle tre fra før å være i gangen, har vann og liggeplasser - og har det i grunnen ganske fint der, men de er ikke med og rundt oss i sammme grad som de har vært før. Det er også en skjerming av barnet, jeg anser ingen av mine hunder som farlige, men ting kan faktisk skje, og jeg har dem ikke sammen når jeg ikke har øynene på dem/barnet konstant, og har heller ikke gutta, som ikke liker hverandre, løse sammen om barnet er på gulvet. Den dagen dette av ulike grunner ikke fungerer mer, så kan jeg ikke ha dem. Jeg har ikke flere strenger å spille på. Jeg er nødt til å ha hunder som fungerer i hverdagen vår, uten alt for mye bøy og tøy. Min grense for hvor mye jeg kan og ønsker å tilrettelegge har endret seg etter at jeg gikk fra en tilværelse alene til samboer og nå også med barn.

Siden jeg har/har hatt omplasseringshunder så vet jeg også at omplassering ofte er helt uproblematisk for hunden, så lenge hunden får dekket behovene sine og blir elsket i sitt nye hjem, så har jeg lite problemer med omplassering dersom situasjonen skulle bli slik og riktig hjem dukker opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å snu litt på flisa?

 

Vi er selv ansvarlige for å ha tatt til oss de hundene inn i våre hjem. Det kunne ikke falt meg inn å ta inn hunderaser som sliter enten med samkjønnsaggresjon, ressursforsvar, enmannshund osv. I tillegg krever jeg få se begge foreldredyr før kjøp, og da skal jeg se dem i interaksjon med andre dyr, hunder av samme kjønn, barn, fremmede mennesker osv, og de skal aller helst ha kjent mentalhelse. 

 

Det er ingen hemmelighet at veldig mange tenker utseende og gosselige bikkjer man har sett venner mestre, men folk flest tar nå en gang vann over hodet og vel så det. Først skaffer man en bikkje, den er litt samkjønnsaggresiv men pytt, kjemisk kastrering er toppen og da kan vi skaffe en ny hannhund før den andre (fortsatt samkjønnsaggressiv) har fylt 2 år. Hunden vi kjøper kan bli 16 år gammel og den liker ikke barn, men vi er 20 år og tenker ikke frem til vi er 36, men barn skal vi selvfølgelig ha  :blink:

 

Seleksjon er sjeldent så dumt som det kanskje høres ut som, mange brukshundraser er vanskelige, ellers hadde de aldri vært så nyttige. 

Siden jeg er den eneste på forumet med en hund på 16 år var det enkelt å skjønne hvem du skriver om faktisk :)

Jepp, jeg valgte å beholde barnet når jeg ble gravid til tross for at jeg hadde en jrt som kunne risikere å bli enda eldre og enda særere.

Faktisk vurderte jeg ikke omplassering før guttungen lå innlagt på Ullevål med alvorlige pusteproblemer ( garantert ikke gyldig grunn i din bok) Men når bikkja først var omplassert var det tydelig at det var beste løsning og jeg står for at jeg hadde avlivet en såpass tunghørt og blind hund hvis den måtte leve med småbarn.

Min jrt har ikke dårlig gemytt forøvrig. Han er av gamle sunne linjer og har et fantastisk gemytt. Eller hadde, til i fjor ca. Nå kan han glefse hvis ting skjer for brått. Akkurat som en hvilken som helst urgammel hund av en hvilken som helst rase kan risikere. .

Jeg forstår at du mener jeg på en eller annen måte har sviktet hunden ved å ikke beholde den til tross for at den må bor permanent hos et menneske den har kjent og elsket siden den var valp og jeg skjønner at du mener jeg burde ha tatt abort når jeg ble gravid av hensyn til hunden ( som forøvrig ikke har bodd fulltid hos meg siden han var 2 år , han har bodd mest hos xn som også er barnefar) eller at jeg burde valgt en mer "barnevennlig" rase når jeg var 21 (selv om jeg faktisk ikke så for meg at jeg noen gang skulle ha barn før jeg plutselig var gravid maaaange år senere) , men jeg synes egentlig det er en så forskrudd tankegang at jeg ikke klarer å forholde meg til den.

Svært få hunder er "barnevennlige" når de er så gamle og at en person som selv har barn åpenbart mener man skal velge bort barna til fordel for et tenkt scenario med en hund er..litt skremmende. .

Det jeg lurer på er hva du gjør ved samlivsbrudd? Hvis en av dere blir alvorlig syk eller kanskje dør? Har du lagt opp Hundeholdet ditt etter det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplassert noen hunder som ikke egnet seg for avl/utstilling. Jeg har også kjøpt en hund på 4 år - den mest fantastiske hunden jeg har hatt! Hun kom til Norge da hun var 2,5 år, så vi var det tredje hjemmet. For meg virker det som at hunder er svært tilpasningsdyktige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen klare grenser for når jeg evt omplasserer eller avliver, det må ses an i hver enkelt situasjon. Jeg mener ikke at det viktigste er at man skal beholde hunden for enhver pris, noen ganger kan det faktisk være til det bedre for hunden selv å få et nytt hjem.

Samtidig mener jeg at lista for omplassering/avliving bør være høy. Det jeg er mest redd for er at vi blir så runde i kantene og "alt er relativt" at grensa for å omplassere blir lavere og lavere (snakker nå ikke om sonen, men samfunnet generelt).

En hund er ikke en mobiltelefon som man bytter ut etter to år fordi man egentlig ville ha noe annet. Det er aldri en garanti med hund, verken når det kommer til mentalitet, personlighet eller helse. Hvor mange ganger skal man omplassere en hund fordi den ikke passet inn/ikke var som man forventet/ikke hadde den rette mentaliteten for vår livsstil osv osv. Så omplasserer man fordi man gikk på en smell og skaffer seg en ny valp. Denne lever heller ikke opp til forventningene. Hvor mange ganger er det greit å "kjøre gjennom" valper og hunder til man finner den ene man så for seg i eget hode?

I andre tråder er det populært å snakke om "hvor skal grensa gå", og jeg lurer litt på det samme. Jeg er redd for at denne grensa hele tiden blir forskjøvet fordi vi i samfunnet blir mer og mer egoistiske.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplassert noen hunder som ikke egnet seg for avl/utstilling. Jeg har også kjøpt en hund på 4 år - den mest fantastiske hunden jeg har hatt! Hun kom til Norge da hun var 2,5 år, så vi var det tredje hjemmet. For meg virker det som at hunder er svært tilpasningsdyktige.

Det er en slags absurd disneyfisert misforståelse at hunder flest synes omplassering er problematisk.

Jeg har tatt til meg flere hunder og andre dyr i voksen alder. Jeg har ALDRI merket noe savn etter forrige eier hos noen av de, selv ikke når de har møtt tidligere eier senere.

Ett og annet miljøsvakt individ vil kanskje synes det er litt fælt den første tiden ( jeg har aldri opplevd det , selv ikke med han som var redd gulv, snø, bar bakke, tepper, lyd etc etc ) , men de er det forsvinnende få av.

Det er ren menneskeliggjøring av hunder som ligger bak den myten, pga tabloider og tåredryppende Lassie-filmer.

Hunder lever i nuet ..

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehm..? Jeg må jo spørre, siden det er 2ne du snakker til. Hva slags rase er det vi nå snakker om?

Edit: Og din mening er altså at hvis man velger "en slik rase" så kan man bare skylde seg selv hvis det viser seg at den er dårlig mentalt?

Eh ja? Hvis man bevisst velger hunder som allerede sliter med en dårlig mentalitet, ikke er selektiv selv blant valpeflokken og attpåtil ikke velger å se an foreldredyr osv, ja da er det vitterlig ditt eget ansvar. Det er ikke snakk om rakettforskning heller, og har man hatt hund i noen år så bør man strengt tatt vite bedre.

Belgiske fårehunder slet veldig lenge med mentaliteten, det gjør de fortsatt, men i Norge har man i dag snudd trenden, og det er jeg glad for. Men i Europa er det fortsatt svært mye dårlig. Collier, både langhårede og korthårede, border collie - trenger jeg å nevne det åpenbare? Fantastiske hunder, men får man et aspeløveksemplar kan livet bli vanskelig. Ridgebacks har også endel dårlige linjer.

Jeg forstår at du mener jeg på en eller annen måte har sviktet hunden ved å ikke beholde den til tross for at den må bor permanent hos et menneske den har kjent og elsket siden den var valp og jeg skjønner at du mener jeg burde ha tatt abort når jeg ble gravid av hensyn til hunden ( som forøvrig ikke har bodd fulltid hos meg siden han var 2 år , han har bodd mest hos xn som også er barnefar) eller at jeg burde valgt en mer "barnevennlig" rase når jeg var 21 (selv om jeg faktisk ikke så for meg at jeg noen gang skulle ha barn før jeg plutselig var gravid maaaange år senere) , men jeg synes egentlig det er en så forskrudd tankegang at jeg ikke klarer å forholde meg til den.

Svært få hunder er "barnevennlige" når de er så gamle og at en person som selv har barn åpenbart mener man skal velge bort barna til fordel for et tenkt scenario med en hund er..litt skremmende. .

Det jeg lurer på er hva du gjør ved samlivsbrudd? Hvis en av dere blir alvorlig syk eller kanskje dør? Har du lagt opp Hundeholdet ditt etter det?

Nei Mud, jeg skriver ikke om deg. Jeg har ALDRI sagt at man skal abortere for å skåne en hund. Da har du misforstått noe her. Men dersom man er i begynnelsen av tyveårene mens man skaffer seg hund er det kanskje lurt å tenke et hundelivsløp fremover; skal man flytte til utlandet, skal man ha barn osv. Mitt fokus ligger i hvor lite ansvar enkelte ser ut til å ta inn over seg når det gjelder hund; ta en liten titt på finn, FOD eller sjekk avlivningsstatistikker hos veterinærer. Det er veldig enkelte å kvitte seg med en hund når alt kommer til alt. Det verste er jo at mange av de som omplasserer ofte til stadighet går til anskaffelse av hunder med div utfordringsproblemer. Er det greit? Er det greit at hunder er en slik forbruksvare og at vi utviser en slik kjøp-kast mentalitet overfor levende vesener?

Det naturlige er å skaffe seg en hund som er flink med barn (uansett alder - surprise, de finnes nemlig) om man er i en alder hvor det er aktuelt. Alt annet er temporært egoistisk og svært lite langsiktig tenkt.

Selvfølgelig har jeg tenkt på det, akkurat som jeg har tenkt på alle andre eventualiteter. Mannen min lå 8 mnd på sykehus i 2009, vi hadde to bikkjer, en halvvoksen unge og en liten sprelsk baby. Jeg har vært gjennom utfordringer jeg også, men vi fikk god hjelp fra bestemor som valgte å bo med oss til det verste var over. I tillegg har jeg da venner som stiller opp dersom jeg trenger hjelp.

Og et spm til som jeg synes er relevant, om man får en hund som sliter mentalt, hvor mye ansvar har man da for å tilrettelegge høyt og lavt? Hvorfor er det ikke da greit å la de slippe? Og hvorfor har man evt mindre rett til å la hunder av visse raser slippe/omplassere til mer egnede hjem om de har mentale brister, mens andre raser er det greit fordi det ikke er "forventet"? Og ja, jeg skriver "forventet" fordi så vidt jeg vet er det ikke mange raser som er så dårlig at man bør forvente å få en skral hund, ihvertfall ikke om man gjør litt forarbeid med oppdretter, linjer osv.

En hund med mentale brister hadde aldri fått komme inn i vårt hus til å begynne med. Jeg har klart å unngå det til nå, og jeg er nokså sikker på at jeg skal klare det fremover også. Om det i teorien skulle ha skjedd, så har jeg en bror som står klar, han har tatt imot mang en "ødelagt" hund og har hatt vanskelige omplasseringshunder i mange år, hadde han sagt at håpet var ute så hadde jeg hørt på han.

For å snu litt på det da... Hva er tankegangen og drivkraften bak at "alt må bli i sitt første hjem til krampa tar både den ene og den andre" ??

Koste hva det koste vil, liksom... Bare man tar sitt ansvar og ikke svikter det, så kan det gjerne gå ut over både to og firbeinte?

Jeg vet ikke hvem du viser til her, men jeg har aldri uttalt det der.

Jeg sier simpelthen at man bør være mye mer selektiv når man kjøper seg en hund, både hva angår rase, adferd, gemytt, foreldredyr, miljø osv. Dette er jo et valg som gagner både hunder og eiere, og det er vel det vi vil oppnå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har omplassert en hund som var omtrent som beskrevet i startinnlegg. Problemet mitt ift den hunden var at jeg ikke hadde mulighet til å ha 100 % kontroll ift det barnet det gjaldt, og som hunden ut av det blå som godt voksen hadde plukka seg som en "trussel" . Bur mesteparten av døgnet var ikke aktuelt - han ble krakilsk i bur (og vegde nesten 40 kg). Han hylte nonstop i hundegård, så der kunne han ikke stå uten at vi fikk naboene på døra. Og med 4 barn inn og ut av hus med åpen løsning (vi måtte rett og slett ha bygget om hovedetasjen om vi skal greie å stenge av en del fra en annen)- Og meg som ikke har øyne i nakken,( selv om jeg nesten har), så jeg at dette ble snakk om tid før "noe" kunne skje. Jeg opplevde hunden som stressa pga tempoet i familien, med mange andre hunder, mye aktivitet og veldig mange barn inn og ut her, mer enn jeg oppfatta han som aggressiv. Så derfor ble omplassering løsningen. Han fungerte ikke hjemme hos oss, men kunne godt fungere i annen og roligere familie. Vi fant en ny familie til han, med kun ett rolig stort barn i.Og der ingen stillte krav til "aktivitet". Og der har han fungert uten noen problemer siden.
Han var forøvrig som valp en stødig kar, ingen tegn til nervøsitet eller stress. Men kombinasjonen "familien Nesesvis" ble for mye for han. Og slike ting kan man rett og slett ikke forutse. Å påstå at man "velger selv" dysfunksjonelle hunder er arrogant tull.

Jeg har også avlivet en hund pga adferds-problem. Der stressnivå og adferd var av en slik art at den ikke - slik jeg vurderte det (og andre med meg) - ville kunne fungere i noen settinger. Og jeg overlater altså ikke mine "problemer" til andre fordi jeg ikke vil ta belastningen med ubehagelige avgjørelser. Så den ble avlivet. Pga adferd. Til beste for hunden, som overhodet ikke fungerte, til tross for mye skjerming og mye adekvat og tilrettelagt trening.

Og så har jeg hatt ei skrulle til hun døde av kreft. For hun trivdes godt i hundegård, og den LÅSTE jeg. Så ikke barn skulle ta seg inn. (Dog var der en opplevelse med barn på 7 år som klatra over og som ikke forstod alvoret. Da ble det telefoner hjem til diverse foreldre, og det ble slutt på "klatringa".) Hun fungerte som turhund og dermed hadde hun sin funksjon. helt til siste året hun levde. Da ville hun ikke på tur eller ut mer. Pga smerter vi aldri fikk kontroll på.

Men min konklusjon etter at skrulla ble avlivet: ALDRI mer dysfunksjonell hund. Heretter blir de hunder som ikke fungerer hjemme hos oss sendt tilbake til opppdretter. Og de med skrullete adferd som tydelig ikke lar seg justere med moderate tilpasninger og trening - de blir avlivet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har strenge krav til hvordan hunden skal være for å bo her hjemme, sånn er det bare. Jeg orker IKKE å skille hund og barn, jeg orker ikke å gå på nåler og jeg orker ikke å måtte tenke hva om hvis om atte. Bikkjene skal fungere som familiehunder, med alt det innebærer- Sånn er det bare. Jeg forventer også sosiale velfungerende hunder som jeg kan ha med meg overalt når det passer meg uten å måtte ta hensyn til hunden på noe måte. Fungerer ikke det, så har de det bedre et annet sted.

Jeg har 6 hunder her hjemme, og til og med av raser som på sonen blir sett på som ødelagt men vi har ingen problemer og de fungerer ypperlig til mitt bruk og som velfungerende hunder. Den dagen de blir så gamle at vi må begynne å ta hensyn er også ungene eldre, og det er lettere å skjerme hunden for en rolig hverdag. Men for meg er det forskjell å skjerme en gammel hund de siste årene i deres liv, og å måtte tilrettelegge til hunden hele dens liv...Sånt hundehold vil jeg bare virkelig ikke ha.

Og, den dagen vi merker at til tross for det vi gjør for den gamle hunden ikke fungerer med vårt liv så får den gamle hunden da flytte til faren min og leve ut pensjonist dagene der :)

Vår yngste hund kom til oss 10 mnd gammel, og hadde ikke mer erfaring med barn enn hilst på dem innimellom. Men han er godt skrudd sammen i hodet, elsker unger og tilpasser seg omgivelsene sine på 1-2-3. Simi, vår langhåret tispe kom til oss som 11 måneder gammel og hadde ikke engang hilst på et barn før, og var ikke vandt til et liv med så høyt tempo, men det var også null problemer og etter en uke skulle man ha trodd hun var vokst opp her. Hunder som er godt skrudd sammen tilpasser seg.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en hund som endret adferd etter at vi fikk barn og barnet ble mobilt. Hun ble på ingen måte aggressiv eller utagerende, men trakk seg unna og begynte å ligge for seg selv, logret sjelden tilbød sjeldnere og sjeldnere lek og moro.

Når ikke hunden har det bra, får jo ikke jeg det bra heller når jeg ser så tydelig at hunden misstrives hos oss. Det beste for meg hadde nok vært å flyttet til et stort hus med stor hage slik at hunden kunne ha plass for seg selv både inne og ute. Det hadde krevet mye av oss, for vi måtte endret mye i vårt liv for å få det til med nye jobber, barnehage osv.

Hadde ikke nær famile tatt til seg hunden vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Det hadde sittet så langt inne å omplassere henne (av mine egoistiske grunner). Hun hadde jo egentlig ikke "trengt" å skifte hjem, hun ville nok ikke skadet noen, men når jeg ser hvordan hun har det i dag så vet jeg at dette var til det beste for hunden! Hun er glad og livlig akkurat som før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@2ne

Jeg sier ikke at det ligger menneskelig svikt bak en hund med bristende mentalitet. Men sannheten er nå en gang slik at enkelte raser har slitt med bristende mentalitet i ca 30 år og man har større sjanser til å vinne stort om man bruker pengene hos Norsk Tipping i stedet.

Eh ja? Hvis man bevisst velger hunder som allerede sliter med en dårlig mentalitet, ikke er selektiv selv blant valpeflokken og attpåtil ikke velger å se an foreldredyr osv, ja da er det vitterlig ditt eget ansvar. Det er ikke snakk om rakettforskning heller, og har man hatt hund i noen år så bør man strengt tatt vite bedre.

Belgiske fårehunder slet veldig lenge med mentaliteten, det gjør de fortsatt, men i Norge har man i dag snudd trenden, og det er jeg glad for. Men i Europa er det fortsatt svært mye dårlig. Collier, både langhårede og korthårede, border collie - trenger jeg å nevne det åpenbare? Fantastiske hunder, men får man et aspeløveksemplar kan livet bli vanskelig. Ridgebacks har også endel dårlige linjer.

Okei, så først er det større sjanse for å vinne i lotto enn å få en stødig hund av denne rasen, men så er det plutselig bare det at man må gjøre undersøkelser? Det siste gjelder da vitterlig uansett rase og -problematikk, eller? Og siden du svarer enkeltpersoner i denne tråden med dette, så regner jeg med at du vet akkurat hvilke undersøkelser som ligger bak valgene de har tatt? Ikke? Ånei, det var overraskende.. Det er faktisk fullt mulig å være uheldig uansett hvor mye undersøkelser man gjør, enten det gjelder mentalitet eller ellers helse.

Til trådens tema. Jeg har vært heldig så langt, og har ikke behøvd å ta noe valg om å tilrettelegge eller avlive. Det er jo lett å si nå, men jeg ser ikke for meg at jeg orker å tilrettelegge hele livet mitt rundt en hund som viser seg å ikke takle en normal hverdag - ikke engang hvis det er en belger og jeg heller burde spilt lotto.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en hund med mentale brister som vi måtte tilpasse oss livet etter, det var først når hun var død jeg kjente hvor slitsomt det var, og jeg har sagt til meg selv aldri mer! Så får vi se da hva som skjer hvis vi skulle være så uheldige å få en sånn hund igjen :P Jeg har også sagt hele tiden at hvisomatte vi må skille hundene når vi er hjemme så ryker en av dem ut. For det er ikke et hundeliv for oss ei eller for hundene våres som er vandt til å henge i ræva på oss dagen lang :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Okei, så først er det større sjanse for å vinne i lotto enn å få en stødig hund av denne rasen, men så er det plutselig bare det at man må gjøre undersøkelser? Det siste gjelder da vitterlig uansett rase og -problematikk, eller? Og siden du svarer enkeltpersoner i denne tråden med dette, så regner jeg med at du vet akkurat hvilke undersøkelser som ligger bak valgene de har tatt? Ikke? Ånei, det var overraskende.. Det er faktisk fullt mulig å være uheldig uansett hvor mye undersøkelser man gjør, enten det gjelder mentalitet eller ellers helse.

Til trådens tema. Jeg har vært heldig så langt, og har ikke behøvd å ta noe valg om å tilrettelegge eller avlive. Det er jo lett å si nå, men jeg ser ikke for meg at jeg orker å tilrettelegge hele livet mitt rundt en hund som viser seg å ikke takle en normal hverdag - ikke engang hvis det er en belger og jeg heller burde spilt lotto.

Som jeg har nevnt tidligere så er jeg utrolig glad for og imponert over at norske belgereiere har gjort en så god jobb i avlsarbeidet som det de faktisk har gjort, det er noen år siden mentaliteten var på bunnen her til lands, men i Europa er dette dessverre en vanlig tilstand. Du trenger ikke å la deg personlig farge bare fordi jeg nevner din rase blant flere andre.

Hvis man ikke selekterer grundig nok i starten med en rase som har enorme utfordringer ift gemytt, adferd, nervøsitet osv så er det nesten som å spille lotto ja. Jeg hadde ikke kjøpt en ridgeback på måfå i håp om å få en lekeglad, mennesketrygg og over det hele stabil hund akkurat, og det samme gjelder de andre jeg nevnte.

Sykdommer kan man jo ikke gjøre så mye med, men man vet jo etterhvert hvilker raser som sliter med hva. Er man avhengig av en frisk og velfungerende hund kjøper man seg kanskje ikke en engelsk bulldog?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes ikke barn skal leve i et hjem med hund som har adferdsproblemer, selv om vi voksne prøver å være så flinke som mulig til skjerme dem fra hverandre så kan det skje en glipp, et fatalt glipp.

Vi fikk en Corgi hanne fra oppdretter som hadde vært med på mye i sitt andre hjem og han var "utfordrende".

Det viste seg at han var utfordrende +++ og var skikkelig ille mot oss barna, mamma orket ikke den hverdagen det ville bli å skjerme barn og hund fra hverandre, mest pga vi hadde en ganske så åpen løsning i huset, så da måtte hunden enten bli bindt til der sengen hans var eller han måtte ligge inne i et lukket rom, det er ikke noe bra hundeliv.

Han nappet broren min i hælene et par ganger og da var det stopp for mamma, hun og oppdretter ble enige om å avlive, de ville ikke sende han videre til et annet hjem og han hadde det ikke godt med seg selv, han hadde altfor mye bagasje.

Jeg husker at den dagen Tamar dro så ble jeg faktisk litt lettet, det var ikke noe gøy å hele tiden passe på hvor hunden var og jeg passet også automatisk på at lille broren min også var trygg så han ikke ble bitt, skulle man kose han så måtte vi passe oss, plutselig så glefset han etter oss, så tilslutt lot vi han bare være for seg selv, det er ikke noe bra liv heller, aldri få noe kjærlighet.

Jeg kan si nå at jeg skulle gått LANG for å omplassere en hund, men man vet aldri hva som skjer i livet.

Ble alvorlig syk og lå på sykehus i 1 måned, hadde jeg ikke hatt familie til å hjelpe meg i begynnelsen når jeg kom hjem så måtte jeg faktisk tenkt på om jeg hadde kunnet ha Chicka, jeg hadde nok i massevis å bare klare å kle på meg om morgenen, var jeg uheldig å skulle plukke opp noe på bakken og mistet balansen og fikk det ene kneet i bakken så kom jeg ikke opp igjen uten hjelp, hadde ikke sjanse.

Det var i denne perioden jeg lærte Chicka til å plukke opp ting, ropte på hun så hun støttet meg hvis jeg mistet balansen på tur og ikke kom meg opp, hun ble på en måte servicehunden min.

Men, som sagt hadde jeg ikke hatt støtte fra familien min den første tiden så hadde jeg nok måttet omplassere Chicka :icon_cry:

Akkurat nå er Chicka gammel, jeg begynner å kjenne inni meg at jeg lengter litt etter de aktive periodene våre da hun var yngre, men jeg kommer aldri i livet til å omplassere eller avlive hun nå.

Siden hun ikke trives med å dele hjem med andre hunder, så kan jeg ikke skaffe meg en ny unghund heller, da hadde det også blitt til at jeg hadde fått det vondt ved at hun måtte være hjemme når jeg måtte trene den andre hunden så den fikk nok trening og det hadde jeg aldri orket å gjøre mot Chicka.

Når en hund har blitt tidlig skadet som unghund så bruksevnen hadde blitt veldig satt ned så vet jeg nesten ikke hva jeg hadde gjort, man er jo kjempe glad i hunden sin, men det er veldig mange år og gå med en hund som er halvveis, hadde jeg da funnet et hjem til den som jeg viste at den kom til å få det 100% godt i, så hadde jeg nok omplassert.

Er snart 40år og føler at jeg har ikke så mange år å "kaste bort" på hunder som ikke virker...sikkert kjempe slemt og egoistisk sagt av meg, men jeg har faktisk begynt å tenke denne tanken "jo eldre jeg blir", kunne ikke tenkt tanken en gang for 10år siden, men nå ser jeg at jeg har lyst på livskvalitet i livet mitt, ikke trøbbel, kall meg gjerne overfladisk...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
    • Jeg er ganske forelska om dagen 😂❤️    Vi har jo 3 tisper også - Utrolig morsomme og herlige vesen! Men hannhund er virkelig noe for seg selv! ❤️   Nils hadde en strålende valpekarriere, til helga skal han til Nkk Sandefjord og prøve seg som junior - Vi er forberedt på at alt kan skje 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...