Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Pim er leken og barnslig, og hun digger Tia og Cita og alt annet på fire bein. Hun er overhodet ingen hundeaggressiv hund.

Men når Cita var borte i forbindelse med valpekullet hennes, og hun kom tilbake etter to måneder, så knurret Pim på Cita ved første møte. Jeg har opplevd det samme når Tia har vært borte en ukes tid, men ikke tenkt noe særlig over det ettersom det gir seg etter to sekunder.

Vi kom hjem fra ferie i dag, og alle hundene har vært ulike steder. Først hentet vi Pim, og hun var glad og lykkelig for å se oss og alt er fint. En del timer senere henter vi Tia, og Pim blir utrolig sinna på henne. Jeg tar tak i Pim og forteller at det der er totalt uakseptabelt, og ber henne sette seg. Hun sitter, men hver gang Tia kommer for å få kos så viser Pim hele tannraden.

Jeg prøver å holde de adskilt, men Tia var lykkelig over å endelig se meg igjen, og det ender med at begge hundene flyr på hverandre. Og Pim var selvsagt den som provoserte frem det hele.

Pim har knurret på Tia ved andre tilfeller også: om Pim er i bur og Tia skal inn, så kan hun knurre. Det foregår bare i noen sekunder, og Tia overser det hele, og hundene slår seg til ro. Er Tia allerede i buret når Pim kommer inn så går alt som normalt. Derfor lurer jeg på om det kan ha noe med ressursforsvar å gjøre?

Er det noen som har opplevd noe lignende? Jeg syns det er rart, fordi hun ellers liker andre hunder og jeg tror hun trives godt i flokken.

Senere hentet vi Cita, og Pim ble liggende i bilburet uten å få hilse på henne. Da gikk alt fint.

Skrevet

Jeg har flere som kan bruse seg opp ved "reunion". Ikke trenger de å ha vært borte fra hverandre lenge heller. Greia er å holde stressnivået så lavt så mulig når de møtes igjen (ikke slippe de rett på hverandre når de er gira, men be dem roe seg først. Og be dem gi f. så fort de begynner å "sur-ugle". Men uten å ta i noen! I det man fysisk tar i dem, blir det fort et signal for de andre om at "henne må vi ta, ja". Bare jeg sørger for å ha kontroll på kreka, går det i hvertfall veldig greit her.

Skrevet

Har opplevd litt det samme hvertfall. Omplasserte tispa, og hun var borte i tre måneder før hun kom tilbake på besøk. Da fløy hun rett på Tufani og skulle virkelig ta han! De to som hadde levd sammen i fire år. Jeg forsto virkelig ingenting. Men har fått høre at det er vanlig at det blir litt gnisninger etter å ha vært fra hverandre en stund. Men så voldsomt da gitt.

Skrevet

Odin kan også kjefte litt på Kovu etter at de har vært fra hverandre noen dager eller mer. De er stort sett gode venner, men jeg tror nok Odin trives alene også, og føler at han eier huset litt mer enn Kovu. Men her i huset er jo han eldst og har vært her lengst også.

Skrevet

Iflg Runar Næss så er dette med adskillelse i en flokk som å gå ut av en kinokø og så komme tilbake igjen - det er ikke gitt at du får samme plassen når du kommer tilbake. Det beste man kan gjøre er å gå tur sammen slik at de får gått seg til og sett at den andre ikke har forandret seg og at alt egentlig er ved det samme.

  • Like 10
Skrevet

Ja, dette er veldig utbredt, uavhengig av både kjønn og rase. Jeg går alltid tur med jentene sammen før vi går inn om de har vært adskilte over noe tid. Det er ved aktivitet at hunder "husker" at de er en flokk. Jeg ville også passa også på at det ikke blir noe eksaltert stemning og at det ikke blir noe å "passe på" for de enkelte hundene, som feks nettopp kos og ressursene eierne utgjør.

Skrevet

Begge mine kan bli sure på hverandre ved "reuinion". Men det har aldri vært noe som har holdt på lengre en ved første møte. Det går over i løpet av noen minutter hver gang. Men det kan like gjerne være den ene som den andre, litt avhengig av hvilken hund som kommer til hvilken leilighet etc. Chess brummer på Leja om vi ikke har vært hos min mor på en stund, og Leja vokter mat, leker etc. for Chess hvis hun kommer på besøk til oss og ikke har vært der på en stund. Nå bor vi alle sammen for tiden, så da har det ikke vært noe sånt. Men jeg regner med at situasjonen oppstår igjen nå som vi snart flytter med Leja og vi reiser hjem til mamma på besøk.

Jeg korrigerer den som brummer og fjerner mat eller andre ting de kan finne på å bråke om, og ellers prøver jeg å bare være som normalt. Jeg aksepterer ikke surmuling, så om den ene ikke gir seg blir den forvist vekk fra kosestund i sofaen eller sånne ting. Som sagt går det da fort over.

Skrevet

Tilsvarende skjer ved hver reunion i en venninnes flokk.

Da henter hun den/de som har vært på pass/ ferie også tusler de en tur i skauen løse så de får bruse fra seg :)

Skrevet

Sånn er det her og, basenjien er ille på det der. Han får sjekke ut den andre kjapt, og så blir han lempt unna om han ikke gir seg. Veldig vanlig har jeg intrykk av.

Skrevet

Joda, her er det høy bust og stive bein en stund. Uansett, tispe eller hannhund. Det er ikke samme greie når vi møter igjen long lost friends, kun når de to møtes igjen. De verste var nok Faro og Zizco. Der smalt det nok ett par ganger, eller har det vært kun bust og stive bein.

Så du kan nok puste med maven, helt normalt. Det ikke lov å gå ut av køen for så å snike seg inn igjen, fysj!!

  • Like 1
Guest Snusmumrikk
Skrevet

Det er helt vanlig. Jeg har ikke hatt det mellom mine, men forebygger det litt ved å gå en liten tur med dem i bånd før vi enten går inn eller de får løpe og herje litt etter litt rolig båndgåing. Etter korte adskillelser gjør jeg ingenting og det har aldri vært noe tull der. Men når de har vært en uke hver for seg osv, så er det greit å være litt føre var :)

Skrevet

Jeg opplevde også litt stive bein og høye haler når mine tidligere tisper hadde vært adskilt noen dager. Jeg tok dem alltid med på tur sammen først, før vi gikk inn hjemme :).

Skrevet

mine to yngste har alltid en litt stiv periode hvis de har vært borte fra hverandre i flere uker. Da blir det fort en slosskamp også er de bestevenner igjen, virker som de bare må finne plassen i flokken igjen :)

Skrevet

Viste ikke at det var så vanlig jeg altså... Har heldigvis ikke det problemet her :-)

Ikke jeg heller. Slik er det verken hos oss eller med vorstehhundene til pappa :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Hadde det der i noen minutter hver gang de to forrige hadde vært fra hverandre i litt mer enn noen timer. Ser på det som helt vanlig jeg også :) .

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...