Utagerende hunder. årsaker

[Renate A]

Nå kjenner jeg at jeg blir litt sånn

Når jeg møter folk med bikkjer som utagerer så er unnskyldningen så og si ALLTID at hunden har blitt flydd i som valp. Når bikkja da har bikka seks år så er det vel på tide å avreagere eller? Når man i hele hundens liv bruker "angrepet som liten" som unnskyldning så betyr det at man hele tiden går å tenker på det, og når man tenker på det så får bikkja signaler om at møtende hunder er grunn til drama osv.

Det er en kjensgjerning at utagering som oftest skyldes eier, uansett hvor leit det er. Om eiere klarte å la være å lage så mye drama rundt ting som egentlig ikke har noen betydning så ville livet til hundene deres vært en del enklere.

Bang - bikkja blir flydd i, sjekk for hull, konstater at den overlevde og move on.

Akkurat der er jeg bare så vanvittig enig med Cæcar Millan - hunder lever i nuet - er de ellers normalt skrudd sammen så går de ikke å gnur på ting i evigheter. Det er det folk som gjør.

Det finnes selvsagt noen få hunder som er født hundeaggressive - av typen som bare ikke liker andre hunder og gjerne vil drepe dem.

En greie man ikke får trent bort rett og slett. De finnes - men det er LANGT mellom dem. (heldigvis). De aller fleste hunder utagerer jo fordi de er redde og - dessverre - ikke stoler på at eier har kontroll. Nei - jeg sier ikke at det alltid er mulig å få en hund til å bli overbevist om at eier har kontroll, noen lar seg ikke så lett snu - men det blir i hvert fall ikke noe bedre når eier står på hæla og roper "den ble angrepet som valp skjønner du" .

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal bli lei seg for at jeg sier at det stort sett skyldes eier?

Er det fordi det er mye hyggeligere å rope "den ble angrepet som valp"??

Det meste en hund gjør (som den ikke burde gjøre) skyldes jo eier. Drar bikkja i båndet så er det fordi den ikke har lært å ikke dra, jakter den biler så er det jo fordi eier ikke har lært den at den ikke burde jakte biler, kommer den ikke når eier roper så er det jo fordi eier ikke har lært den å komme?

MEN - jeg kan si det igjen, OFTE så blir "brølaper" tolket feil, for ofte så handler det om at hunden som valp er oversosialisert - dvs. den har fått hilse på alt og alle og har en forventing til møter med andre hunder. Når den så ikke lenger får hilse og leke så blir den frustrert og frustrasjon kommer gjerne med lydeffekter.... Eiers feil - ja, jeg har en sånn selv - min feil, glemte at de på et tidspunkt ikke er søte lenger og at folk og fe da helst ikke vil hilse, vil hunden fortsatt gjerne hilse - javisst, får han det - nope.... blir han frustrert, jupp.... dog er han litt mer behersket med årene.

Men sånn er det bare - når hunden ikke oppfører seg så er det ofte eier sin feil. Og har hunden en uheldig opplevelse så bli ferdig med det der og da - ikke gå å gnu på det i flere år, det er jo bare tåpelig.

Det du sier der er veldig viktig

Siden Chicka er fryktaggressiv og har hatt sine utfall, så merker jeg at jeg noen ganger blir stiv i holdningen når vi møter andre hunder og det er da hun agerer, 100% hver gang

Går jeg og tenker på andre ting og er mer slapp og likegyldig i kroppspråket så går vi flott forbi den andre hunden uten problemer.

Merker også at de gangene Chicka stopper opp og skal bli stiv og høy, så drar jeg hun bare med meg uten styr, da blir det ikke noe utfall.

Hadde jeg derimot blitt stående med hun og prøvd å trene det bort, så hadde det 100% eksalert til et utfall, Chicka er ihvertfall en hund som responderer bedre på at jeg oppfører meg naturlig til ting enn å stoppe opp, bli stiv og prøve å trene ting bort.

Jeg er enig i at det er vi eiere som ofte lager større problemer ut av det enn det er, det kan være lurt som du sier å bare glemme det som har skjedd og ha en helt normal holdning ved en lignende opplevelse (feks møte med stor/liten hund) når det dukker opp igjen, ofte hjelper det mye bedre enn å trene det helt i hjel.

[Raksha]

Jeg skjærer igjennom med et spørsmål:

Hvis dere tenker tilbake på det glade .. eh.. 50-60-70-80-tallet (eller prater med noen som levde på de tidene) når hundene gikk mye mer løs, og gjerne med sluppet ut for å lufte seg selv, og det ikke var unormalt å sende hunden med ungene for å gå tur. I nabolaget mitt fikk "alle" hund samtidig, og vi var ganske mange 7-åringer som lekte utstilling og agility med familiehundene våre samtidig. Jeg skjønner ikke at foreldrene våre turde det, men det skjedde jo aldri noe. Jeg husker ikke et eneste tilfelle med aggresjon overfor verken hunder, verken i bånd eller løse, fremmede eller kjente.

Var det hundene? Oppdragelsen? Opplevelsene/miljøtreningen? Eller kanskje rasevalgene? Det var mye labradorer, goldener og pudler...

Tja, jeg tror mye blir overdrevet hvor bra det var også, samt at det faktisk var mye mer akseptert at hunder ikke likte hverandre. Ble det for ille så ble de tatt bak låven og skutt.

Flirer meg skvett ihjel når Bonden forteller om Bonzo og Grom som hatet Bamse fra Bakka, da Bonzo (blanding) var valp så kom Bamse (buhund) opp på gården gjevnlig og gav Bonzo en real omgang med juling. Bamse gikk nemlig alltid løs. Men en dag så var Bonzo blitt større og sterkere enn Bamse, og da var Grom kommet i hus (samojed) så han slutta å komme opp på gården for å banke Bonzo for han tok jo igjen. Dette var jo starten på et over 10 år langt uvennskap mellom Bonzo og Bamse, og Grom støttet jo sin "bror". De møtte stadig Bamse på turer og det smalt gjevnlig, det tok omtrent ti år før Bamse skjønte at det var dumt å elge på seg de to store gutta. Jada, jeg flirer, men jeg har også spurt "jammen, hvorfor i allverden fikk Bamse komme og banke Bonzo?!" "hvorfor var ikke Bamse i bånd?!" osv osv. Men svaret blir et unnvikende "tjaneijo det var nå bare sånn" og så kommer det flere fortellinger om da Bonzo og Grom var på skitur koblet i hanefot og løp på hver sin side av Bamses eier, felte han og gjøv på Bamse så det knaket i hele Bamse... Bamse døde forøvrig mett av dage 13 år gammel.

Jeg tror det som har endret seg mest er holdningene og hundetettheten.

Regner med at jeg ikke er den eneste som føler at jeg bør si og gjøre noe *ler*

Nope! Er ikke så gærnt nå, men da jeg hadde snusern i tillegg som var sånn som gikk i fistel og av "hurra en hund og et menneske, hvem skal jeg digge mest først når?" Og nei, hun fikk ikke hilse på kreti og pleti som valp - hun bare var slik. Kombinert med litt usikker boffing og knurring og grevlinglyder fra gutta og min "neimen seeeeeee så fin hund da!!" for å overbevise om at ingen av dem har den møtende hunden på menyen... Næh - jeg tror ikke det var så mange som ble overbevist

Må liksom se ut som vi prøver å ha kontroll.. Prøver...

[Perro]

Djervekvinnen, on 15 Aug 2014 - 11:12 AM, said:

...

Jeg tror mine hunder hadde blitt veldig rolige og "normale" i en større hundeflokk. (jeg føler at de er sosiale hunder!) Og er hundene løs blir det noe annet..

Jeg lurer også på det her med vår hunds atferd når han treffer flere hunder på tur (en flokk) vs. når han treffer en og en hund på tur. Vår hund er helt grei når han treffer flere hunder på tur eller når han er sammen med en av sine hundekompiser og treffer èn eller flere hunder. Derimot når vi er på tur alene og treffer èn hund, kan han bli helt rabiat om han er i bånd, han hopper, bjeffer og lever røver. Er han løs skal han ofte sette den andre hunden på plass og deretter er det helt greit.

Jeg tolker dette som usikkerhet hos hunden vår. Når han er sammen med sin kompis er han mer sikker og da ser han på hundekompisen sin at den møtende hunden ikke er farlig. I en hundeflokk ser han også på de andre hundene at de er trygge sammen og da kan han slappe av mer. Eller er det for at han da ikke tør å markere seg, fordi da kan han bli angrepet av flere hunder?

[Kaja]

Jeg lurer også på det her med vår hunds atferd når han treffer flere hunder på tur (en flokk) vs. når han treffer en og en hund på tur. Vår hund er helt grei når han treffer flere hunder på tur eller når han er sammen med en av sine hundekompiser og treffer èn eller flere hunder. Derimot når vi er på tur alene og treffer èn hund, kan han bli helt rabiat om han er i bånd, han hopper, bjeffer og lever røver. Er han løs skal han ofte sette den andre hunden på plass og deretter er det helt greit.

Jeg tolker dette som usikkerhet hos hunden vår. Når han er sammen med sin kompis er han mer sikker og da ser han på hundekompisen sin at den møtende hunden ikke er farlig. I en hundeflokk ser han også på de andre hundene at de er trygge sammen og da kan han slappe av mer. Eller er det for at han da ikke tør å markere seg, fordi da kan han bli angrepet av flere hunder?

Om hunden din forsøker og "sette andre på plass" når den er løs, håper jeg den går i bånd til en hver tid.

[KiBra]

For min del så er det nok min feil at Rambo utagerer. Mitt syn på saken er at han har forventninger når han møter andre hunder. Og de forventningene kan jeg nok for selv.... da han var valp, hadde min søster en myndevalp. De fikk lov til og møtes og leke/herje.. dette har ført til at Rambo tror at i møte situasjoner skal alle hunder hilses på å herjes med. Han får da ikke lov til dette. Forventningene går over i overslagshandling og stor frustrasjon om jeg korrigerer. Vi jobber med kontakt og kinderegg, men godbit funker ikke i disse situasjonene. Det er kun passeringer og når han ser andre hunder han utagerer.

[Tabris]

Vi jobber med kontakt og kinderegg, men godbit funker ikke i disse situasjonene. Det er kun passeringer og når han ser andre hunder han utagerer.

Hvis han ikke tar godbit fordi han blokkerer og stresser, så bør du begynne å jobbe kontakt tidligere. Trykk gjerne ut av veien så langt du må for å få kontakt.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

[KiBra]

Prøver og jobbe med kontakt så fort jeg ser en annen hund, og være føre var. Men så fort han ser møtende hund hjelper ingen ting. Så jeg har nå funnet ut at jeg bare er nødt til å gå tilbake på null og jobbe inn mer og sterkere kontakt. Jeg er tydeligvis ikke intetessant nok. Jeg er vel også påvirket av situasjonen som jeg igjen overfører på han. Har kjøpt meg bok nå, kontaktkontrakten og håper på at det kan hjelpe meg og hjelpe han. Men det snodige er... på en eller annen måte så TROR jeg at jeg har låst meg fast litt...det vil si at når vi trener, enten i hagen, på hytta eller en p.plass.. så fungerer han bra. Jeg trener ofte i boligområdet her hvor d ofte står hunder ute. Dette fikser han nå ganske greit.. men om vi skal gå tur så er øra skrudd av. Lurer på om det er noe jeg gjør forskjellig. Begynte og tenke over det i går etter en slitsom tur. For ubevisst tror jeg jeg regelrett glemmer og bruke det vi terper på i trening på tur.. for på tur skal vi liksom gå/trimme eller kose oss i skogen.. gikk plutselig opp for meg at jeg antagelig skiller på trening og trim ubevisst liksom. Og dette tror jeg nok han vet. Så nok en gang er det min feil at ting blir som de blir på tur.

[Aya]

Jeg har hatt et par utagerende hunder, og det eneste som har fungert på de har vært lydighet, lydighet og atter lydighet. Jeg har trent masse passeringstrening, masse lydighet hjemme, lydighet på hver tur og til slutt fått en ganske bankers lineføring og på plass. Hvis jeg ikke har vært i forkant av situasjonen og fått hunden in the zone omtrent før den har sett den andre hunden, har det vært vrient - så jeg har vært en av de eierne med øynene på stilk og kadaverdisiplin (neida, jeg bruker først og fremst positiv forsterkning) i møtesituasjoner på tur. Det handler om massetrening, lydighet (!!), sterke nok forsterkere, tålmodighet og at du er avslappet selv. Med den verste hunden min gikk det best om jeg hørte på lydbok eller musikk samtidig, da slappet jeg mer av (tydeligvis) og det smittet over. For meg er det bevis godt nok for at eiers holdning har mye å si. Moter du deg opp fra 50 meter unna, stivner i ryggen, korter inn på båndet og blir mørk i stemmen gir du et relativt tydelig signal til hunden om at hey du - nå kommer en kjip situasjon! Men, som sagt, det handler om massetrening - møter du en halv hund i uken er det jo mye vanskeligere å trene på enn om du bor i en by og situasjonen blir normalisert for hunden.

[Lissi123]

Jeg hadde verdens snilleste sankt Bernhard hun var snill med alle hunder som var i området og hun var snill med smådyr. En av hennes beste venner var en tam rotte faktisk. Hun begynte å bli syk og etter som hun ble sykere så ble hun mere og mere aggressiv. Dette var en hund som kunne leke med alle hunder uansett rase og hun var mye sosialisert. Den siste tiden var hun ikke til å kjenne igjen.

Hun begynte å skulle drepe hundene i nabolaget i stedet for å hilse på de, noe som gjorde at jeg til slutt valgte å avlivet henne i samråd med dyrlege pga sykdommene.

Den siste tiden så vet jeg at det var mye også min feil at hun utagerte mot hundene da jeg etter hvert begynte å ta omveier når jeg så en hund og begynte å tenke på hvordan hun kom til å reagere dersom vi møtte en hund på veien og det er også en av grunnene til at jeg avlivet henne er fordi jeg rett og slett ikke stolte på hunden og gjorde ting verre.

Jeg var glad i henne på alle mulige måter, og jeg er glad jeg har eid henne.

Det var det beste for både henne og meg at hun ble avlivet da hun ikke hadde blitt friskere.

Dyrlegen var faktisk ganske overrasket over alt som var galt med henne og sa det var på tide å si farvel. Noe jeg var enig i . Jeg savner henne hver dag fordi hun var tross alt verdens beste jente, men jeg vet med meg selv at jeg gjorde det eneste riktige.