Gå til innhold
Hundesonen.no

Innblanding av nytt blod


Helianthus
 Share

Recommended Posts

Det snakkes en del om små genpooler og/eller utvanning av egenskaper (feks jakt, gjeting, etc) og hvordan å løse dette. Et forslag kan være å bruke gode eksemplarer av den nærmeste rasen for å forbedre rasen (feks har jeg sett forslag om å bruke BC i working kelpieavl eller working kelpie i australsk kelpieavl). Et annet kan være å slå sammen to raser (feks langhåret og korthåret collie, hvor egentlig bare hårlaget skiller de to iflg rasestandard).

Her er jeg mest opptatt av det første forslaget, innblanding av blod fra annen rase, siden det tenkte målet mitt er å øke genpool og/eller bedre egenskaper kun for den ene rasen. Forslaget kan dog brukes begge veier, uten å slå sammen rasene.

Hvilke negative konsekvenser (om noen) har dette for rasene? Når jeg har sett dette foreslått så er oppdrettere/eiere av den rasen som foreslås brukt til å forbedre genpool negative. Er det noen åpenbar grunn til dette, utover følelsesmessig? Jeg tenker at innblanding av en annen rase i prinsippet ikke får noen konsekvenser for andre enn den rasen som får nytt blod, og da forhåpentligvis positive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De kan være urolige for at krysningsvalpene skal brukes i avl med deres egen rase. Det er vel gjerne spesielle problemer som gjør at et rasemiljø går til det skritt å se etter andre raser for innkrysning. Da er det jo forståelig at eierne av innkrysningsrasen er urolige for å få inn slike problemer i sin egen rase. Da er det veldig viktig å både sikre at så ikke skjer, og å drive godt informasjonsarbeid mot eiere/oppdrettere av innkrysningsrasen for å berolige dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror noe av utfordringene ligger i hvordan det i praksis skal gjøres på en god måte for å få den gevinsten man vil.

I enkelte land er det lov til å krysse standard bull med miniatyr bull terrier, i mange tilfeller mener jeg at man ikke får den effetkten som bør være målet. Det er ofte dårlig organisert og i enkelte land er det ganske fritt frem så mye man vil. Det gir ikke en bredere genpool når det er de samme dyrene som krysses inn flere ganger, som et eksempel.

Jeg tror at skal man få til vellykkete innkrysningsprosjekter for å få en breder genpool så krever det at det foreligger en skikkelig plan og det må ha støtte i fagpersoner.

Det er viktig å klare å kartlegge rasen som skal krysses inn godt nok. Hvor mye vet man om rasen? Er det god nok oversikt innad i rasen så man med ganske god sikkerhet kan finne individer som feks ikke vil tilføre rasen den skal krysses inn i nye sykdommer den ikke har. Kan man få kartlagt egenskaper godt nok? Hvor mange parringer skal det gjøres hvordan skal avkom selekteres og hvordan skal de brukes videre? Hvem skal avgjøre hva? Den enkelte oppdretter? Raseklubben? En komite? Hvem evaluerer og foretar justeringer?

Jeg tror innkrysninger kan være veldig bra for en rase, men skal det bli bra tror jeg det er en veldig stor jobb som krever at man virkelig mestrer å samarbeide og være helt ærlige. Så det gir vel litt utfordringer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

( @bardmand )De kan være urolige for at krysningsvalpene skal brukes i avl med deres egen rase. Det er vel gjerne spesielle problemer som gjør at et rasemiljø går til det skritt å se etter andre raser for innkrysning. Da er det jo forståelig at eierne av innkrysningsrasen er urolige for å få inn slike problemer i sin egen rase. Da er det veldig viktig å både sikre at så ikke skjer, og å drive godt informasjonsarbeid mot eiere/oppdrettere av innkrysningsrasen for å berolige dem.

Hvis jeg forstår deg rett så mener du at oppdrettere av rasen som trenger nytt blod kan være negative/urolige. Det er jeg med på! Lidelser som nedarves resessivt er ikke til å spøke med. Finnes det andre grunner til skepsis? Eller er dette en naturlig utvikling i en raseverden hvor genpoolene har en lei tendens til å bli mindre?

Men det jeg har inntrykk av og som jeg ikke forstår, er at oppdrettere av rasen som skal være med å gi en annen rase nytt blod, er negative. Jeg kan forstå det om det er snakk om slå sammen to raser, men når det kun er snakk om å parre rase A med rase B for å forbedre rase A så ser jeg ikke problemet for oppdrettere av rase B.

Endret av Helianthus
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja i noen raser er det jo unødvendig, som WK. De har faktisk en gigantisk genpool, noen har bare funnet ut at de vil ha mer BC oppførsel på WK (noe som gjør at de jobber på en helt annen måte). I enkelte land i Østeuropa og i USA (I USA blir forresten hunder i samme kull to forsjellige raser. Er de helfarget/tan/tric så blir de WK. Er de noen annen farge så blir de Australian Koolie) gjøre dette uten at det er noe problem. Det har forøvrig ført til en sterk økning av øyesykdommer på de linjene, bla PRA som ikke har vært på verken AK/WK før.

Problemet med å gjøre det "fritt fram" er alle som bare syns det er artig uten en tanke om hvorfor og hva som forbedres, hels, egenskaper, genpool osv osv.

Jeg ser absolutt det posetive ved det, men så er det noen som tar helt av uten å se resutlatet før fortsettelsen (feks er det en WK i Sverige nå som har på 6 mnd 5 kull som AK. Uten at man vet noe mer om slekten enn den ene hunden, resutlatet av avkommer, hunden selv har kun MH og HD resultat osv osv For meg betyr det bare at det er en tanke i det hele avle-avle-avle for å avle.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja i noen raser er det jo unødvendig, som WK. De har faktisk en gigantisk genpool, noen har bare funnet ut at de vil ha mer BC oppførsel på WK (noe som gjør at de jobber på en helt annen måte). I enkelte land i Østeuropa og i USA (I USA blir forresten hunder i samme kull to forsjellige raser. Er de helfarget/tan/tric så blir de WK. Er de noen annen farge så blir de Australian Koolie) gjøre dette uten at det er noe problem. Det har forøvrig ført til en stek økning av øyesykdommer på de linjene, bla PRA som ikke har vært på verken AK/WK før.

Problemet med å gjøre det "fritt fram" er alle som bare syns det er artig uten en tanke om hvorfor og hva som forbedres, hels, egenskaper, genpool osv osv.

Jeg ser absolutt det posetive ved det, men så er det noen som tar helt av uten å se resutlatet før fortsettelsen (feks er det en WK i Sverige nå som har på 6 mnd 5 kull som AK. Uten at man vet noe mer om slekten enn den ene hunden, resutlatet av avkommer osv osv For meg betyr det bare at det er en tanke i det hele avle-avle-avle for å avle.)

Det er nettopp det å ha et godt nok prosjekt på plass før man starter å kryss som er så viktig og å fullføre hele prosessen i prosjektet.

Det er lett å la seg rive med og ikke ha is i magen til å bruke den tiden det tar.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I raser som er nært nok i egenskaper og eksteriør er det ganske uproblematisk. Feks hos de nordiske støverrasene. Hos andre igjen vil det ødelegge mer enn det gjør nytte. Det er jo pr. i dag lov å blande dachshundrasene. Men å blande langhåret med kort eller stri. vil kun gi negative egenskaper til kort/stri (som avkommet vil bli i første generasjon)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke så mye oversikt over harehunder, men fått høre at det er litt manko på jegere og at det skapte litt bekymring. så de må man kanskje begynne å krysse :P

Men prosjektet til hundene har jeg hørt mye bra om :)

He he :D Ja, det er kanskje løsningen på at det er litt for lite harejegere. Vet ikke helt hvem som skal krysses i så fall :P Gamle gubber fra indre ett-eller-annet er vel ikke det mest attraktive avlsmaterialet ;)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er positiv til slike prosjekter, men at det må ja mål, mening og styring av fagpersoner (veterinærer) for å fungere optimalt. Noe som er litt på siden er også åpne stambøker/innregistrering, det er også noe som kan bidra til utvidet genpool.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg tror veldig mange er redde for at det ikke skal være "rent blod" lenger jeg. Mange er mer opptatt av at rasen er "ren" enn at den har rett utseende og egenskaper. Og de glemmer i farta at rasen har blitt skapt uten tanker om å være ren i det hele tatt. Den er skapt etter utseende og egenskaper, så har vi etterpå lukket stambøkene. Folk er redd for at om rasen ikke er "ren" lenger, så vil den ikke være den samme.

Forsåvidt riktig om man åpner for helt fri kryssning uten noe system. Tullete, ødeleggende og begrensende om det ligger en plan bak innkryssningene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn siden det var snakk om harehunder, jeg vet at det for en 7 år siden i hvert fall ikke var uvanlig med en relativt høy innavlsprosent på Beaglen. Når jeg vanket litt på beagleforum og lurte litt på akkurat dette iom min hunds foreldre er halvsøsken, så fikk jeg basicly beskjed om å ikke snakke høyt om det og i hvert fal IKKE nevnte navn på oppdretter, men at en 6% innavlsgrad ikke var uvanlig på generell basis. Nå er det jo en britisk rase, så kanskje ikke så fryktelig rart. Har ikke holdt meg til miljøet så aner ikke hvordan ståa er den dag idag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke helt nytteverdien jeg, med mindre oppdrettere plutselig begynner å endre tankemønster i tillegg.

Det hjelper fint lite å ta inn nytt blod hvis man fortsetter på samme viset liksom.

Og da tenker jeg ikke bare på at man må være enda mer bevisst på innavlsgraden i kullet, men det er lov å se rasen som helhet og ikke absolutt skulle ha flere kull på hver ENESTE avlstispe, man trenger ikke bruke den samme hannhunden som andre uansett hvor flott han er etc .

Det er en grunn til at mange raser sliter med liten genpool, og det er sjelden pga få hunder men pga oppdrettere som ikke klarer å se hele rasen for sine egne linjer.

Små raser med få hunder klarer fint å holde innavlsgraden nede ved å bare ha ett kull per tispe stort sett, være nøye ved bruk av hannhund og å ha kull sjelden.

Ikke like morsomt sikkert, men veldig lurere på lang sikt...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel bare i Norge og et par andre land, man ikke har lov å krysse collie kort og langhår?

Det går da vell an å jobbe rundt dette? Om man bruker en langhår av korthårforeldre feks (denne er jo registrert langhår i sverige) så får man jo inn nytt til norge? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel bare i Norge og et par andre land, man ikke har lov å krysse collie kort og langhår?

Det er motsatt. I de fleste FCI-land er det ikke lov å krysse lang og korthåret collie. Fordi FCI-land generelt følger praksisen i rasens hjemland. Bare ekstra kloke og reflekterte FCI-land (som f.eks Sverige) har mot til å bryte med rasens hjemland når de ser at det ikke er til rasens beste å følge moderlandet :-P. De "store" landene utenom FCI hvor kort og lang regnes som samme rase og derfor kan krysses er Canada, USA og Australia.

Personlig har jeg en mistanke om at både kort og langhår er "fucked" når det gjelder tap av genmateriale som har skjedd over lang tid (sansynligvis svært få haplotyper igjen blant annet) så det burde i det minste vært åpnet opp for kryssing av hårlagene. Ikke sikkert det en gang er tilstrekkelig i det lange løp, ihvertfall ikke om den tradisjonelle avlspraksisen fortsetter som før. Så en vakker dag vil man kanskje måtte svelge noen kameler og krysse inn noen hunder av annen gjeterhundrase/type kan også for å holde rasene frise og vitale; who knows. Men det er langt fram dit. Først må collie-rasemiljøet bli komfortable med tanken om å krysse hårlag... :-)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg ser ikke helt nytteverdien jeg, med mindre oppdrettere plutselig begynner å endre tankemønster i tillegg.

Det hjelper fint lite å ta inn nytt blod hvis man fortsetter på samme viset liksom.

Og da tenker jeg ikke bare på at man må være enda mer bevisst på innavlsgraden i kullet, men det er lov å se rasen som helhet og ikke absolutt skulle ha flere kull på hver ENESTE avlstispe, man trenger ikke bruke den samme hannhunden som andre uansett hvor flott han er etc .

Det er en grunn til at mange raser sliter med liten genpool, og det er sjelden pga få hunder men pga oppdrettere som ikke klarer å se hele rasen for sine egne linjer.

Små raser med få hunder klarer fint å holde innavlsgraden nede ved å bare ha ett kull per tispe stort sett, være nøye ved bruk av hannhund og å ha kull sjelden.

Ikke like morsomt sikkert, men veldig lurere på lang sikt...

Men det funker ikke om man allerede har en for snever genmasse i populasjonen. Det hjelper ikke å være flink og bruke mange, bare ha ett kull på hver tispe osv hvis alle genetisk sett er tilnærma like. Om det er mange individer men genetisk få, så hjelper det ikke hvor flinke man blir. Din løsning er god - før det er ett problem. Når man først har gått i den fella, og har alt for liten genetisk variasjon i rasen, så må man krysse inn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det funker ikke om man allerede har en for snever genmasse i populasjonen. Det hjelper ikke å være flink og bruke mange, bare ha ett kull på hver tispe osv hvis alle genetisk sett er tilnærma like. Om det er mange individer men genetisk få, så hjelper det ikke hvor flinke man blir. Din løsning er god - før det er ett problem. Når man først har gått i den fella, og har alt for liten genetisk variasjon i rasen, så må man krysse inn.

Jepp, men poenget mitt er at det hjelper ikke lenge med mindre det skjer en endring i fokuset hos oppdrettere i mange raser.

Det tror jeg ikke skjer på vanlige og populære raser faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Skulle gjerne fulgt krysnings forsøket til Norsk Lundehundklubb bedre.http://www.lundehund.no/om-norsk-lundehund-klubb/ras/793-krysningsprosjektet-siste-nytt-220414 dete er det eneste jeg har funnet. Intressant at dem gjør et forsøk på å gjøre hunen bedre og det hadde da vært spennende å følge for oss utenfor også. Ser det skal stå noe i Lundehund nytt men dem ahr ikke lagt den ut på hjemmesiden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt med måte selvsagt, jeg er ikke helt åpen for "fri flyt", men at det hadde blitt en forandring i praksis, med åpne stambøker, kryssavl osv hadde bare vært positivt tror jeg, og noe jeg absolutt håper kommer til å skje, så lenge det skjer i kontrollerte former.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg forstår deg rett så mener du at oppdrettere av rasen som trenger nytt blod kan være negative/urolige. Det er jeg med på! Lidelser som nedarves resessivt er ikke til å spøke med. Finnes det andre grunner til skepsis? Eller er dette en naturlig utvikling i en raseverden hvor genpoolene har en lei tendens til å bli mindre?

Men det jeg har inntrykk av og som jeg ikke forstår, er at oppdrettere av rasen som skal være med å gi en annen rase nytt blod, er negative. Jeg kan forstå det om det er snakk om slå sammen to raser, men når det kun er snakk om å parre rase A med rase B for å forbedre rase A så ser jeg ikke problemet for oppdrettere av rase B.

Jo, også oppdrettere av rasen som skal tilføre nytt blod kan være urolige. Kanskje spesielt når det gjelder raser med lignende egenskaper. De vil ha garantier for at ikke noen finner ut på et senere tidspunkt at utvekslingen bør gå andre veien også. Og det kan man kanskje skjønne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
×
×
  • Opprett ny...