Gå til innhold
Hundesonen.no

Innblanding av nytt blod


Helianthus
 Share

Recommended Posts

Det snakkes en del om små genpooler og/eller utvanning av egenskaper (feks jakt, gjeting, etc) og hvordan å løse dette. Et forslag kan være å bruke gode eksemplarer av den nærmeste rasen for å forbedre rasen (feks har jeg sett forslag om å bruke BC i working kelpieavl eller working kelpie i australsk kelpieavl). Et annet kan være å slå sammen to raser (feks langhåret og korthåret collie, hvor egentlig bare hårlaget skiller de to iflg rasestandard).

Her er jeg mest opptatt av det første forslaget, innblanding av blod fra annen rase, siden det tenkte målet mitt er å øke genpool og/eller bedre egenskaper kun for den ene rasen. Forslaget kan dog brukes begge veier, uten å slå sammen rasene.

Hvilke negative konsekvenser (om noen) har dette for rasene? Når jeg har sett dette foreslått så er oppdrettere/eiere av den rasen som foreslås brukt til å forbedre genpool negative. Er det noen åpenbar grunn til dette, utover følelsesmessig? Jeg tenker at innblanding av en annen rase i prinsippet ikke får noen konsekvenser for andre enn den rasen som får nytt blod, og da forhåpentligvis positive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De kan være urolige for at krysningsvalpene skal brukes i avl med deres egen rase. Det er vel gjerne spesielle problemer som gjør at et rasemiljø går til det skritt å se etter andre raser for innkrysning. Da er det jo forståelig at eierne av innkrysningsrasen er urolige for å få inn slike problemer i sin egen rase. Da er det veldig viktig å både sikre at så ikke skjer, og å drive godt informasjonsarbeid mot eiere/oppdrettere av innkrysningsrasen for å berolige dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror noe av utfordringene ligger i hvordan det i praksis skal gjøres på en god måte for å få den gevinsten man vil.

I enkelte land er det lov til å krysse standard bull med miniatyr bull terrier, i mange tilfeller mener jeg at man ikke får den effetkten som bør være målet. Det er ofte dårlig organisert og i enkelte land er det ganske fritt frem så mye man vil. Det gir ikke en bredere genpool når det er de samme dyrene som krysses inn flere ganger, som et eksempel.

Jeg tror at skal man få til vellykkete innkrysningsprosjekter for å få en breder genpool så krever det at det foreligger en skikkelig plan og det må ha støtte i fagpersoner.

Det er viktig å klare å kartlegge rasen som skal krysses inn godt nok. Hvor mye vet man om rasen? Er det god nok oversikt innad i rasen så man med ganske god sikkerhet kan finne individer som feks ikke vil tilføre rasen den skal krysses inn i nye sykdommer den ikke har. Kan man få kartlagt egenskaper godt nok? Hvor mange parringer skal det gjøres hvordan skal avkom selekteres og hvordan skal de brukes videre? Hvem skal avgjøre hva? Den enkelte oppdretter? Raseklubben? En komite? Hvem evaluerer og foretar justeringer?

Jeg tror innkrysninger kan være veldig bra for en rase, men skal det bli bra tror jeg det er en veldig stor jobb som krever at man virkelig mestrer å samarbeide og være helt ærlige. Så det gir vel litt utfordringer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

( @bardmand )De kan være urolige for at krysningsvalpene skal brukes i avl med deres egen rase. Det er vel gjerne spesielle problemer som gjør at et rasemiljø går til det skritt å se etter andre raser for innkrysning. Da er det jo forståelig at eierne av innkrysningsrasen er urolige for å få inn slike problemer i sin egen rase. Da er det veldig viktig å både sikre at så ikke skjer, og å drive godt informasjonsarbeid mot eiere/oppdrettere av innkrysningsrasen for å berolige dem.

Hvis jeg forstår deg rett så mener du at oppdrettere av rasen som trenger nytt blod kan være negative/urolige. Det er jeg med på! Lidelser som nedarves resessivt er ikke til å spøke med. Finnes det andre grunner til skepsis? Eller er dette en naturlig utvikling i en raseverden hvor genpoolene har en lei tendens til å bli mindre?

Men det jeg har inntrykk av og som jeg ikke forstår, er at oppdrettere av rasen som skal være med å gi en annen rase nytt blod, er negative. Jeg kan forstå det om det er snakk om slå sammen to raser, men når det kun er snakk om å parre rase A med rase B for å forbedre rase A så ser jeg ikke problemet for oppdrettere av rase B.

Endret av Helianthus
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja i noen raser er det jo unødvendig, som WK. De har faktisk en gigantisk genpool, noen har bare funnet ut at de vil ha mer BC oppførsel på WK (noe som gjør at de jobber på en helt annen måte). I enkelte land i Østeuropa og i USA (I USA blir forresten hunder i samme kull to forsjellige raser. Er de helfarget/tan/tric så blir de WK. Er de noen annen farge så blir de Australian Koolie) gjøre dette uten at det er noe problem. Det har forøvrig ført til en sterk økning av øyesykdommer på de linjene, bla PRA som ikke har vært på verken AK/WK før.

Problemet med å gjøre det "fritt fram" er alle som bare syns det er artig uten en tanke om hvorfor og hva som forbedres, hels, egenskaper, genpool osv osv.

Jeg ser absolutt det posetive ved det, men så er det noen som tar helt av uten å se resutlatet før fortsettelsen (feks er det en WK i Sverige nå som har på 6 mnd 5 kull som AK. Uten at man vet noe mer om slekten enn den ene hunden, resutlatet av avkommer, hunden selv har kun MH og HD resultat osv osv For meg betyr det bare at det er en tanke i det hele avle-avle-avle for å avle.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja i noen raser er det jo unødvendig, som WK. De har faktisk en gigantisk genpool, noen har bare funnet ut at de vil ha mer BC oppførsel på WK (noe som gjør at de jobber på en helt annen måte). I enkelte land i Østeuropa og i USA (I USA blir forresten hunder i samme kull to forsjellige raser. Er de helfarget/tan/tric så blir de WK. Er de noen annen farge så blir de Australian Koolie) gjøre dette uten at det er noe problem. Det har forøvrig ført til en stek økning av øyesykdommer på de linjene, bla PRA som ikke har vært på verken AK/WK før.

Problemet med å gjøre det "fritt fram" er alle som bare syns det er artig uten en tanke om hvorfor og hva som forbedres, hels, egenskaper, genpool osv osv.

Jeg ser absolutt det posetive ved det, men så er det noen som tar helt av uten å se resutlatet før fortsettelsen (feks er det en WK i Sverige nå som har på 6 mnd 5 kull som AK. Uten at man vet noe mer om slekten enn den ene hunden, resutlatet av avkommer osv osv For meg betyr det bare at det er en tanke i det hele avle-avle-avle for å avle.)

Det er nettopp det å ha et godt nok prosjekt på plass før man starter å kryss som er så viktig og å fullføre hele prosessen i prosjektet.

Det er lett å la seg rive med og ikke ha is i magen til å bruke den tiden det tar.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I raser som er nært nok i egenskaper og eksteriør er det ganske uproblematisk. Feks hos de nordiske støverrasene. Hos andre igjen vil det ødelegge mer enn det gjør nytte. Det er jo pr. i dag lov å blande dachshundrasene. Men å blande langhåret med kort eller stri. vil kun gi negative egenskaper til kort/stri (som avkommet vil bli i første generasjon)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke så mye oversikt over harehunder, men fått høre at det er litt manko på jegere og at det skapte litt bekymring. så de må man kanskje begynne å krysse :P

Men prosjektet til hundene har jeg hørt mye bra om :)

He he :D Ja, det er kanskje løsningen på at det er litt for lite harejegere. Vet ikke helt hvem som skal krysses i så fall :P Gamle gubber fra indre ett-eller-annet er vel ikke det mest attraktive avlsmaterialet ;)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er positiv til slike prosjekter, men at det må ja mål, mening og styring av fagpersoner (veterinærer) for å fungere optimalt. Noe som er litt på siden er også åpne stambøker/innregistrering, det er også noe som kan bidra til utvidet genpool.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg tror veldig mange er redde for at det ikke skal være "rent blod" lenger jeg. Mange er mer opptatt av at rasen er "ren" enn at den har rett utseende og egenskaper. Og de glemmer i farta at rasen har blitt skapt uten tanker om å være ren i det hele tatt. Den er skapt etter utseende og egenskaper, så har vi etterpå lukket stambøkene. Folk er redd for at om rasen ikke er "ren" lenger, så vil den ikke være den samme.

Forsåvidt riktig om man åpner for helt fri kryssning uten noe system. Tullete, ødeleggende og begrensende om det ligger en plan bak innkryssningene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn siden det var snakk om harehunder, jeg vet at det for en 7 år siden i hvert fall ikke var uvanlig med en relativt høy innavlsprosent på Beaglen. Når jeg vanket litt på beagleforum og lurte litt på akkurat dette iom min hunds foreldre er halvsøsken, så fikk jeg basicly beskjed om å ikke snakke høyt om det og i hvert fal IKKE nevnte navn på oppdretter, men at en 6% innavlsgrad ikke var uvanlig på generell basis. Nå er det jo en britisk rase, så kanskje ikke så fryktelig rart. Har ikke holdt meg til miljøet så aner ikke hvordan ståa er den dag idag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke helt nytteverdien jeg, med mindre oppdrettere plutselig begynner å endre tankemønster i tillegg.

Det hjelper fint lite å ta inn nytt blod hvis man fortsetter på samme viset liksom.

Og da tenker jeg ikke bare på at man må være enda mer bevisst på innavlsgraden i kullet, men det er lov å se rasen som helhet og ikke absolutt skulle ha flere kull på hver ENESTE avlstispe, man trenger ikke bruke den samme hannhunden som andre uansett hvor flott han er etc .

Det er en grunn til at mange raser sliter med liten genpool, og det er sjelden pga få hunder men pga oppdrettere som ikke klarer å se hele rasen for sine egne linjer.

Små raser med få hunder klarer fint å holde innavlsgraden nede ved å bare ha ett kull per tispe stort sett, være nøye ved bruk av hannhund og å ha kull sjelden.

Ikke like morsomt sikkert, men veldig lurere på lang sikt...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel bare i Norge og et par andre land, man ikke har lov å krysse collie kort og langhår?

Det går da vell an å jobbe rundt dette? Om man bruker en langhår av korthårforeldre feks (denne er jo registrert langhår i sverige) så får man jo inn nytt til norge? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel bare i Norge og et par andre land, man ikke har lov å krysse collie kort og langhår?

Det er motsatt. I de fleste FCI-land er det ikke lov å krysse lang og korthåret collie. Fordi FCI-land generelt følger praksisen i rasens hjemland. Bare ekstra kloke og reflekterte FCI-land (som f.eks Sverige) har mot til å bryte med rasens hjemland når de ser at det ikke er til rasens beste å følge moderlandet :-P. De "store" landene utenom FCI hvor kort og lang regnes som samme rase og derfor kan krysses er Canada, USA og Australia.

Personlig har jeg en mistanke om at både kort og langhår er "fucked" når det gjelder tap av genmateriale som har skjedd over lang tid (sansynligvis svært få haplotyper igjen blant annet) så det burde i det minste vært åpnet opp for kryssing av hårlagene. Ikke sikkert det en gang er tilstrekkelig i det lange løp, ihvertfall ikke om den tradisjonelle avlspraksisen fortsetter som før. Så en vakker dag vil man kanskje måtte svelge noen kameler og krysse inn noen hunder av annen gjeterhundrase/type kan også for å holde rasene frise og vitale; who knows. Men det er langt fram dit. Først må collie-rasemiljøet bli komfortable med tanken om å krysse hårlag... :-)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg ser ikke helt nytteverdien jeg, med mindre oppdrettere plutselig begynner å endre tankemønster i tillegg.

Det hjelper fint lite å ta inn nytt blod hvis man fortsetter på samme viset liksom.

Og da tenker jeg ikke bare på at man må være enda mer bevisst på innavlsgraden i kullet, men det er lov å se rasen som helhet og ikke absolutt skulle ha flere kull på hver ENESTE avlstispe, man trenger ikke bruke den samme hannhunden som andre uansett hvor flott han er etc .

Det er en grunn til at mange raser sliter med liten genpool, og det er sjelden pga få hunder men pga oppdrettere som ikke klarer å se hele rasen for sine egne linjer.

Små raser med få hunder klarer fint å holde innavlsgraden nede ved å bare ha ett kull per tispe stort sett, være nøye ved bruk av hannhund og å ha kull sjelden.

Ikke like morsomt sikkert, men veldig lurere på lang sikt...

Men det funker ikke om man allerede har en for snever genmasse i populasjonen. Det hjelper ikke å være flink og bruke mange, bare ha ett kull på hver tispe osv hvis alle genetisk sett er tilnærma like. Om det er mange individer men genetisk få, så hjelper det ikke hvor flinke man blir. Din løsning er god - før det er ett problem. Når man først har gått i den fella, og har alt for liten genetisk variasjon i rasen, så må man krysse inn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det funker ikke om man allerede har en for snever genmasse i populasjonen. Det hjelper ikke å være flink og bruke mange, bare ha ett kull på hver tispe osv hvis alle genetisk sett er tilnærma like. Om det er mange individer men genetisk få, så hjelper det ikke hvor flinke man blir. Din løsning er god - før det er ett problem. Når man først har gått i den fella, og har alt for liten genetisk variasjon i rasen, så må man krysse inn.

Jepp, men poenget mitt er at det hjelper ikke lenge med mindre det skjer en endring i fokuset hos oppdrettere i mange raser.

Det tror jeg ikke skjer på vanlige og populære raser faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Skulle gjerne fulgt krysnings forsøket til Norsk Lundehundklubb bedre.http://www.lundehund.no/om-norsk-lundehund-klubb/ras/793-krysningsprosjektet-siste-nytt-220414 dete er det eneste jeg har funnet. Intressant at dem gjør et forsøk på å gjøre hunen bedre og det hadde da vært spennende å følge for oss utenfor også. Ser det skal stå noe i Lundehund nytt men dem ahr ikke lagt den ut på hjemmesiden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt med måte selvsagt, jeg er ikke helt åpen for "fri flyt", men at det hadde blitt en forandring i praksis, med åpne stambøker, kryssavl osv hadde bare vært positivt tror jeg, og noe jeg absolutt håper kommer til å skje, så lenge det skjer i kontrollerte former.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg forstår deg rett så mener du at oppdrettere av rasen som trenger nytt blod kan være negative/urolige. Det er jeg med på! Lidelser som nedarves resessivt er ikke til å spøke med. Finnes det andre grunner til skepsis? Eller er dette en naturlig utvikling i en raseverden hvor genpoolene har en lei tendens til å bli mindre?

Men det jeg har inntrykk av og som jeg ikke forstår, er at oppdrettere av rasen som skal være med å gi en annen rase nytt blod, er negative. Jeg kan forstå det om det er snakk om slå sammen to raser, men når det kun er snakk om å parre rase A med rase B for å forbedre rase A så ser jeg ikke problemet for oppdrettere av rase B.

Jo, også oppdrettere av rasen som skal tilføre nytt blod kan være urolige. Kanskje spesielt når det gjelder raser med lignende egenskaper. De vil ha garantier for at ikke noen finner ut på et senere tidspunkt at utvekslingen bør gå andre veien også. Og det kan man kanskje skjønne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...