Knurring

[MorBilly]

Billy har ved tre anledninger fått skikkelig deng av svarte hunder.

Han har blitt satt i en (uten min vilje) situasjon der han ble truet av to andre svarte hunder og vi eiere måtte gå mellom. ( hva ER det med han og svarte hunder?!)

Nå har han begynt å knurre mot fremmede sorte hunder. Hanner som tisper.

Det er helt unaturlig for rasen å være sinna og jeg er kjempefrustrert. Han dummet seg skikkelig ut i utstillingsringen sist da det er stort sett bare svarte hunder i en lapphundring. (Jeg beklaget overfor dommeren og den andre hannhundeieren såklart og dommeren sa det var vanlig unghundoppførsel så det kom til å gå seg til. Men jeg vil ha det bort NÅ, før det eskalerer)

Billy er ikke sånn. Han er en vennlig kar som elsker å leke og herje og en en koseklump mot dem han kjenner av hunder fra før.

Men det her er ikke greit, så har sonen noen råd å komme med?

Jeg har blitt rådet til å "ta han". Det byr meg i mot! Jeg har aldri hatt behov for å ta han før så hvorfor skulle jeg, i en situasjon han tydeigvis er usikker i, karnøfle han i tillegg?

Lang og rotete forklart men håper dere har hengt med til nå.

[Tabris]

Jeg synes heller ikke det blir riktig å "ta ham" i en slik situasjon. Han knurrer jo fordi han er usikker basert på tidligere erfaringer. Det å få kjeft eller bli utsatt for fysisk ubehag vil ikke gjøre ham mer trygg og selvsikker - tvert om, så er det en sjanse for at han vil assosiere ubehaget med svarte hunder og bli enda mer usikker på dem.

Kjenner du noen med svarte hunder (f.eks andre lappiser) som er trygge og stabile, og som ikke lar seg provosere av slik knurring? Så kan dere gå båndtur og evt slippe dem løs sammen. Ikke gjør noe om han knurrer, bare la ham finne ut av gjennom erfaring at svarte hunder ikke er farlige. Dvs han trenger gode erfaringer med trygge, stabile svarte hunder som ikke lager noe ut av knurringen hans.

[Tuvane]

Jeg ville ha gjort som Tabris sier, og i tillegg ville jeg funnet meg noen svarte figuranthunder (snille, eldre hunder som ikke bryr seg om andre hunder), og trent litt ala kindereggmetoden rundt dem, helt til han kan være helt inntil dem, uten at han bryr seg.

[Mud]

Jeg husker ikke hvem det var, men det var en eller annen her inne som fant ut at hvis hun godpratet med hunden sin fra før den oppdaget den andre hunden så gikk sånt plutselig veldig bra!

Jeg har adoptert den taktikken og den er gull..

Nico kan bjeffe når vi møter folk i skogen, men aldri om jeg begynner å rose FØR hun oppdager de.

[Guest Belgerpia]

Ukei - her må du gå litt i deg selv også.

Du må ta deg valium, eller noe annet som gjør at du SLUTTER å tenke, forutse, osv. om det kommer en setting som gjør at han kan reagerer. DET er første bud, om DU ikke klarer å være helt lugn - dvs. ikke bry deg - så kan du ikke forvente at han lar være å bry seg.

Ved at DU spenner deg, irriterer deg over at han knurrer - i det hele tatt har noen som helst form for reaksjon på hans knurring - forsterker du hans mening om at man MÅ være redd og BØR være redd, for jeg antar at det er redsel som gjør at han knurrer - bedre føre var.

Punkt 1 - begynn å slapp av, forvent at han IKKE reagerer heller enn at han reagerer - klarer du ikke å slappe av og glemme det så får du i møtesettinger, snu å gå en annen vei (uten å henvende deg til hunden først). Det viktigste nå er at du klarer å slappe av.

Han er i puberteten, han har hatt en litt ugrei opplevelse - det er helt normalt at han da kan knurre. Mitt råd er at du overser det - ikke stram båndet, ikke se for det katastrofer, ikke forvent at han uttaggerer - bare slapp av og ignorer - eventuelt ta han ut av settingen UTEN å dille/lokke - bare helt rolig og bestemt ta han vekk. I utstillingsringen så kan du FORLANGE at han har kontakt med deg og bare deg, alt annet er ikke ett tema - på tur kan du gå en annen vei f.eks. - men viktig at du selv ikke reagerer for det forsterker bare.

Jeg har hatt et par hannhunder som har hatt perioder i livet hvor de har ment at de er berettiget til å snakke om ting - slike settinger løser man ikke ved å "ta dem" - de aller fleste hanner reagerer sånn i puberteten fordi de er usikre, å "ta dem" er i så måte ganske idiotisk. Det viktigste er at du "puster med magen" - og gjør ditt for at han ikke skal få uheldige opplevelser.

Det jeg gjør med mine hannhunder er at jeg ALLTID sørger for at de ikke får uheldige opplevelser, skulle de få en karamell så reagerer jeg ikke, dvs. - jeg gjør ikke noe der og da, jeg bare går videre - jeg blir ikke stressa heller, jeg beholder roen - går hjem og først da sjekker jeg bikkja. Men jeg gjør ellers ALT jeg kan for å unngå at de havner i sånne settinger, de får heller ikke gå løs med jevngamle hanner, eller hanner som er utidige, de får ikke gå med unge tisper som lar de være griser - det eneste de får omgås fra de er 15-16 måneder til de har blitt voksne i huet er eldre tisper som vet hva de vil, og eldre stabile (dominante, selvsikre) hannhunder. Alt annet er off limit. ALT de kan styrke sitt eget ego på blir fjernet. Og det gjør jeg til jeg ser de har blitt voksne, dvs. de kan møte andre hunder uten å bli stramme i hele kroppen og stive som stokker i beina.

Skulle de slumpe til å knurre og brøle mot andre hunder så ignorerer jeg det - jeg bare går videre, må vi være i nærheten av de så har mine gutter fått beskjed om å legge seg ned med rompa til målet.

Så altså - nøkkelen er deg

[Aslan]

Signerer Belgerpia

[MorBilly]

Takk for et veldig fint svar @belgerpia. Og ja jeg er nervøs.

Ikke bare for hva Billy skal gjøre men for at andre skal bli grinete på oss.

Men i dag har vi vært på trening med tre andre svarte hunder. Antydning til knurring én gang men da snudde jeg og gutten kom etter og satte seg ned foran meg og søkte kontakt.

Ingen tvil om at jeg påvirker han. Nå trente vi med stødige folk som har stødige hunder og som jeg visste ikke ville ta seg nær av at billy evt knurret.

Jeg har bare meg selv å jobbe med ser jeg.

Veldig godt å se det egentlig, for da er det meg og ikke hunden.

[madam mim]

Veldig ok med noen som kaller en spade for en spade.

"Du må ta deg en valium eller noe annet......"

[MorBilly]

Grensa får gå ved valium tror jeg!

[Siri]

I tillegg til det Belgerpia har sagt, så er det lurt å være i forkant av mulige "konfliktsituasjoner". Ha alltid med godbiter og ikke la ham bli stående og stirre på en annen hannhund, om han ser ut til å begynne med det, så avled ham med en godbit og snu dere (sånne typiske situasjoner i utstillingsringen f eks). Vær alltid oppmerksom på omgivelsene og potensielle triggere for knurringen . Gå unna, snu dere, skjerm ham etc etc . Jeg har hatt noen slike hunder som ikke likte andre, og det ble etterhvert et innøvd mønster, det der .

[Tabris]

I tillegg til det Belgerpia har sagt, så er det lurt å være i forkant av mulige "konfliktsituasjoner". Ha alltid med godbiter og ikke la ham bli stående og stirre på en annen hannhund, om han ser ut til å begynne med det, så avled ham med en godbit og snu dere (sånne typiske situasjoner i utstillingsringen f eks). Vær alltid oppmerksom på omgivelsene og potensielle triggere for knurringen . Gå unna, snu dere, skjerm ham etc etc . Jeg har hatt noen slike hunder som ikke likte andre, og det ble etterhvert et innøvd mønster, det der .

Det er her jeg også er. Det er mye, mye lettere å ligge to skritt foran hunden og jobbe med å få kontakt med hunden da, enn når hunden har gått i lås og utagerer.

Får jeg kontakt med Ozu tidsnok så kan jeg bryte ham av fra det meste. Det handler om å ligge i forkant, det er da man kan lære inn nye og gode vaner. Har hunden først begynt å virkelig stresse seg opp, så er det begrenset hvor mye hunden lærer og man er over i brannslukking.

[Guest Belgerpia]

Må bare skyte inn at jeg ikke umiddelbart synes det er en god ide og gå å lete etter mulig konfliktsituasjoner. Med en følsom hund så skaper man mer trøbbel enn det løser problemet. For om man går og er på så skaper man spenninger og det plukker hunden opp og den ser ingen grunn til å slappe av.

så nei, jeg er ikke helt for å være i forkant. Jeg har mer tro på å senke skuldrene og forvente at det går bra enn å vente på krisa.

[Siri]

Må bare skyte inn at jeg ikke umiddelbart synes det er en god ide og gå å lete etter mulig konfliktsituasjoner. Med en følsom hund så skaper man mer trøbbel enn det løser problemet. For om man går og er på så skaper man spenninger og det plukker hunden opp og den ser ingen grunn til å slappe av.

så nei, jeg er ikke helt for å være i forkant. Jeg har mer tro på å senke skuldrene og forvente at det går bra enn å vente på krisa.

Det er ganske lett å forutsi hvilke situasjoner som kan skape trøbbel - det er ikke noen man trenger å gå og speide etter og ha skuldra oppunder haka for, liksom. Man bare observerer, ser den digre rottisen som står og peser i den retningen man har tenkt seg, også bare snur man og går utenom...Det er liksom ingen big deal liksom.

[MorBilly]

Jeg tror at jeg kommer til å bli stressa om jeg skal "lete" etter konflikter. Mer enn jeg er.

Jeg har heretter alltid godbiter i jakkene mine (og burde finne meg en billigere jakke for det er uaktuelt å ødelegge den dyre med kjøttbolleflekker!) og skal selvsagt prøve å være i forkant.

Selvsagt snur jeg om jeg ser rottisen som står og stirrer, men vi var på trening i går med to rottiser og det gikk som jeg skrev utmerket. Vi var også på trening, parallellgåing. Der var det en som vi VET at ikke går overens med Billy så vi valgte å ikke ta dem mot hverandre den gangen. Men det gikk fint med den andre hannen selv om han bjeffa mot Billy.

Det handler mye om meg, det er det eneste som er helt sikkert her. Så jeg tøffer meg litt opp og må stole mer på bikkja!

Takk for mange gode tips og råd!