Jump to content
Hundesonen.no

Knurring


MorBilly
 Share

Recommended Posts

Billy har ved tre anledninger fått skikkelig deng av svarte hunder.

Han har blitt satt i en (uten min vilje) situasjon der han ble truet av to andre svarte hunder og vi eiere måtte gå mellom. ( hva ER det med han og svarte hunder?!)

Nå har han begynt å knurre mot fremmede sorte hunder. Hanner som tisper.

Det er helt unaturlig for rasen å være sinna og jeg er kjempefrustrert. Han dummet seg skikkelig ut i utstillingsringen sist da det er stort sett bare svarte hunder i en lapphundring. (Jeg beklaget overfor dommeren og den andre hannhundeieren såklart og dommeren sa det var vanlig unghundoppførsel så det kom til å gå seg til. Men jeg vil ha det bort NÅ, før det eskalerer)

Billy er ikke sånn. Han er en vennlig kar som elsker å leke og herje og en en koseklump mot dem han kjenner av hunder fra før.

Men det her er ikke greit, så har sonen noen råd å komme med?

Jeg har blitt rådet til å "ta han". Det byr meg i mot! Jeg har aldri hatt behov for å ta han før så hvorfor skulle jeg, i en situasjon han tydeigvis er usikker i, karnøfle han i tillegg?

Lang og rotete forklart men håper dere har hengt med til nå. :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg synes heller ikke det blir riktig å "ta ham" i en slik situasjon. Han knurrer jo fordi han er usikker basert på tidligere erfaringer. Det å få kjeft eller bli utsatt for fysisk ubehag vil ikke gjøre ham mer trygg og selvsikker - tvert om, så er det en sjanse for at han vil assosiere ubehaget med svarte hunder og bli enda mer usikker på dem.

Kjenner du noen med svarte hunder (f.eks andre lappiser) som er trygge og stabile, og som ikke lar seg provosere av slik knurring? Så kan dere gå båndtur og evt slippe dem løs sammen. Ikke gjør noe om han knurrer, bare la ham finne ut av gjennom erfaring at svarte hunder ikke er farlige. Dvs han trenger gode erfaringer med trygge, stabile svarte hunder som ikke lager noe ut av knurringen hans. :)

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg ville ha gjort som Tabris sier, og i tillegg ville jeg funnet meg noen svarte figuranthunder (snille, eldre hunder som ikke bryr seg om andre hunder), og trent litt ala kindereggmetoden rundt dem, helt til han kan være helt inntil dem, uten at han bryr seg. :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg husker ikke hvem det var, men det var en eller annen her inne som fant ut at hvis hun godpratet med hunden sin fra før den oppdaget den andre hunden så gikk sånt plutselig veldig bra!

Jeg har adoptert den taktikken og den er gull..

Nico kan bjeffe når vi møter folk i skogen, men aldri om jeg begynner å rose FØR hun oppdager de.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

Ukei - her må du gå litt i deg selv også.

Du må ta deg valium, eller noe annet som gjør at du SLUTTER å tenke, forutse, osv. om det kommer en setting som gjør at han kan reagerer. DET er første bud, om DU ikke klarer å være helt lugn - dvs. ikke bry deg - så kan du ikke forvente at han lar være å bry seg.

Ved at DU spenner deg, irriterer deg over at han knurrer - i det hele tatt har noen som helst form for reaksjon på hans knurring - forsterker du hans mening om at man MÅ være redd og BØR være redd, for jeg antar at det er redsel som gjør at han knurrer - bedre føre var.

Punkt 1 - begynn å slapp av, forvent at han IKKE reagerer heller enn at han reagerer - klarer du ikke å slappe av og glemme det så får du i møtesettinger, snu å gå en annen vei (uten å henvende deg til hunden først). Det viktigste nå er at du klarer å slappe av.

Han er i puberteten, han har hatt en litt ugrei opplevelse - det er helt normalt at han da kan knurre. Mitt råd er at du overser det - ikke stram båndet, ikke se for det katastrofer, ikke forvent at han uttaggerer - bare slapp av og ignorer - eventuelt ta han ut av settingen UTEN å dille/lokke - bare helt rolig og bestemt ta han vekk. I utstillingsringen så kan du FORLANGE at han har kontakt med deg og bare deg, alt annet er ikke ett tema - på tur kan du gå en annen vei f.eks. - men viktig at du selv ikke reagerer for det forsterker bare.

Jeg har hatt et par hannhunder som har hatt perioder i livet hvor de har ment at de er berettiget til å snakke om ting - slike settinger løser man ikke ved å "ta dem" - de aller fleste hanner reagerer sånn i puberteten fordi de er usikre, å "ta dem" er i så måte ganske idiotisk. Det viktigste er at du "puster med magen" - og gjør ditt for at han ikke skal få uheldige opplevelser.

Det jeg gjør med mine hannhunder er at jeg ALLTID sørger for at de ikke får uheldige opplevelser, skulle de få en karamell så reagerer jeg ikke, dvs. - jeg gjør ikke noe der og da, jeg bare går videre - jeg blir ikke stressa heller, jeg beholder roen - går hjem og først da sjekker jeg bikkja. Men jeg gjør ellers ALT jeg kan for å unngå at de havner i sånne settinger, de får heller ikke gå løs med jevngamle hanner, eller hanner som er utidige, de får ikke gå med unge tisper som lar de være griser - det eneste de får omgås fra de er 15-16 måneder til de har blitt voksne i huet er eldre tisper som vet hva de vil, og eldre stabile (dominante, selvsikre) hannhunder. Alt annet er off limit. ALT de kan styrke sitt eget ego på blir fjernet. Og det gjør jeg til jeg ser de har blitt voksne, dvs. de kan møte andre hunder uten å bli stramme i hele kroppen og stive som stokker i beina.

Skulle de slumpe til å knurre og brøle mot andre hunder så ignorerer jeg det - jeg bare går videre, må vi være i nærheten av de så har mine gutter fått beskjed om å legge seg ned med rompa til målet.

Så altså - nøkkelen er deg :)

Link to comment
Share on other sites

Takk for et veldig fint svar @belgerpia. Og ja jeg er nervøs.

Ikke bare for hva Billy skal gjøre men for at andre skal bli grinete på oss.

Men i dag har vi vært på trening med tre andre svarte hunder. Antydning til knurring én gang men da snudde jeg og gutten kom etter og satte seg ned foran meg og søkte kontakt.

Ingen tvil om at jeg påvirker han. Nå trente vi med stødige folk som har stødige hunder og som jeg visste ikke ville ta seg nær av at billy evt knurret.

Jeg har bare meg selv å jobbe med ser jeg.

Veldig godt å se det egentlig, for da er det meg og ikke hunden. ;)

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

I tillegg til det Belgerpia har sagt, så er det lurt å være i forkant av mulige "konfliktsituasjoner". Ha alltid med godbiter og ikke la ham bli stående og stirre på en annen hannhund, om han ser ut til å begynne med det, så avled ham med en godbit og snu dere (sånne typiske situasjoner i utstillingsringen f eks). Vær alltid oppmerksom på omgivelsene og potensielle triggere for knurringen :). Gå unna, snu dere, skjerm ham etc etc :). Jeg har hatt noen slike hunder som ikke likte andre, og det ble etterhvert et innøvd mønster, det der :).

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

I tillegg til det Belgerpia har sagt, så er det lurt å være i forkant av mulige "konfliktsituasjoner". Ha alltid med godbiter og ikke la ham bli stående og stirre på en annen hannhund, om han ser ut til å begynne med det, så avled ham med en godbit og snu dere (sånne typiske situasjoner i utstillingsringen f eks). Vær alltid oppmerksom på omgivelsene og potensielle triggere for knurringen :). Gå unna, snu dere, skjerm ham etc etc :). Jeg har hatt noen slike hunder som ikke likte andre, og det ble etterhvert et innøvd mønster, det der :).

Det er her jeg også er. Det er mye, mye lettere å ligge to skritt foran hunden og jobbe med å få kontakt med hunden da, enn når hunden har gått i lås og utagerer.

Får jeg kontakt med Ozu tidsnok så kan jeg bryte ham av fra det meste. Det handler om å ligge i forkant, det er da man kan lære inn nye og gode vaner. Har hunden først begynt å virkelig stresse seg opp, så er det begrenset hvor mye hunden lærer og man er over i brannslukking.

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

Må bare skyte inn at jeg ikke umiddelbart synes det er en god ide og gå å lete etter mulig konfliktsituasjoner. Med en følsom hund så skaper man mer trøbbel enn det løser problemet. For om man går og er på så skaper man spenninger og det plukker hunden opp og den ser ingen grunn til å slappe av.

så nei, jeg er ikke helt for å være i forkant. Jeg har mer tro på å senke skuldrene og forvente at det går bra enn å vente på krisa.

Link to comment
Share on other sites

Må bare skyte inn at jeg ikke umiddelbart synes det er en god ide og gå å lete etter mulig konfliktsituasjoner. Med en følsom hund så skaper man mer trøbbel enn det løser problemet. For om man går og er på så skaper man spenninger og det plukker hunden opp og den ser ingen grunn til å slappe av.

så nei, jeg er ikke helt for å være i forkant. Jeg har mer tro på å senke skuldrene og forvente at det går bra enn å vente på krisa.

Det er ganske lett å forutsi hvilke situasjoner som kan skape trøbbel - det er ikke noen man trenger å gå og speide etter og ha skuldra oppunder haka for, liksom. Man bare observerer, ser den digre rottisen som står og peser i den retningen man har tenkt seg, også bare snur man og går utenom...Det er liksom ingen big deal liksom.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg tror at jeg kommer til å bli stressa om jeg skal "lete" etter konflikter. Mer enn jeg er.

Jeg har heretter alltid godbiter i jakkene mine (og burde finne meg en billigere jakke for det er uaktuelt å ødelegge den dyre med kjøttbolleflekker!) og skal selvsagt prøve å være i forkant.

Selvsagt snur jeg om jeg ser rottisen som står og stirrer, men vi var på trening i går med to rottiser og det gikk som jeg skrev utmerket. Vi var også på trening, parallellgåing. Der var det en som vi VET at ikke går overens med Billy så vi valgte å ikke ta dem mot hverandre den gangen. Men det gikk fint med den andre hannen selv om han bjeffa mot Billy.

Det handler mye om meg, det er det eneste som er helt sikkert her. Så jeg tøffer meg litt opp og må stole mer på bikkja!

Takk for mange gode tips og råd!

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...