Hund nr 2

[Guest Snusmumrikk]

Det er ikke alltid like lurt å ha 2 hannhunder, men det kommer ann på personligheten til hunden.

Og hvordan man styrer og kontrollerer hundene. Det samme gjelder to tisper. Allikevel går det som oftest bra når den yngste kommer som valp og blir en del av flokken.

[Djervekvinnen]

Første gang jeg fikk to hunder da var ene hunden 5,5 år og var tispe. Jeg fikk da hannhund. Gikk helt fint.

Men den førstehunden levde bare 6 mnd etter at vi fikk valpen. Så når valpen da var 9 mnd fikk vi oss ny tispe som var 2,5 år.

Nå fikk jeg valp igjen når hannen var nesten 5 år. FIkk da tispe.

Så har altså alltid hatt noen år imellom dem, og hatt en av hvert kjønn. Blir nok på sikt å ende opp med to av samme kjønn, hvis jeg da skal ha to. Det er litt lettere under løpetiden. Men jeg ville aldri hatt to tette iforhold til alder. Må ha 1 som er ferdig oppdratt først

[Malamuten]

Det er større sjanse for bråk mellom to eller flere hunder av samme kjønn, enn motsatt. Men det er veldig raseavhengig (noen få raser er feks veldig vanskelige, noen er litt så som så og andre igjen er lite bråkete), litt individ avhengig selvsagt og mye hva ma nselv gjør det til. Men det er jo her dette med alder og oppdragelse kommer inn. Har man en voksen hund som er ferdig med pubertet og utvikling, som er trygg på seg selv og godt oppdratt så går det alltid mye lettere når man får en til. God aldersforskjell vil jo også gjøre ting mye tydeligere ifht rang enn om det er to gjevnaldrende. Selv hunder som ikke liker andre hunder av samme kjønn ute på tur osv kan gå mer enn fint med hunder som blir en del av familien, som de kjenner, spesielt når de kommer inn som valp/unghund. Tror det bare er to hundehold jeg kjenner hvor ting gikk litt skeis, der var det to malamute tisper med kun et år imellom, den eldste var en litt usikker type (ikke aggressiv, engstelig eller noe, men den var ikke veldig selvsikker og naturlig lav på rang) og hun var jo heller ikke voksen og ferdig selv enda, det førte til at hun ble en "bølle" med den yngste hunden, forsøkte og trykke den ned til tross for at hun selv ikke er en naturlig leder og det skinner igjennom. Det ble altså problemer når den yngste ble voksen å ikke lot seg hersje med lengre. Noe av det kunne nok vært unngått med et annet type hundehold og trening, men umulig og si hvor mye som kunne vært kontrollert og/eller trent vekk, og unngått med større aldersforskjell. Det andre var med to hann staffer (ikke et ukjent problem) her er det nok rase som spiller inn mest. To hunder, bestevenner til den dagen minstemann ble "voksen", etter det hatet de hverandre, hele tiden. Det var ikke situasjoner som trigget ting der, de bare tålte ikke trynet på hverandre lengre.

Men de aller aller fleste raser og individer fungerer fint i flokk så lenge man har aldersforskjell, man holder kontroll og ikke lar evt gnister få utvikle seg og hund nr en ikke har noe utpreget adferd som kan skape problemer.

[Cavalierflat]

Da jeg fikk nr.2 var den første 9 år. (Eldste hannhund, valpen tispe) Eldste var aldri særlig leken, så jeg tror det var det valpen da syntes var største problemet.

De gikk veldig fint sammen og løpetiden var faktisk ikke noe problem.

Håper det ikke går er mer enn 3 - 4 år forskjell på hundene når neste kommer, og da regner jeg med det blir en tispe til.