Må alt reddes?

[yurij]

Som småbarnsmor, eventuelt bare mor? Så ser jeg at grensene for hva jeg aksepterer av dyr jeg har i hus er en helt annen enn da jeg bodde alene og kun hadde meg selv å tenke på og ta hensyn til, Mulighetene for, og ønsket om, å tilrettelegge for "special needs"hunder/katter/hester/whatever - er helt anderledes nå enn det var før. Så grensen min for hva som er en ok hverdagssituasjon for meg og mine, er mye strengere enn hva den var.

Dermede har jeg også lavere terskel for å kalle en hund en dritthund. Nå mener jeg ikke at alle dritthunder har det best uten puls, langt der i fra, det er også dritthunder som passer utmerket godt inn i hverdagen vår, Men jeg er ikke lenger villig til å tilrettelegge i alle bauger og kanter, enten det er mentale eller fysiske issues som krever det. Egoistisk? Ja, garantert.

Men da er du kanskje også gjennomtenkt i valgene du tar? Man tar feks ikke inn en Azawakh (for å sette det litt på spissen) fordi den er pen og avliver den fordi den ikke oppfører seg som en labrador rundt folk...

[Raksha]

Men da er du kanskje også gjennomtenkt i valgene du tar? Man tar feks ikke inn en Azawakh (for å sette det litt på spissen) fordi den er pen og avliver den fordi den ikke oppfører seg som en labrador rundt folk...

Er det et urbredt problem? Jeg har basenji og salukier liksom, jeg forlanger ikke at de skal være labradorer noen av dem, men jeg forlanger at de er trygge rundt folk generelt og rundt barnet mitt spesielt. Basenjien hadde en periode der han ikke fremstod som trygg rundt folk (langt unna å bite, heldigvis) da stod avlivning ganske nært, måtte bare sjekke at det ikke var smerter som gjorde det, så han fikk jo den berømmelige sjansen. Det var smerter, sterke smerter, når de forsvant var han slik jeg forventer og krever at han skal være for å kunne få bo hos oss (og i hans tilfelle: leve. Han er ikke noe man omplasserer.)

[yurij]

Nei,at folk kjøper seg akkurat Aza er vel ikke utbredt. Men at feil hund havner i feil hjem ser allikvel ut til å væra ganske utbredt.

[Lillekrapyl]

Jeg synes ikke alt må reddes.

Har sett veldig mange hunder med diverse sykdommer/plager fysisk og psykisk, som holdes liv i altfor lenge etter min mening.

[Raksha]

Nei,at folk kjøper seg akkurat Aza er vel ikke utbredt. Men at feil hund havner i feil hjem ser allikvel ut til å væra ganske utbredt.

Det er klart, man trenger ikke kjøpe malle, eller aza, om det er labrador man ønsker seg. Er jo en grunn til at rasene som står høyest på lista over neste firfotinger hos oss er golden og løwchen liksom, ikke riesen (som faktisk er hjerterasen min over alle).

Men feil hund i feil hjem skjer, der man ser det før det får store konsekvenser, så er jo omplassering et reelt alternativ, men jeg syns ikke det bør komme som siste løsning etter at en hund har blitt såpass "misforstått" at den har måttet bite "uprovosert" - legg merke til hermetegnene.

Jeg har og har hatt omplasseringshunder, jeg har skaffet min bror en omplasseringshund. Vår elskede Nevrotika foreksempel, sikker på at Tøfflus her inne kunne skrevet bok om alle de løse skruene hennes, og hvordan hun ikke fungerte i det miljøet og hjemmet hun bodde i, til tross for mye jobbing (og bedring). Mens jeg kan skrive bok om hvor godt hun passer inn hos oss. Hvor enkel hun er, hvor stødig og søt hun er med barnet vårt osv. Veldig godt eksempel på feil hund i feil miljø. og jeg tror alle parter er veldig glade for at hun ikke bare ble avlivet, at hun fikk en (ok -. hun har vel fått flere) sjanse til.

Men samtidig så sitter jeg jo også med en hund der JEG ikke ser på omplassering som et reelt alternativ. Den dagen han ikke fungerer bra nok hjemme hos oss så blir det å ta et siste farvell. Det er ikke sort hvitt, alt skal ikke reddes, men hvor er grensene? Mange ville sikkert avlivet Hottie, men se hvor godt hun har det nå? Og ikke minst, vi med henne? Eneste tilrettleggingen vi gjør er at hun slipper å være helt alene hjemme, hun har alltid Kasko eller Lupin der. Mens andre igjen sikkert ville prøvd å omplassere Kasko, mens jeg ser på det som fullstendig uaktuelt pr i dag.

Vi hundefolk klarer jo ikke bli enige om én definisjon på drittbikkje engang For meg er ikke drittbikkje ensbetydende med at den har det best uten puls. Drittbikkjer er hunder som avviker negativt fra ""normalen". Som ikke fungerer optimalt i tiltenkte miljøer, som krever tilrettelegging i mer eller mindre grad enten av psykiske eller også (ja faktisk) fysiske årsaker. Rett og slett hunder som avviker negativt fra realistiske forventninger. En saluki som ikke løper forelsempel. Vil være drittbikkje for en som ønsker å drive LC - ikke avlivningsgrunn, men den fungerer ikke. Jakthund som ikke jakter osv. "familiehund" som ikke tåler familielivet and so on.

[Tabris]

For min del liker jeg ikke ordet "drittbikkje" da folk legger så mye forskjellig i det at det blir helt meningløst. Hva er det som ikke skal gis flere sjanser og avlives - en hund som utagerer mot andre hunder i bånd eller en hund som biter et barn til blods? Begge deler vil vel kalles "drittbikkje" her på sonen?

[Gjest]

Jeg mener at det i hundeverdenen burde være mer akseptert å avlive dyr som ikke fungerer, slik det er med hest. Hvordan det skal være så vanskelig for hundemennesker kontra hestemennesker forstår jeg ikke helt. En hest som ikke funker og som man er usikker på om/hvordan vil funke i et nytt hjem, avliver man. Som mennesker sitter vi på det ansvaret for liv vi tar på oss å passe på, men jeg er dessverre av den oppfatning at dette ansvaret tolkes som at man skal redde "hvert eneste dyr for enhver pris", heller enn at man skal være i stand til å si at nå er det nok. Konkret HVA man skal si "nok" for eller NÅR man burde si "nok" kan jeg ikke si da hvert tilfelle hvor man vurderer omplassering og/eller avlivning selvfølgelig må vurderes individuelt.

[Perfect Image]

Jeg har SVÆRT lav toleranse grense for å beholde dritthunder (Hva jeg mener er en dritthund.) hjemme. Livet er for kort til å kaste bort tid på det rett og slett og jeg vil ha et fungerende greit positivt hundehold. Jeg KREVER at hundene mine her hjemme er velfungerende uten diller og brister, sånt gidder jeg ikke. Jeg kan over en kort periode tilrettelegge og jobbe (Når Simi kom til oss som et år gammel trengte hun å jobbes med, men etter 2 mnd hadde hun hatt fremgangen hun "trengte".) men ikke over lange perioder, det er uaktuelt.

[ida]

Nei og nei. Etter åtte år med frøken toller, som for det meste mente at alle andre enn hennes flokk kunne dø, sier jeg nei takk. Som noen velmenende sjeler her inne prøvde å fortelle meg i sin tid , skal hundeholdet være til glede for både hund og eier. Iallfall her i huset. Å bruke all vår utetid på trene passering (Tinka kan finne på å mase på godteri enda, når vi har gått forbi en barnevogn, eller en hund, eller en unge på sparkesykkel, fordi alle fikk jo når Fibi var flink, hihi), avverging av overslag mot de andre hundene våre, alltid se minst femti meter fram og til sidene, slik at jeg alltid var i forkant om det kom noen, er jeg ferdig med for godt. Å bruke all treningstid på å trene alternative atferder og å legge all trening som innebærer fart og intensitet på hylla, fordi bikkja koker over, gidder jeg ikke mer. Det var meg og min erfaring. Andre syns kanskje det er helt greit å være hundeføreren til gatas skrekk.

Men faktisk så hadde det vært ganske greit om det var færre drittbikkjer sånn generellt, for nå er det jo vi som møter på disse ekvipasjene der føreren, med mer eller mindre hell, såvidt klarer å holde igjen tullingbikkjene sine, eller slenger minifjolla med utfall på ryggen mens de brøler over henne, mens jeg går forbi med mine, med klump i magen og tusen gode råd på tunga.

Hunder som oppfører seg så dårlig at de må være i bur som rutine gjennom hele livet mens eierne har besøk, ikke er hjemme eller ligger og sover, har det kanskje bedre i himmelen, de også.

[Trigger]

Nei alt må ikke reddes. Tvert imot er der altfor mange hunder som er til pest og plage for sine omgivelser fordi eier ikke evner å sette stopp. Og der er altfor mange som holder syke og/eller mentalt svake hunder i live fordi eier ikke greier å se forbi egne følelser. Hvilket er dyeplageri, så og si. Livet er også for kort til å kastes bort på mange år med dysfunksjonelle hunder. Og det verste er at ved å hele tiden holde disse i live med bortforklaringer, blir en del garantert også brukt i avl - både raseavl og kjøkkenavl. Og drar dermed med de dårlige egenskapene over til neste generasjon.

[Helianthus]

Jeg kjenner at denne enigheten om at "dårlige" hunder ikke har livets rett får meg til tenke at terskelen for å "kvitte seg" med hunder som ikke fungerer optimalt, ikke må bli for lav heller.

Det er vi som anskaffer hundene, og da er det vårt ansvar å prøve alt. Og når vi ikke lykkes så må det vurderes om noen andre kan lykkes bedre. Selv om jeg på ingen måte mener at hunder fortjener å bli kasteballer fra det ene omplasseringshjemmet til det neste, så er det og bør det først og fremst vurderes om hunden kan få det bra (og kanskje til og med bedre) i et annet hjem. Dette gjelder både såkalte problemhunder, men også hunder med helseproblemer eller andre lyter som hunden ikke lider under, men som gjør at eieren ikke lenger ønsker hunden.

[Tabris]

Jeg kjenner at denne enigheten om at "dårlige" hunder ikke har livets rett får meg til tenke at terskelen for å "kvitte seg" med hunder som ikke fungerer optimalt, ikke må bli for lav heller.

Dette synes jeg er viktig. Ja, hundehold skal være gøy og jeg skaffer meg hund for min egen interesse og for hva jeg ønsker å gjøre med hundeholdet. Men oppi dette er det også et annet individ som har noe det skulle ha sagt, mener jeg - hunden selv.

Det må ikke bli slik at man lett kvitter seg med en hund fordi den ikke var helt hva man forventet, og hadde flere issues enn man ønsket, og skaffer seg ny valp fordi man leter etter den rette hunden til seg selv og sitt formål. Å skaffe seg en valp kommer aldri med garanti, og da er det ikke bare å tråle gjennom valper til man finner den man ser for seg i eget hode.

Ikke at jeg tror noen her inne gjør slikt ,men jeg ser at det kan fort gå den veien generelt om man senker terskelen for når det er greit å avlive.

[Eloise]

Enig med Tabris. Litt uventede utfordringer må man tåle, for man har ingen garantier når man kjøper et levende vesen, spesielt ikke som valper.

Og i noen tilfeller er det sånn at hunden ikke fungerer fordi den havnet i feil hjem og miljø. En hund som har behov for ro og er litt smånervøs av seg kan kanskje utvikle problematisk adferd i en barnefamilie, mens her hos meg så hadde den hatt det helt supert og utviklet seg til å bli tryggere og tryggere. En hund som er lydsensitiv har det nok bedre i landlige omgivelser enn midt i Oslo, en hund med separasjonsangst vil ha det supert sammen med det pensjonerte paret i nabohuset som trives bedre hjemme enn å dra på ferie, og en lettstresset hund vil nok fungere bedre sammen med en rolig eier enn en som bobler over av energi.

Ellers så er det viktig å huske på at alle hunder har feil og mangler. Hvis jeg tenker over de 4 hundene jeg har hatt, så kan jeg finne uønskede personlighetstrekk og adferd hos dem alle, og hos den eneste problemhunden jeg har hatt, så var hun helt perfekt bortsett fra at hun var fryktaggressiv rundt fremmede mennesker.

Men altså, jeg hadde aldri vurdert å omplassere min problemhund. Hvis jeg til slutt hadde måtte gi henne opp, så hadde det blitt avlivning på grunn av alvorlighetsgraden av hennes problemer.

[Kaja]

Nei jeg syns ikke det. Jeg har selv avlivet en og omplassert en.
Den som ikke lever lenger var jeg redd for, han beit og beit og beit og plutselig var han blid. Jeg prøvde sikkert ikke alt, men jeg prøvde mye og innså at det var ikke noe vits. Tanken om omplassering var ALDRI der. Hva om han bet ett barn, eller en voksen. Det er ikke greit. Hunder som biter på den måten har ikke livets rett. Men igjen, jeg syns ikke mennesker som dreper andre har livets rett heller.

Jeg omplasserte også ei, fordi jeg måtte flytte og det var vanskelig å ha henne på det nye stedet (et rom på 10 kvm og en hund på 60 kg). Hun trivdes ikke selvom hun ikke led under det. Der kunne jeg sikkert gjort MYE mer, men vi hadde heller ikke den kjemien jeg hadde med den andre (som ble boende og som fortsatt bor hos meg).

Livet mitt er for kort til å ha hunder jeg er redd eller hunder jeg ikke trives med. Jeg gjør det beste for de hundene jeg har, selvfølgelig. Men til syvende og sist så er det jeg som skal leve med de. Den omplasserte storkoser seg og har det veldig fint og da er det godt nok for meg.

Det var litt på siden, men jeg kan ikke forstå hvorfor folk på død og liv skal beholde hunder de ikke egentlig trives med bare fordi det er så "feil" og omplassere.

[Gjest]

Etter å ha levd med en skrudd hund i mange år (hun ble 8 år; hun døde av kreft i bukspyttkjertelen) der hele tilværelsen for hele familien ble preget av hensynet til hunden, bestemte jeg meg for "aldri mer"! Vi hadde stått over familiferier fordi hun ikke evnet å stå på hundepensjonat, og fordi av alle våre venner var der kun en person som taklet henne. Hun passet henne én gang i en uke, og det holdt for hennes del. Siste året hun levde orket jeg ikke lenger ta hensyn og satte henne på hundepensjonat mens vi dro på besøk til familie i utlandet. Men jeg gav pensjonatet tillatelse til å sende ut jegere og skyte henne om hun greidde å stikke av, for de ville ikke greidd å fange henne i live pga hennes ekstreme frykt og angst…. Vi fikk henne tilbake i live, men med kommentaren at denne hunden ikke var på noen måte normal… Hun var da heller ikke normal i omgang med andre hunder. Så det å hele tiden ha kontroll, er et slit. Uten låsbar hundegård hadde det ikke gått, og knapt nok da (nabobarn klatret via hustaket vårt inn i hundegården en gang jeg var ute et ærend, og jeg fant dem der - heldigvis uten at noe hadde rukket å skje, men det ble noen tlf til foreldre i nabolaget der de ble realitetsorientert ang akkurat DEN hunden og hvorfor jeg låste av hundegården).
Men jeg fikk meg av ymse grunner aldri til å avlive henne. Den dagen hun så MÅTTE avlives pga fremskreden kreftsykdom, følte jeg bare lettelse. Man blir sliten av å måtte ha øyne i nakken hele tiden i et hjem med mange barn og høyt tempo.
En hund har jeg omplassert. Han hadde ressursforsvar som han "tok ut" på datterbarnet her, selv om hun aldri verken rørte hans ting eller mat osv. Men ett eller annet hos henne, som da var liten, trigget han. På toppen av det hele ble han merkbart stressa av mange barn (og her er så og si alltid mange barn her i huset). Til slutt omplasserte jeg han til en familie med ett eldre og veldig rolig barn, og der fungerte han bra.

Ut over disse to har jeg avlivet EN hund pga psyken og adferd. Og etter henne bestemte jeg meg for at hunder som viser avvikende adferd og skjør psyke på noen måte, eller som ikke fungerer hjemme hos oss, sender jeg heretter tilbake til oppdretter.
Og jo eldre jeg blir, jo lavere toleranse får jeg for hunder som ikke fungerer mentalt. (Valpefakter, unghundfakter, pubertetsnykker osv er selvfølgelig ikke innebefattet i begrepet "dysfunksjonell".) Jeg vil ha et hyggelig liv, med hunder som kan delta i familielivet på alle områder. Og som ikke begrenser familiens vanlige aktiviteter, og som krever omstendelig og særskilt "tilrettelegging" for å kunne fungere.

En død hund har det heller ikke vondt. Og jeg ser hver dag mennesker som lider pga ymse tilstander. Og tenker at hadde hundene kunnet snakke, som mine pasienter stort sett kan, hadde de nok - som mange lidende mennesker - sagt fra om at nok er nok. Sist i dag gråt en relativt ung og alvorlig syk pasient på skulderen min med beskjed om at nå orker h*n ikke mer. Jeg syns det er inhumant å kreve fra hunder at de skal leve med "samme lidelser" som kognitivt oppegående mennesker rapporterer mye lidelse i. Men jeg observerer jo at enkelte lar hundene sine gjennomgå ørten operasjoner, ørten år med diverse prøve-behandlinger, både for mentale tilstander (frykt, angst) og for fysiske lidelser. EN venn av meg, som har gjennomgått tre operasjoner for prolaps i ryggen, ble sint da vetrinæren ville operere hennes hund, da denne fikk prolaps. "Jeg lever hver dag i smertehelvete - og du ønsker at jeg skal påføre hunden min det samme?!"Var hennes tilsvar til vetrinær. Hunden ble avlivet - hun hadde erfart selv hva som lå i diagnosen. Og denne evnen til å se hundens lidelser mer enn man ser seg selv og håpet om å kunne beholde dyret sitt, tror jeg enkelte hunde-eiere mangler.

[Tekopp]

Nei, men skal ikke redde absolutt alt, det er ikke forsvarlig for hverken mennesker eller dyr.

Men... min egen hund, som er en omplasseringshund tror jeg flere ville omplassert igjen, uten at det egentlig er noe galt med henne nå, det var bare en del trening på å være alene og øke selvkontroll/trygghet rundt mat. Selvsagt, om utfordringene hadde vedvart på tross av trening hadde det vært en ting, men her har det har vært enorme forbedringer.

Problemet er vel at det er så uklart hva som er ei drittbikje, og en hund som ikke funker i det hele tatt i ett hjem funker fint i ett annet.

[xxx12345]

Nei, men skal ikke redde absolutt alt, det er ikke forsvarlig for hverken mennesker eller dyr.

Men... min egen hund, som er en omplasseringshund tror jeg flere ville omplassert igjen, uten at det egentlig er noe galt med henne nå, det var bare en del trening på å være alene og øke selvkontroll/trygghet rundt mat. Selvsagt, om utfordringene hadde vedvart på tross av trening hadde det vært en ting, men her har det har vært enorme forbedringer.

Problemet er vel at det er så uklart hva som er ei drittbikje, og en hund som ikke funker i det hele tatt i ett hjem funker fint i ett annet.

Beklager at jeg bruker din som et eksempel, men det er litt kjernen i saken tenker jeg. Sånn tenkt scenario - hadde det ikke da vært bedre å latt den slippe og heller brukt tid og energi på en av alle de omplasseringshundene uten issues som står i fare for å bli avlivet fordi ingen vil ha dem?

[Tekopp]

Beklager at jeg bruker din som et eksempel, men det er litt kjernen i saken tenker jeg. Sånn tenkt scenario - hadde det ikke da vært bedre å latt den slippe og heller brukt tid og energi på en av alle de omplasseringshundene uten issues som står i fare for å bli avlivet fordi ingen vil ha dem?

Jeg vet ikke egentlig, veldig vanskelig å svare på. Jeg følte både da og nå at det er greit å gi hunden en real sjanse når man først får de i hus. Ofte har man en periode med de fleste omplasseringer hvor de oppfører seg mer eller mindre perfekt de første par ukene, før de gradvis "slapper av" og "problemene" dukker opp.

Ofte er det jo "noe" med alle hundene som er til omplassering, og virker på meg som om det er vanskelig å få fatt på det som er problemet.

En hund jeg så på som potensiell hund (men jeg ikke tok etter ett besøk) ble i annonsen fremstilt som totalt velfungerende men likte ikke det lille barnet i hjemmet og måtte omplassres. Når vi gikk tur bet hun etter stillestående biler, hoppet høyt når en buss kjørte forbi og det ble i forbifarten nevnt at hun ikke var vant til å være alene i det hele tatt... ting eierene som omplasserte ikke så på som problemer... med andre ord en hund som ikke kunne gå ute blandt folk eller være alene hjemme.

Jeg hadde flere lignende opplevelser, hundene ble alltid fremstilt fantastisk og det var alltid noe veldig grumsete med de...

Også er det fryktelig mye folk som omplasserer store hunder av krevende blandinger med samkjønnsagressjon og manglende sosialisering f.eks..

Min hund med seperasjonsproblemer og matforsvar (begge problemer som gradvis kom til overflaten) men som fortsatt liker folk, ikke hater andre hunder og takler hverdagslivet greit vurderte jeg som god nok til å bruke tid på. Men jeg bestemte meg også for at hun hadde 6 måneder på seg på å vise betraktelig fremgang, ellers gikk det ikke. Har henne fortsatt etter 1.5 år.

Det jeg lurer på er hvor mange hunder der ute til omplassering faktisk er i den gruppen du beskriver? Normale, velfungerende hunder som kan avlives pga manglende mulige eiere. Mitt inntrykk er at det er langt mer i gruppen hunder jeg ikke vil ha pga størrelse, raseblanding og kjente problemer.