Jump to content
Hundesonen.no

Må alt reddes?


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Hvor langt skal man egentlig gå for å redde en hund med issues? Man kan lese solskinnshistorier nå og da, men en problemhund tar stort sett med seg problemene videre og flere blir kasteballer. Samtidig er det mange hunder som er trivelige og velfungerende som leter etter nye hjem. Ofte kan det virke som at det er viktigere å berge drittbikkjer enn å ha et fungerende hundehold.

Kanskje man skulle hatt lavere terskel for å avlive drittbikkjer slik at de andre fikk en fair sjanse?

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Det kommer helt an på synes jeg, jeg synes ikke et liv er mer eller mindre verdt enn et annet, så om man da selv velger og beholde en "drittbikkje" eller finner et hjem som er kapabelt og som gidder så hvorfor ikke? Forutsatt at hunden har mulighet for et godt liv. Nå vet ikke jeg hvilken situasjon du sikter til, men at folk skal avlive skrapbikkjer de har hjemme (som de ikke har et problem med å ta vare på) for å skape plass til en annen hund, nei. Er det derimot snakk om eierløse dyr, så er det kanskje mer på sin plass, fordi en slik hund vil være vanskeligere å finne riktig hjem til (noe som kan bli negativt både for hunden og dens nye eiere).

Edit: Men alt i alt synes jeg heller det bunner i hva man kan og vil ta ansvar(tilstrekkelig ansvar, ikke bare gi de vekk til første og "beste") for, enten det er en man skal ha i hus selv eller finne nytt (godt) hjem til

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Guest Kåre Lise

Hvor langt skal man egentlig gå for å redde en hund med issues? Man kan lese solskinnshistorier nå og da, men en problemhund tar stort sett med seg problemene videre og flere blir kasteballer. Samtidig er det mange hunder som er trivelige og velfungerende som leter etter nye hjem. Ofte kan det virke som at det er viktigere å berge drittbikkjer enn å ha et fungerende hundehold.

Hvor har du det fra og hva definerer en problemhund?

Kanskje man skulle hatt lavere terskel for å avlive drittbikkjer slik at de andre fikk en fair sjanse?

Hva med å faktisk gi "drittbikkjene" en fair sjanse?

Det er jo en utvikling som er helt hinsides all sunn fornuft at alle hunder som såvidt åpner kjeften skal skytes. Så mye for akademikerne, kan ikke på noen måte se at hverken hunder eller eiere er tjent med utviklingen.

Bruk og kast alt som ikke svarer til forventningene?

Link to comment
Share on other sites

Men definisjonen på drittbikkje da?

Er bitt terskelen?

Resursforsvar?

Seperasjonsangst?

Hundeagressjon?

Destruering (fordi den kjeder seg alene hjemme) ?

Nervøs/redd?

Bråkebøtte?

Jeg er i de aller fleste tilfeller for avlivning der hunder biter mennesker, resursforsvarbiting er vel kanskje unntaket. Hvertfall slike saker som blir fremstilt i media.

Men jeg har også sett mange "drittbikkjer" bli flotte harmoniske hunder i et mer passende hjem. Har jo drittbikkje selv, som ikke fungerte skikkelig i tidligere hjem, men ingen av de tingene som var et problem der er et problem hos oss. Selv om hun aldri ville finne på å bite, så er/var hun likefullt en drittbikkje som virkelig ikke fungerte der hun var.

Nei, alt må ikke reddes, men det er forskjell på å gi den en sjanse i et nytt hjem, og på å la den være kasteball. Og hvor grensa går hvor hva som er drittbikkje "nok" er forskjellig etter hvem man spør.

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

For å svare på overskriften: NEI, jeg synes ikke alt skal måtte reddes. Det finnes ikke kapasitet til det, dessverre, og hunder med alvorlig adferdsproblematikk som havner i omplasseringssystemet har veldig liten sjanse til å få en happy ending.

De som kan håndtere den slags hunder unngår vanligvis å skaffe seg en, fordi de er klar over hvor mye jobb, svette og tårer det medfører, og at man ikke har noen garantier for at det skal gå bra. De som ikke vet hva de går til, som lever i troen om at bare man er glad i hunden så går alt bra, tar gjerne til seg sånne hunder. Noen av disse kaster seg nok inn i det med hele sin sjel, og utfører mirakler for den hunden det gjelder, men mange lærer en bitter lekse om at hundens psyke kan være like vanskelig å fikse som vår er.

Jeg hadde en problemhund selv som jeg valgte å beholde, til tross for at jeg til slutt måtte innse at hunden aldri kom til å kunne leve et normalt hundeliv. Da hunden ble 3 år tok jeg et valg: enten måtte jeg godta at hun rett og slett ikke kom til å bli frisk, eller så måtte hun avlives. Hun var fryktaggressiv mot fremmede, og jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis hun kom til en eier som presset henne for langt, for fort, eller som ikke var like observant og påpasselig når barn nærmet seg, eller gjester kom på besøk. Nå er selvfølgelig ikke alle hunder SÅ ille som min var, men jeg synes at det er viktig å vurdere hva som vil kunne skje hvis den nye eieren viser seg å ikke være en superkompetent hundetrener.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Nei alt må ikke reddes, og dette gjelder ikke bare hund. (Jeg er helt for å spise mer hest f.eks) Det er derimot forskjell på "drittbikkje" og real drittbikkje med søppelmentalitet som kan være til fare for folk. En hund som biter og virkelig går inn for å gjøre skade har ikke noe i denne verden å gjøre syns jeg. Jeg syns også slike bikkjer som biter og blir avlivet burde gå igjennom en obligatorisk obduksjon for å se om det ligger noe fysisk (f.eks hjernesvulst) bak atferden. Disse kan det gjerne føres statestikker over også mtp rase, alder, "bakgrunn" (f.eks er eier av den "mistenkelige typen"/rusmiljø/kjenning av politiet, har hunden vært omplassert flere ganger osv) Sånn at slike uttalelser som regelmessig dukker opp faktisk kan "bevises" og ikke bare være synsing. Situasjonen rundt burde også til en viss grad evalueres av folk som er spesialister etc på hundespråk. (rett og slett lære av hver enkelt hendelse sånn at de rette tiltakene kan settes igang. Noe som kanskje kan være gunstig ifh hundeloiven )

Om det er gjennomførbart, og hvem som skal betale for det er en annen sak.

Link to comment
Share on other sites

Guest Jonna

Jeg har lav terskel, en hund man er usikker på om kommer til å tygge på noen om de havner i en hverdagssituasjon (ting man ikke har kontroll på) hunder som må isoleres fra en hverdag med andre enn sin egen flokk, hunder uten avreagering i alvorlige situasjoner som har blitt forhindret og bygger på seg videre o.l.

Men samtidig er det vanskelig, jeg har sett høyt tempererte hunder som har tygget på føreren sin pga feil eier til feil hund og eieren tror at den fysisk skal greie ta en kamp med en hund.. Rett eier null problem.

Det er de nervøse, uprovoserte handlingene jeg tenker på. Overslaghandlinger hvor hunden er ute av kontroll.

Føler selv jeg har lav terskel, men enkelte situasjoner er en stopper for meg.

Link to comment
Share on other sites

Jeg syns man får strekke seg langt for å gi det man har dratt i hus et bra liv ihvertfall. Og ikke avlive av bekvemmelighetsgrunner. Jeg syns alle fortjener en fair sjanse. Tilrettelegge må man jo uansett den dagen man får en gammel hund.

  • Like 7
Link to comment
Share on other sites

Guest Jonna

Jeg syns man får strekke seg langt for å gi det man har dratt i hus et bra liv ihvertfall. Og ikke avlive av bekvemmelighetsgrunner. Jeg syns alle fortjener en fair sjanse. Tilrettelegge må man jo uansett den dagen man får en gammel hund.

Må man tilrettelegge for at en gammel hund ikke skal bite noen? Den var ny for meg...

Link to comment
Share on other sites

Hva er egentlig en fair sjanse da? Hvor mange ganger må den omplasseres til før man kan si at nok er nok?

EDIT: La til et ord så setningen ble forståelig :P

Edited by 2ne
Link to comment
Share on other sites

Jeg var mye mer der at "alt skal reddes" før. Nå er jeg mer der at livet er for kort til å kaste bort på møkkabikkjer. Når det er sagt så mener jeg at hundene fortjener en skikkelig sjanse og at man virkelig prøver ALT før man gir opp. Men jeg har sett for mange hundehold som har blitt ødelagt av hunder som overhodet ikke fungerer, verken i hverdagen eller trening. Hunder som ikke kan gå rundt kvartalet uten at fråden står, og som er umulig å få inn i en bil (uten at han går i forsvar). Sånne hunder er det vanskelig å forsvare ...

Men, det er også viktig å tenke på at en hund som er en møkkabikkje ett sted, kan bli verdens beste hvis man bare finner det rette hjemmet. For ikke så lenge siden omplasserte vi hunden vår (han var på ingen måte noen møkkabikkje, altså!) fordi han ikke taklet unger som løp ut og inn og hit og dit. Vi prøvde å finne det perfekte hjemme i over et år, av og på, og fant det til slutt. Der er han verdens beste og har et mye bedre liv enn vi kunne gi ham.

Link to comment
Share on other sites

Må man tilrettelegge for at en gammel hund ikke skal bite noen? Den var ny for meg...

Nei,er det bare hunder som biter vi snakker om? I mange tilfeller leser ihvertfall jeg om hunder med issues som krever tilrettelegging og som blir et mulig avlivningsobjekt. Issues er vel et ganske vidt begrep? En fair sjanse behøver sånn sett ikke nødvendigvis bety omplassering heller?

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg hadde en såkalt "drittbikkje". Hun utagerte mot både folk og hunder, og hun slappet sjelden av. Hjemme spratt hun opp i vinduet med en gang hun hørte fremmede utenfor. Tur var bare et kav og jeg gruet meg alltid. Jeg trente og trente, fikk hjelp av mange, men det ble ikke særlig bedre. Kunne ha fremgang en dag for så å være tilbake til samme gamle neste dag. Eller kanskje verre. Hun ble 5år her hos meg, før jeg valgte å avlive henne. Det valget tok jeg først og fremt basert på hvordan hunden hadde det. Den siste tiden prøvde vi clomicalm, i tillegg til trening. Null effekt.

Vet at mange hadde avlivd henne kanskje allerede som 1-2år. Og det er kanskje det jeg burde gjort. Hun hadde det ikke bra ute på tur, og ikke alltid hjemme heller. Med kjentfolk var hun en super hund, og slik tror jeg ofte slike hunder er. Kanskje derfor det er vanskelig å skulle avlive, lettere å bare skjerme dem. For min del ble jeg ekstremt knyttet til henne. Kanskje mye av grunnen til det var at jeg alltid tilrettela for henne.

Så ja, kanskje mange flere drittbikkjer burde vært avlivet. Min kunne nok bitt noen om hun fikk sjans. Meg bet hun flere ganger i overslagshandling ved utagering. Likevel synes jeg det burde være opp til eier å vurdere avlivning og omplassering i forhold til hva som er best for både dem og hunden. Avliving er aldri et enkelt valg!

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Guest Jonna

Nei,er det bare hunder som biter vi snakker om? I mange tilfeller leser ihvertfall jeg om hunder med issues som krever tilrettelegging og som blir et mulig avlivningsobjekt. Issues er vel et ganske vidt begrep? En fair sjanse behøver sånn sett ikke nødvendigvis bety omplassering heller?

Da har vi ikke samme syn på hva issus er ;)

Link to comment
Share on other sites

..Hun ble 5år her hos meg, før jeg valgte å avlive henne. Det valget tok jeg først og fremt basert på hvordan hunden hadde det. Den siste tiden prøvde vi clomicalm, i tillegg til trening. Null effekt.

Vet at mange hadde avlivd henne kanskje allerede som 1-2år. Og det er kanskje det jeg burde gjort. ..

Det er nettopp dette, vet du, at man prøver og prøver (med alle berg-og-dalbanefølelsene dette medfører), veksler mellom å lure på om det er noe vits og å tenke at dette SKAL vi få til .. og så ender der med avlivning allikevel :-( Sånn sett så burde man kanskje vært litt mer beinhard. Men når du prøver i fem år så vet du iallfall at du har gjort det du kunne :hug:

Link to comment
Share on other sites

Dette er ment som en generell diskusjon, jeg har ikke en spesifikk hendelse eller situasjon i tankene - bare for å presisere det.

Men jeg synes jeg stadig vekk leser om hunder (ikke bare her på sonen, men på fb, canis osv)med issues som blir omplassert, hvor man endrer på livene sine for å tilpasse osv. Vi gjentar jo til stadighet her på sonen at det skal være gøy/kos å ha hund, er det bare her det da? Hvor langt skal man strekke seg? Hvor mange hjem skal bikkja innom?

Link to comment
Share on other sites

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Link to comment
Share on other sites

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Jeg er blitt mer og mer der jeg og, vi hadde en familiehund når jeg var liten som virkelig satte en støkk i oss alle, og jo mer jeg tenker over det som foregikk da jo mer klar er jeg på at jeg er såpass egoistisk at hundeholdet skal være bra for meg, min familie, og selvsagt for hunden. Broren min måtte to ganger på lekevakta for å sy etter stygge hundebitt som liten (ene gangen husker jeg ikke, andre gangen var over en isoporbit som lå på gulvet), og jeg kjenner at det vil jeg ikke utsette min egen familie for. Foreldrene mine tok valget om å la hunden slippe mer redsel og stress før han var blitt 1 år, og jeg husker vi barna var knust (selv broren min som ble bitt to ganger), så er jeg i dag utrolig glad for at den hunden ikke ble sendt som potensiell kasteball rundt til nye hjem. Jeg tror ikke han hadde det bra selv, og han fungerte på ingen måte i vår familie. Å fortsette å prøve hos oss ville ikke vært rettferdig for noen av oss involverte heller.

Jeg syns ikke man skal avlive over en lav sko heller, bare så det er sagt, noen hunder kan få et helt nytt liv ved å bytte hjem og da er jo omplassering helt rett, men å bli kasteball unner jeg ikke noen hunder.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Må si meg enig i denne. Jeg avlivde min forrige hund nettopp pga dette, og innrømmer glatt at det var mer for min skyld enn hundens, selv om han nok ikke hadde det helt bra når han var utenfor husets fire vegger han heller.

Han kunne jo ha levd et ok liv, i bånd, og kun følt seg helt trygg hjemme i huset og hagen, men jeg synes ikke det er godt nok. Ikke orka jeg mer selv heller og jeg kommer aldri til å ha en hund med så mye mangler i mentaliteten igjen, det er ikke verdt det.

Om andre vil og kan gi slike hunder et godt liv (og ikke bare at det skal fungere, hunden skal ha det bra) så får det være opp til dem.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Dette er ment som en generell diskusjon, jeg har ikke en spesifikk hendelse eller situasjon i tankene - bare for å presisere det.

Men jeg synes jeg stadig vekk leser om hunder (ikke bare her på sonen, men på fb, canis osv)med issues som blir omplassert, hvor man endrer på livene sine for å tilpasse osv. Vi gjentar jo til stadighet her på sonen at det skal være gøy/kos å ha hund, er det bare her det da? Hvor langt skal man strekke seg? Hvor mange hjem skal bikkja innom?

Det er vell veldig individuelt. Jeg synes absolutt at det er lov å avlive når hundeholdet ikke er hyggelig lengre, men jeg synes ikke det er noe man må for at man skal gi plass til andre. Noen har sikkert høyere tolleranse enn andre og synes kanskje det ikke er noe stress å ha en hund med "special needs" og både de og hunden kan ha det fint. Hvor langt skal man strekke seg? Så langt man synes er greit. Hvor mange hjem skal bikkja innom? Ikke mange (synes jeg), fordi det kan ikke være bare hyggelig for hunden.

Jeg synes ikke man skal føle at det er galt å avlive hunder fordi hundeholdet er slitsomt (fordi man har en hund med issues), det skal ikke være slik og slike ting som det har man ikke selv kontroll over, og i mange tilfeller så har kanskje ikke hunden det bra heller. Men jeg synes ikke man skal føle press på å avlive om man selv synes hundeholdet er ok, fordi man skal føle at man må gi plass til "bedre" hunder. Man er forskjellig, så synes ikke fasiten bør være noe annet enn det som føles rett for hver enkelt.

Edit: Nei, alt må ikke reddes, for min del gjelder det uansett, ikke bare de med feil eller mangler. Vi har et problem med både hunder og katter, og det er jo ikke slik at bare fordi de er snille så har de det bra der de står på en kennel eller et pensjonat, har vært innom mange forskjellige hjem osv. Så i mange tilfeller så tenker jeg at det kanskje hadde vært ganske fordelaktig for helheten og generelt vært litt hardere på hjemløse dyr, men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Og skal man jo ta den diskusjonen så kan man jo tenke en gang eller to på hvor mange kull med både rase og blandingshunder som fødes hvert år som strengt tatt er nødvendige når vi allerede har alt for mange.. Sånn om vi først skal tenke på hva som er riktig, og hvem vi skal gi plass til.. Eller om vi skal kjøpe blandingsvalper å skape et marked for produskjon av nye..

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Først og fremst, nei, alt må ikke reddes. Og om issuesene til hunden er av en sånn grad at det går sterkt ut over hundens livskvalitet (frykt/nervøsitet/stress osv), så er det jo egoistisk å bruke åresvis på å insistere på å holde dyret i live fordi hvisatte omatte kanskje... Samtidig så er det jo som flere påpeker sånn at det som er et stort problem for noen, er helt overkommelig for andre. En drittbikkje er ikke nødvendigvis en drittbikkje er en drittbikkje, liksom.

Men, litt sånn utenfor "drittbikkje"-greiene, en stor andel hunder til omplassering er jo unge (hann)hunder, helst av store aktive/krevende raser/blandinger. En stor, uoppdragen unghund kan jo gjerne være en "drittbikkje", men regner med det ikke er disse hundene vi snakker om her?

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Påtar jeg meg ansvaret for et levende vesen om det så er et menneske eller dyr, så tar jeg det ansvaret uansett om det er vanskelig eller slitsomt innimellom. Har bikkja et issue ja da jobber jeg med problemet og ja, og jeg tilrettelegger. Det er ikke bare meg og mine følelser som betyr noe.

Virker som mange glemmer at vi har å gjøre med levende vesener med følelser og behov, og ikke en bruk og kast gjenstand som vi kvitter oss med når den ikke tilfredsstiller alle våre krav.

unntakene: dyr som lever med så store issues at de faktisk ikke lever verdige liv at det er det er til dyrets beste å få slippe.

  • Like 7
Link to comment
Share on other sites

Som småbarnsmor, eventuelt bare mor? Så ser jeg at grensene for hva jeg aksepterer av dyr jeg har i hus er en helt annen enn da jeg bodde alene og kun hadde meg selv å tenke på og ta hensyn til, Mulighetene for, og ønsket om, å tilrettelegge for "special needs"hunder/katter/hester/whatever - er helt anderledes nå enn det var før. Så grensen min for hva som er en ok hverdagssituasjon for meg og mine, er mye strengere enn hva den var.

Dermede har jeg også lavere terskel for å kalle en hund en dritthund. Nå mener jeg ikke at alle dritthunder har det best uten puls, langt der i fra, det er også dritthunder som passer utmerket godt inn i hverdagen vår, Men jeg er ikke lenger villig til å tilrettelegge i alle bauger og kanter, enten det er mentale eller fysiske issues som krever det. Egoistisk? Ja, garantert.

  • Like 8
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Fikk meg nettopp en liten støkk av den 12 uker "lille" riesenschnauzer valpen. Han hadde så fin bitehemming fra morens harde korrigeringer i valpekassen. Ikke noe trykk, bare la tennene på armen. Forrige hunden min, vi hadde en greie der hun gjorde det når hun ville ha kos og nærhet. Bare holdt hånden min forsiktig i munnen. Det var koselig. Jeg har derfor latt Ede få tanne på meg, fordi han ikke brukte noe press, bare berørte forsiktig. Det har kommet gradvis mer trykk på, though, hvor jeg har avgitt uærlige smertehyl der jeg synes det har blitt for mye trykk ifht bare berøring. Han har sluppet hver gang, men mulig han har gjennomskuet uærligheten min? At det ikke egentlig gjorde vondt, jeg bare latet som og løy om det. Han beit plutselig såpass hardt nå at det gjorde faktisk vondt, og ikke bare en gang. Han ga seg ikke da jeg hylte, repeatedly. Dette ble nytt. Bad dream come true. Valpehyl har alltid fungert for meg på alle valper unntatt en som ble tent av det og gikk hardere på. Jeg har siden fryktet en ny sånn, fordi det er så mye mer tidkrevende og vanskelig å få den til å slutte.  Shit just got real again. Så mange har så lenge snakket så mye om at positive metoder ikke strekker til på "den typen hund". Det er en riesenschnauzer, ikke en spaniel.  Påvirket av alle som er kritiske til rene positive metoder og vissheten om at adferd som potensielt kan bli farlig og forvolde skader på folk eller fe må tas med en gang. Faktisk. Men hvordan? Ikke bare de forholdsvis erfarne og ganske lærde, de faktiske ekspertene strides. De virkelig erfarne er uenige. Det er et dilemma for en som er mindre erfaren enn de er. Hvem av dem skal en lytte til når de er like erfarne og har samme nivå av suksess, men er rykende uenige om enkelte prinsipper? ..og nå har jeg "en sånn type hund." I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke mye. En må handle.  Klynkehylene mine virket ikke, så jeg BRØLTE til Ede fordi den bittstyrken der var langt over grensen for akseptabel tanning fra en stor valp. Det tente ham, ga ham et fandenivoldsk uttrykk og han gikk i dominans maktkamp med meg. Stirret meg i øynene og bet hardere. Jeg brølte høyere, sintere og mer skingrende. Ubehagelig nok til at han slapp, men så gikk det en jævel i han og gikk på meg igjen, oppsatt på å vinne. Jeg tuller ikke. Ikke noen italiensk mynde. Søte og snille og myke lille valpen var plutselig en skikkelig røff gruppe 2 dominant hannhund - på bare 12 uker - og mot MEG!  Ubehagelig høye og skingrende brøl hadde altså ikke ønsket effekt det heller, han ble tent av det og ville virkelig sloss. I øyeblikkets hete valgte jeg lytte til den andre gruppen eksperter - de bøse og harde - som HAR suksess og meritter å vise til de også - i likhet med den skolen jeg kommer fra - som er 100% positiv. To ulike verdener av grunnleggende prinsipper, men også en generell trend av like ulike raser de trener og jobber med.  I øyeblikkets hete har en ikke tid til å tenke twice, en må handle når det kommer til fullstendig uakseptabel adferd som kan bli farlig. Jeg valgte vike fullstendig fra alle mine tidligere valgte prinsipper, holde ham igjen over snuten med makt, stirre han inn i øynene, løfte leppa og knurre alvorlig til ham, hvorpå han absolutt ikke backet ned slik de bøse og harde fra den skolen der, de med den typen hund mener burde skje. Dette tente ham nemlig bare enda mer. Han var like sint og oppsatt på å stadfeste sjefsrollen som jeg var.  Så tok jeg råd fra en (annen) oppdretter om å vri armen min så leppa ble dratt over tennene hans, så han bet seg selv. Den sved. Den fungerte. ..der og da. Oppnådde en midlertidig pause i bitinga, men han var ikke blid. Fandenivoldsk uttrykk i ansiktet. Knurret sint. Alvorlig, ikke lek. Den holdningen han satte opp og hans vilje til å ta en dominans maktkamp med MEG?! NÅ? Kan bli festlig i puberteten hans ^^   Quick change of scenes med å forflytte oss i rommet og han var myke lille søte valpen igjen. Pustet lettet ut for now og roste og berørte ham behagelig. Samlet alle tyggeleker foran ham, men han hadde allerede glemt og så ikke noen sammenheng i det, var bare glad til for å sitte der og eie en haug med sine egne greier som han straks tok til å tygge på.  Etter å ha fått noen minutter til gjennomgang og analyse av situasjonen, så beveger jeg meg tilbake til positive og hjemmebrente metoder igjen. Den hjemmebrente delen av strategien er å vise at jeg er SÅRET og besviken. Vise at jeg er virkelig lei meg og skuffa. Ikke lest eller hørt noen fortelle at de bruker den der, så jeg kaller den hjemmebrent. Den bøse leiren av trenere med den typen hund kommer sikkert til å skjelle meg ut for å vise svakhet og underdanighet. Skal forklare hvorfor jeg velger det lenger ned. Den andre delen av metoden er textbook negativ straff. Forlate rommet eller trekke meg opp i loftssengen utenfor rekkevidde, med all godisen og alle tyggeleker og gjøre det klart at han kan få vinne den kampen der mot meg med tennene, men det har den typen kjipe konsekvenser at godterisjappa og tivoliet stenger. Hvorfor velger jeg vise at jeg er såret og skuffet og lei meg? Det er å vise svakhet. - Hunden kommer til å fullstendig overkjøre deg! Du gir hunden alfa posisjon og mister lederskapet. Du mister kontroll! Vel, noen fysisk dominans maktkamp med den typen hund fører IKKE frem. Den vinner jo lett om jeg går i duell med den på den måten. Det er en situasjon jeg ikke er tjent med.  Heldigvis har jeg pløyet gjennom det som ble gitt ut på Canis Forlag og mer innen samme skole og har erfaring med at det virker, så jeg trenger bare minne meg selv om at ekspertene faktisk er uenige. Jeg kan velge å ha tillit til meg selv angående hvem av dem jeg skal lytte til og hvilke metoder jeg har tillit til og er komfortabel med å bruke. Å lytte til de bøse old school om: "Men med denne typen hund..", det blir helt feil for meg med nettopp denne typen hund, fordi den er ASSERTIVE og den vil ikke backe ned om jeg går i sånne konflikter med den på den måten, det vil bare ødelegge relasjonen mellom oss og forsure hele hundeholdet med dårlig stemning, høye skuldre og endeløse maktkamper. Det er ikke sånn en best håndterer store dyr.  Tenker de bøse machofolka burde få prøve seg på løver og elefanter, eller selv hester, der enkelte kan være veldig assertive. Hva gjør du når det oppstår en interessekonflikt med en assertive hest eller elefant? Myke dyr, men prøv å dominere den med truende ansikt og kroppsspråk og fysisk makt og se hvordan det går, ikke bare der og da, men over tid.  Positive metoder for the win. Quick reminder to self om å gå med bitepølsa på lomma innendørs også.  Bite this instead.   
    • Mm, #metoo har en sånn "den typen hund". Gruppe 2. Hopper over til dagboken i Min Hund subforumet for å fortelle noe om akkurat det, fordi det blir en avsporing her. 
    • Jeg har veldig respekt for hunden jeg har og ser selv at jeg ikke har noen cocker spaniel. Hun har en enorm styrke og ser at hun er kapabel til å forårsake skade dersom hun virkelig hadde ønsket det. Hun har jo et driv og en intensitet fra disse rasene hun er blandet med. Hun er en drøm å ha inne. Her ligger hun stort sett i hundesenga og snorker, eller kryper opp til meg for kos.  Som du skriver. Jeg tar ikke noe sjanse på å gå med henne løs. De to gangene jeg har hatt henne løs var inngjerdet barnehage hvor hun kunne være litt hund.  Jeg vil ikke være den som har en "skummel" hund, eller skape en unødvendig ubehagelig situasjon. Jeg vil ha full kontroll på henne til enhver tid.  Jeg er også typen som undersøker dersom jeg er usikker på noe. Det er derfor jeg poster her. Jeg tar hundeholdet veldig seriøst. Jeg er heller ikke redd for å be om hjelp dersom jeg trenger det. 
    • Kanskje ikke så dumt. ..men det enkle er ofte det beste og billigste. Av den blandingen der ville jeg selv antatt at den plutselig en dag kan finne på å skade eller drepe en annen hund, tilsynelatende uten av det blå, selv om hun er snill og trygg overfor en mengde hunder i mange år. Det har skjedd eiere av "den typen hund" før, og alle er like sjokkerte hver gang, fordi hunden ikke viste noen tegn til annet enn å være super godmodig og snill. Selv hunder som bor sammen og er bestevenner kan plutselig en dag brake sammen i en kamp på liv og død over en tilsynelatende fillesak de ikke har brydd seg om før. Skjedde med ei her på forumet for mange år siden, tispe og hannhund på liv og død.  Det smalt plutselig over en interessekonflikt som skulle vært en bagatell for de to. Genetikk er genetikk.  Virker som du har god kontroll og evner forhindre at sånt skjer med en fremmed forbipasserende da. Selv hadde jeg ikke turt ha hunden løs utenom inngjerdet område med full kontroll, fordi jeg selv har mistet kontrollen på løs hund jeg trodde hadde sikker innkalling og det KUNNE gått ille gærnt. 
    • Ja, vi unngår hilsing i bånd. Det skaper unødig ekstra stress og som du sier ikke noe hun bør forholde seg til. Jeg har heller ikke behov for å hilse på fremmede hunder i gata.  Jeg skulle gjerne visst intensjonen hennes bak disse to møtene. Hun har som sagt ikke skadet noen, men bare bykset mot, nesten for å skremme de litt vekk. Det ser mer ut som et ønske om avstand enn noe annet. Når jeg da har holdt henne igjen er hun helt rolig igjen og kan fortsette turen. Hun blir fort ferdig med ting. Eieren til den lille hunden var heldigvis forståelsesfull og spurte tilogmed om de skulle hilse i etterkant da de hadde roet seg, men da sa jeg nei.  Det hadde kanskje vært fornuftig å få noen som har mer ekspertise til å se på dette. Jeg får følge med på utviklingen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...