Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hvor langt skal man egentlig gå for å redde en hund med issues? Man kan lese solskinnshistorier nå og da, men en problemhund tar stort sett med seg problemene videre og flere blir kasteballer. Samtidig er det mange hunder som er trivelige og velfungerende som leter etter nye hjem. Ofte kan det virke som at det er viktigere å berge drittbikkjer enn å ha et fungerende hundehold.

Kanskje man skulle hatt lavere terskel for å avlive drittbikkjer slik at de andre fikk en fair sjanse?

  • Like 1
Skrevet

Det kommer helt an på synes jeg, jeg synes ikke et liv er mer eller mindre verdt enn et annet, så om man da selv velger og beholde en "drittbikkje" eller finner et hjem som er kapabelt og som gidder så hvorfor ikke? Forutsatt at hunden har mulighet for et godt liv. Nå vet ikke jeg hvilken situasjon du sikter til, men at folk skal avlive skrapbikkjer de har hjemme (som de ikke har et problem med å ta vare på) for å skape plass til en annen hund, nei. Er det derimot snakk om eierløse dyr, så er det kanskje mer på sin plass, fordi en slik hund vil være vanskeligere å finne riktig hjem til (noe som kan bli negativt både for hunden og dens nye eiere).

Edit: Men alt i alt synes jeg heller det bunner i hva man kan og vil ta ansvar(tilstrekkelig ansvar, ikke bare gi de vekk til første og "beste") for, enten det er en man skal ha i hus selv eller finne nytt (godt) hjem til

  • Like 2
Guest Kåre Lise
Skrevet

Hvor langt skal man egentlig gå for å redde en hund med issues? Man kan lese solskinnshistorier nå og da, men en problemhund tar stort sett med seg problemene videre og flere blir kasteballer. Samtidig er det mange hunder som er trivelige og velfungerende som leter etter nye hjem. Ofte kan det virke som at det er viktigere å berge drittbikkjer enn å ha et fungerende hundehold.

Hvor har du det fra og hva definerer en problemhund?

Kanskje man skulle hatt lavere terskel for å avlive drittbikkjer slik at de andre fikk en fair sjanse?

Hva med å faktisk gi "drittbikkjene" en fair sjanse?

Det er jo en utvikling som er helt hinsides all sunn fornuft at alle hunder som såvidt åpner kjeften skal skytes. Så mye for akademikerne, kan ikke på noen måte se at hverken hunder eller eiere er tjent med utviklingen.

Bruk og kast alt som ikke svarer til forventningene?

Skrevet

Men definisjonen på drittbikkje da?

Er bitt terskelen?

Resursforsvar?

Seperasjonsangst?

Hundeagressjon?

Destruering (fordi den kjeder seg alene hjemme) ?

Nervøs/redd?

Bråkebøtte?

Jeg er i de aller fleste tilfeller for avlivning der hunder biter mennesker, resursforsvarbiting er vel kanskje unntaket. Hvertfall slike saker som blir fremstilt i media.

Men jeg har også sett mange "drittbikkjer" bli flotte harmoniske hunder i et mer passende hjem. Har jo drittbikkje selv, som ikke fungerte skikkelig i tidligere hjem, men ingen av de tingene som var et problem der er et problem hos oss. Selv om hun aldri ville finne på å bite, så er/var hun likefullt en drittbikkje som virkelig ikke fungerte der hun var.

Nei, alt må ikke reddes, men det er forskjell på å gi den en sjanse i et nytt hjem, og på å la den være kasteball. Og hvor grensa går hvor hva som er drittbikkje "nok" er forskjellig etter hvem man spør.

  • Like 3
Skrevet

For å svare på overskriften: NEI, jeg synes ikke alt skal måtte reddes. Det finnes ikke kapasitet til det, dessverre, og hunder med alvorlig adferdsproblematikk som havner i omplasseringssystemet har veldig liten sjanse til å få en happy ending.

De som kan håndtere den slags hunder unngår vanligvis å skaffe seg en, fordi de er klar over hvor mye jobb, svette og tårer det medfører, og at man ikke har noen garantier for at det skal gå bra. De som ikke vet hva de går til, som lever i troen om at bare man er glad i hunden så går alt bra, tar gjerne til seg sånne hunder. Noen av disse kaster seg nok inn i det med hele sin sjel, og utfører mirakler for den hunden det gjelder, men mange lærer en bitter lekse om at hundens psyke kan være like vanskelig å fikse som vår er.

Jeg hadde en problemhund selv som jeg valgte å beholde, til tross for at jeg til slutt måtte innse at hunden aldri kom til å kunne leve et normalt hundeliv. Da hunden ble 3 år tok jeg et valg: enten måtte jeg godta at hun rett og slett ikke kom til å bli frisk, eller så måtte hun avlives. Hun var fryktaggressiv mot fremmede, og jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis hun kom til en eier som presset henne for langt, for fort, eller som ikke var like observant og påpasselig når barn nærmet seg, eller gjester kom på besøk. Nå er selvfølgelig ikke alle hunder SÅ ille som min var, men jeg synes at det er viktig å vurdere hva som vil kunne skje hvis den nye eieren viser seg å ikke være en superkompetent hundetrener.

  • Like 1
Skrevet

Nei alt må ikke reddes, og dette gjelder ikke bare hund. (Jeg er helt for å spise mer hest f.eks) Det er derimot forskjell på "drittbikkje" og real drittbikkje med søppelmentalitet som kan være til fare for folk. En hund som biter og virkelig går inn for å gjøre skade har ikke noe i denne verden å gjøre syns jeg. Jeg syns også slike bikkjer som biter og blir avlivet burde gå igjennom en obligatorisk obduksjon for å se om det ligger noe fysisk (f.eks hjernesvulst) bak atferden. Disse kan det gjerne føres statestikker over også mtp rase, alder, "bakgrunn" (f.eks er eier av den "mistenkelige typen"/rusmiljø/kjenning av politiet, har hunden vært omplassert flere ganger osv) Sånn at slike uttalelser som regelmessig dukker opp faktisk kan "bevises" og ikke bare være synsing. Situasjonen rundt burde også til en viss grad evalueres av folk som er spesialister etc på hundespråk. (rett og slett lære av hver enkelt hendelse sånn at de rette tiltakene kan settes igang. Noe som kanskje kan være gunstig ifh hundeloiven )

Om det er gjennomførbart, og hvem som skal betale for det er en annen sak.

Guest Jonna
Skrevet

Jeg har lav terskel, en hund man er usikker på om kommer til å tygge på noen om de havner i en hverdagssituasjon (ting man ikke har kontroll på) hunder som må isoleres fra en hverdag med andre enn sin egen flokk, hunder uten avreagering i alvorlige situasjoner som har blitt forhindret og bygger på seg videre o.l.

Men samtidig er det vanskelig, jeg har sett høyt tempererte hunder som har tygget på føreren sin pga feil eier til feil hund og eieren tror at den fysisk skal greie ta en kamp med en hund.. Rett eier null problem.

Det er de nervøse, uprovoserte handlingene jeg tenker på. Overslaghandlinger hvor hunden er ute av kontroll.

Føler selv jeg har lav terskel, men enkelte situasjoner er en stopper for meg.

Skrevet

Jeg syns man får strekke seg langt for å gi det man har dratt i hus et bra liv ihvertfall. Og ikke avlive av bekvemmelighetsgrunner. Jeg syns alle fortjener en fair sjanse. Tilrettelegge må man jo uansett den dagen man får en gammel hund.

  • Like 7
Guest Jonna
Skrevet

Jeg syns man får strekke seg langt for å gi det man har dratt i hus et bra liv ihvertfall. Og ikke avlive av bekvemmelighetsgrunner. Jeg syns alle fortjener en fair sjanse. Tilrettelegge må man jo uansett den dagen man får en gammel hund.

Må man tilrettelegge for at en gammel hund ikke skal bite noen? Den var ny for meg...

Skrevet (endret)

Hva er egentlig en fair sjanse da? Hvor mange ganger må den omplasseres til før man kan si at nok er nok?

EDIT: La til et ord så setningen ble forståelig :P

Endret av 2ne
Skrevet

Jeg var mye mer der at "alt skal reddes" før. Nå er jeg mer der at livet er for kort til å kaste bort på møkkabikkjer. Når det er sagt så mener jeg at hundene fortjener en skikkelig sjanse og at man virkelig prøver ALT før man gir opp. Men jeg har sett for mange hundehold som har blitt ødelagt av hunder som overhodet ikke fungerer, verken i hverdagen eller trening. Hunder som ikke kan gå rundt kvartalet uten at fråden står, og som er umulig å få inn i en bil (uten at han går i forsvar). Sånne hunder er det vanskelig å forsvare ...

Men, det er også viktig å tenke på at en hund som er en møkkabikkje ett sted, kan bli verdens beste hvis man bare finner det rette hjemmet. For ikke så lenge siden omplasserte vi hunden vår (han var på ingen måte noen møkkabikkje, altså!) fordi han ikke taklet unger som løp ut og inn og hit og dit. Vi prøvde å finne det perfekte hjemme i over et år, av og på, og fant det til slutt. Der er han verdens beste og har et mye bedre liv enn vi kunne gi ham.

Skrevet

Må man tilrettelegge for at en gammel hund ikke skal bite noen? Den var ny for meg...

Nei,er det bare hunder som biter vi snakker om? I mange tilfeller leser ihvertfall jeg om hunder med issues som krever tilrettelegging og som blir et mulig avlivningsobjekt. Issues er vel et ganske vidt begrep? En fair sjanse behøver sånn sett ikke nødvendigvis bety omplassering heller?

  • Like 1
Skrevet

Jeg hadde en såkalt "drittbikkje". Hun utagerte mot både folk og hunder, og hun slappet sjelden av. Hjemme spratt hun opp i vinduet med en gang hun hørte fremmede utenfor. Tur var bare et kav og jeg gruet meg alltid. Jeg trente og trente, fikk hjelp av mange, men det ble ikke særlig bedre. Kunne ha fremgang en dag for så å være tilbake til samme gamle neste dag. Eller kanskje verre. Hun ble 5år her hos meg, før jeg valgte å avlive henne. Det valget tok jeg først og fremt basert på hvordan hunden hadde det. Den siste tiden prøvde vi clomicalm, i tillegg til trening. Null effekt.

Vet at mange hadde avlivd henne kanskje allerede som 1-2år. Og det er kanskje det jeg burde gjort. Hun hadde det ikke bra ute på tur, og ikke alltid hjemme heller. Med kjentfolk var hun en super hund, og slik tror jeg ofte slike hunder er. Kanskje derfor det er vanskelig å skulle avlive, lettere å bare skjerme dem. For min del ble jeg ekstremt knyttet til henne. Kanskje mye av grunnen til det var at jeg alltid tilrettela for henne.

Så ja, kanskje mange flere drittbikkjer burde vært avlivet. Min kunne nok bitt noen om hun fikk sjans. Meg bet hun flere ganger i overslagshandling ved utagering. Likevel synes jeg det burde være opp til eier å vurdere avlivning og omplassering i forhold til hva som er best for både dem og hunden. Avliving er aldri et enkelt valg!

  • Like 1
Guest Jonna
Skrevet

Nei,er det bare hunder som biter vi snakker om? I mange tilfeller leser ihvertfall jeg om hunder med issues som krever tilrettelegging og som blir et mulig avlivningsobjekt. Issues er vel et ganske vidt begrep? En fair sjanse behøver sånn sett ikke nødvendigvis bety omplassering heller?

Da har vi ikke samme syn på hva issus er ;)

Skrevet

..Hun ble 5år her hos meg, før jeg valgte å avlive henne. Det valget tok jeg først og fremt basert på hvordan hunden hadde det. Den siste tiden prøvde vi clomicalm, i tillegg til trening. Null effekt.

Vet at mange hadde avlivd henne kanskje allerede som 1-2år. Og det er kanskje det jeg burde gjort. ..

Det er nettopp dette, vet du, at man prøver og prøver (med alle berg-og-dalbanefølelsene dette medfører), veksler mellom å lure på om det er noe vits og å tenke at dette SKAL vi få til .. og så ender der med avlivning allikevel :-( Sånn sett så burde man kanskje vært litt mer beinhard. Men når du prøver i fem år så vet du iallfall at du har gjort det du kunne :hug:

Skrevet

Da har vi ikke samme syn på hva issus er ;)

Vi svarer ihvertfall med helt forskjellig grunnlag :) Og at det er et vidt begrep ser man jo uten å behøve å se så langt.

Skrevet

Dette er ment som en generell diskusjon, jeg har ikke en spesifikk hendelse eller situasjon i tankene - bare for å presisere det.

Men jeg synes jeg stadig vekk leser om hunder (ikke bare her på sonen, men på fb, canis osv)med issues som blir omplassert, hvor man endrer på livene sine for å tilpasse osv. Vi gjentar jo til stadighet her på sonen at det skal være gøy/kos å ha hund, er det bare her det da? Hvor langt skal man strekke seg? Hvor mange hjem skal bikkja innom?

Skrevet

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Skrevet

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Jeg er blitt mer og mer der jeg og, vi hadde en familiehund når jeg var liten som virkelig satte en støkk i oss alle, og jo mer jeg tenker over det som foregikk da jo mer klar er jeg på at jeg er såpass egoistisk at hundeholdet skal være bra for meg, min familie, og selvsagt for hunden. Broren min måtte to ganger på lekevakta for å sy etter stygge hundebitt som liten (ene gangen husker jeg ikke, andre gangen var over en isoporbit som lå på gulvet), og jeg kjenner at det vil jeg ikke utsette min egen familie for. Foreldrene mine tok valget om å la hunden slippe mer redsel og stress før han var blitt 1 år, og jeg husker vi barna var knust (selv broren min som ble bitt to ganger), så er jeg i dag utrolig glad for at den hunden ikke ble sendt som potensiell kasteball rundt til nye hjem. Jeg tror ikke han hadde det bra selv, og han fungerte på ingen måte i vår familie. Å fortsette å prøve hos oss ville ikke vært rettferdig for noen av oss involverte heller.

Jeg syns ikke man skal avlive over en lav sko heller, bare så det er sagt, noen hunder kan få et helt nytt liv ved å bytte hjem og da er jo omplassering helt rett, men å bli kasteball unner jeg ikke noen hunder.

  • Like 1
Skrevet

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Må si meg enig i denne. Jeg avlivde min forrige hund nettopp pga dette, og innrømmer glatt at det var mer for min skyld enn hundens, selv om han nok ikke hadde det helt bra når han var utenfor husets fire vegger han heller.

Han kunne jo ha levd et ok liv, i bånd, og kun følt seg helt trygg hjemme i huset og hagen, men jeg synes ikke det er godt nok. Ikke orka jeg mer selv heller og jeg kommer aldri til å ha en hund med så mye mangler i mentaliteten igjen, det er ikke verdt det.

Om andre vil og kan gi slike hunder et godt liv (og ikke bare at det skal fungere, hunden skal ha det bra) så får det være opp til dem.

  • Like 2
Skrevet

Samtidig så leser vi også stadig om hunder som står i fare for å avlives fordi de desperat trenger et nytt hjem - som er greie hunder uten issues. Burde man ikke da brukt energien på disse heller enn drittbikkjene?

  • Like 1
Skrevet

Dette er ment som en generell diskusjon, jeg har ikke en spesifikk hendelse eller situasjon i tankene - bare for å presisere det.

Men jeg synes jeg stadig vekk leser om hunder (ikke bare her på sonen, men på fb, canis osv)med issues som blir omplassert, hvor man endrer på livene sine for å tilpasse osv. Vi gjentar jo til stadighet her på sonen at det skal være gøy/kos å ha hund, er det bare her det da? Hvor langt skal man strekke seg? Hvor mange hjem skal bikkja innom?

Det er vell veldig individuelt. Jeg synes absolutt at det er lov å avlive når hundeholdet ikke er hyggelig lengre, men jeg synes ikke det er noe man må for at man skal gi plass til andre. Noen har sikkert høyere tolleranse enn andre og synes kanskje det ikke er noe stress å ha en hund med "special needs" og både de og hunden kan ha det fint. Hvor langt skal man strekke seg? Så langt man synes er greit. Hvor mange hjem skal bikkja innom? Ikke mange (synes jeg), fordi det kan ikke være bare hyggelig for hunden.

Jeg synes ikke man skal føle at det er galt å avlive hunder fordi hundeholdet er slitsomt (fordi man har en hund med issues), det skal ikke være slik og slike ting som det har man ikke selv kontroll over, og i mange tilfeller så har kanskje ikke hunden det bra heller. Men jeg synes ikke man skal føle press på å avlive om man selv synes hundeholdet er ok, fordi man skal føle at man må gi plass til "bedre" hunder. Man er forskjellig, så synes ikke fasiten bør være noe annet enn det som føles rett for hver enkelt.

Edit: Nei, alt må ikke reddes, for min del gjelder det uansett, ikke bare de med feil eller mangler. Vi har et problem med både hunder og katter, og det er jo ikke slik at bare fordi de er snille så har de det bra der de står på en kennel eller et pensjonat, har vært innom mange forskjellige hjem osv. Så i mange tilfeller så tenker jeg at det kanskje hadde vært ganske fordelaktig for helheten og generelt vært litt hardere på hjemløse dyr, men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Og skal man jo ta den diskusjonen så kan man jo tenke en gang eller to på hvor mange kull med både rase og blandingshunder som fødes hvert år som strengt tatt er nødvendige når vi allerede har alt for mange.. Sånn om vi først skal tenke på hva som er riktig, og hvem vi skal gi plass til.. Eller om vi skal kjøpe blandingsvalper å skape et marked for produskjon av nye..

  • Like 1
Skrevet

Først og fremst, nei, alt må ikke reddes. Og om issuesene til hunden er av en sånn grad at det går sterkt ut over hundens livskvalitet (frykt/nervøsitet/stress osv), så er det jo egoistisk å bruke åresvis på å insistere på å holde dyret i live fordi hvisatte omatte kanskje... Samtidig så er det jo som flere påpeker sånn at det som er et stort problem for noen, er helt overkommelig for andre. En drittbikkje er ikke nødvendigvis en drittbikkje er en drittbikkje, liksom.

Men, litt sånn utenfor "drittbikkje"-greiene, en stor andel hunder til omplassering er jo unge (hann)hunder, helst av store aktive/krevende raser/blandinger. En stor, uoppdragen unghund kan jo gjerne være en "drittbikkje", men regner med det ikke er disse hundene vi snakker om her?

  • Like 1
Skrevet

Påtar jeg meg ansvaret for et levende vesen om det så er et menneske eller dyr, så tar jeg det ansvaret uansett om det er vanskelig eller slitsomt innimellom. Har bikkja et issue ja da jobber jeg med problemet og ja, og jeg tilrettelegger. Det er ikke bare meg og mine følelser som betyr noe.

Virker som mange glemmer at vi har å gjøre med levende vesener med følelser og behov, og ikke en bruk og kast gjenstand som vi kvitter oss med når den ikke tilfredsstiller alle våre krav.

unntakene: dyr som lever med så store issues at de faktisk ikke lever verdige liv at det er det er til dyrets beste å få slippe.

  • Like 7
Skrevet

Som småbarnsmor, eventuelt bare mor? Så ser jeg at grensene for hva jeg aksepterer av dyr jeg har i hus er en helt annen enn da jeg bodde alene og kun hadde meg selv å tenke på og ta hensyn til, Mulighetene for, og ønsket om, å tilrettelegge for "special needs"hunder/katter/hester/whatever - er helt anderledes nå enn det var før. Så grensen min for hva som er en ok hverdagssituasjon for meg og mine, er mye strengere enn hva den var.

Dermede har jeg også lavere terskel for å kalle en hund en dritthund. Nå mener jeg ikke at alle dritthunder har det best uten puls, langt der i fra, det er også dritthunder som passer utmerket godt inn i hverdagen vår, Men jeg er ikke lenger villig til å tilrettelegge i alle bauger og kanter, enten det er mentale eller fysiske issues som krever det. Egoistisk? Ja, garantert.

  • Like 8

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...