Må alt reddes?

[xxx12345]

Hvor langt skal man egentlig gå for å redde en hund med issues? Man kan lese solskinnshistorier nå og da, men en problemhund tar stort sett med seg problemene videre og flere blir kasteballer. Samtidig er det mange hunder som er trivelige og velfungerende som leter etter nye hjem. Ofte kan det virke som at det er viktigere å berge drittbikkjer enn å ha et fungerende hundehold.

Kanskje man skulle hatt lavere terskel for å avlive drittbikkjer slik at de andre fikk en fair sjanse?

[Malamuten]

Det kommer helt an på synes jeg, jeg synes ikke et liv er mer eller mindre verdt enn et annet, så om man da selv velger og beholde en "drittbikkje" eller finner et hjem som er kapabelt og som gidder så hvorfor ikke? Forutsatt at hunden har mulighet for et godt liv. Nå vet ikke jeg hvilken situasjon du sikter til, men at folk skal avlive skrapbikkjer de har hjemme (som de ikke har et problem med å ta vare på) for å skape plass til en annen hund, nei. Er det derimot snakk om eierløse dyr, så er det kanskje mer på sin plass, fordi en slik hund vil være vanskeligere å finne riktig hjem til (noe som kan bli negativt både for hunden og dens nye eiere).

Edit: Men alt i alt synes jeg heller det bunner i hva man kan og vil ta ansvar(tilstrekkelig ansvar, ikke bare gi de vekk til første og "beste") for, enten det er en man skal ha i hus selv eller finne nytt (godt) hjem til

[Guest Kåre Lise]

Hvor langt skal man egentlig gå for å redde en hund med issues? Man kan lese solskinnshistorier nå og da, men en problemhund tar stort sett med seg problemene videre og flere blir kasteballer. Samtidig er det mange hunder som er trivelige og velfungerende som leter etter nye hjem. Ofte kan det virke som at det er viktigere å berge drittbikkjer enn å ha et fungerende hundehold.

Hvor har du det fra og hva definerer en problemhund?

Kanskje man skulle hatt lavere terskel for å avlive drittbikkjer slik at de andre fikk en fair sjanse?

Hva med å faktisk gi "drittbikkjene" en fair sjanse?

Det er jo en utvikling som er helt hinsides all sunn fornuft at alle hunder som såvidt åpner kjeften skal skytes. Så mye for akademikerne, kan ikke på noen måte se at hverken hunder eller eiere er tjent med utviklingen.

Bruk og kast alt som ikke svarer til forventningene?

[Raksha]

Men definisjonen på drittbikkje da?

Er bitt terskelen?

Resursforsvar?

Seperasjonsangst?

Hundeagressjon?

Destruering (fordi den kjeder seg alene hjemme) ?

Nervøs/redd?

Bråkebøtte?

Jeg er i de aller fleste tilfeller for avlivning der hunder biter mennesker, resursforsvarbiting er vel kanskje unntaket. Hvertfall slike saker som blir fremstilt i media.

Men jeg har også sett mange "drittbikkjer" bli flotte harmoniske hunder i et mer passende hjem. Har jo drittbikkje selv, som ikke fungerte skikkelig i tidligere hjem, men ingen av de tingene som var et problem der er et problem hos oss. Selv om hun aldri ville finne på å bite, så er/var hun likefullt en drittbikkje som virkelig ikke fungerte der hun var.

Nei, alt må ikke reddes, men det er forskjell på å gi den en sjanse i et nytt hjem, og på å la den være kasteball. Og hvor grensa går hvor hva som er drittbikkje "nok" er forskjellig etter hvem man spør.

[Eloise]

For å svare på overskriften: NEI, jeg synes ikke alt skal måtte reddes. Det finnes ikke kapasitet til det, dessverre, og hunder med alvorlig adferdsproblematikk som havner i omplasseringssystemet har veldig liten sjanse til å få en happy ending.

De som kan håndtere den slags hunder unngår vanligvis å skaffe seg en, fordi de er klar over hvor mye jobb, svette og tårer det medfører, og at man ikke har noen garantier for at det skal gå bra. De som ikke vet hva de går til, som lever i troen om at bare man er glad i hunden så går alt bra, tar gjerne til seg sånne hunder. Noen av disse kaster seg nok inn i det med hele sin sjel, og utfører mirakler for den hunden det gjelder, men mange lærer en bitter lekse om at hundens psyke kan være like vanskelig å fikse som vår er.

Jeg hadde en problemhund selv som jeg valgte å beholde, til tross for at jeg til slutt måtte innse at hunden aldri kom til å kunne leve et normalt hundeliv. Da hunden ble 3 år tok jeg et valg: enten måtte jeg godta at hun rett og slett ikke kom til å bli frisk, eller så måtte hun avlives. Hun var fryktaggressiv mot fremmede, og jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis hun kom til en eier som presset henne for langt, for fort, eller som ikke var like observant og påpasselig når barn nærmet seg, eller gjester kom på besøk. Nå er selvfølgelig ikke alle hunder SÅ ille som min var, men jeg synes at det er viktig å vurdere hva som vil kunne skje hvis den nye eieren viser seg å ikke være en superkompetent hundetrener.

[Rocket]

Nei alt må ikke reddes, og dette gjelder ikke bare hund. (Jeg er helt for å spise mer hest f.eks) Det er derimot forskjell på "drittbikkje" og real drittbikkje med søppelmentalitet som kan være til fare for folk. En hund som biter og virkelig går inn for å gjøre skade har ikke noe i denne verden å gjøre syns jeg. Jeg syns også slike bikkjer som biter og blir avlivet burde gå igjennom en obligatorisk obduksjon for å se om det ligger noe fysisk (f.eks hjernesvulst) bak atferden. Disse kan det gjerne føres statestikker over også mtp rase, alder, "bakgrunn" (f.eks er eier av den "mistenkelige typen"/rusmiljø/kjenning av politiet, har hunden vært omplassert flere ganger osv) Sånn at slike uttalelser som regelmessig dukker opp faktisk kan "bevises" og ikke bare være synsing. Situasjonen rundt burde også til en viss grad evalueres av folk som er spesialister etc på hundespråk. (rett og slett lære av hver enkelt hendelse sånn at de rette tiltakene kan settes igang. Noe som kanskje kan være gunstig ifh hundeloiven )

Om det er gjennomførbart, og hvem som skal betale for det er en annen sak.

[Guest Jonna]

Jeg har lav terskel, en hund man er usikker på om kommer til å tygge på noen om de havner i en hverdagssituasjon (ting man ikke har kontroll på) hunder som må isoleres fra en hverdag med andre enn sin egen flokk, hunder uten avreagering i alvorlige situasjoner som har blitt forhindret og bygger på seg videre o.l.

Men samtidig er det vanskelig, jeg har sett høyt tempererte hunder som har tygget på føreren sin pga feil eier til feil hund og eieren tror at den fysisk skal greie ta en kamp med en hund.. Rett eier null problem.

Det er de nervøse, uprovoserte handlingene jeg tenker på. Overslaghandlinger hvor hunden er ute av kontroll.

Føler selv jeg har lav terskel, men enkelte situasjoner er en stopper for meg.

[yurij]

Jeg syns man får strekke seg langt for å gi det man har dratt i hus et bra liv ihvertfall. Og ikke avlive av bekvemmelighetsgrunner. Jeg syns alle fortjener en fair sjanse. Tilrettelegge må man jo uansett den dagen man får en gammel hund.

[Guest Jonna]

Jeg syns man får strekke seg langt for å gi det man har dratt i hus et bra liv ihvertfall. Og ikke avlive av bekvemmelighetsgrunner. Jeg syns alle fortjener en fair sjanse. Tilrettelegge må man jo uansett den dagen man får en gammel hund.

Må man tilrettelegge for at en gammel hund ikke skal bite noen? Den var ny for meg...

[Guest 2ne]

Hva er egentlig en fair sjanse da? Hvor mange ganger må den omplasseres til før man kan si at nok er nok?

EDIT: La til et ord så setningen ble forståelig

Endret 18. Juli 2014 av 2ne

[Helianthus]

Jeg var mye mer der at "alt skal reddes" før. Nå er jeg mer der at livet er for kort til å kaste bort på møkkabikkjer. Når det er sagt så mener jeg at hundene fortjener en skikkelig sjanse og at man virkelig prøver ALT før man gir opp. Men jeg har sett for mange hundehold som har blitt ødelagt av hunder som overhodet ikke fungerer, verken i hverdagen eller trening. Hunder som ikke kan gå rundt kvartalet uten at fråden står, og som er umulig å få inn i en bil (uten at han går i forsvar). Sånne hunder er det vanskelig å forsvare ...

Men, det er også viktig å tenke på at en hund som er en møkkabikkje ett sted, kan bli verdens beste hvis man bare finner det rette hjemmet. For ikke så lenge siden omplasserte vi hunden vår (han var på ingen måte noen møkkabikkje, altså!) fordi han ikke taklet unger som løp ut og inn og hit og dit. Vi prøvde å finne det perfekte hjemme i over et år, av og på, og fant det til slutt. Der er han verdens beste og har et mye bedre liv enn vi kunne gi ham.

[yurij]

Må man tilrettelegge for at en gammel hund ikke skal bite noen? Den var ny for meg...

Nei,er det bare hunder som biter vi snakker om? I mange tilfeller leser ihvertfall jeg om hunder med issues som krever tilrettelegging og som blir et mulig avlivningsobjekt. Issues er vel et ganske vidt begrep? En fair sjanse behøver sånn sett ikke nødvendigvis bety omplassering heller?

[laikamor]

Jeg hadde en såkalt "drittbikkje". Hun utagerte mot både folk og hunder, og hun slappet sjelden av. Hjemme spratt hun opp i vinduet med en gang hun hørte fremmede utenfor. Tur var bare et kav og jeg gruet meg alltid. Jeg trente og trente, fikk hjelp av mange, men det ble ikke særlig bedre. Kunne ha fremgang en dag for så å være tilbake til samme gamle neste dag. Eller kanskje verre. Hun ble 5år her hos meg, før jeg valgte å avlive henne. Det valget tok jeg først og fremt basert på hvordan hunden hadde det. Den siste tiden prøvde vi clomicalm, i tillegg til trening. Null effekt.

Vet at mange hadde avlivd henne kanskje allerede som 1-2år. Og det er kanskje det jeg burde gjort. Hun hadde det ikke bra ute på tur, og ikke alltid hjemme heller. Med kjentfolk var hun en super hund, og slik tror jeg ofte slike hunder er. Kanskje derfor det er vanskelig å skulle avlive, lettere å bare skjerme dem. For min del ble jeg ekstremt knyttet til henne. Kanskje mye av grunnen til det var at jeg alltid tilrettela for henne.

Så ja, kanskje mange flere drittbikkjer burde vært avlivet. Min kunne nok bitt noen om hun fikk sjans. Meg bet hun flere ganger i overslagshandling ved utagering. Likevel synes jeg det burde være opp til eier å vurdere avlivning og omplassering i forhold til hva som er best for både dem og hunden. Avliving er aldri et enkelt valg!

[Guest Jonna]

Nei,er det bare hunder som biter vi snakker om? I mange tilfeller leser ihvertfall jeg om hunder med issues som krever tilrettelegging og som blir et mulig avlivningsobjekt. Issues er vel et ganske vidt begrep? En fair sjanse behøver sånn sett ikke nødvendigvis bety omplassering heller?

Da har vi ikke samme syn på hva issus er

[Helianthus]

..Hun ble 5år her hos meg, før jeg valgte å avlive henne. Det valget tok jeg først og fremt basert på hvordan hunden hadde det. Den siste tiden prøvde vi clomicalm, i tillegg til trening. Null effekt.

Vet at mange hadde avlivd henne kanskje allerede som 1-2år. Og det er kanskje det jeg burde gjort. ..

Det er nettopp dette, vet du, at man prøver og prøver (med alle berg-og-dalbanefølelsene dette medfører), veksler mellom å lure på om det er noe vits og å tenke at dette SKAL vi få til .. og så ender der med avlivning allikevel :-( Sånn sett så burde man kanskje vært litt mer beinhard. Men når du prøver i fem år så vet du iallfall at du har gjort det du kunne

[yurij]

Da har vi ikke samme syn på hva issus er

Vi svarer ihvertfall med helt forskjellig grunnlag Og at det er et vidt begrep ser man jo uten å behøve å se så langt.

[xxx12345]

Dette er ment som en generell diskusjon, jeg har ikke en spesifikk hendelse eller situasjon i tankene - bare for å presisere det.

Men jeg synes jeg stadig vekk leser om hunder (ikke bare her på sonen, men på fb, canis osv)med issues som blir omplassert, hvor man endrer på livene sine for å tilpasse osv. Vi gjentar jo til stadighet her på sonen at det skal være gøy/kos å ha hund, er det bare her det da? Hvor langt skal man strekke seg? Hvor mange hjem skal bikkja innom?

[puddellover]

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

[Aslan]

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Jeg er blitt mer og mer der jeg og, vi hadde en familiehund når jeg var liten som virkelig satte en støkk i oss alle, og jo mer jeg tenker over det som foregikk da jo mer klar er jeg på at jeg er såpass egoistisk at hundeholdet skal være bra for meg, min familie, og selvsagt for hunden. Broren min måtte to ganger på lekevakta for å sy etter stygge hundebitt som liten (ene gangen husker jeg ikke, andre gangen var over en isoporbit som lå på gulvet), og jeg kjenner at det vil jeg ikke utsette min egen familie for. Foreldrene mine tok valget om å la hunden slippe mer redsel og stress før han var blitt 1 år, og jeg husker vi barna var knust (selv broren min som ble bitt to ganger), så er jeg i dag utrolig glad for at den hunden ikke ble sendt som potensiell kasteball rundt til nye hjem. Jeg tror ikke han hadde det bra selv, og han fungerte på ingen måte i vår familie. Å fortsette å prøve hos oss ville ikke vært rettferdig for noen av oss involverte heller.

Jeg syns ikke man skal avlive over en lav sko heller, bare så det er sagt, noen hunder kan få et helt nytt liv ved å bytte hjem og da er jo omplassering helt rett, men å bli kasteball unner jeg ikke noen hunder.

[Tonje]

Etter å ha eid en blandingshund som levde etter "angrep er beste forsvar", så kjenner jeg at jeg aldri hadde brukt ressurser på en sånn hund igjen. Hvis folk har lyst, be my guest - men det er så mange (omplasserings)hunder der ute som er friske og flotte at jeg føler at det er feil å sende videre en "drittbikkje" som tar plassen til en hund som er frisk i hodet for å si det på den måten.

Dessuten det kan jo umulig være godt for en hund å føle at den må drepe andre hunder?

Det å fikse ødelagte hunder er kanskje noe for spesielt interesserte, men hvor mange spesielt interesserte finnes det?

Må si meg enig i denne. Jeg avlivde min forrige hund nettopp pga dette, og innrømmer glatt at det var mer for min skyld enn hundens, selv om han nok ikke hadde det helt bra når han var utenfor husets fire vegger han heller.

Han kunne jo ha levd et ok liv, i bånd, og kun følt seg helt trygg hjemme i huset og hagen, men jeg synes ikke det er godt nok. Ikke orka jeg mer selv heller og jeg kommer aldri til å ha en hund med så mye mangler i mentaliteten igjen, det er ikke verdt det.

Om andre vil og kan gi slike hunder et godt liv (og ikke bare at det skal fungere, hunden skal ha det bra) så får det være opp til dem.

[xxx12345]

Samtidig så leser vi også stadig om hunder som står i fare for å avlives fordi de desperat trenger et nytt hjem - som er greie hunder uten issues. Burde man ikke da brukt energien på disse heller enn drittbikkjene?

[Malamuten]

Dette er ment som en generell diskusjon, jeg har ikke en spesifikk hendelse eller situasjon i tankene - bare for å presisere det.

Men jeg synes jeg stadig vekk leser om hunder (ikke bare her på sonen, men på fb, canis osv)med issues som blir omplassert, hvor man endrer på livene sine for å tilpasse osv. Vi gjentar jo til stadighet her på sonen at det skal være gøy/kos å ha hund, er det bare her det da? Hvor langt skal man strekke seg? Hvor mange hjem skal bikkja innom?

Det er vell veldig individuelt. Jeg synes absolutt at det er lov å avlive når hundeholdet ikke er hyggelig lengre, men jeg synes ikke det er noe man må for at man skal gi plass til andre. Noen har sikkert høyere tolleranse enn andre og synes kanskje det ikke er noe stress å ha en hund med "special needs" og både de og hunden kan ha det fint. Hvor langt skal man strekke seg? Så langt man synes er greit. Hvor mange hjem skal bikkja innom? Ikke mange (synes jeg), fordi det kan ikke være bare hyggelig for hunden.

Jeg synes ikke man skal føle at det er galt å avlive hunder fordi hundeholdet er slitsomt (fordi man har en hund med issues), det skal ikke være slik og slike ting som det har man ikke selv kontroll over, og i mange tilfeller så har kanskje ikke hunden det bra heller. Men jeg synes ikke man skal føle press på å avlive om man selv synes hundeholdet er ok, fordi man skal føle at man må gi plass til "bedre" hunder. Man er forskjellig, så synes ikke fasiten bør være noe annet enn det som føles rett for hver enkelt.

Edit: Nei, alt må ikke reddes, for min del gjelder det uansett, ikke bare de med feil eller mangler. Vi har et problem med både hunder og katter, og det er jo ikke slik at bare fordi de er snille så har de det bra der de står på en kennel eller et pensjonat, har vært innom mange forskjellige hjem osv. Så i mange tilfeller så tenker jeg at det kanskje hadde vært ganske fordelaktig for helheten og generelt vært litt hardere på hjemløse dyr, men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Og skal man jo ta den diskusjonen så kan man jo tenke en gang eller to på hvor mange kull med både rase og blandingshunder som fødes hvert år som strengt tatt er nødvendige når vi allerede har alt for mange.. Sånn om vi først skal tenke på hva som er riktig, og hvem vi skal gi plass til.. Eller om vi skal kjøpe blandingsvalper å skape et marked for produskjon av nye..

[lucy]

Først og fremst, nei, alt må ikke reddes. Og om issuesene til hunden er av en sånn grad at det går sterkt ut over hundens livskvalitet (frykt/nervøsitet/stress osv), så er det jo egoistisk å bruke åresvis på å insistere på å holde dyret i live fordi hvisatte omatte kanskje... Samtidig så er det jo som flere påpeker sånn at det som er et stort problem for noen, er helt overkommelig for andre. En drittbikkje er ikke nødvendigvis en drittbikkje er en drittbikkje, liksom.

Men, litt sånn utenfor "drittbikkje"-greiene, en stor andel hunder til omplassering er jo unge (hann)hunder, helst av store aktive/krevende raser/blandinger. En stor, uoppdragen unghund kan jo gjerne være en "drittbikkje", men regner med det ikke er disse hundene vi snakker om her?

[Castella]

Påtar jeg meg ansvaret for et levende vesen om det så er et menneske eller dyr, så tar jeg det ansvaret uansett om det er vanskelig eller slitsomt innimellom. Har bikkja et issue ja da jobber jeg med problemet og ja, og jeg tilrettelegger. Det er ikke bare meg og mine følelser som betyr noe.

Virker som mange glemmer at vi har å gjøre med levende vesener med følelser og behov, og ikke en bruk og kast gjenstand som vi kvitter oss med når den ikke tilfredsstiller alle våre krav.

unntakene: dyr som lever med så store issues at de faktisk ikke lever verdige liv at det er det er til dyrets beste å få slippe.

[Raksha]

Som småbarnsmor, eventuelt bare mor? Så ser jeg at grensene for hva jeg aksepterer av dyr jeg har i hus er en helt annen enn da jeg bodde alene og kun hadde meg selv å tenke på og ta hensyn til, Mulighetene for, og ønsket om, å tilrettelegge for "special needs"hunder/katter/hester/whatever - er helt anderledes nå enn det var før. Så grensen min for hva som er en ok hverdagssituasjon for meg og mine, er mye strengere enn hva den var.

Dermede har jeg også lavere terskel for å kalle en hund en dritthund. Nå mener jeg ikke at alle dritthunder har det best uten puls, langt der i fra, det er også dritthunder som passer utmerket godt inn i hverdagen vår, Men jeg er ikke lenger villig til å tilrettelegge i alle bauger og kanter, enten det er mentale eller fysiske issues som krever det. Egoistisk? Ja, garantert.