Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Interessant forresten å lese at enkelte mener de vil føle seg "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av et ekteskap. Samtidig som det fremholdes at samboerskap er akkurat like "bindende" mellom de partene det gjelder….. Jeg har aldri følt meg bundet, jeg gjør som jeg vil, forvalter min egen tid og mine egne penger som jeg vil (etter at vi har fordelt felles utgifter mellom oss hver måned). Og det gjør min mann også. Ekteskap er ikke et fengsel….. :blink:

Hvis du regner meg blant de "enkelte", så tar du feil. Jeg følte meg hverken mer eller mindre "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av ekteskapet enn jeg gjorde av å være samboer. Det forandrer ingenting, ikke for oss heller, annet enn at det ble mer papirarbeid enn om vi aldri hadde gifta oss.

Bundet bør man være av hva man føler og hva man legger i forholdet, ikke av hvorvidt man er gift, samboer eller bare kjærester.

  • Svar 123
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

De aller, aller fleste som velger å gifte seg i kirka gjør det pga "tradisjon", ikke fordi de er personlig kristne. Bruden har stort sett alltid hvit kjole, som er et tegn på uskyld. Den vordende ekte

Gift først, og deretter ikke barn. Eventuelt ikke gifte seg, og deretter ikke barn. Spiller egentlig ingen rolle, bare det ikke blir barn ut av det. Edit: Men om jeg skal gifte meg, har jeg k

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg. For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold. To voksne mennesker bør ikke trenge en kontra

Skrevet

Dette kan jeg så lite om. Vi har barn sammen, bolig og lån står på oss begge, bilene står også på oss begge. Han har livsforsikring som tilfaller meg, jeg er uforsikret (spark i røven dette).

Jeg trodde ikke det var så store forskjeller når man har fått barn sammen, men vi bør kanskje gifte oss?

Planen er jo der sånn når vi har råd til å ha festen vi ønsker å arrangere, selve bryllupet er ikke viktig for meg. Men det er kanskje lurt å gifte oss nå og ta festen når penga er på plass?

Bumper denne jeg, fordi jeg rett og slett ikke vet hva vi har å vinne eller tape. :)

At noen ville følt seg bundet må da være greit. Dem om det. Det betyr ikke at man mener at ekteskap er et fengsel for alle, men at det ikke er riktig for en selv.

  • Like 2
Guest Snusmumrikk
Skrevet

De aller, aller fleste som velger å gifte seg i kirka gjør det pga "tradisjon", ikke fordi de er personlig kristne. Bruden har stort sett alltid hvit kjole, som er et tegn på uskyld. Den vordende ektemannen står ved alteret og venter på sin kvinne, som føres opp til alteret av faren sin, fordi han, som familiens overhode, har æren av å "gi" henne vekk til den nye mannen i hennes liv. Dette ritualet henger igjen fra da kvinner var for eiendom å regne, og blei brukt som alliansebrikker mellom familier.

Dette trur jeg ikke så veldig mange tenker over, de aller fleste synes det er superkoselig at pappa gir fra seg datteren sin, "det kjæreste han har", til ektemannen. :P Om jenter synes det er greit med denne arkaiske holdninga til ekteskapsinngåelse, så er jo saken grei, men dersom de visste hvorfor ritualet gjennomføres på den måten, så ville kanskje flere ønske å sette sitt eget preg på seremonien, ved å feks gå opp til alteret sammen (slik det vanligvis gjøres i borgerlige vielser), da det jo tross alt er det et partnerskap innebærer, nemlig å gå ved hverandres side?

Jeg har ingen problemer med at folk gifter seg sjøl om jeg personlig synes det er uhyre spesielt å føle at det å love noen evig kjærlighet veier tyngre om en gjør det foran alle en kjenner, jeg skulle bare ønske at interessen for ritualene vi gjennomfører var litt større og ikke bare reprodusert blindt.

Hva er galt med å legge nye meninger til gamle tradisjoner? Hvorfor er det værre enn å lage seg nye tradisjoner? Man trenger ikke være ett blindt nek som ikke tenker gjennom hva man gjør, selv om man ønsker å følge tradisjoner og f.eks. la faren sin gi seg bort.

(og jeg tok det ikke personlig. Jeg har ingen å gifte meg med, og om jeg skulle gifta meg hadde det blitt borgelig fordi jeg har meldt meg ut av statskirka)

Skrevet

Hvis du regner meg blant de "enkelte", så tar du feil. Jeg følte meg hverken mer eller mindre "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av ekteskapet enn jeg gjorde av å være samboer. Det forandrer ingenting, ikke for oss heller, annet enn at det ble mer papirarbeid enn om vi aldri hadde gifta oss.

Bundet bør man være av hva man føler og hva man legger i forholdet, ikke av hvorvidt man er gift, samboer eller bare kjærester.

Det var ikke deg hun snakket om, men f.eks madam mim som skrev nettopp det du setter i gåsetegn….

Skrevet

Hvis ikke noe har endret seg helt nylig som ikke jeg har fptt med meg så får man ikke kun ved avtale de samme rettighetene som gift når det er fellesbarn. Feks ved et dødsfall hos en av partene vil overformynderiet ta ansvar for barnets arv. Men er foreldrene gift kan gjenlevende ektefellen sitte i uskiftet bo. Samt å forvalte midlene videre som er der.

Jeg har hatt nok erfaring med overformynderiet i jobben til at jeg unngår det hvis det lar seg gjøre. Jeg håper også at vi ikkeil få behov for det noen gang.

For meg blir ekteskap todelt. En juridisk del og en feiring/markeringsdel.

Vi skal ha navnefest for knotten også, det er fordi vi ønsker å feire med familie og venner at vi har fått et nytt medlem i familien. Det er en koselig markering. :)

Det samme blir det når vi får gifta oss. En koselig markering med familie og venner. Det er jo kjedelig om vi bare skal samles i begravelser :P

Ekteskap har for min del handler ikke om å forsørge hverandre eller at man ikke skal klare seg på egne bein. Både mannen og jeg er helt kapable til å ta vare på oss selv og knotten både i fellesskap og hver for oss.

Jeg håper vi kan gi knotten en stabil familie og leve i et godt fellesskap. Det at vi gifter oss kan ikke sørge for det alene, men forhåpentligvis er moment i en helhet av at vi ønsker å leve sammen.

Skrevet

Hva er galt med å legge nye meninger til gamle tradisjoner? Hvorfor er det værre enn å lage seg nye tradisjoner? Man trenger ikke være ett blindt nek som ikke tenker gjennom hva man gjør, selv om man ønsker å følge tradisjoner og f.eks. la faren sin gi seg bort.

Igjen: Hvor leser du at jeg sier at noe er "galt"? :icon_confused: Det er jo nettopp det å IKKE være "et blindt nek" som du kaller det, men å ta informerte valg jeg oppfordrer til. Som @Maria nevner i et tidligere innlegg, så er det da fritt fram å gjennomføre et kirkebryllup helt etter boka og legge egne verdier og meninger i det, men poenget mitt er at de færreste gjør seg så fryktelig mange tanker om hvorfor feks kjolen er hvit og faren gir bort bruden. De gjennomfører fordi det er tradisjon, ikke fordi de har tenkt så veldig over saken og kommet fram til at det er noe de ønsker å videreføre pga av et eller annet, eller at de ønsker å endre seremonien iht ritualer de føler de kan stå mer inne for. Jeg synes folk skal få gjøre som de vil iht Kardemomme-loven når det gjelder disse tingene, men hadde som sagt syntes at det var kult om flere satte seg inn i hva ritualene betyr før de gjennomfører dem. :)

Da ville kanskje flere brudepar gått opp kirkegulvet sammen feks, eller mammaen gitt vekk bruden, eller begge foreldrene til både brud og brudgomm, eller ingen, eller et annet viktig menneske som har vært vesentlig i brud og brudgoms utvikling som menneske osv. Eller kanskje hadde færre valgt kirkebryllup, flere hadde via seg i kjoler i andre farger, det hadde vært større fokus på det at de to personene ønsker å fortsette å velge hverandre, framfor det prinsessete eller familiære, hvor visse personer holder taler, sitter på fast anviste plasser og har roller de skal fylle i løpet av dagen. Kanskje? :) Jeg synes i alle fall at dagens seremoni kan tjene på å moderniseres en hel del, enten ved at de som gifter seg fyller ritualene med eget innhold, eller ved å finne på noe helt nytt.

Skrevet

Ønsker hverken å gifte meg eller ha barn. Heldigvis er han jeg har vært sammen med i snart 10 år heeelt enig i det. :)

Hvis jeg plutselig en dag ønsker barn, så håper jeg at jeg heller sjekker an mulighetene for å adoptere. Om det blir tilfelle, er det ett fett for meg om jeg er gift eller ikke. Noen stor fest skal jeg ihvertfall ikke sløse penger på.

Skrevet

Men det går an å skrive avtale uten at man gifter seg slik at man slipper å oppleve situasjonen som Lise har kommet i.

Jo, men skal man dekke alt ekteskapet innebærer så blir det himla mye papirarbeid i stedet for å bare skrive under denne ene kontrakten? Hvis det nå likevel er det økonomisk/juridiske som er formålet?

  • Like 1
Skrevet

Man skal gifte seg når/viss en klar for det. En skal få barn når/viss en er klar for det. I hvilken rekkefølge det eventuelt måtte komme er meg likegyldig. Men, når det er sagt, syns jeg ikke en skal gifte seg når en er gravid etter min personlige mening. Selvfølgelig respekterer jeg at andre gjør det, men jeg syns ikke det er så romantisk med en brud gravid i 7. måned, da virker det bare som om de skal være overstått før et barn blir født og det setter begrensinger i feiringen... :ahappy:

Skrevet

Igjen: Hvor leser du at jeg sier at noe er "galt"? :icon_confused: Det er jo nettopp det å IKKE være "et blindt nek" som du kaller det, men å ta informerte valg jeg oppfordrer til. Som @Maria nevner i et tidligere innlegg, så er det da fritt fram å gjennomføre et kirkebryllup helt etter boka og legge egne verdier og meninger i det, men poenget mitt er at de færreste gjør seg så fryktelig mange tanker om hvorfor feks kjolen er hvit og faren gir bort bruden. De gjennomfører fordi det er tradisjon, ikke fordi de har tenkt så veldig over saken og kommet fram til at det er noe de ønsker å videreføre pga av et eller annet, eller at de ønsker å endre seremonien iht ritualer de føler de kan stå mer inne for. Jeg synes folk skal få gjøre som de vil iht Kardemomme-loven når det gjelder disse tingene, men hadde som sagt syntes at det var kult om flere satte seg inn i hva ritualene betyr før de gjennomfører dem. :)

Da ville kanskje flere brudepar gått opp kirkegulvet sammen feks, eller mammaen gitt vekk bruden, eller begge foreldrene til både brud og brudgomm, eller ingen, eller et annet viktig menneske som har vært vesentlig i brud og brudgoms utvikling som menneske osv. Eller kanskje hadde færre valgt kirkebryllup, flere hadde via seg i kjoler i andre farger, det hadde vært større fokus på det at de to personene ønsker å fortsette å velge hverandre, framfor det prinsessete eller familiære, hvor visse personer holder taler, sitter på fast anviste plasser og har roller de skal fylle i løpet av dagen. Kanskje? :) Jeg synes i alle fall at dagens seremoni kan tjene på å moderniseres en hel del, enten ved at de som gifter seg fyller ritualene med eget innhold, eller ved å finne på noe helt nytt.

Altså, VET du at det er slik du sier, eller bare tror du det? Jeg lurer fordi jeg ikke har tenkt over denne "problemstillingen" før, siden jeg ikke bryr meg om hva andre gjør med sine personlige liv og jeg selv har tenkt nøye gjennom slike ting. Finnes det noen undersøkelser eller lignende?

Skrevet

Det ville vel vært mest idèllt å gifte seg først. Men jeg synes ikke man skal gifte seg bare fordi han har lyst på barn. Man skal gifte seg av respekt og kjærlighet, og begge skal virkelig ønske det.

Skrevet

Det ville vel vært mest idèllt å gifte seg først. Men jeg synes ikke man skal gifte seg bare fordi han har lyst på barn. Man skal gifte seg av respekt og kjærlighet, og begge skal virkelig ønske det.

Jeg synes de tingene bør være til stede om man skal ha barn sammen også jeg da. ;)

  • Like 2
Skrevet

Man skal gifte seg når/viss en klar for det. En skal få barn når/viss en er klar for det. I hvilken rekkefølge det eventuelt måtte komme er meg likegyldig. Men, når det er sagt, syns jeg ikke en skal gifte seg når en er gravid etter min personlige mening. Selvfølgelig respekterer jeg at andre gjør det, men jeg syns ikke det er så romantisk med en brud gravid i 7. måned, da virker det bare som om de skal være overstått før et barn blir født og det setter begrensinger i feiringen... :ahappy:

:lol: :lol: jeg var 6 mnd på vei nesten :aww: tror det satt mer begresninger enn etter ungen hadde vært født :P jeg gifta meg "den gang" bare for å være gift og rettighetene, vi kunne ha gjory det på tinghuset for min del, men han ville i kirken og jeg brydde meg ikke.

Skrevet

Hvis du regner meg blant de "enkelte", så tar du feil. Jeg følte meg hverken mer eller mindre "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av ekteskapet enn jeg gjorde av å være samboer. Det forandrer ingenting, ikke for oss heller, annet enn at det ble mer papirarbeid enn om vi aldri hadde gifta oss.

Bundet bør man være av hva man føler og hva man legger i forholdet, ikke av hvorvidt man er gift, samboer eller bare kjærester.

Enig! Jeg har aldri følt meg bundet på hender og føtter av ekteskapet, men ungene derimot ... ;-)

Og sånn ellers så synes jeg ikke det ene kommer naturlig før det andre. Unger er den største forpliktelsen, og er (for meg) et naturlig resultat av å ha lyst til å ønske å dele resten av livet med en person. Men vi giftet oss ikke før andremann var et halvt .. rett og slett fordi det tok oss så lang tid å få ut fingern :D

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes de tingene bør være til stede om man skal ha barn sammen også jeg da. ;)

Selvsagt. Men jeg ville ikke tatt abort, om jeg hadde blitt gravid før jeg evnt hadde giftet meg. Barnet klarer man (stort sett, de fleste) å gi en god oppvekst uavhengi av giftemål og samboerskap. Å holde sammen hele livet bare fordi man er gift, og kanskje krangler mye, mye uro, misstrivsel osv, er nesten værre, enn å ha et barn utenfor ekteskap/saboerskap.

Guest Gråtass
Skrevet

Vi har vært sammen i 14 år, samboere i 13 år. Barn skal ikke jeg ha, han har fra før. Jeg har lovet han at jeg skal være lojal resten av mitt liv, mer enn det kan man ikke forvente av seg selv syns jeg. Ekteskap er ikke utenkelig, men det blir ikke bryllup. For meg så kan jeg like gjerne gå på tinghuset og gifte meg i olabukser, som å gå (i olabukser) til en advokat og skrive en samboerkontrakt. Det handler mer om gode hverdager, enn en fest for oss.

Skrevet

Og sånn ellers så synes jeg ikke det ene kommer naturlig før det andre. Unger er den største forpliktelsen, og er (for meg) et naturlig resultat av å ha lyst til å ønske å dele resten av livet med en person. Men vi giftet oss ikke før andremann var et halvt .. rett og slett fordi det tok oss så lang tid å få ut fingern :D

haha - Ja, og får man barn sammen, er man (så sant man er et normalt voksent og oppegående menneske) bundet til den andre i det minste til barna blir voksne.. Det er forpliktelse det :lol:

Skrevet

Det KAN også løses med at man rett og slett kjøper ting i rett persons navn. Samboern min har barn utenom meg og jeg har betalt mye dagligdags småtteri som mat og dasspapir ( :lol: ).

Men jeg eier også bilen vår. Jeg er registrert eier på absolutt alle papirer, både bil, lånetaker alene, forsikring. Hele pakka. Men det er samboer som betaler lån og reparasjoner. Jeg eier også tv og litt andre elektroniske greier, rett og slett fordi det er jeg som har betalt for de.

Enkelt og greit. Eiendom har ingen av oss.

Slik gjør vi også det. Hus og lån står 50% på hver av oss, vi har hver vår bil og egne eiendeler som vi har betalt hver for oss. De eiendeler vi har kjøpt sammen har vi skrevet opp på en avtale hvor begge har skrevet under på hvem som eier hva. Denne listen oppdateres fortløpende dersom vi kjøper ting.

Mat, strøm, forsikring og slikt deles 50/50, og penger til dette settes av på en felles konto. Jeg har nemlig ingen intensjoner om å havne i den klassiske "kvinnefella", hvor mannen betaler alt som har verdi, og dama betaler mat og dopapir og blir stående på bar bakke ved evt brudd eller dødsfall.

For mange høres det nok veldig sært ut, men begge to liker å ha ting "på stell". Vi har vært sammen i 10 år, samboere i 9 år og har ingen planer om å gå fra hverandre akkurat, men det er greit å ha ting i orden vissomatte og dersomatte :)

Barn nr 1 var en skikkelig "ups", men døde rett før termin. Barn nr 2 var veldig, veldig planlagt, men alikevel er vi ikke gift når han blir født. Ei heller kommer vi nok til å gifte oss, da han ikke har lyst. For min del er det mest det juridiske mtp overformynderi dersom en av oss faller fra før barnet er myndig som gjør at jeg gjerne skulle ønske vi ble gift.

Guest Michellus
Skrevet

Jeg vil ikke ha barn (enda?), men vil gjerne gifte meg da, because why not, liksom :aww: Vi har vært sammen i 5 år, og jeg ser for meg at det blir nye 5 år til vi blir forlovet/gifter oss. Han vil gifte seg i kirken, jeg gir **** i hvor det er, men fest blir det! Og om det evt blir noen kids kommer det etter vi er gift, mest fordi jeg vil ha utdanningen på plass først.

Skrevet

Plan: Gift først, egen bolig, så barn. Eller egen bolig kanskje først, så gifte seg, også barn. En av to - barn sist.

MEN, nå er det ikke slik at livet alltid gå etter planen. Men er en av disse jeg håper på da. Så får nå se hva som skjer.

Nå har jeg ikke satt meg så mye inn i ekteskap, men slik jeg har forstått det så er det noen andre fordeler å være gift enn å kun ha sambo-kontrakt. Men grunnen til at jeg vil gifte meg er litt for opplevelsen sin skyld - man lever jo trossalt bare en gang her i livet :)

Skrevet

Her blir vi gift før barn, 02.08.2014 for å være eksakt, men det er ikke fordi vi har noen regel på det. Det bare passet seg slik. Jeg er ikke klar for barn enda, men kan godt gifte meg. Også spurte han jo om jeg ville gifte meg, så da sa jeg ja :P

Hadde han ikke fridd hadde vi kanskje fått barn før vi giftet oss :)

Skrevet

Bryllupsdagen er den beste dagen i livet mitt, selv sammenlignet med å få Johanne, egen hest, valpehenting, den beste sommerferiedagen, julaften som liten osv. Så veldig glad for feiringen selv om vi har vært like glad i hverandre før og etter.(Sammen i 12 år, gift i 4)

Syntes det er en trygghet i å være gift også.

Hadde ikke lyst på barn før det plutselig ble riktig, om vi var gift eller ikke hadde ikke hatt så mye å si på det tror jeg, men det var vi.

Skrevet

Bryllupsdagen er den beste dagen i livet mitt, selv sammenlignet med å få Johanne, egen hest, valpehenting, den beste sommerferiedagen, julaften som liten osv. Så veldig glad for feiringen selv om vi har vært like glad i hverandre før og etter.(Sammen i 12 år, gift i 4)

Syntes det er en trygghet i å være gift også.

Hadde ikke lyst på barn før det plutselig ble riktig, om vi var gift eller ikke hadde ikke hatt så mye å si på det tror jeg, men det var vi.

Det du skrev på sonen om hva du følte den dagen du giftet deg og gikk opp kirkegangen og så Øyvind ved alteret er en av de store grunnene til at jeg vil gifte meg en dag :wub: Jeg vil føle det slik med en mann jeg også! Jeg har alltid villet gifte meg, men aldri drømt så mye om det som etter den gangen du giftet deg.

Jeg signerer Bones. Jeg vil gifte meg fordi jeg vil det :aww: Tvilsomt at det blir i kirken for min del. Aller helst utendørs. Men man skal aldri si aldri.

Skrevet

Igjen: Hvor leser du at jeg sier at noe er "galt"? :icon_confused: Det er jo nettopp det å IKKE være "et blindt nek" som du kaller det, men å ta informerte valg jeg oppfordrer til. Som @Maria nevner i et tidligere innlegg, så er det da fritt fram å gjennomføre et kirkebryllup helt etter boka og legge egne verdier og meninger i det, men poenget mitt er at de færreste gjør seg så fryktelig mange tanker om hvorfor feks kjolen er hvit og faren gir bort bruden. De gjennomfører fordi det er tradisjon, ikke fordi de har tenkt så veldig over saken og kommet fram til at det er noe de ønsker å videreføre pga av et eller annet, eller at de ønsker å endre seremonien iht ritualer de føler de kan stå mer inne for. Jeg synes folk skal få gjøre som de vil iht Kardemomme-loven når det gjelder disse tingene, men hadde som sagt syntes at det var kult om flere satte seg inn i hva ritualene betyr før de gjennomfører dem. :)

Da ville kanskje flere brudepar gått opp kirkegulvet sammen feks, eller mammaen gitt vekk bruden, eller begge foreldrene til både brud og brudgomm, eller ingen, eller et annet viktig menneske som har vært vesentlig i brud og brudgoms utvikling som menneske osv. Eller kanskje hadde færre valgt kirkebryllup, flere hadde via seg i kjoler i andre farger, det hadde vært større fokus på det at de to personene ønsker å fortsette å velge hverandre, framfor det prinsessete eller familiære, hvor visse personer holder taler, sitter på fast anviste plasser og har roller de skal fylle i løpet av dagen. Kanskje? :) Jeg synes i alle fall at dagens seremoni kan tjene på å moderniseres en hel del, enten ved at de som gifter seg fyller ritualene med eget innhold, eller ved å finne på noe helt nytt.

Det er fullt mulig å velge selv. Jeg for min del valgte å gå sammen med min mann opp kirkegulvet. Fordi ingen GAV meg bort. Jeg gav helt på egenhånd, løfter om troskap. Jeg hadde ikke noe tradisjonelt bryllup, men like fullt kirkebryllup. Uten taler, uten å bli gitt bort, uten påtvungne ritualer.

For noen betyr familietradisjoner mye. Det befester for dem, familens verdier. Og derfor velger de tradisjonelt. Inkludert de ritualene de velger. Det syns jeg man skal ha respekt for og ikke beskylde dem for å være "tankeløse" bare fordi de velger etter vanlige tradisjoner.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...