Drømmen om å få pose og sekk

[Puttiva]

I lys av diverse andre tråder som har vært på forumet den siste tiden, så har jeg tenkt litt på å dele tankene mine rundt et dilemma jeg sitter med. Det er ikke et dilemma jeg regner med at dere skal ha fasiten på det, for jeg vet at det er en avgjørelse jeg selv må ta. Likevel trenger jeg å lufte tankene mine og kanskje få litt input.

For å starte på begynnelsen. I alle år har jeg drømt om en malle. Men i like mange år, og sannsynligvis for framtiden også, så har jeg slett ikke behov for en slil hund. Jeg trenger ikke så mye arbeidskraft, men jeg elsker vesnene og de tiltaler meg likevel enormt. Men årene har gått, og heg har klart å holde drømmen i sjakk. For to år siden fikk vi oss vår første hund, en samojed. På ingen måte den ideelle rasen for meg, men det var min samboers o' store drøm. Og siden jeg ikke hadde noen bedre forslag eller andre konkrete raseideer ble det slik. Og hunden er god han, men det er fremdeles ikke den ideelle rase for meg, så drømmen om en annen hund er fremdeles til stede. Videre er mr samojed en hund som lever og ånder for andre hunder. Han burde ideelt sett levd i flokk, hvertfall sammen med en hundevenn eller tre, han er så veldig mye mer tilfreds sammen andre hunder enn alene. Dette forsterker jo bare drømmen om en til hund enda mer.

For et år siden fikk en venninne av meg valper. Veldig lite planlagte valper, men heldigvis gode foreldre og gode vilkår for de små. Mor er 1/4 schæfer, resten malle, og far er ren malle. Papirløse valper selvfølgelig, siden mor er blanding, men fulgt godt opp på alle andre tenklige måter. Syv valper kom, og de var helt herlige. Et ganske ujevnt kull både fysisk og mentalt, noe for enhver. Også noe for meg; Den lyseste tispa... Hun var en av de valpene med lavest stressnivå og ikke så råe drifter som de andre på mange måter. Hun var kvikk, rask, menneskeorientert til tusen, men lite stress sammenlignet med søsknene. Da hun var ni uker gammel tok jeg henne med meg hjem, og hun var hos oss i to døgn før jeg uansett måtte tilbake med henne for vaksine og chip. Det var to veldig fine døgn. Hun og ico gikk fantastisk overens, og hun var en knallvalp på alle tenkelige måter. Men fornuften tok overhånd, jeg var tross alt gravid, hadde en ett år gammel hannhund som krevde forholdsvis mye fokus, og en samboer som slett ikke ville ha to hunder på dette tidspunktet. Mens jeg gikk gravid de neste ni måbedene, klarte jeg å fokusere på nettopp det, og "glemme" denne tilsynelatende perfekte valpen som skulle vært min. Men valpen fikk aldri noe nytt hjem, og bor fremdeles hos min venninne. Tre valper ble igjen, og å kose seg med å trene fem aktive maller i én familie, pluss barn og diverse andre dyr, er i overkant, selv for venninna mi som er en slik person som får til alt. Så noen av hundene må vekk før eller siden, og hunden "min" er dessverre på den listen.

I dag er hun en utrolig velfungerende unghund. Ble ett år i april, kan ingen verdens ting, men veldig miljøsterk, god av-knapp og fungerer med alt og alle. Hun har potensialet til å bli en knallflott bruks- og familiehund, men selvfølgelig vil det kreve en del jobb. Jeg, på den andre siden, sitter her med en tre mnd gammel baby som krever en hel del, og en annen fremdeles unghund samojed med noen små-issues vi jobber med (passeringer, hannhunder, stress). Samboeren min har dog sagt ja til at hun kan komme hit på prøve om jeg vil det, han skjønner hvor mye det betyr for meg, og vil ikke stå i veien for mine drømmen. Men jeg vet han ikke VIL det selv, og jeg vet at han ikke kommer til å bidra noe mer enn hva han allerede gjør, det jobber han altfor mye til at det mulig å oppnå. Men jeg kjenner jeg er redd for å ta henne på prøve, redd for å bli glad i henne og innse at det er for mye. Det var så sinnsykt vondt å gi henne fra meg da hun hadde vært her i to døgn. Etter en lengre prøveperiode er det noe ikke lettere. Et annet alternativ er å vente enda lengre, se an enda litt mer, tenke enda litt til. Innen den tiden har gått kan det godt være hun er omplassert til noen andre heldige, og jeg får starte jakten på den faktisk perfekte rase, ikke bare perfekte individ. Malle er tross alt ikke den perfekte rase for meg, selvom dette individet kanskje kan være det. Men den lille ungen min kommer jo heller ikke til å kreve noe mindre i tiden som kommer, han blir jo bare mer og mer aktiv. Og etter nyttår går jeg heller ikke hjemme lengre slik jeg gjør nå. Sånn sett er det en mer ideel situasjon å få seg hund nå enn senere. Men nå er likevel veldig langt fra den ideelle timingen.

På gode dager, altså dager hvor jeg har fått nok søvn om natta, og humøret til ungen er bra på dagen, føler jeg at jeg lett hadde klart å ha to aktive hunder med ulike behov. På dårligere dager føles det ut som galskap å skulle påta seg noe mer. De fleste motargumentene vi hadde i fjor er fremdeles like gjeldende; vi burde ha nytt hus, vi burde få oss bil og lappen, vi burde få mer skikk på Ico før en ny hund kommer, og vi bør være sikkre på tiden vi har til overs mtp babyen.

Dilemmaet mitt er altså om jeg skal tørre å påta meg denne potensielle drømmehunden, før drømmen ryker og hun blir omplassert til noen andre. Da risikerer jeg at det går skikkelig gærent, og jeg må gi henne fra meg igjen, og sitte igjen enda mer knust enn hva utgangspunktet er. Eller så kan det gå kjempebra og alle blir glade. Eller jeg kan la vær å ta henne, og være trygg på at jeg får det hvertfall ikke noe verre enn jeg har det nå, men risikere å aldri få den potensielle drømmehunden.

Men ja, hvor vil jeg med dette? Jeg har vel kanskje bare et behov for å lufte tankene litt for andre som kanskje skjønner seg på dilemmaet, Andre ikke-hundefolk skjønner nemlig ikke greia, og mener jeg selvfølgelig burde være fornuftig og vente til timingen er bedre, Er det helt galskap å i det hele tatt drømme om å få pose og sekk?

[Malamuten]

Basert på det du skriver så ville jeg latt det være, iallefall nå. Jeg skjønner at det er kjipt om muligheten glipper, men jeg skal love deg at det er ikke noe bedre og enten sitte med dårlig samvittighet eller å omplassere pga dårlig samvittighet (pga manglende tid/krefter etc) enn det er å se at denne hunden potensielt får et annet hjem hos noen andre. Nå er det jo bare dere som faktisk vet hvordan dere har det og hva dere kan greie, men det virker ihvertfall på meg som at det er litt for mye som kan gå galt her. Nå vet jeg heller ikke hva du mener med at dere burde få skikk på Ico, men jeg kan garantere at et evt problem med en hund blir alt annet enn mindre om det kommer en til. Går man med to så er det vanskeligere å håndtere evt situasjoner på best mulig måte, nettopp fordi man har en ekstra å konsentrere seg om, to hunder har også en tendens til å gire opp hverandre, noe som da ofte resulterer i at ting eskalerer og er man skikkelig "heldig" så har man plutselig to stk med samme problem heller enn en.

Men igjen, det er kun dere som egentlig kan svare på det.

[Pim]

Jeg syns du skal prøve, i det minste hadde selv en samojed som høres ganske lik ut som din Ico, stress og passeringsproblematikl: og han ble enklere på alle måter av å få en hund nr to i hus. Han fikk en helt annen ro når de var to - det var faktisk enklere å gå tur med de to, enn med samojeden alene

Nå endte vi med å omplassere vår samojed etter et års tid med to hunder, men det er strengt talt en annen historie

[Puttiva]

Erfaringen sålangt er at ico blir bedre på alle områder når han har noen å dele livet med. Det har vi sett når vi har passet andre hunder, eller han har vært hos andre med flere hunder over lengre perioder. Utagerer mindre/aldri på tur, stresser mindre og er alt i alt er mer harmonisk hund. Så for hans del, er jeg ganske trygg på at det blir bedre. Men noen mirakelkur er det nok ikke, og han må fremdeles jobbes med, i tillegg til hund nr to. Hund nr to kan jo ingenting. Hun er som en stueren og miljøtrent valp i voksen kropp. Så det blir mye mer jobb. Hund nr to må få egen tilrettelagt trening, både for å ikke bli avhengig av Ico og fordi jeg vil bruke den i en annen og større grad enn hva ico brukes til, i tillegg til alt grunnleggende. Og for å sikkre meg i større grad at hun ikke plukker opp alle hans unoter.

Men jeg er redd for samvittigheten min. Om jeg ikke strekker til. Det vet jeg ikke før jeg prøver. Men om jeg prøver risikerer jeg jo å sitte igjen enda sårere enn hva jeg er nå...

I det ene øyeblikket er jeg overbevist om at en til hund vil gå utmerket, i neste øyeblikk vet jeg at jeg ikke bør påta meg mer. Like hellig overbevist av begge deler.

[roxie88]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt henne inn på prøve Ellers kommer du til å angre. Du får en god pekepinn på hvordan livet med disse to hundene kommer til å bli hvis du har en prøveperiode og du får kjenne på kroppen om det er dette du ønsker/klarer/har tid til

[Puttiva]

Jeg har heldigvis muligheten til å ha henne på prøve så kort eller lenge jeg måtte ønske uten å binde meg til noe. Men sukk. Man blir jo så skrekkelig glade i disse dyra da...

[SoppenCamilla]

Jeg hadde gjort det.

[Mackenzie]

Jeg hadde gjort det, jeg. Ellers hadde jeg angra så på det at jeg hadde blitt helt dårlig Men samtidig vet jeg at jeg mest sannsynlig hadde endt opp bikkja også da. Jeg mener, hadde det føltes så rett som du beskriver så tror jeg bare ikke det hadde gått etter å ha hatt henne på prøve en liten stund. Men noen ganger får fornuften bare ta seg en bolle, for skal man vente til "rett tid" bestanding så tror jeg jaggu man må vente lenge.

[Guest 2ne]

Skal vi se. Du har en baby som krever en del, og en unghund som har små-issues, og en mann som jobber mye og ikke kan avlaste deg noe større, og du ønsker deg en malle som ikke kan noen ting? Jeg håper for din del at du ikke har mange dårlige dager i så fall

Jeg hadde ikke gjort det.. Jeg foretrekker at drømmehundene mine ikke blir til mareritt

[Eloise]

Jeg synes det høres mye ut sånn som du beskriver det, men samtidig så unner du deg selv å ta henne inn på prøve.

Hvis du ender opp med å ikke kunne ta henne etter en prøveperiode så kommer det til å gjøre vondt, du kommer til å savne henne, lure på hvordan hun har det hos sine nye eiere, lure på om du ga opp for tidlig. Samtidig så vil du føle de samme tingene hvis hun får nye eiere uten at du har prøvd, bare at et par av punktene blir byttet ut med hvorfor du ikke engang ga det en sjanse.

Jeg er enig med 2ne i at det høres veldig voldsomt ut, men måten du legger saken frem på forteller meg at du allerede har investert mye tanker og følelser i denne hunden, så å la henne gå kommer til å svi uansett.

[Pringlen]

Hør på magefølelsen din... Det er ikke noe som er "for mye jobb" om du er innstillt på at det er det rette å gjøre. I min verden er det kjempeenkelt; vil man ha en hund: skaff den, og ta det derifra...

[Guest lijenta]

Da jeg hadde storpuddel på krisehjem her så ble jeg utroig glad i han og gud å vanskelig det var å skulel kvitte meg med han. Jeg måtte prøve å tenke rsjonelt og det var i grunnen vanskelig i starten men så fikk ejg høre han kom il et hjem som gav han det han trengte og da ble det i grunnen bare godt å ha gitt han fra meg. For tiden for han og meg var ikke rett.

Jeg tror jeg ville latt denne reise men følge med på kull og hvordan dem utvikler seg for så å bestemem seg for en malle over tid. Når du har oversikten over tiden din

[MegaMarie]

Jeg ville prøvd For alt du vet, så faller hun rett inn og tilpasser seg livet selv om du har dårlige dager

Men enig med Pringlen. Følg magefølelsen

[Tabris]

Mine tanker:

Jeg tenker at det viktigste er ikke hva du burde eller ikke burde gjøre. Det viktigste er hvor mye du brenner for dette, hvor mye du selv ønsker det. Ja, det vil bli mye jobb, noe du selv er klar over. Du må finne ut selv om du har overskudd og ressurser nok til og ta den jobben dette er. Om dette er riktig i deres liv er det dermed bare du som vet.

[Margrete]

Basert på det du skriver så ville jeg latt det være, iallefall nå. Jeg skjønner at det er kjipt om muligheten glipper, men jeg skal love deg at det er ikke noe bedre og enten sitte med dårlig samvittighet eller å omplassere pga dårlig samvittighet (pga manglende tid/krefter etc) enn det er å se at denne hunden potensielt får et annet hjem hos noen andre. Nå er det jo bare dere som faktisk vet hvordan dere har det og hva dere kan greie, men det virker ihvertfall på meg som at det er litt for mye som kan gå galt her. Nå vet jeg heller ikke hva du mener med at dere burde få skikk på Ico, men jeg kan garantere at et evt problem med en hund blir alt annet enn mindre om det kommer en til. Går man med to så er det vanskeligere å håndtere evt situasjoner på best mulig måte, nettopp fordi man har en ekstra å konsentrere seg om, to hunder har også en tendens til å gire opp hverandre, noe som da ofte resulterer i at ting eskalerer og er man skikkelig "heldig" så har man plutselig to stk med samme problem heller enn en.

Men igjen, det er kun dere som egentlig kan svare på det.

Skal vi se. Du har en baby som krever en del, og en unghund som har små-issues, og en mann som jobber mye og ikke kan avlaste deg noe større, og du ønsker deg en malle som ikke kan noen ting? Jeg håper for din del at du ikke har mange dårlige dager i så fall

Jeg hadde ikke gjort det.. Jeg foretrekker at drømmehundene mine ikke blir til mareritt

Jeg må si jeg støtter disse to innleggene. Nå vet jeg ikke hva hva slags schæfer eller malle som er i henne. Det er en alvorlig stor sjans å ta til seg en slik potensiell kruttpakke når du er i den situasjonen du er i om vi snakker brukslinjer, og litt smårusk fra showlinjer kan jo bli riktig så stas ...

Nå har hannhunden din litt issues, og vi som har litt erfaring med både belgere og schæfere, kan trygt si deg at slikt smitter oftere over på enn ikke ... Sorry, men nei fra meg også, aldri i verden om jeg ville gjort noe slikt. Nå ville jeg ikke tatt i en slik blanding om jeg fikk den kastet etter meg da, men det er meg

Det kan hende dette går superbra, men sjangsene for at det går skikkelig dritt er store. Vil du ta den sjansen?

Lykke til, uansett hvilke valg du tar

[Titovn]

Jeg syns det er vanskelig å si hva jeg selv ville gjort i den situasjonen - selv ut i fra din gode beskrivelse. Men det kan være noe med at jeg ikke har egne barn, er enda ung og planlegger ikke barn i veldig nærmeste fremtid heller Ut i fra hva du forteller virker det som det kanskje er litt mye å ta på seg - spesielt med hunden du har fra før. Men samtidig lever jeg litt etter "regelen": "Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn ikke å ha gjort". Men når det er sagt, gjelder det ikke i alle tilfeller. Kanskje dette er et slikt tilfelle? Kanskje ikke? Jeg vet ikke, jeg kjenner ikke deg/dere eller deres livssituasjon, så jeg vet helt ærlig ikke hva jeg hadde gjort. Jeg hadde kanskje prøvd, men skjønner frykten din også hvis det ikke skulle gå. Men da tenker jeg at det er nok bare noe du må forberede deg på og går det ikke så ikke tenk negativt, men heller positivt. Jeg liker også å tenke at hvis det ikke kanskje går denne gangen, okei, kjipt og surt og leit det, men da var det nok bare ikke meningen at det var nå det skulle skje. At det liksom er en grunn til det. Det høres kanskje litt klisjè ut men men Jeg vet som sagt ikke svaret, og vet ikke om det jeg kom med er noe særlig fornuftig/hjelpsomt heller. Er vel bare mine tanker som fløy litt ut etter å ha lest dette. Jeg ønsker dere ihvertfall lykke til uansett hvilket valg dere tar!

[Puttiva]

Tusen takk til alle som har tatt seg tiden til å lese hele den lille avhandlingen min ( ) og ikke minst svare. Det er godt å se hva andre folk tenker, selvom det ikke nødvendigvis gjør at jeg blir mer enig med meg selv

For å oppklare litt ang Ico... Det er ikke store issues det er snakk om, og mye av greia er nok alderen og tror jeg. Han er såvidt bikket to år, og han er veldig unghund på veldig mange områder. Veldig valpete også på mange måter. Han er som en valp i voksen kropp, proppet full av hormoner Men jeg syns han blir bedre for hver dag som går nå, han lander mer og mer, trasser mindre, og er mer og mer motakelig for kommandoer, selvom han koker av stress. Og han er en veldig god hund, og på ingen måte en problemhund. Men likevel en hund som krever litt mer enn ingenting. Men med han vil det nok ikke bli mer arbeid av en nr to i hus, heller motsatt. Han fungerer som sagt veldig mye bedre når han har selskap enn når han ikke har det. Han er ikke det jeg er mest bekymret for.

Videre ang at det er en malle(mix) det er snakk om, så er dette en veldig bedagelig malle, i den grad mulig. Et par av søsknene har gått til forsvaret, men hun her ville aldri kunne hevde seg der, fordi hun er altfor lite hefig. Hun er ingen ideel bruksmalle, men heller en blomstermalle - sånn bortsett fra at hun ikke er renraset Hun kan funke fint for meg, men ikke for noen som ønsker seg en heftig brukshund. Jeg føler meg veldig trygg på at jeg kunne stortrives med den hunden, men veien dit kommer til å kreve en hel del jobb, og spørsmålet er jo om jeg har muligheten til å påta meg det nå. Og hvis ikke nå, når da?

Jeg hadde heller aldri dratt til en malleoppdretter og kjøpt meg en valp derifra. Jeg trenger fremdeles ikke hva en gjennomsnittlig malle kan gå god for. Og å gå til en oppdretter og si jeg vil ha en bedagelig malle - det er bare tullete Da bør jeg heller finne meg en annen rase. Rasen er vel mer en guilty pleasure enn en realistisk drøm. Dog er dette individet en realistisk drøm, og det er det som gjør det så fordømt vanskelig.

Stort sett er jeg veldig for at man skal prøve å leve ut drømmene sine, og at det er bedre å angre på noe man har gjort enn motsatt. Men det bør jo ikke gå på bekostning av andre. Samboeren min vil helst ikke ha to hunder nå, selvom han har sagt ja, så det går litt på samvittigheten min der og. Og sønnen min må få alt det han krever, der er jeg ikke villig til å fire på noe som helst. Nå fortiden har vi mange flere gode dager enn dårlige, og stort sett ville det ikke vært noe problem med to hunder. Men så kommer de dårlige dagene. De dagene med lite overskudd, og superneedy baby som okkuperer all tiden. Da er det ikke plass til en til hund, samtidig som jeg skal ha god samvittighet for den. Det vil nok gå, men spørsmålet er jo hvor hyggelig det er for alle parter. Og hvordan lillemann er, han forandrer seg jo nesten fra uke til uke. Jeg aner ikke hvordan neste uke vil være, fordi han utvikler seg så raskt.

[Malamuten]

Mitt svar er ikke så mye basert på hvor mange unger, hvor mange bikkje, hvilken raser eller hvilken alder, men mer på at jeg får litt inntrykk av at du selv føler at det kanskje blir for mye for deg/dere i den situasjonen dere er i nå. Dårlige dager blir som du sier ikke noe bedre av dårlig samvittighet fordi man ikke greier alt man burde osv, å når man vil noe veldig så er det ikke heller alltid veldig enkelt å si nei, det gikk ikke å kvitte seg med hunden som man har blitt glad i, selv om det ikke er en dans på roser hele tiden. Men som sagt, det er basert på startinnlegget, og det er jo ikke så mye. De eneste som har hele bildet og som kan ta avgjørelsen er jo dere.

Edit: Og de fleste hunder blir jo bedre av å ha andre stødige hunder rundt seg, spm er jo bare hvor sannsynlig det er at en _ung_ malle/sch ikke plukker opp noen unoter av den andre heller enn motsatt.

[Puttiva]

Veldig sant og riktig oppfattet, Malamuten, og det er det som holder meg igjen og. De dårlige dagene som kommer med ujevne mellomrom, den evige samvittighetsfølelsen, og frykten for å miste noen man er glad i. Det er mye som kan gå galt, og risikoen er også relativt stor slik jeg ser det. Men likevel. Det kan bli så sinnsykt bra hvis det går bra. Det kan være en drøm som går i oppfyllelse, en enda rikere hverdag for både to- og firbente, og jeg kan få meg den etterlengtede treningskompisen som dessverre ikke har i ico. Jeg har så veldig veldig lyst til at det skal gå bra, men faktorene som evt jobber imot er så uforutsigbare og ukontrollerbare at det er ikke bare opp til meg. Jeg tror ikke jeg kan klare å vite hvordan det går uten å prøve, men jeg tør ikke å prøve i frykten for å mislykkes. Åååh... at det skal være så vanskelig! Jeg vil jo så veldig gjerne...

[Tonje]

Hva om du prøver for en kort periode da? et par uker? Da får du jo dannet deg et lite bilde av hvordan det kan bli. Dog må du også være innstilt på at det vil bli tøft å levere henne tilbake om det ikke funker. Det skader jo ikke å prøve sånn sett.

[SoppenCamilla]

Enig med Tonje.

Ja, det blir vanskelig og vondt å eventuelt måtte levere henne tilbake, men da har du i hvertfall prøvd. Da vet du. Da slipper du "hva hvis"-en. Jeg hadde ikke klart å la være å prøve når det er så "lett" (i forhold til oppdretter/venninne, ikke deg selv) å levere henne tilbake. Jeg tror den vonde følelsen man får av å evt måtte levere hunden tilbake er "bedre" og går fortere over enn den evige "hva hvis".

[Titovn]

Jeg setter navnet mitt under de to siste innleggene jeg, og sier meg enig i dem!

[Puttiva]

Tusen takk for svar. Dere er gode Jeg hadde nok sagt det samme om det gjalt noen andre, men plutselig blir det mye vanskeligere når man sitter i situasjonen selv

Jeg skal besøke hunden (og venninna mi ) i løpet av uka. Da skal jeg kjenne enda litt mere på det.

[charlotte]

Det virker som du virkelig vil dette, og det man virkelig vil får man som regel til. Du er jo lidenskapelig interessert i hund, og det er tross alt forskjell på vilja til hundefolk og 'folk som har hund'. Nå vet ikke jeg hvordan babyen din er, men nattevandring med minsten på armen er en fase, det blir lettere når rutinene begynner å sitte. Selv valgte jeg å få valp når jeg gikk i mammapermisjon, synes det var veldig praktisk å kjøre inn en valp når jeg allikevel gikk hjemme. Hadde to voksne hunder fra før, alle tre er aktive jakthunder. Du burde prøve, det kan hende at det går helt greit eller det kan hende det blir for mye. I så fall slipper du hvertfall å lure på hvordan det hadde blitt og kan legge det fra deg.

[Lunatic]

Jeg hadde helt klart gått for det. Du skriver så lidenskapelig om denne hunden, så jeg ville helt klart tatt henne på prøve når du sier det er så lett å gi henne tilbake, HVIS det eventuelt ikke skulle fungere. Du vil dette, av hele ditt hjerte, og da er det bedre å ha prøvd og tenkt at det gikk ikke, enn å sitte igjen med "hva hvis", som en sa over her.

Det minner egentlig litt om min situasjon. Jeg har hverken barn, samboer, utdanning eller heltidsjobb. Nettopp ferdig på videregående, har allerede en hund på 3 år med bittelitt issues. Likevel satser jeg på at ting ordner seg til senhøsten/vinteren, for nå har jeg fått klarsignal fra en skikkelig god oppdretter at jeg får Mallevalp. Det er det jeg vil. Jeg vet det kommer til å kreve utrolig mye, både ifht jobb + hund + valp, men også når jeg finner ut hva jeg skal studere. Jeg har ikke en like strevsom hverdag som deg, men den er relativt usikker per nå, men jeg satser likevel på at det går fint. Når jeg har funnet det kullet som er "mitt", som jeg vet jeg virkelig vil ha fra, da orker jeg ikke vente. Og når du har såpass greie forhold, som tilsier at du kan gi henne tilbake etter en prøveperiode, da hadde jeg ikke nølt med å ta henne. I hvert fall for en periode.