Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Når rotter kan angre, så tror jeg hunder kan føle sjalusi på ett eller annet nivå. Det blir flisespikkeri å tvinge inn ett skille på ressursforsvar og sjalusi, da de ofte - selv for mennesker, er det samme.

  • Like 6
Guest Michellus
Skrevet

I mitt hode henger sjalusi og misunnelse sammen og dette er i mitt hode følelser som henger igjen lenge, det være minutter, timer, dager, måneder eller år. Dette er for meg veldig negative følelser både for en selv og for andre (om man lar det gå ut over noen da). Jeg har store vanskeligheter for å se på hunder som vesener med sånne typer følelser i det hele tatt. For meg de komplekse, men enkle vesener og det som gjør hunder til hunder er at de lever akkurat nå, og dette er vel kanskje det jeg liker med hunder. De har liksom evnen til å bare nyte øyeblikket hele tiden og ikke tenke på at en annen hund fikk mer kos en den.

I mitt hode setter man ord på disse reaksjonene hundene kommer med, som jeg mener er ressursforsvar, med menneskelige følelser, da de ligner (men er jo feil teknisk sett). Dette er jo kanskje noe som gjør mennesker til mennesker. Vi liker å menneskeliggjøre dyra våre for å gi atferden dems noe vi kan kjenne oss igjen i.

Skrevet

Den ene gutten min tar labben å "klorer" meg når jeg sitter på pcn og han er ved siden av meg. Hjelper ikke det krabber han opp på fanget mitt og tar snuten å "dytter" hånden min.

Han er sikkert ikke direkte sjalu, men han liker ikke at jeg gir oppmerksomhet til noe(n) andre enn han alltid :)

Skrevet

Hunder er ikke, som andre har nevnt, like kompleks som mennesker. De har ikke evnen til andreordensoppfattning og føler bare lyst. De kan ikke tenke hypotetisk, altså framover eller planlegge. De reagerer på følelser, behov osv. de har der og da, og tenker ikke på konsekvenser. Jeg tror derfor heller ikke hunder føler sjalusi i den forstand, selvom vi eiera kanskje ønsker at de skal tenke mer ''menneskelig''.

Eks. Venninnen min sin mor har en hund. Hver gang venninnen min kommer på besøk legger hunden seg på morens fang, aldri ellers. Da ligger den stirrer på henne konstant og vrir og vender på seg for å holde oppsyn. Moren forklarer det med at hunden prøver å gjøre venninnen sjalu fordi hun har flyttet hjemmefra og ikke er det lengre. Jeg tror heller det er hunden som markere moren som hennes teritorium.

Skrevet

Jeg har en hundegård og gjerdet er jo stort nok så de ikke kan hoppe over til hundenes store fortvilelse. Da så jeg hun ene stilte seg altså som en slags hoppbukk rett ved gjerde og den andre hunden hoppet på ryggen til den som sto ved gjerde og hoppa ekstra høyt :P. De kom ikke over gjerdet, men er ikke det planlegging så vet ikke jeg :)

Det som jeg reagerer på er at vi antar at hunder er på det og det vise. De kan det og det, men for å være ærlig så har vi ingen aning om hva disse skapningene føler og eller om de planlegger eller ikke.

Dersom du noen gang har sett på rodyr jakte så ser en jo klart at de har "planlagt" hvordan det skal skje. selv om det skjer ved hjelp av instinkter. Se på en løveflokk der de ligger spredd i gresset og jager bytter mot "sprinteren", den som faktisk feller bytte på grunn av sin hastighet. Hadde de vært "dumme" hadde de ikke klart å samarbeide på den måten.

Så ja jeg tror at hunder kan føle sjalusi.

Skrevet

Det du refererer til nå er rett og slett lyst og ønsker. Hunden din har lyst på mat, da går han til skålen. Eller kanskje han har lært at hvis han står foran deg å ''poker'', så skjønner du at han vil ha mat osv. Jeg mener ikke at hunder ikke er i stand til å utføre handlinger, noe de åpenbart er. Jeg tenker på planlegging i det forstand at dyr ikke tenker ''Først skal jeg spise, deretter skal jeg leke''. De tar for seg den lysten som er mest fremtredende i det øyeblikket. Selvølgelig er jeg enig i at vi mennesker ikke er i stand til å vite hvordan andre skapninger sanser verden. Hvordan det er å være dem, men det er jo derfor man drøfter og forsker ;-)

Skrevet

Ja, men uansett hvor mye en drøfter og forsker så kan man ikke vite hvorfor en hund gjør som den gjør . Den eneste gangen vi kunne ha skjønt hvordan det hadde vært er dersom en kunne vært en hund for en dag. Jeg er sikker på at dersom den muligheten hadde bydd seg, og vi virkelig kunne satt oss inn i hvordan hunden tenker eller hvorfor den gjør som den gjør så hadde hver og en fått en veldig stor aha opplevelse. Nå går det selvsagt ikke an å bli en hund for en dag :P, men noen ting får man aldri vite.

  • 4 weeks later...
Skrevet

Gjenoppliver en litt gammel tråd her, men i sammenheng med mine tidligere poster, har den første eksperimentelle studien[1] nå blitt publisert. I tråd med det forskere tidligere har trodd, støtter også denne studien at hunder kan bli sjalu. Fra et vitenskapelig perspektiv, er det kanskje mer interessant at studien beskriver en form for sjalusi som er en primær følelse.

Det er for meg fremdeles overraskende at flere her inne avviser sjalusi hos hunder når evidensen vi i dag har peker på det motsatte.

[1]http://www.plosone.org/article/info%3Adoi%2F10.1371%2Fjournal.pone.0094597

  • Like 1
Skrevet

Kjære trådstarter, jeg tviler på at det er et stort problem for din valp at du koser med katten i etasjen over.

Min yngste hund har alltid vært av typen som snuser grundig på meg når jeg kommer hjem, mens den eldste sjelden gjør det. Jeg tolker den yngste som at hun er mer nysgjerrig, har en bedre nese, og sjekker hva jeg har gjort mens jeg var borte. Jeg var for eksempel hos en venninne og koste med valper, og da snuste hun veldig på der jeg hadde holdt valpen mot brystet mitt. Den eldste snuste ikke på meg i det hele tatt, hun er ikke like nysgjerrig på hva jeg har gjort.

Jeg tolker det ikke som sjalusi, men som nysgjerrighet, og den yngstes form for å spørre "hva har du gjort da???". Jeg skulle ønske jeg kunne spørre om det samme, for å forstå hvorfor de har makulert papirsøppelet mens jeg er borte :D

Den eldste hunden min er fire år eldre enn den yngste, og har åpenbart vært vant til å være enebarn og få all oppmerksomhet. Nå må hun dele, og det kan jeg bruke til min fordel i lydighetstreningen. Hvis den eldste har en "det passer meg virkelig ikke å være lydig"-dag, så setter jeg henne i bilen, trener med den yngste - og det øker motivasjonen til den eldste, slik at hun jobber mye bedre og viser en bedre samarbeidsvilje i neste økt. Kall det sjalusi, kall det kamp om ressursen Meg & Godbiter, kall det hva du vil. Jeg kan utnytte det til min fordel - men hunder har ikke den lange "grudge'n" som mennesker har. Den eldste snur ikke ryggen til meg og furter om jeg ikke tar henne ut for å trene etter å ha jobbet med den yngste. Hun blir ikke bitter og såret, hvis det er en sjalusi-greie, så er den mer i nuet enn for oss mennesker som kan ha skikkelig dårlig avreagering.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...