Gå til innhold
Hundesonen.no

Maks alder for førstegangsfødende tispe


Guest Michellus
 Share

Recommended Posts

Guest Michellus

Sitter jo her og tenker litt for meg selv da, og begynte å lese inne på NKK sine regler om avl. Det står ingenting (av det jeg så, jeg er kjent for å ikke lese så ****** nøye heller :P) om hvor gammel en førstegangsfødende bør være. Det står dog at 8 år er grensen når det kommer til registrering.

Sånn helt hypotetisk: La oss si man har en 6-7 år gammel tispe. Hun er i god fysisk form, har alltid vært frisk og rask og har selvfølgelig alle helsetester UA (sånn for å forenkle det hele). Hun har ikke hatt noen kull før, men eier vil ha et kull på henne for å ha en arvtager og eier mener at tispen er så bra at hun burde ha et kull. Eier har ikke hatt mulighet til å ha kull tidligere f.eks pga bosituasjon, økonomi osv.

Mener dere det er forsvarlig å ha kull på denne tispen? Hvorfor/Hvorfor ikke? Hva mener dere er maks alder for førstegangsfødende tisper?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 57
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig synes jeg disse diskusjonene om alder og parringer er litt interessante, jeg... - man skal ikke ha valper på ei tispe som er for ung, helst skal man vente til den er minst 3 år, helst 4..

@2ne: Det er da virkelig ikke det jeg sier heller *ønsker meg en klaske-seg-selv-i-panna-og-himle-med-øya-smiley*. Drit i Nora ditt og Nora datt - hun er helt uinteressant i sammenhengen. Det store b

Og så har vi dette med levealder da. Vi snakker alltid om at vi skal ha valpen i 10-15 år og jattajattajatta, men realiteten er at de færreste individer, uansett rase, blir så gamle. La oss ta col

Guest Jonna

Det er veldig mange faktorer som skal spille inn der. Feks rase, noen raser er jo "eldre" ved 6-7 år, andre er ikke.

På min rase hadde jeg nok satt en maks grensen på 5-6 år om alle forutsetninger var oppfylt.

Bare som eksempel: om ikke Talli hadde vært lett fødene på sine 2 første kull, lette drektigheter, i sin livsform nå som 7 åring ++ så hadde ikke jeg tatt det tredje kullet som er planlagt på henne ved 7-8 år. Dette pga de fleste risikoer for komplikasjoner øker med alderen.

Om hun aldri hadde hatt kull før... antagelivis ikke for da hadde jeg ikke vist om hun var lett fødene, lette drektigheter osv osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I utgangspunktet føler jeg nok at 7 år er veldig seint, samtidig synes jeg at det at "alle" tisper skal parres i det de fyller to også er en uting. Jeg mener også at dette er veldig avhengig av rase. Har du en hund av rase med utbredt kort levetid (hvor en hund på 8 år er å anse som gammel) som feks grande, blir det problematisk å sette et kull på bikkja. Er det derimot en rase kjent for høy levealder, som feks DSG eller shiba, og hvor 6-7 år er som halvveis i livet, er det litt annerledes. Forutsetninga er uansett at hun er i eksepsjonell form.

Men jeg veit sannelig ikke om jeg vil være helt bastant her. Og jeg ville nok ikke valgt den løsninga sjøl.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som det sies her; rase har stor betydning. Spurte en gang dyrlegen min om hva han mente var OK øvre grense for første kull på Dachs. 7 år, syntes han. Og det er jeg helt enig i. En 7 år gammel Dachs er i sin beste alder, og bør ikke ha noe problem med å få sitt første kull. Her i gården er det sjelden tispene har første kull før de nærmer seg 4. (de skal være ferdig premiert i skogen først) Korthåren som hadde sitt første kull nå, er 5. Ser ikke for meg at det hadde vært noe problem om hun var 6 eller 7 heller.

Derimot ville jeg aldri ha tenkt tanken å ha første kull på en 7 år gammel hund av stor og tung rase. De er jo "gamle" da...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Gode tanker her! Rase og levealder spiller nok mye inn som dere sier. Og Jeanette kom med et godt poeng med tanke på hvor lett fødende tispa er. Er man riktig uheldig kan man jo ende opp med en død tispe og kanskje til og med et dødfødt kull. 5-7 år på en belgisk fårehund (da dette er rasen jeg kjenner mest til) høres jo ikke så ille ut med tanke på levealder på rasen og helsa generelt. Men så vet man jo samtidig ikke hvordan det vil gå. Tispa er jo litt eldre uten å være langt ifra gammel på den alderen.

Vanskelig problemstilling dette her :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode tanker her! Rase og levealder spiller nok mye inn som dere sier. Og Jeanette kom med et godt poeng med tanke på hvor lett fødende tispa er. Er man riktig uheldig kan man jo ende opp med en død tispe og kanskje til og med et dødfødt kull. 5-7 år på en belgisk fårehund (da dette er rasen jeg kjenner mest til) høres jo ikke så ille ut med tanke på levealder på rasen og helsa generelt. Men så vet man jo samtidig ikke hvordan det vil gå. Tispa er jo litt eldre uten å være langt ifra gammel på den alderen.

Vanskelig problemstilling dette her :P

Belger er vel raser sånn på "midtsjiktet" i alder. Sikkert sammenlignbart med støverrasene? Friske og spreke mellomstore bikkjer? Leste et sted (hundesport?) at det var gitt aldersdisp. til ei tispe på 9 år for å ha første valpekull pga. verdifullt avlsmateriale (og da er det nødvendigvis snakk om Norsk harehundrase) Da går jeg ut i fra at veterinær har gått god for at denne tispa er i god skikk til å ha sitt første kull, og at det ikke utgjør en risiko.

Jeg ser heller ikke bort fra at støverdyret her kan bli minst 6 år gammel før det evt. er aktuelt å ha noe kull på henne. Man skal ha flaks om bikkja er ferdig premiert før det, i hvertfall :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den økte risikoen for komplikasjoner. Som hovedregel i alle fall, men det vil jo finnes unntak som bekrefter regelen :)

Mmmm, ja er det egentlig det? Nå har jeg ikke hatt første kull på tispe eldre enn 5. Men ser ikke for meg at det skulle være noen forskjell om den samme hunden hadde blitt 6 eller 7. Da er de jo i akkurat like god fysisk form. Og for de tispene som har hatt kull før, så føder de jo nøyaktig like lett når de er 7-8, som da de var 4-5 (noen lettere og). Så jeg har vondt for å tro at det utgjør så stor forskjell om første kullet kommer før 5 års alder eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke satt første kull på ei tispe etter 5, og jeg har en liten og frisk rase med høy forventet levealder.

Enig.

Andre for tenke for seg selv og velge hva de vil ta sjansen på, personlig synes jeg 5 år er gammelt nok for førstegangsfødende, og jeg finner ikke mange grunner til å endre synspunkt på det. Selv om tispa er aldri så bra så finnes det stort sett alltid andre man kan bruke for å føre linjene videre om man ikke har hatt mulighet til og avle på egen hund. Det ville antagelig gått bra i de aller fleste tilfeller, men risikoen øker med alder og man vet ikke hvordan det vil gå. Det er også mer belastende på kroppen, selve fødselen og også tiden etterpå for å hente seg inn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mmmm, ja er det egentlig det? Nå har jeg ikke hatt første kull på tispe eldre enn 5. Men ser ikke for meg at det skulle være noen forskjell om den samme hunden hadde blitt 6 eller 7. Da er de jo i akkurat like god fysisk form. Og for de tispene som har hatt kull før, så føder de jo nøyaktig like lett når de er 7-8, som da de var 4-5 (noen lettere og). Så jeg har vondt for å tro at det utgjør så stor forskjell om første kullet kommer før 5 års alder eller ikke.

De føder jo lettere fordi de har hatt kull før..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mmmm, ja er det egentlig det? Nå har jeg ikke hatt første kull på tispe eldre enn 5. Men ser ikke for meg at det skulle være noen forskjell om den samme hunden hadde blitt 6 eller 7. Da er de jo i akkurat like god fysisk form. Og for de tispene som har hatt kull før, så føder de jo nøyaktig like lett når de er 7-8, som da de var 4-5 (noen lettere og). Så jeg har vondt for å tro at det utgjør så stor forskjell om første kullet kommer før 5 års alder eller ikke.

Med utgangspunkt i jentene her så vil jeg si det er forskjell på en yngre og en godt voksen tispe ja. Derfor skal det svært spesielle årsaker til at jeg velger det annerledes - men det er mitt valg, og hva andre måtte velge er opp til dem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en straks 6 år gammel tervueren her (om 5 dager!), og jeg ville ikke hatt første kullet på henne så seint som nå-ish (altså, så godt som 6 år). Nå rakk jo hun å bli allergisk før vi rakk å pare henne (heldigvis for at det var i den rekkefølgen!), men jeg er enig med @Line i at de ikke burde være så mye mer enn 5 år før de pares første gangen.

Vanskelig å balansere dette med "for tidlig" og "for seint", jeg parer jo ei 2 år gammel tispe i år (snart!) selv om jeg strengt tatt syns man kan vente til de er 3-4 før de har kull, og jeg gjør det ikke av noen bedre grunn enn at jeg vil ha min egen puddel :P Men hun var ferdig i kroppen en gang mellom da hun var 6-8 mnd gammel, og det er ikke belgerne, så belgerne har jeg ikke vurdert å pare før de er en 3-4 år gamle, selv om jeg veit belgertisper som pares når de er 2 år også.

Kan man si noe bastant egentlig? Hvis tispa er i god form, så kan man jo vurdere om det er verdt risikoen med en eldre førstegangsfødende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mja. Sånn sett skal det vel ikke være noen særlig forskjell på 2 og 3 kull?

Det blir vell neppe noe verre, men det vil jo alltid være forskjeller. Str på valper, antall valper, hvordan form tispa er i, dagsform osv. At ikke alle fødsler er identiske er ikke rart, det finnes det tusen grunner til. Så det er jo umulig å si om hvorfor 3. kull går mye lettere eller evt ikke så lett som de tidligere. Derimot er det forskjell på første fødsel og 2.3.4. osv. Det er lettere om de har hatt kull tidligere, i tillegg til at man selvfølgelig vet hvordan ting foregikk den første gangen når hunden var ung og hadde alle forutsetninger for og takle en fødsel på best mulig måte, fysisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har en tispe som fylte seks år samme dag som valpene (første kull) kom. HUn er i god form, men pga stort kull ble hun sliten og måtte få oxytocinsprøyte for å få igang fødselen igjen så de siste tre valpene ble født. Magen hennes er stram og fin igjen nå, og hun er i kjempeform.

Snittet for rasen er 5,7 valper, hun fikk 10.

(hun trenes 3000 km foran slede om vinteren da, så det er en over middels godt trent hund)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte fryktelig lenge på om jeg skulle ha kull på boxertispa mi. Vi har mange hensyn som skal taes mtp sykdommer og jeg virret mye frem og tilbake. 5,5 år gammel fikk hun sitt første kull i slutten av mars i år. Hun fikk veer, men valpene kom ikke ned i bekkenet så det endte med keisersnitt. Hun fødte fire digre og friske valper. Nå er valpene snart 3 mnd og mora er i kjempefin form. Hun har ikke tatt seg helt opp i buken enda, litt slapt er det.

Jeg skal ikke ha flere kull på henne. Først og fremst pga alderen, men også pga keisersnittet (mora hennes måtte også ha keisersnitt i sin tid tilsynelatende av samme årsak) og et par ting til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir vell neppe noe verre, men det vil jo alltid være forskjeller. Str på valper, antall valper, hvordan form tispa er i, dagsform osv. At ikke alle fødsler er identiske er ikke rart, det finnes det tusen grunner til. Så det er jo umulig å si om hvorfor 3. kull går mye lettere eller evt ikke så lett som de tidligere. Derimot er det forskjell på første fødsel og 2.3.4. osv. Det er lettere om de har hatt kull tidligere, i tillegg til at man selvfølgelig vet hvordan ting foregikk den første gangen når hunden var ung og hadde alle forutsetninger for og takle en fødsel på best mulig måte, fysisk.

Jepp jepp, vil jo alltid være variasjoner :D Uansett alder. Og er nok som tidligere nevnt rasebetinget også.

Egentlig et interessant tema, dette. Så kom jeg til å tenke på her; hvilke komplikasjoner er det større sjanse for ved høyere alder på førstegangsfødende? Dårlige/uteblivende veer? At fødselen stanser opp? Men dette er jo ikke aldersbetinget. Men kan ha med kondisjon, størrelse på kull, forstyrrelser og stress osv. Altså ting som vil være like variabelt på yngre hunder som på eldre. Begge de to siste innleggene her forteller jo om komplikasjoner som neppe kan knyttes til hundens alder :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp jepp, vil jo alltid være variasjoner :D Uansett alder. Og er nok som tidligere nevnt rasebetinget også.

Egentlig et interessant tema, dette. Så kom jeg til å tenke på her; hvilke komplikasjoner er det større sjanse for ved høyere alder på førstegangsfødende? Dårlige/uteblivende veer? At fødselen stanser opp? Men dette er jo ikke aldersbetinget. Men kan ha med kondisjon, størrelse på kull, forstyrrelser og stress osv. Altså ting som vil være like variabelt på yngre hunder som på eldre. Begge de to siste innleggene her forteller jo om komplikasjoner som neppe kan knyttes til hundens alder :huh:

Det kan det fort være. Selv om hundene er i god form og ikke er gamle i ordets rette forstand så er de gamle for å være førstegangsfødende. Kroppen og fysikken er ikke på topp, selv om hunden er frisk og i god kondisjon. Og for kroppens del så er det en vesentlig forskjell om det er første gang eller om den har født før. Bare å se på mennesker det, stor forskjell på å få barn i 20 års alder og i 40 års alder, både for mor og barn.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan det fort være. Selv om hundene er i god form og ikke er gamle i ordets rette forstand så er de gamle for å være førstegangsfødende. Kroppen og fysikken er ikke på topp, selv om hunden er frisk og i god kondisjon. Og for kroppens del så er det en vesentlig forskjell om det er første gang eller om den har født før. Bare å se på mennesker det, stor forskjell på å få barn i 20 års alder og i 40 års alder, både for mor og barn.

Innenfor endel jakthundraser anser vi hundene for å være på topp fysisk og prestasjonsmessig i 6 års alder. Da finner jeg det rart at kroppen deres samtidig skal bli dårligere rustet for en evt. første fødsel. Her i huset er den absolutt mest fysisk suverene en av 7 åringene. 8 åringen er heller ikke i noe dårligere skikk enn for 4-5 år siden, tvert i mot. På et punkt vil det selvsagt vende, men det er ikke enda.

Det var for så vidt ikke det jeg funderte på, men hvilke komplikasjoner som evt. vil oppstå lettere hos eldre førstegangsfødende :wink:

Ang. mennesker, så har jeg inntrykk av at fødselen er like dritt uansett alder :P Men at det har lettere for å oppstå feks. kromonsonfeil ved høyere alder hos mor. Men slik er det jo ikke hos hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Raseavhengig og veldig individuelt. Jeg har god erfaring med litt eldre tisper som har fått valper (6-7 år), hvorav den ene hadde sitt første kull uken før hun fylte 7 år. Super tispe i super form, og oppdretteren hadde brukt lang tid på å vurdere om hun skulle ha valper eller ei; evt endring i personligheten etter x-antall løpetider var også en viktig del av vurderingen, og når oppdretteren viser så stor evne til seleksjon i avl blir jeg veldig betrygget på at avlsdyret ligger på et mentalt tilfredsstillende nivå. Det er altfor mange som dessverre stresser verre for å få championatet i boks uken etter tispen fyller 2 år og deretter bruker all tid på å finne en egnet partner. Men igjen, skal en tispe ha valper i voksen alder bør hun ha en plettfri sykehistorie og en svært god fysisk form.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innenfor endel jakthundraser anser vi hundene for å være på topp fysisk og prestasjonsmessig i 6 års alder. Da finner jeg det rart at kroppen deres samtidig skal bli dårligere rustet for en evt. første fødsel. Her i huset er den absolutt mest fysisk suverene en av 7 åringene. 8 åringen er heller ikke i noe dårligere skikk enn for 4-5 år siden, tvert i mot. På et punkt vil det selvsagt vende, men det er ikke enda.

Det var for så vidt ikke det jeg funderte på, men hvilke komplikasjoner som evt. vil oppstå lettere hos eldre førstegangsfødende :wink:

Ang. mennesker, så har jeg inntrykk av at fødselen er like dritt uansett alder :P Men at det har lettere for å oppstå feks. kromonsonfeil ved høyere alder hos mor. Men slik er det jo ikke hos hund.

Kondisjon er ikke det samme som fysisk skikket. Pattedyr flest er ikke laget for å få førstefødte når de er middelaldrende, så selv om mye annet er på topp enda så er det ikke da hundens kropp (innvendig) er best skikket for første fødsel og reproduksjon.

Komplikasjoner? Tispa er mindre "fleksibel" noe som er en større belastning for henne og som kan føre til komplisert fødsel (evt keisersnitt). Det er nok i hovedsak det som er issuet, belastning på tispa og evt også komplikasjoner under fødsel. Det finnes jo flere ting, som kromosomfeil, dødfødte valper osv, men det går nok mer på generelt høy alder enn på antall kull tispa har hatt tidligere, og jeg antar at den alderen er en del høyere enn 5 år.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Raseavhengig og veldig individuelt. Jeg har god erfaring med litt eldre tisper som har fått valper (6-7 år), hvorav den ene hadde sitt første kull uken før hun fylte 7 år. Super tispe i super form, og oppdretteren hadde brukt lang tid på å vurdere om hun skulle ha valper eller ei; evt endring i personligheten etter x-antall løpetider var også en viktig del av vurderingen, og når oppdretteren viser så stor evne til seleksjon i avl blir jeg veldig betrygget på at avlsdyret ligger på et mentalt tilfredsstillende nivå. Det er altfor mange som dessverre stresser verre for å få championatet i boks uken etter tispen fyller 2 år og deretter bruker all tid på å finne en egnet partner. Men igjen, skal en tispe ha valper i voksen alder bør hun ha en plettfri sykehistorie og en svært god fysisk form.

Og der er du inne på et viktig poeng. Jo eldre en hund er før den settes i avl, jo sikrere vurdering har en av helse, mentalitet, egenskaper osv. Jeg sier ikke at man skal vente til tispa omtrent dauer av alderdom :P Men det er heller ingen hastverk. Jeg venter stort sett til de er ca. 4 år. Om det skulle gå et par år til, så tror jeg ikke det plager noen - ei heller tispa :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...