Gå til innhold
Hundesonen.no

Ukomplisert og lærevillig førstegangshund?


KariE
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg tenker å skaffe meg hund i løpet av 1-2 år, og ønsker at hunden først og fremst skal være en god turkamerat men også en hund jeg kan trene litt med (agility, lydighet, freestyle). Jeg har derimot ingen ambisjoner om å nå høyt. Er ikke et utpreget konkurransemenneske, men er interessert i trening av hund :) har ikke hatt egen hund før, men har erfaring med hund og hundetrening (familie/venner).

I tillegg til det jeg allerede har nevnt ønsker jeg å ha en hund jeg kan ha med meg overalt og som samtidig har en god av-knapp. En super-giret hund med høyt støynivå er ikke ønskelig. Ønsker å ta hunden med på fjellet, hytten, båttur, sykkelturer, grilleturer med venner osv, og da er det viktig at jeg har en hund som klarer å slappe av selv om det skjer mye rundt. Vil ha en hund som generelt sett er enkel å ha med å gjøre. At andre (venner/familie) kan passe den uten at det blir en stor utfordring er også viktig.

Størrelsen på hunden er ikke så veldig viktig, kan godt ha en liten hund, men jeg vil helst ikke ha en hund på mer enn 30kg. Kan derimot strekke meg dersom det er en hunderase som passer meg godt Er ikke fan av mye pelsstell, men her kan jeg også strekke meg. Om den er korthåret eller langhåret spiller ingen rolle.

Hunden kan godt være reservert overfor fremmede, det har ikke så mye å si, er egentlig greit å ha en hund som ikke vil hilse på alt og alle. Jeg ønsker derimot at hunden er noe fører/eierorientert og er interessert i et visst samspill.

Jeg ønsker å kunne gå med hunden løs når det ikke er båndtvang, og da er det også av betydning at den ikke har et stort jaktinnstinkt og stor radius. Jeg har også en katt og det er viktig at den kan omgås den.

Det mest essensielle er at hunden er en god "kompis" jeg føler jeg har kontakt med, og en jeg kan ha med meg på tur og andre steder uten at den er vanskelig å ha med. Vil påpeke at det jeg selvfølgelig er klar over at sosialisering, miljøtrening og oppdragelse er viktig og at ingen hunder er perfekte, men jeg regner med at noen hunderaser passer bedre til mine ønsker enn andre :)

Noen av dere her inne som har noen ideer? Og eventuelt råd om gode oppdrettere innenfor de aktuelle rasene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne du sagt litt mer om denne rasen? :) Hvor mye mental aktivisering krever de? leste på en oppdretter's side hvor det stod "Som flere andre gjeterhundraser kan collien ha lett for å bjeffe og mase/stresse". Vil helst ikke ha en masete/stresset hund, så det fikk meg til å lure litt..Hvordan er den i forhold til andre gjeterhunder som aussie og belger?

Korthåret collie - den passer utmerket inn i alle de kriteriene du ramser opp :) Via denne FB-gruppen finner du de fleste oppdrettere i Noreg og mange av de som finnes i Sverige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sheltien passer mange av kriteriene dine også, men man må regne med at de har litt lyd, selv om det varierer fra hund til hund. Førerorienterte og lettlærte, og størrelsen er genial når man skal ha de med seg litt rundt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Papillon om du vil ha en liten hund :) Du må regne med at du kan få en bjeffer, det er mer regelen enn unntaket dessverre. Men det finnes forskjellige grader. Min bjeffer nesten bare når det kommer folk, men ser av og til "spøkelser" og sånn. Men ikke gneldring hele tiden, det er det ikke. Lav terskel for å bjeffe, da.

Ellers tåler de mye, masse futt ute og sofapuser som helst vil ligge under huden din når den er inne ;) De er lærevillige, ikke så mye pelsstell ifht hva man skulle tro med den pelsen (det kan nok variere litt altså), skal mye til for å hindre den i terrenget da de er spretne og smidige, egner seg godt til agility og hobbylydighet - blir ofte kalt for mini-bc :P

Min jakter ekorn og sommerfugler, av og til fluer ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne du sagt litt mer om denne rasen? :) Hvor mye mental aktivisering krever de? leste på en oppdretter's side hvor det stod "Som flere andre gjeterhundraser kan collien ha lett for å bjeffe og mase/stresse". Vil helst ikke ha en masete/stresset hund, så det fikk meg til å lure litt..Hvordan er den i forhold til andre gjeterhunder som aussie og belger?

Min nåværende og min forrige kortis er/var overhodet ikke stresset. Og bjeffer ikke nevneverdig. Tvert imot. Min er rolig av seg, også i hundegården som befinner seg i et aktivt byområde i Trondheim. Med masse unger, trafikk osv rundt hagen. Min maser ikke. Og det gjorde ikke min forrige heller. Min er av typen som er med på det jeg drar henne med på, og som tar det meste på strak arm. Uten stress. Og jeg kan ta henne med overalt uten at hun verken stresser eller lager lyd. Behagelig og enkel hund.

Der er selvfølgelig forskjell på oppdrettere og linjer der som hos alle andre raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min nåværende og min forrige kortis er/var overhodet ikke stresset. Og bjeffer ikke nevneverdig. Tvert imot. Min er rolig av seg, også i hundegården som befinner seg i et aktivt byområde i Trondheim. Med masse unger, trafikk osv rundt hagen. Min maser ikke. Og det gjorde ikke min forrige heller. Min er av typen som er med på det jeg drar henne med på, og som tar det meste på strak arm. Uten stress. Og jeg kan ta henne med overalt uten at hun verken stresser eller lager lyd. Behagelig og enkel hund.

Der er selvfølgelig forskjell på oppdrettere og linjer der som hos alle andre raser.

Men er dine representative for rasen jevnt over?

Det nevnes piping, allergi og stress hos rasen hist og her, uten at jeg vet om det er folks erfaring med enkeltindivider eller noe som forekommer ofte.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan være rasen har forandrt seg på en del år, men den tid jeg drev aktivt med trening av hunder for mange år siden, jobbet jeg med flere korthår collie og langhårs collie. Jeg opplevde den korthårede som mye mer "stabil" enn den langhårede. Lite stress og lite piping og bjeffing. Erfarte også at korthår var noe mer reservert og tøffere enn langhårs. Dette er inntrykket jeg har av de individer innen begge varianter jeg har vært borti de senere årene også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De færreste kortiser er lenger reserverte, heldigvis. Jeg kjenner svært få individer med negativ stress, og de jeg kjenner er det en rød tråd igjennom linjer og hvor de er ifra.

Mine kortiser er svært lite stresset, de er veldig stabile, Ikke noe lyd av dem under trening og lette å få av lyd i hverdagen. De er sosiale, lettrente, fungerer bra med barn som hauser dem opp (Jeg har en på 3 og en på 1 så stemningen kan være ganske høy her til tider, men hundene stresser seg aldri opp.) Lite berørhet, og lite diller. Og jeg føler det er majoriteten av de norske (og kanskje norskoppdrettede?..) hundene :) I Sverige er det endel bruksavlet hunder, og med det følger også noe stress.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville vel helst anbefalt retriever (labradortispe er det tryggeste valget for å få en hund som er stødig, aktiv, førerorientert og morsom livet ut - og greit under 30 kg), evt collie, shetland sheepdog dersom du heller trives med gjeterhundgruppen. Dersom du er komfortabel med at hunden har en del egne meninger, alvor og vokt, kan du også kikke på langhårsbelgeren (tervueren og groenendael).

Retrievere (og andre fuglehunder) er generelt mer interessert i fremmede enn gjeterhunder, selvfølgelig, rasene har sine pluss og minus for de fleste; men du former hunden til en viss grad slik du vil. Jeg har feks en normalt sosial golden retriever som kan gå løs uten å bry seg med fremmede mennesker/hunder, og som aldri hilser på eget initiativ, fordi jeg har vært klar over at det kan bli et problem og har lært henne det fra hun var liten valp :)

Slik er det i grunnen med de fleste rasespesifikke egenskapene som man ikke alltid liker; det viktige er at du kjenner at kjemien stemmer mellom deg og den rasen du velger. Derfor må du nesten bare møte flere individer fra de ulike gruppene/rasene du vurderer før du vet hva slags rase som matcher deg på kjemi. Innenfor alle raser finner man et relativt stort spenn i utseende og egenskaper; av de jeg har nevnt er det nok labrador som har de største variasjonene med alt fra fjollete, atletiske arbeidsjern til trygge, robuste familiehunder (og belgeren er alt fra aktive, artige familiehunder til skarpe, krevende arbeidsverktøy). Likevel vil jeg påstå at følelsen av kjemi er forholdsvis stabil i hver rase, hver rase har liksom sin personlighet :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er dine representative for rasen jevnt over?

Det nevnes piping, allergi og stress hos rasen hist og her, uten at jeg vet om det er folks erfaring med enkeltindivider eller noe som forekommer ofte.

Allergi forekommer hos noen få, dereav min forrige. Den pipinga har jeg aldri hørt og ikke hørt om hos noen jeg kjenner til. Og vedr stress; noen få enkeltindivider sikkert, hos de fleste jeg har truffet -nei.

Mine to var ulike av vesen, og representerer nok to av "typene"; Easy var mer lett-antennelig enn Bia, hissigere temperament og staere. Men ikke så lettantennelig som mange andre "typiske" gjeter-raser. Bia er veldig laid-back-som sin mor. Rolig, uredd ovenfor folk og dyr, sosial -som Easy også var. Bia har søsken som er likedan av vesen, så hun er ikke genuin på den måten ;)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...