Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp til valg av hund.


cakl
 Share

Recommended Posts

Hei. :)

Jeg er en jente på 23 år som har vært hundeinteressert så å si hele livet. Nå begynner studiene å gå mot slutten og jeg skimter endelig muligheten til å skaffe meg min første hund sammen med min kjæreste. Vi er begge veldig glade i dyr, men har ikke hatt mulighet før nå. Jeg har planer om å kjøpe egen leilighet i utkanten av Oslo til høsten 2015, og har derfor planer om å skaffe hund sommeren 2015. Jeg har derfor god tid til å bestemme både rase, oppdretter og alt som må planlegges.

Jeg har vært innom mange raser og føler jeg har lest meg grønn på opp til flere raser og oppdrettere. Har også vært i kontakt med en del oppdrettere for å hilse på hundene og høre om rasene, men føler meg fortsatt i villrede på hvilken rase som kunne vært mest passende.

Når det kommer til hund tenker jeg:

  • Mellomstor hund til stor hund.
  • Helst korthåret og lettstelt (med dette er ikke noe must).
  • Viktig at hunden kommer overens med andre hunder, da jeg sterkt ønsker å ha hunden med på hundejorder og mye sosialisering med andre hunder. Har flere venninner med hunder, og passer også andre hunder på jevnlig basis.
  • En middels aktiv hund, som takler joggeturer og lange gåturer men også mer rolige dager.
  • En ”all around go happy”-hund som takler ukjente mennesker, hunder og omgivelser. Dette kommer selvfølgelig an på sosialisering, men vil likevel styre litt unna de typiske nervøse hundene da utkanten av byen likevel kan by på litt støy.
  • Er førerorientert og holder seg i nærheten. Har hytte på fjellet og hadde vært positivt for både hund og meg hvis hunden kunne løpt fritt i nærheten av meg – middels til kort radius.
  • Lettrent, da det blir en førstegangshund.

Jeg har besøkt oppdrett av Staffordshire bull terrier og ble utrolig positivt overrasket. Syns rasen virket som en utrolig stødig, rolig og flott hund med mye personlighet. Men tankene mine gikk likevel mot at staffen kan være samkjønnsaggressiv og krever mye sosialisering som valp for at den skal kunne fungere bra sammen med andre ukjente hunder. Har også sett på Jack Russell terrier, og sett store forskjeller innad i rasen, Welsh Springer Spaniel og Breton. Syns også kooiker er utrolig flotte, men gått litt bort fra den da jeg har fått inntrykk av at den ikke er en typisk førstegangshund og også kan være litt samkjønnsaggressiv.

Kunne gjerne ønsket meg mer informasjon og erfaringer på disse rasene, da det er de jeg tenker mest på pr dags dato:

  • (Staffordshire bull terrier. EDIT: Uaktuelt).
  • Welsh Springer Spaniel
  • (Jack Russell Terrier. EDIT: Klar over at det er en liten hund, men liker likevel gemyttet).
  • (Breton. EDIT: Helt uaktuelt)
  • EDIT: Labrador
  • EDIT: Dalmatiner

Er som sagt fortsatt lenge til jeg skal kjøpe meg hund, men har alltid vært en person som liker at avgjørelser er gjennomtenkt. Hunden vil bli en familiehund og en turkamerat, og kanskje litt lydighet på amatørplan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Du velger ikke en Staff dersom det er viktig for deg å ha en hund som går overens med fremmede hunder av samme kjønn, sånn er det bare. Så det burde du slå fra deg med det samme om det er så viktig for deg som du har skissert her.

Tenkte bare Labrador på alle punkter her, jeg. :)

WSS har jeg ikke mye erfaring med, men av de du nevner her ville jeg trodd at den passer best til deg. De aller fleste jeg har møtt på virker som glade og ganske ukompliserte hunder, radius er jeg derimot usikker på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utifra din beskrivelse kjenner jeg ikke igjen rasene du har satt opp, foruten kanskje welshen.

Jack er for det første små og for det andre ofte en veldig krevende rase. Staffen er også liten..

Breton er i mine øyne en jakthund, så med mindre det er planen så ville jeg tatt den av lista.

Du vil helt sikkert få mye flere forslag, og selv ønsker jeg å nevne korthåret collie, da det hørtes ut som om den passet til omtrent alle kravene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar! Staffen har jeg gått helt bort i fra da jeg har fått inntrykk av at den ikke fungerer med ukjente hunder. :hmm: Welsh, og egentlig spanielene generelt, syns jeg er super fine men vet like om hvordan de oppfører seg rundt andre hunder og løs på høyfjellet. Breton ser jeg nå var en bom da det er en ekte jakthund og blir derfor selvfølgelig uaktuelt. Labrador er absolutt en super hund! :)

Dalmatiner er noe jeg sterkt har vurdert, og har egentlig alle egenskapene jeg ser etter i en hund. Men vet lite om den, er det en god familiehund og kan den trives i by? Jeg har fått inntrykk av at den er en høy energihund og trenger mye fri løpeplass?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren passer jo absolutt alle punktene dine :) Den er mye mer morsom og energisk enn mange tror. Skaffet meg selv en Labbe for snart tre år siden, da jeg var 16, for jeg ville ha en rolig, ukomplisert og grei førstegangshund. Jeg har fått alt utenom rolig ;) Hun er rolig inne, utrolig rolig inne, men hun er gira og energisk ute. Det passet meg egentlig bra siden jeg ble veldig interessert i trening og hundesport.

Alle Labber jeg har møtt er happy-go-luck, de er veldig sosiale både med mennesker og hunder. Da min var liten skulle hun bort til alt og alle: mennesker, sykler, hunder, katter, busser og alt annet. Det er ikke alltid like greit at hun skal hilse på busser og sykler, men det var heldigvis veldig lett å trene bort. Alle Labradorer lever og ånder for mat så trening er veldig enkel å få til :)

Du kan jo også se på Engelsk Springer Spaniel? De er også veldig happy-go-luck, lett å trene, ukomplisert og nydelig i gemytt :) De har en litt mer komplisert pels, men de kan holdes nedklipt hvis du ikke tenker å prøve utstilling.

RED: Glemte jo å si at Labben også tåler veldig varierte dager. Jeg hadde for en liten stund siden en veldig tung periode da jeg nesten ikke orket å stå opp. Luna får det hun trenger + litt til til vanlig, derfor takler hun veldig rolige dager. Den perioden varte i litt over en uke og da fikk hun frokosten sin rundt 12/13, en 5 min dotur og en bitteliten tur igjen rundt 18/19 etter middagen sin. Dette taklet hun helt fint og de fleste Labber takker sånne perioder hvis de får det de krever til vanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror labrador er et godt valg, men en annen rase som passer dine kriterier, og som jeg har fått VELDIG sansen for, er korthåret collie. Fine, lettrente, passe størrelse, all-round hunder som passer til det meste.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jack russel er ikke en hundejorde-hund.

Hvis du får en som ikke er samkjønnsaggresiv så utgår uansett møljelek fordi jacken påtar seg å være lekens "politi". Jacker fungerer utrolig sjelden i lek med flere hunder.

Er omgjengelighet og lettstelthet høyeste kriterier så er labrador et naturlig valg.

Hvis du kan utstå røytingen vel og merke :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labrador slo meg også. Men om du liker jacken godt og kan leve med litt mindre førerorientert enn labrador/gjeterhund så ta en titt på dansk/svensk gårdshund?

Om du skal ha welsh springer så vær veldig nøye på gemyttet.

Når det gjelder høyfjellet så er det båndtvang der halve året, pluss noen ekstra måneder der det er beitedyr. Så jeg ville ikke stresset veldig mye angående det.

Hundejorder er forøvrig ikke nødvendigvis veldig bra for hunder. Det kommer an på hunden din og andre som er der, men de færreste hunder har godt av å herje rundt med et ukjent antall fremmede hunder på regelmessig basis. Treff og møter med kjente hunder er en annen sak, og det er aldri feil å ha en hund som går overens med "alt og alle".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen grunn til at du har sett på welsh, men ikke engelsk springer? Kjenner ikke så godt til welshen, men engelsk synes jeg høres ut som kan passe godt, foruten at det er en del pelsstell. Ellers hiver jeg meg på de som sier at retriever eller evt korthårscollie kan høres bra ut:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte Labrador jeg også med en gang. Labrador er vel egentlig ganske lik Dalmatiner, men Labradoren har jeg intrykk av at er lettere å trene og manipulere enn det en gjennomsnittlig Dalmatiner er. Litt mer interesert i å bli enig med deg enn å få deg enig med seg :P Mere interesert i å faktisk gjøre noe for belønning også?

Aktivitetsnivået er omtrent likt, og av de jeg har møtt så er det ingen, hverken Labrador eller Dalmatiner, som MÅ ha noe å gjøre timesvis hver eneste dag. 'Elektriske' skal vel ingen av de egentlig være, selv om noen er sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

@cakl

Du er åpenbart den fødte labradoreier. Det bugner av retrieverhappenings i sommer, så det er bare å velge og vrake hva du vil komme å se på. Velkommen til hundehimmelen, sier jeg bare (om du velger som jeg tror :P). Kommer du så langt at du ønsker å besøke oppdrettere må du bare ta kontakt. Anbefaler å kontakte raserådet for labrador også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen grunn til at du har sett på welsh, men ikke engelsk springer? Kjenner ikke så godt til welshen, men engelsk synes jeg høres ut som kan passe godt, foruten at det er en del pelsstell. Ellers hiver jeg meg på de som sier at retriever eller evt korthårscollie kan høres bra ut:)

Har sett på welsh fordi jeg har en venninne som eier en som virker rolig, trygg og tillitsfull, og bruker hunden til akkurat samme aktiviteter som jeg har planer om + jeg syns den utseendemessig er penere enn den engelske. Men utseende blir veldig overfladisk tekning fra min side...

Tenkte Labrador jeg også med en gang. Labrador er vel egentlig ganske lik Dalmatiner, men Labradoren har jeg intrykk av at er lettere å trene og manipulere enn det en gjennomsnittlig Dalmatiner er. Litt mer interesert i å bli enig med deg enn å få deg enig med seg :P Mere interesert i å faktisk gjøre noe for belønning også?

Aktivitetsnivået er omtrent likt, og av de jeg har møtt så er det ingen, hverken Labrador eller Dalmatiner, som MÅ ha noe å gjøre timesvis hver eneste dag. 'Elektriske' skal vel ingen av de egentlig være, selv om noen er sånn.

Syns ærlig dalmatineren er mye flottere enn labradoren, og har alltid tenkt at dalmatineren er litt hurra-meg-rundt ute på tur (noe jeg ser på som et pluss) mens labradoren er litt mer "safe" og ruslete. Men dette igjen har jeg fra bekjente som eier labrador, som i å for seg er en herlig jente. Jeg får vurdere labrador på nytt med nye øyne, da jeg ser hva dere skriver og at hunden absolutt kunne vært noe - den har alle egenskapene jeg ser etter i en hund. :)

Dersom labrador blir en for stor hund så kan du jo se på toller, de er litt mindre og lettere. Høyt aktivitetsnivå men det har labradoren også ettersom retrievere er jakthunder.

Toller er fantastisk fine, men trodde de hadde et mye høyere aktivitetsbehov enn labradoren? Har også lest at de trenger høy stimuli mentalt og store områder å få løpt fra seg på hver dag? Jeg går og jogger mye ute på stier i skogen om ettermiddagen hvor jeg kan ha hunden med i bånd, men blir også 1-2 kveldsvakter på jobb som gjør at det blir mindre aktiviteter i ny og ned. Er da redd for at hunden vil mistrives hvis jeg velger feil rase. Tenker (overtenker) mye, men vil finne en rase som passer meg, min hverdag og mitt aktivitetsnivå, enn en hund hvor jeg tenker at "da får jeg bli enda mer aktiv når hunden kommer i hus".

@cakl

Du er åpenbart den fødte labradoreier. Det bugner av retrieverhappenings i sommer, så det er bare å velge og vrake hva du vil komme å se på. Velkommen til hundehimmelen, sier jeg bare (om du velger som jeg tror :P). Kommer du så langt at du ønsker å besøke oppdrettere må du bare ta kontakt. Anbefaler å kontakte raserådet for labrador også.

Vurderer nå sterkt og komme på noen happenings og få møtt flere labradorer i person. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

@cakl

Altså, jeg vet ikke hvor du har fått inntrykket av labradoren fra, men at hverdagen IKKE er hurra-meg-rundt med en labbis er så langt fra sannheten som det kan komme. Dalmatinere er fantastiske dyr og få er like elegante som dem (spesielt hannene :wub: ), men de er vesentlig mer reserverte, nesten uinteresserte i alt annet levende sammenlignet med labradoren. Så fort vi kommer oss ut fra døren så er det full pinne, og det er det helt til vi kommer inn igjen. Gleden ved samvær, jobbing, hundesport - det slår seg ut i alt. Skaffer man seg en hund for så å la den ligge på sofaen blir den jo deretter, men det er nok av folk som har tabbet seg ut når de har valgt en labrador ved å tro at det er en rolig og daff familiehund. De er ofte spinnville som ungdommer, og krever absolutt mye trening for å bli det flotte familiemedlemmet de evner å ende opp som. Fordelen er jo at de er lette å trene.

Jeg må bare repetere det en eldre dame sa til meg for en stund tilbake; hun hadde hatt hunder et helt liv, på sin eldre dager hadde hun skaffet seg en labrador og hun hadde fått en oppvåkning; Aldri i sine villeste drømmer hadde hun trodd at hun kunne kose seg så mye med et hundehold som nå, og hun angret bittert på at hun hadde slike fordommer mot labradoren tidligere.

Ang toller; artige og lette til å trene, men de har blitt avlet svært mye på ila kort tid og sliter dessverre med endel adferdsproblemer som mye nervøsitet m.m. I tillegg kan de være nokså verbale.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg den eneste som tenkte whippet? Tenkte whippet helt fram til kriteriet med radius. Du kan jo sjekke de ut, nydelige hunder som passer til alle kriteriene dine ellers.

Det er nok andre grupper enn myndene som passer bedre. Whippeten er mellomstor mot liten, ikke en typisk førerorientert rase, og ikke noe jeg ville sjanset på å ha løs steder hvor man kan møte "ting og tang" hunden kan gå i jakt i. Selvfølgelig kan man ha en whippet løs og man kan trene med den, men når noen sier "førerorientert og kort mot middels radius" tenker jeg ikke whippet. Samtidig er det en veldig trivelig rase, som er med på det du tar den med på, og som er svært hengiven og snill :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@cakl

Altså, jeg vet ikke hvor du har fått inntrykket av labradoren fra, men at hverdagen IKKE er hurra-meg-rundt med en labbis er så langt fra sannheten som det kan komme. Dalmatinere er fantastiske dyr og få er like elegante som dem (spesielt hannene :wub: ), men de er vesentlig mer reserverte, nesten uinteresserte i alt annet levende sammenlignet med labradoren.

:lol: og det sier sitt, for de fleste dalmatinere er ikke spesielt uinterreserte i andre mennesker og dyr akkurat, iallefall ikke de første årene! :) Men de blir litt mer "stoiske" med årene, der labradoren fortsetter å være overbegeistret for fremmede og andre vesner, begynner dalmatineren å begrense seg til sine nærmeste, og er litt mer "likegyldig" til andre. Mitt inntrykk iallefall. Altså ikke overbegeistret, bare ganske begeistret :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

@Lola Pagola

Hehe, er nok mange raser som er mer dempet enn labradoren der. Vi har en vakker dalmisnabo, og eieren river seg litt i håret over at den er så tilbakeholden når ungene skriker etter å hilse på det flotte dyret, i retur ser han jo bare dumt på dem... Men en stolt hanne skal absolutt inn i vårt hushold en dag, jeg kan ikke se meg mett på dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: og det sier sitt, for de fleste dalmatinere er ikke spesielt uinterreserte i andre mennesker og dyr akkurat, iallefall ikke de første årene! :) Men de blir litt mer "stoiske" med årene, der labradoren fortsetter å være overbegeistret for fremmede og andre vesner, begynner dalmatineren å begrense seg til sine nærmeste, og er litt mer "likegyldig" til andre. Mitt inntrykk iallefall. Altså ikke overbegeistret, bare ganske begeistret :P

Jeg føler ikke det stemmer at dalmisen er reservert :-P de fleste jeg har vært borti er så laaaangt unna reservert som du kommer. Inkludert min egen hannhund som er 4 år og så sosial at det er på grensa til slitsomt. Jeg kjenner en del retrievere og den største forskjellen er at retrieveren etter min mening er lettere å trene til å holde seg nær eier. Mer førerorienterte enn dalmisen ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Lola Pagola

Hehe, er nok mange raser som er mer dempet enn labradoren der. Vi har en vakker dalmisnabo, og eieren river seg litt i håret over at den er så tilbakeholden når ungene skriker etter å hilse på det flotte dyret, i retur ser han jo bare dumt på dem... Men en stolt hanne skal absolutt inn i vårt hushold en dag, jeg kan ikke se meg mett på dem.

Sånn er min og, folk kan stå og lokke på ham, og han bryr seg ikke :P Men han er ikke så vond og be om man setter seg ned på huk og strekker ut armene da :P Men folk som går forbi gjerdet kan bare glemme å få kos, han holder seg på avstand og observerer, på jobb må vite.

Jeg føler ikke det stemmer at dalmisen er reservert :-P de fleste jeg har vært borti er så laaaangt unna reservert som du kommer. Inkludert min egen hannhund som er 4 år og så sosial at det er på grensa til slitsomt. Jeg kjenner en del retrievere og den største forskjellen er at retrieveren etter min mening er lettere å trene til å holde seg nær eier. Mer førerorienterte enn dalmisen ;-)

Nei, tror ingen mente at den var reservert, men mer tilbakeholden enn bla. labradoren. Nico er nok av de mest sosiale (hvis man skal bruke det ordet), men de fleste er nok litt mer reserverte. Uten at det blir azawakh-reservert liksom.

Om jeg forstår @Bølla riktig så sier hun ikke at dalmisene er en reservert rase, men sammenlignet med en gjennomsnitts labbis så er dalmisen litt mer tilbakeholden. Om jeg tolker det riktig så er jeg helt enig. :)

Slik jeg tolket det og, og mitt svar var ut i fra den tolkningen ja :)
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns ærlig dalmatineren er mye flottere enn labradoren, og har alltid tenkt at dalmatineren er litt hurra-meg-rundt ute på tur (noe jeg ser på som et pluss) mens labradoren er litt mer "safe" og ruslete.

Vurderer nå sterkt og komme på noen happenings og få møtt flere labradorer i person. :)

Ruslete kjenner jeg meg ikke igjen i .. :rofl: Nå har vel ikke jeg gjennomsnittlige labradorer heller, men rasen er generelt undervurdert både på show og jakt linjer.

Ja ta en tur på working tester, fellestrening i lokale retrieverklubben, se på B-prøver o.l så treffer du mange labradorer på ett sted.

På bildet: labradorene Kelly (2 år) og gule Lisa (blir 10 år) :) :)

post-128-0-49307100-1402560324_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...