Gå til innhold
Hundesonen.no

2 hunder, samme kjønn, av samkjønnsaggressiv rase...


Minutt
 Share

Recommended Posts

Noen her som har to hunder av samme kjønn, begge av raser med samkjønnsaggresjon? Eller kjenner til noen som har det?

Hvordan har det eventuelt gått - har det gått greit, går det sånn noenlunde eller har en måttet gi fra seg en av hundene?

Hører stadig om både det ene og det andre - blod i taket, hunder som må leve atskilt vs. hunder som koser seg sammen, men som ikke nødvendigvis liker andre, fremmende hannhunder.... Begge deler er nok sant, men kunne tenke meg å høre om enda flere erfaringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle raser kan vel ha individer som er såkalt samkjønnsaggressive. Her i huset er Kardemommeloven rimelig strengt overholdt og tendenser til bitching har vel igrunnen blitt stoppet før det har blitt til noe. Nei, har ikke mye erfaring, kjenner jeg. Ikke ønsker jeg å få det heller. Men altså, hvorfor utfordre skjebnen, tenker jeg nå i mitt stille sinn, da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her vil jeg si at rase har mye og si. Noen raser er i hovedsak kun samkjønnsaggressive mot fremmede hunder, mens noen andre igjen har litt lettere for å bare generelt ikke tåle trynet på andre av samme kjønn, ikke engang de de bor med. Men med de aller fleste så går det bra når de bor sammen og det er et par år eller mer i aldersforskjell, så lenge man passer på at de ikke har noe å krangle om (feks rydder vekk leker/mat om en eller begge har ressursforsvar), at dere går inn å stopper provoserende oppførsel FØR det blir et problem osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De jeg trener med som har to hunder(boxere), har to hunder av samme kjønn! Boxern kan være samkjønnsaggressiv, men om de kjenner hverandre godt, så pleier det å gå helt fint!

Tror det kommer an på individer, hvordan man møtes, aldersforskjell, osv osv, fremfor rase (blant de rasene som kan reagere på samme kjønn).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg introduserte en voksen groenendael hannhund til en eldre jack russel hanne.

Det gikk helt fint, siden jacken er av den fornuftige typen som ikke gidder krangle når han vet han er sjef og gronnisen var smart nok til å forstå at terrerien var sjef selv om han var mindre enn hodet hans...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og eksen min hadde to presahanner samtidig da vi bodde sammen. Vi var forberedt på at vi måtte holde de adskilt når de var voksene. Da vi fikk nr. to så var han andre litt over ett år. De gikk veldig bra sammen (overraskende bra), helt frem til han minste ble kjønnsmoden. Da så vi på han eldste at han fikk en helt annen holdning når den yngste var i nærheten. Så da valgte vi å skille dem, og alltid ha dem separat. (vi gikk turer sammen da, men hold en viss avstand så de ikke fikk komme bort til den andre.) Litt senere, noen mnd., pga missforståelse så slapp jeg yngstemann ut når eldstemann allerede var ute, og da barka de sammen med en gang.

Noen mnd etter det igjen, så hadde esken den yngste på gårdsplassen mens eldste var inngjerda i hagen. Da brøyt eldtemann seg ut av hagen for å fly på den andre :P Så... her gikk det som forventa igrunn. Men jeg tror det er lettere å få tisper til å gå sammen enn hannhunder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har rase(r ) som regnes som samkjønnsagressive, og det er aldri noe bråk eller problemer. Har nå to rottweilere, en schäfer og to whippet, alle hannhunder, de fungerer 100% sammen innad i flokken. De går også fint sammen med andre hunder, så lenge de andre ikke er aggresive og lager for mye bråk. Mye blir tolerert da også, men de svarer om det blir for mye.

Raser har helt sikkert betydning for aggresjon mot andre hunder, men hva slags erfaringer de får i oppveksten er viktigere. Jeg lar aldri hundene gjøre opp seg i mellom, og ingen av de jeg har nå har noensinne sloss eller vært i bråk, hverken innad eller med andre. Om det hadde vært "fri flyt" så hadde det helt sikkert oppstått situasjoner, men med litt styring fra min side, så er det ikke noe tema engang. De er avslappet og bekvemme med hverandre, uten at det blir spente situasjoner. Mat eller godbiter er ikke noe faktor som utløser bråk her, og de kan fint ligge i samme hundeseng og tygge på hvert sitt bein. Da er jeg nok mye mer oppmerksom på leker, for da er de mer oppspilte i utgangspunktet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Der jeg bodde før møtte jeg jevnlig en kar på tur som hadde 3 mastiffer av noe slag, 2 tisper og 1 hanne.

Tispene måtte holdes avskilt hele tiden, både hjemme og på tur. Når han var på jobb var tispene i bur i hvert sitt rom i huset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har solgt flere basenjier av samme kjønn til samme hjem, og også hatt det selv. Det går somoftest veldig fint. I de fleste tilfeller er de bestevenner (Iallefall om den ene eller begge er kommet inn i hjemmet som valp), men det hender selvsagt at det skjærer seg for noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner veldig få som bare har en shiba, så fremt den ene hunden er voksen. Det vanligste er å ha flere av samme kjønn, og det får stort sett helt fint. Mine to elsker hverandre høyt og har aldri konflikter, men det hadde nok ikke gått så knirkefritt dersom ikke Aiko blei kastrert som toåring, det må jeg bare innrømme. Årsaken til at hun blei kastrert var forøvrig ikke at hun var dust med lillesøster, for det roa seg veldig etter den første helt kritiske sommeren da Imouto blei kjønnsmoden, men fordi hun var så vanvittig hormonforstyrra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå handlet vel ts' spørsmål om samkjønnsagressive raser??? (i hvert fall som regnes som det...) Ellers kan jeg jo dra fram alle de andre tispene og hannene jeg har hatt som koselige eksempler.... Men er jo lite relevant når det ikke er raser som regnes for å ha dette problemet :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå handlet vel ts' spørsmål om samkjønnsagressive raser??? (i hvert fall som regnes som det...) Ellers kan jeg jo dra fram alle de andre tispene og hannene jeg har hatt som koselige eksempler.... Men er jo lite relevant når det ikke er raser som regnes for å ha dette problemet :P

Det er vel ikke så mange som har svart her som IKKE har samkjønnsaggresive raser/raser som kan ha lav toleranseterskel overfor andre hunder av samme kjønn? Eneste eksempelet jeg kan finne er det med samojedene.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine er venner de, men var ganske bevisst på at ene skulle være godt voksen før jeg fikk en til. Jeg ser tendenser til at det kan tippe over om de leker for heftig eller om de blir for oppgira om det kommer kjentfolk, men det er jo veldig greit å holde styr på da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen her som har to hunder av samme kjønn, begge av raser med samkjønnsaggresjon? Eller kjenner til noen som har det?

Hvordan har det eventuelt gått - har det gått greit, går det sånn noenlunde eller har en måttet gi fra seg en av hundene?

Hører stadig om både det ene og det andre - blod i taket, hunder som må leve atskilt vs. hunder som koser seg sammen, men som ikke nødvendigvis liker andre, fremmende hannhunder.... Begge deler er nok sant, men kunne tenke meg å høre om enda flere erfaringer.

Jeg hadde ikke tatt sjansen på to av samme kjønn av en rase som var kjent for samkjønnsaggresjon. Det er hverken lettvindt eller koselig å holde to hunder atskilt ( i verste fall), så lenge en av dem lever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ved sammekjønnsaggresive raser ser jeg mer for meg Staffen, Dogo, Rottis etc :P

Nja...

Det er nok litt mer utbredt enn det :P

Jeg fikk forøvrig beskjed om at det var direkte umulig å få en jack til å godta at en annen hannhund flyttet inn. De fleste ( alle jeg nevnte det for tror jeg?) sa at det var livsfarlig å så mye som prøve.

Men jeg kjente begge bikkjene mer enn godt og visste at det aldri kom til å bli bråk om maktbalansen.

Jacken prøvde jo å bestemme hvor svartingen skulle oppholde seg i begynnelsen, men det fikk han ikke lov til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner det, men manglende kunnskap om primitive raser hos "folk flest" ekskludere jo ikke oss som lever med raser hvor en viss grad av samkjønnsaggresjon er normen, fra å svare.

Nei da. Jeg trodde faktisk ikke disse ur-rasene (basenji, shiba) er samkjønnsagressive. I hvertfall ikke mer enn bikkjer flest. Skal ikke de kunne gå sammen i flokker, sånn egentlig? (nå kan jo ikke jeg egentlig noe om disse rasene, så bare spør, altså :P )

At Jacker (og endel andre hiterriere) kan være samkjønsagressive, er jo mer alment kjent. Dvs. er jo ikke nødvendigvis bare "samkjønn" de reagerer på :D ) På den andre siden; disse Britiske hihundene SKAL jo gå sammen med andre bikkjer i hopetall, sånn fra hjemlandet og opprinnelig bruk. Så her er det vel heller avlen som er litt så der...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei da. Jeg trodde faktisk ikke disse ur-rasene (basenji, shiba) er samkjønnsagressive. I hvertfall ikke mer enn bikkjer flest. Skal ikke de kunne gå sammen i flokker, sånn egentlig? (nå kan jo ikke jeg egentlig noe om disse rasene, så bare spør, altså :P )

At Jacker (og endel andre hiterriere) kan være samkjønsagressive, er jo mer alment kjent. Dvs. er jo ikke nødvendigvis bare "samkjønn" de reagerer på :D ) På den andre siden; disse Britiske hihundene SKAL jo gå sammen med andre bikkjer i hopetall, sånn fra hjemlandet og opprinnelig bruk. Så her er det vel heller avlen som er litt så der...

Vet det er mange shelters og rescues i UK/USA som nekter å omplassere akita til hjem hvor det allerede finnes en akita av samme kjønn. Har flere ganger fått spm. om hvordan det går an å ha to ukastrerte hanner sammen - svarer da at de fleste jeg vet har to av samme kjønn shiba og/eller akita. Men det at de går sammen betyr ikke at jeg kan ta en hvilken som helst ukastrert hann utenifra og putte inn i stua mi (sånn uten forhåndsregler/introdusere utendørs), da er jeg rimelig sikker på at den blir spist.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet det er mange shelters og rescues i UK/USA som nekter å omplassere akita til hjem hvor det allerede finnes en akita av samme kjønn. Har flere ganger fått spm. om hvordan det går an å ha to ukastrerte hanner sammen - svarer da at de fleste jeg vet har to av samme kjønn shiba og/eller akita. Men det at de går sammen betyr ikke at jeg kan ta en hvilken som helst ukastrert hann utenifra og putte inn i stua mi (sånn uten forhåndsregler/introdusere utendørs), da er jeg rimelig sikker på at den blir spist.

Ah, ja Akita vet jeg kan være "litt sånn".... Men gjelder det Shiba også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...