Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten, brukbar hund - dvergpinscher?


C.J
 Share

Recommended Posts

Min neste hund skal være liten. Dvs. under 35 cm. i mankehøyde. Jeg har en god stund siklet på pinscheren, men høydemessig blir den feil i forhold til ønsket bruk (agility). Jeg har derfor sett på miniatyrutgaven, dvergpinscheren, og håper noen med erfaring kan komme med innspill og tanker rundt denne rasen.

Jeg kan starte med å ramse opp litt kriterier:

  • et livlig og våkent temperament
  • noe førerorientert
  • lekelyst
  • drifter i form av jakt og kamp er ønskelig
  • god helse, ikke mange arvelige issues å bekymre seg for
  • kan godt være reservert overfor fremmede
  • må ikke være kjent for å være berørt av nye miljø/fremmede ting (nervøsitet/frykt)
  • må heller ikke være en typisk samkjønnsaggresjon-type...
  • vil ha mye hund i liten kropp!
  • lettstelt pels
  • noe vokt/vakt godtas, men gneldring for ingenting er FY (vet at det i høy grad er en treningssak, men noen raser er vel mer disponert for det enn andre...)

Hunden skal trenes mot konkurranse i både agility og lydighet, men det er ikke utelukket at den vil få bryne seg på spor og rundering også.

Dere pinscherfolk; hvordan er deres erfaringer med rasen i forhold til kriterielisten? Jeg er spesielt interessert i å vite mer om hvordan hundene er under trening, hva som fungerer, hva som ikke fungerer, hvilke forsterkere som benyttes, hvor lange økter/hvor mange repetisjoner før dem går lei m.m.

Og til alle andre miniatyrhundeiere der ute; er det andre raser dere absolutt synes jeg burde sett nærmere på?

Bør kanskje også nevnes at valpen vil vokse opp i en flokk med tre belgere, to hanner og en tispe. Min neste hund skal dessuten være en hann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mye gneldring og nervøsitet på rasen hvertfall. Men herlige arbeidsjern! Kan være vanskelig å lekmotivere men mat slår sjelden feil. Kua repererer til hun dør om det er mat til stede. Hun sporer, lett å trene i ag og lp (bortsett fra apport..) hun trekker kjetting til den store gullmedalje og er med på alt av turer. Har til nå ikke sett henne skikkelig sliten. Det er ikke en rase jeg kommer til å ha igjen. Litt liten og mye lyd for min smak. Lyd er en treningssak men det skal mye trening til for å få en stille dp! :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man bygger opp en god lek fra de er små, så er min erfaring at lek er gull å belønne med. Men man må jobbe aktivt med det fra de er små, man får det som regel ikke gratis. Rasen er supermorsom å trene i agility, de er kjempe kvikke og raske, og de liker å jobbe.

Jeg mener rasen passer til samtlige av punktene du har listet opp. Min erfaring er at selv de dårlige individene er miljøsterke. Det er altså ikke her problemet til rasen ligger. Det er heller nervøsitet overnfor folk og hunder (og da bjeffing og gjerne "angrep er beste forsvar"-løsning fra hundenes side).

Det har som nevnt vært mye dårlig mentalitet på rasen, men det har blitt og blir jobbet aktivt med, og rasen er på god vei. Men det er uten tvil en rase jeg ville brukt ekstra tid på å undersøke før valg av oppdretter og individ. Ikke ta det oppdrettere sier for god fisk, men besøk hundene og helst se dem i forskjellige situasjoner. Det skal være morsomme klovnehunder som ikke er redde. Sier en oppdretter at hunden er reservert, så ville jeg styrt unna (da reserverthet lenge har betydd noe annet i dette miljøet). Jeg kan gjerne anbefale en oppdretter jeg vet har kjempe trivlige hunder, og som tar mentalitet på alvor.

Det er lite sykdom på rasen, men sjekk at oppdretter følger klubbens krav.

Enig i det som blir skrevet over ang lyd. Får du en dvergpinscher som bjeffer mye, så er det vanskelig/umulig å få den til å være helt stille. Som regel får man en som er midt på treet, og da er det relativt greit å sette restriksjoner på når det er greit å bjeffe. Men ikke forvent en helt stille hund. De skal forøvrig ikke bjeffe for ingenting (gneldre), men de varsler. Forøvrig har jeg selv en dvergpinscher som ikke bjeffer, det er ikke på grunn av meg, hun bare er sånn. Pleier å si at hun er feilvare :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke hatt DP selv, men har bodd med ei som fikk seg DP valp. Denne var, i mine øyne, ikke helt god. Hun bjeffa på alt og alle av folk og hunder, takla miljø dårlig og var svært avhenging av eieren sin. Hun var ei gneldrebikkje til tusen og bjeffa mer enn hun var stille. Innendørs bjeffa hun på "ingenting". Ute på tur var hun nervøs og gneldra på både folk, dyr og ting. Hun var her bare to måneder for hun ble sendt tilbake til oppdretter, da folk som både har peiling på problemhunder og rasen generelt sa at selv om hun bare var valpen, var det lite sannsynlig at dette ville bli bedre, om man ikke la store mengder trening i hunden og selv da, så var det ikke sikkert den ville bli bra. Så roomie ble råda til å sende henne tilbake. Hun ville ha hund med tanke på LP og AG og det var ikke treningsviljen det sto på. Men roomie ønsket seg ikke en hund hun måtte jobbe med på den måten. Klart får man alltid noen utfordringer, men jeg anså denne valpen som ganske ekstrem til valp å være. Selv folk hun hadde truffet flere ganger, nektet hun å hilse på, sto bare på avstand og gneldra. Det var alt tre hunder her fra før, og spesielt hun ene ble det litt klinsj med. Ikke det at de ikke godtok hverandre, men når den ene kjeftesmella starta, så kasta den andre seg på. Så de fôra hverandres usikkerhet slik at det ble helt uutholdelig å bo under samme tak.

Jeg digger DPen som hund, de er klovner til tusen, har en god porsjon egenvilje men er samtidig lette å motivere. Men med den mentale pakka denne bikkja hadde, så har jeg fått helt avsmak for rasen. Uansett hvor nydelige og herlige de er, når de bare er trygge.

Jeg har også en nabo jeg går mye sammen med, som har en DP som ikke er god i huet. Han biter folk og kan være skikkelig ekkel. Hun som har han er kjempeflink og kan mye om problematferd og trener med hunden daglig på å takle normale situasjoner. Jeg har kommet på godfot med bikkja og han kan sitte i fanget mitt og dele ut nusser i fleng. Men selv jeg, som han liker og kjenner, har han snerra helt krakilsk til ved en anledning.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

hva med en terrier av no slag? parson, boston eller manchester? Lundehund er kanskje en mulighet? Bichon Havanais har jeg en oppfatning av er ganske stabile hunder også. Finnes ganske mange gode små, arbeidsjern der ute som kanskje har mindre nervøstitet enn DP´en er disponert for. men såklart, hvis du finner en god oppdretter, med gode linjer, så synes jeg jo DP´en passer lista di perfekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 5:52 PM, Kaja skrev:

Mye gneldring og nervøsitet på rasen hvertfall. Men herlige arbeidsjern! Kan være vanskelig å lekmotivere men mat slår sjelden feil. Kua repererer til hun dør om det er mat til stede. Hun sporer, lett å trene i ag og lp (bortsett fra apport..) hun trekker kjetting til den store gullmedalje og er med på alt av turer. Har til nå ikke sett henne skikkelig sliten. Det er ikke en rase jeg kommer til å ha igjen. Litt liten og mye lyd for min smak. Lyd er en treningssak men det skal mye trening til for å få en stille dp! :lol:

Hvilken nervøsitet sikter du til? Miljø, mennesker, skudd?

  På 4/14/2014 at 6:11 PM, Elisabeth00 skrev:

Så lenge man bygger opp en god lek fra de er små, så er min erfaring at lek er gull å belønne med. Men man må jobbe aktivt med det fra de er små, man får det som regel ikke gratis. Rasen er supermorsom å trene i agility, de er kjempe kvikke og raske, og de liker å jobbe.

Jeg mener rasen passer til samtlige av punktene du har listet opp. Min erfaring er at selv de dårlige individene er miljøsterke. Det er altså ikke her problemet til rasen ligger. Det er heller nervøsitet overnfor folk og hunder (og da bjeffing og gjerne "angrep er beste forsvar"-løsning fra hundenes side).

Det har som nevnt vært mye dårlig mentalitet på rasen, men det har blitt og blir jobbet aktivt med, og rasen er på god vei. Men det er uten tvil en rase jeg ville brukt ekstra tid på å undersøke før valg av oppdretter og individ. Ikke ta det oppdrettere sier for god fisk, men besøk hundene og helst se dem i forskjellige situasjoner. Det skal være morsomme klovnehunder som ikke er redde. Sier en oppdretter at hunden er reservert, så ville jeg styrt unna (da reserverthet lenge har betydd noe annet i dette miljøet). Jeg kan gjerne anbefale en oppdretter jeg vet har kjempe trivlige hunder, og som tar mentalitet på alvor.

Det er lite sykdom på rasen, men sjekk at oppdretter følger klubbens krav.

Enig i det som blir skrevet over ang lyd. Får du en dvergpinscher som bjeffer mye, så er det vanskelig/umulig å få den til å være helt stille. Som regel får man en som er midt på treet, og da er det relativt greit å sette restriksjoner på når det er greit å bjeffe. Men ikke forvent en helt stille hund. De skal forøvrig ikke bjeffe for ingenting (gneldre), men de varsler. Forøvrig har jeg selv en dvergpinscher som ikke bjeffer, det er ikke på grunn av meg, hun bare er sånn. Pleier å si at hun er feilvare :P

Har måttet jobbe for å utvikle lek som forsterker med belgeren jeg har i dag, så jeg har litt erfaring på det planet :P Skulle jo helst sett at neste hund har såpass med drifter at gjenstandsinteresse og jaktlyst bare "er der", men det er ikke noe problem å bygge det opp selv. Jeg har høyt fokus på lek fra valpen kommer i hus.

Synd at oppdrettere skjuler dårlig atferd bak ord som "reservert". Reservert er jo ikke det samme som skeptisk...

Det er et absolutt krav at oppdretter følger raseklubbens retningslinjer, ja :) Blir glad for tips om oppdretter, bare til sende meg en PM.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 8:40 PM, C.J skrev:

Hvilken nervøsitet sikter du til? Miljø, mennesker, skudd?

Har måttet jobbe for å utvikle lek som forsterker med belgeren jeg har i dag, så jeg har litt erfaring på det planet :P Skulle jo helst sett at neste hund har såpass med drifter at gjenstandsinteresse og jaktlyst bare "er der", men det er ikke noe problem å bygge det opp selv. Jeg har høyt fokus på lek fra valpen kommer i hus.

Synd at oppdrettere skjuler dårlig atferd bak ord som "reservert". Reservert er jo ikke det samme som skeptisk...

Det er et absolutt krav at oppdretter følger raseklubbens retningslinjer, ja :) Blir glad for tips om oppdretter, bare til sende meg en PM.

Mennesker spesielt, og andre hunder.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 7:11 PM, Maria skrev:

Jeg synes papillon matcher kravene dine. Vurdert den rasen?

For å være helt ærlig tenker jeg at dem blir for "pinglete". Men så har jeg ikke møtt særlig mange av dem heller. Jeg er jo litt opptatt av utseende også, og burde vel spesifisert det. Liker hunder som ser litt barske ut, hvis du skjønner? :P

  På 4/14/2014 at 7:14 PM, Snorken skrev:

hva med en terrier av no slag? parson, boston eller manchester? Lundehund er kanskje en mulighet? Bichon Havanais har jeg en oppfatning av er ganske stabile hunder også. Finnes ganske mange gode små, arbeidsjern der ute som kanskje har mindre nervøstitet enn DP´en er disponert for. men såklart, hvis du finner en god oppdretter, med gode linjer, så synes jeg jo DP´en passer lista di perfekt.

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

  På 4/14/2014 at 7:19 PM, Simira skrev:

Jeg vet ikke om boston eller bichon har arbeidsviljen og trenbarheten til å nå langt i ag og lp. Da ville jeg isåfall tittet på jrt eller heeler, f.eks.

JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla
  På 4/14/2014 at 6:35 PM, Sprettballen skrev:

Jeg har ikke hatt DP selv, men har bodd med ei som fikk seg DP valp. Denne var, i mine øyne, ikke helt god. Hun bjeffa på alt og alle av folk og hunder, takla miljø dårlig og var svært avhenging av eieren sin. Hun var ei gneldrebikkje til tusen og bjeffa mer enn hun var stille. Innendørs bjeffa hun på "ingenting". Ute på tur var hun nervøs og gneldra på både folk, dyr og ting.

Dette summerer opp alle mine erfaringer med både dverg- og mellompinschere.

  På 4/14/2014 at 8:51 PM, C.J skrev:

For å være helt ærlig tenker jeg at dem blir for "pinglete". Men så har jeg ikke møtt særlig mange av dem heller. Jeg er jo litt opptatt av utseende også, og burde vel spesifisert det. Liker hunder som ser litt barske ut, hvis du skjønner? :P

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.

De fleste småhunder er mye mer verbale enn de større rasene. Pinschere og terriere kan være ekstremt terretoriale, og mange sliter dessverre med endel samkjønnsaggresjon osv. Uansett så kommer du nesten ikke vekk fra gneldringen. JRT er jo klin gærne, men det er bare min personlig oppfatning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 8:51 PM, Bølla skrev:

De fleste småhunder er mye mer verbale enn de større rasene. Pinschere og terriere kan være ekstremt terretoriale, og mange sliter dessverre med endel samkjønnsaggresjon osv. Uansett så kommer du nesten ikke vekk fra gneldringen. JRT er jo klin gærne, men det er bare min personlig oppfatning.

Klin gærne, faktisk :D Vel, jeg har bare møtt et fåtall, to av dem konkurrerer i agility og er dyktige der, men ikke spesielt kjapp. Fine vesen begge to. Har en valp på kurs nå og den er dødsfin. Utrolig lærevillig, liten hund!

Har sett litt på DSG også, forresten... Har du @simira noe fornuftig å si om den rasen i forhold til mine kriterier?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla
  På 4/14/2014 at 9:01 PM, C.J skrev:

Klin gærne, faktisk :D Vel

, jeg har bare møtt et fåtall, to av dem konkurrerer i agility og er dyktige der, men ikke spesielt kjapp. Fine vesen begge to. Har en valp på kurs nå og den er dødsfin. Utrolig lærevillig, liten hund!

Har sett litt på DSG også, forresten... Har du @simira noe fornuftig å si om den rasen i forhold til mine kriterier?

De er lærevillige inntil ett visst punkt og ikke spesielt glad i verken nye mennesker eller andre dyr, retteret sagt så sliter også de med svært mye samkjønnsaggresjon. Så det spørs vel hva man ser etter i en hund også, jeg finner dem kjedelige og utrolig lite tilpasningsdyktige med andre hunder.

DSG er noe helt annet :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 8:51 PM, Bølla skrev:

Dette summerer opp alle mine erfaringer med både dverg- og mellompinschere.

Da kan du ikke ha særlig mye erfaring med rasen :)

Likevel er det trist når folk har den oppfatningen av rasen, for de skal slettes ikke være nervøse gneldrebikkjer.

  På 4/14/2014 at 8:40 PM, C.J skrev:

Har måttet jobbe for å utvikle lek som forsterker med belgeren jeg har i dag, så jeg har litt erfaring på det planet :P Skulle jo helst sett at neste hund har såpass med drifter at gjenstandsinteresse og jaktlyst bare "er der", men det er ikke noe problem å bygge det opp selv. Jeg har høyt fokus på lek fra valpen kommer i hus.

Synd at oppdrettere skjuler dårlig atferd bak ord som "reservert". Reservert er jo ikke det samme som skeptisk...

Det er et absolutt krav at oppdretter følger raseklubbens retningslinjer, ja :) Blir glad for tips om oppdretter, bare til sende meg en PM.

De fleste dvergpinschere har mye lek som valper, så det pleier ikke være så vanskelig å bygge det opp :)

Enig der, derfor er det viktig å ikke ta oppdretteres ord på noe, men undersøk selv.

La ved link til Estrellapinsch over, skulle jeg hatt ny dvergpinscher hadde det blitt fra henne :)

  På 4/14/2014 at 9:06 PM, Line skrev:

DS, eller er pelsen et problem?

DS har jo samme opprinnelse som DP, men de er litt større og mer robuste, og siden det ikke har vært en poppisrase så er mentaliteten også en god del stødigere generelt (min mening ut fra observasjoner).

Absolutt noe å vurdere :) Må legge til at jeg syns dvergpinscherne som regel har mer futt på AG-banen. De er kanskje litt "mer" hund, på godt og vondt.

Her er MH-verdier fra sverige på begge rasene, relativt likt, men likevel noen små forskjeller:

v2s185.png

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 5:52 PM, Kaja skrev:

Mye gneldring og nervøsitet på rasen hvertfall. Men herlige arbeidsjern! Kan være vanskelig å lekmotivere men mat slår sjelden feil. Kua repererer til hun dør om det er mat til stede. Hun sporer, lett å trene i ag og lp (bortsett fra apport..) hun trekker kjetting til den store gullmedalje og er med på alt av turer. Har til nå ikke sett henne skikkelig sliten. Det er ikke en rase jeg kommer til å ha igjen. Litt liten og mye lyd for min smak. Lyd er en treningssak men det skal mye trening til for å få en stille dp! :lol:

Enig i alt egentlig. Rotta kan også repetere lenge. Takler helt fint fellestrening i en time uten å bli uinteressert.

  På 4/14/2014 at 6:11 PM, Elisabeth00 skrev:

Så lenge man bygger opp en god lek fra de er små, så er min erfaring at lek er gull å belønne med. Men man må jobbe aktivt med det fra de er små, man får det som regel ikke gratis. Rasen er supermorsom å trene i agility, de er kjempe kvikke og raske, og de liker å jobbe.

Jeg mener rasen passer til samtlige av punktene du har listet opp. Min erfaring er at selv de dårlige individene er miljøsterke. Det er altså ikke her problemet til rasen ligger. Det er heller nervøsitet overnfor folk og hunder (og da bjeffing og gjerne "angrep er beste forsvar"-løsning fra hundenes side).

Det har som nevnt vært mye dårlig mentalitet på rasen, men det har blitt og blir jobbet aktivt med, og rasen er på god vei. Men det er uten tvil en rase jeg ville brukt ekstra tid på å undersøke før valg av oppdretter og individ. Ikke ta det oppdrettere sier for god fisk, men besøk hundene og helst se dem i forskjellige situasjoner. Det skal være morsomme klovnehunder som ikke er redde. Sier en oppdretter at hunden er reservert, så ville jeg styrt unna (da reserverthet lenge har betydd noe annet i dette miljøet). Jeg kan gjerne anbefale en oppdretter jeg vet har kjempe trivlige hunder, og som tar mentalitet på alvor.

Det er lite sykdom på rasen, men sjekk at oppdretter følger klubbens krav.

Enig i det som blir skrevet over ang lyd. Får du en dvergpinscher som bjeffer mye, så er det vanskelig/umulig å få den til å være helt stille. Som regel får man en som er midt på treet, og da er det relativt greit å sette restriksjoner på når det er greit å bjeffe. Men ikke forvent en helt stille hund. De skal forøvrig ikke bjeffe for ingenting (gneldre), men de varsler. Forøvrig har jeg selv en dvergpinscher som ikke bjeffer, det er ikke på grunn av meg, hun bare er sånn. Pleier å si at hun er feilvare :P

Ooog enig.

Jeg har ikke så mye erfaring med rasen annet enn at jeg har en selv, og at jeg stopper og snakker med nesten alle DPeiere jeg møter på :) veldig enig i det Elisabeth skriver ang miljø. Min tar alt på strak labb, bortsett fra mennesker. Det er forsåvidt noe som faktisk har forverret seg jevnt siden 17 måneders alder, til tross for mye jobbing. Nå har jeg helt sikkert gjort mye feil ift han, men bortsett fra dette med mennesker så er han faktisk en super hund. Han har veldig god lek, noe jeg ikke begynte å jobbe med før han var en 9 mnder. Kan leke over alt og synes det er dødsår gøy. Kjempe lett og belønne. Har jeg ikke godbiter plukker jeg opp en pinne eller en kongle på tur, så kan han gjøre hva som helst bare for å få leke litt :) han er ganske lydig, og hadde gått veldig mye løs hvis det ikke hadde vært for usikkerheten på folk, spesielt barn. Dette er også grunnen til at jeg ikke har turt å starte. Før sommerferien i fjor var han strengt tatt startklare i både LP og AG, AG uten nevneverdig innsats egentlig. Bare naturtalent! Før jul tok vi fly for første gang, i kabinen. I et bittelite wideroe fly som bråker som et reint helve*e. Rotta lå og sov han. Brydde seg plutselig ikke om folk rundt eller noe, han bare fungerte og oppførte seg.. Var flybytte og generelt mye stress og venting. Min er ikke særlig bråkete av seg heller, kun hvis han får stå og passe på i en hage, og når det kommer fremmede inn. Gir seg fort, eller senker volumet ibetraktelig når han får beskjed. På tur hører man ikke et knyst fra han, og i trening er han helt stille bortsett fra litt frustrasjonslyd når han ikke får til noe eller synes det er veldig ekkelt, noe som forøvrig kun gjelder apport :P

Det er utrolig kule hunder, spesielt når man får de til. Tror egentlig ikke det skal være sånn kjempevanskelig å få til en fin DP om man har litt erfaring og et godt utgangspunkt i valpen. Har en lei mistanke om at min kanskje hadde vært helt stødig om noen andre hadde hatt han, og gjerne at han hadde hatt en god hund å støtte seg til.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 8:51 PM, C.J skrev:
For å være helt ærlig tenker jeg at dem blir for "pinglete". Men så har jeg ikke møtt særlig mange av dem heller. Jeg er jo litt opptatt av utseende også, og burde vel spesifisert det. Liker hunder som ser litt barske ut, hvis du skjønner? :P Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til? JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.
Fair enough :) Man skal like utseendet og typen hund også! Papillon er ikke pinglete, men er mye mer miniatyr enn parson og dsg f.eks. Det er helt klart en forskjell på det :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes egentlig det er litt trist at så mange har et så negativt syn på DP som det framstår i denne tråden(og enkelte andre tråder hvor de har blitt diskutert). Jeg kan heller ikke skryte på meg super-erfaring når det kommer til dvergpinscher, men jeg har jo erfaringen jeg har fått fra Milo, jeg har snakket med så godt som alle jeg har møtt på med dvergpinscher de siste 5 årene og jeg har en oppdretter i familien. Så litt erfaring sitter jeg jo med likevel.

I mine øyne var dvergpinscheren en utrolig utsatt rase når det kommer til dårlig avl for noen år siden, men det virker som at det har skjerpet seg en del. Men man burde fremdeles være nøye på oppdretter, da det fremdeles er en del dritt ute og går(men slik har jeg inntrykk av at det er på de fleste raser, i en eller annen grad..?). Dessverre er det fryktelig mange DP'er som blir behandlet som veskehunder, og det kan vel også ha noe å si for hvordan enkelte av de oppfører seg og hvorfor enkelte av de er nervøse og ikke minst gneldrer en del? Jeg har sett så fryktelig mange av de som ikke får i nærheten av den aktiviseringen de trenger, og det er ofte de som har vært mest problematiske.

Milo er iallefall ikke i nærheten av slik dvergpinschere har blitt framstilt av flere i denne tråden, og de aller fleste DP'ene jeg har møtt ligger også ganske langt unna dette. Jeg ville absolutt hilst på noen og kanskje besøkt noen oppdrettere om det er en rase du er nysgjerrig på. De er superkule hunder med mye fart :)

1236632_10151901136295734_339507513_n.jp

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 8:51 PM, C.J skrev:

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

Min Airedale terrier hadde ikke særlig jaktinstinkt (sånn bortsett fra på katter, men hvilken hund har ikke det? :P ) og jeg hadde henne løs på fjellet og i skogen uten problemer :)

Mange terriere er sta ja, men jeg personlig synes det er litt av sjarmen ved terriere :D Da får jeg litt å "jobbe" med.... :D Og ikke alle terriere er gneldrebikkjer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 4/14/2014 at 10:13 PM, Annik skrev:

Milo er iallefall ikke i nærheten av slik dvergpinschere har blitt framstilt av flere i denne tråden, og de aller fleste DP'ene jeg har møtt ligger også ganske langt unna dette. Jeg ville absolutt hilst på noen og kanskje besøkt noen oppdrettere om det er en rase du er nysgjerrig på. De er superkule hunder med mye fart :)

Veldig enig i dette, og mye av det har nok å gjøre med at folk legger mer merke til hunder som oppfører seg som tullinger kontra hunder som gjør lite ut av seg. Den som gikk pent forbi sammen med eieren la man kanskje ikke merke til en gang...

Jeg har f.eks inntrykket av at DS er mer gneldrete enn DP, og det har nok bare å gjøre med at jeg ikke er så kjent i DS miljøet, og faktisk legger mer merke til de DSene vi møter som faktisk gneldrer og oppfører seg som tullinger.

En annen ting er det du nevner med at en del av disse som skaffer seg en dvergpinscher faktisk ikke er klar over hva de får. De kjøper seg en søt, liten miniatyr, og behandler den deretter, mens de kanskje heller burde hatt en cavalier, eller en annen selskapshund. Pinscher/schnauzer-rasene er tøffe hunder, og ting kan fort skli ut om man ikke setter grenser.

Det er ikke spesielt vanskelig å finne en god DP i dag, men man må være obs på oppdretteren og undersøke godt. Er man ny i miljøet ville jeg ikke stolt blindt på det oppdrettere sier, men dratt å møtt hundene og vurdert for meg selv. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En venninne har to DPer, den ene er veldig nervøs og den andre er bare glad. Søte hunder, og mye hund i liten kropp.

Jeg synes australsk terrier passer godt til dine krav. Selv om de er litt rektangulære har jeg aldri hørt om noen med helseproblemer knyttet til dette. Aussiterrierene går for å være "mykere" enn andre småterriere, og min er helt klart et eksempel på det. Han er veldig lettlært og veldig lærevillig, superførerfokusert. Går alltid løs på fjellet og i skogen. Har issues med andre hunder, men det tror jeg har med fortiden å gjøre (omplassert). Forrige aussien var ikke like førerfokusert, men vi prøvde heller aldri å lære han noe særlig mer enn noen få triks. Men med det jeg vet i dag tror jeg han også ville vært kreativ!

Vi har dog hatt litt uflaks med helse, første hunden hadde allergi, og denne har lavt stoffskifte. Førstnevnte tror jeg blant annet var et resultat av dårlig foring tidlig i livet, og sistnevnte vet jeg at er et oppdretterproblem. Men alle jeg har snakket med som kjenner rasen sier at de stort sett er friske, glade og lettlærte, om enn noe selektive i blant.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
    • Jeg lurer på om det er noen her inne som har tips å gi til å roe ned en veldig giret og stresset hund på tur. Hunden min er en veldig aktiv rase, så vi lar henne alltid få løpt fra seg og brukt hodet litt før vi går tur. Likevel har jeg lagt merke til flere tegn på stress; hun rister seg og piper MYE, gjesper, kaver frem og tilbake, drar mye i båndet og biter i båndet når vi stopper. Jeg ønsker så gjerne å lære henne å gå fint i bånd og få bedre kontakt med henne, men det er utfordrende når hun er så stresset. Så langt har jeg prøvd å ta pauser i løpet av turen, gjøre godbit-søk og belønne henne hver gang hun tar kontakt, men det skjer sjeldent. Har noen av dere erfaring med dette, eller tips som kan hjelpe? Jeg setter stor pris på alle innspill! Takk på forhånd!
    • Hei, altså dette er egentlig ikke noe problem bare et visst familiemedlem holder ham inne om morgenen. Ellers har han program han, masse trim - får han mer så hadde han kunnet risikere belastningsskader så jeg har kuttet litt ned på det, bilturer, lek osv, her er det full rulle nesten til leggetid og utenom en tid på dagen jeg ofte trener. Han har luke og kan gå ut i hundegården som han vil når døra ut er låst (han åpner dører selv), men det er mest for å ligge der og glane eller tisse. Om han ikke har 50-100 meter å løpe på så er det nesten ingen vits med gjerde for den typen hund, en hundegård er bare en startgrop for ham. Men på det nye stedet vi flytter vil han få det sånn, med 1.5 meter høyt gjerde. Og det har vi bestemt uavhengig av dere akuratt pga denne uvanen hans med å stikke av (flytte skulle vi uansett). Før har det gått hunder fritt her i alle år, de har åpnet dørne på huset selv og gått inn og ut som de ville, og det har aldri vært noe problem, men nå har det blitt det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...