Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund med amputerte bein.


Recommended Posts

Jeg synes videoen viser hvor tilpassningsdyktige hunder er. Jeg tror helt klart denne boxeren har masse livsglede, kanskje livet hans ikke blir så langt men jeg synes fortsatt han skal få leve så lenge han har det bra.

De aller fleste levende vesner VIL leve...

selv om det er ekstremt mange mennesker som har behov for å ta liv av alt som er anderledes...fordi vi vet jo alltid best og bør være gud over liv og død.

Å operere bort 2 bein på en 5 år gammel hund blir noe heeelt annet, denne hunden vet ikke om et annet liv. Får den 2 år så er det mye bedre enn ingen år!

Jeg er ikke uenig med deg angående liv, verdi og livsglede/ønske om og leve, men det som er problemet slik jeg ser det er og vite når hunden har vondt. Man kan jo tenke at ja, den får leve så lenge den har det bra, helt enig, men det er ikke alltid så greit og vite. Mange hunder sjuler smerte godt, ikke alle typer smerte er vondt på en slik måte at det vises så godt utenpå, men det kan allikevel være en stor belastning og leve med, og viss vi da ikke ser det eller vet det så vil jo hunden ikke få noe behandling heller (feks smertestillende) slik et menneske med sammenlignbare plager villa ha fått. Viss hunden er født slik elle har gått slik over lang tid kan det bli enda verre og se, fordi de små tegnene som kanskje er til stede ikke skiller seg ut, fordi hunden har alltid vært slik, og kanskje hunden ikke gir noen tegn heller, fordi hunden har alltid hatt det slik og vet ikke om så mye annet og dermed oppfører seg "normalt". Det er selvfølgelig veldig vanskelig og ta stilling til slike ting før man er midt oppi det, men for min del, fra der jeg står så ser jeg stort sett bare grunner til og ikke gjøre det. Nettopp mtp hensyn til hunden. Og det har egentlig ingenting med utseende og gjøre, at det ser rart ut, at jeg synes "synd" på hunden som ikke er som alle andre eller andre praktiske utfordringer ifht akkurat det og mangle et ben eller to om den er frisk og raskt ellers.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På tv2 er det lagt ut en filmsnutt der en boxer har amputert to bein. Kunne du gjort det samme, og latt hunden kun ha to bein?

NEI. Dersom en hund jeg eide måtte amputere bein i det hele tatt, ville jeg valgt å avslutte det hele. Jeg synes ikke det er noen bra greie når dyr tvinges til å leve med amputerte lemmer. Og når det i tillegg blir TO bein, ikke bare ett, da er det overhodet ikke greit lenger.

Det eneste jeg til nød kunne ha godtatt at dyret måtte leve med, er ETT bakbein amputert. Ikke forbein (da blir det tung humping og verre for dyret å bevege seg forover). Nei, jeg vet ikke helt, jeg tror ikke jeg ville hatt en trebeint hund, nei. Stakkars dyr. Ingen kan forklare dem hvorfor og hvordan. De bare holder ut smerte og slit i stoisk ro, uten å klage.... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del spørs det helt på hunden. Min lille lette dvergpinscher hadde klart seg utmerket med 3 bein, spesielt om det var et bakbein hun manglet. Tviler på at livskvaliteten hennes ville blitt særlig redusert. To bein hadde ikke vært aktuelt.

Jeg syns ikke amputasjon nødvendigvis er så ille, men jeg syns "vi må redde alt"-holdningen man ser spesielt i USA er helt bak mål. Det finnes så mange friske hunder som behøver nytt hjem, så jeg syns det er unødvendig bruk av ressurser når de bruker tid på dette. Kanskje kynisk, men det er mine tanker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

To bein ville jeg aldri amputert. Ett bein kommer helt an på hunden hvorfor og hvilket bein. Yngste min kunne helt klart raskt lært seg å gå på tre, men jeg er litt usikker på hvordan en hund på tre bein hadde hengt med i skogen og krevende terreng utenfor sti. Jeg hadde ikke synes det hadde vært greit om det var enkelte turer hunden ikke kunne vært med på. Det er ikke alle hunder som bare luftes i parker og langs stranda som alle jeg har sett med ampurterte hunder gjør (sikkert fordi amputasjon er mer vanlig i usa).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke amputert to bein. På min yngste kunne jeg nok amputert et bein (uansett om det var foran eller bak) uten at det hadde satt noen stopper for hennes livsutfoldelse, mens den eldste hadde ikke klart seg med ett bein mindre. Men når en veit at mennesker har fantomsmerter, så er ikke veien lang til å anta at det også kan gjelde for hunder, så jeg ville vært ekstremt betenkt. Denne "dyret VIL leve"-holdninga er veldig rigid, men som et faktum er jeg enig, men synes det blir problematisk når en veit at et dyr har overlevelsesinstinkter som går langt utenfor hva som anses for å være god dyrevelferd sett ut fra objektive kriterier.

Det spiller ingen rolle for meg om Aiko VIL leve (selvsagt vil hun det), når hun ikke hadde klart å være funksjonell nok til å ta seg fram om jeg kappa av henne et bein. For å sette det på spissen: Hva slags liv er det å tutle rundt i en hage og ligge og sove mens jeg er ute og gjør gøyale ting med søstra, når en egentlig er en aktiv, glad og gøyal hund som tar for seg av hva verden har å by på? Jeg hadde følt det på samme måten med livredde hunder som måtte gått på medikamenter for å kunne fungere. Hva slags liv er det å måtte være flata medisinsk ut fordi eieren ikke klarer å sikre et så skjerma miljø at hunden ikke trenger å gå til ekstremer når den vippes av pinnen? For alt vi veit kan bikkja være like redd, den bare viser det ikke lenger fordi medisinene roer ned kroppen. Fy flate. Den sjuke trangen til å holde liv i alt mulig er i mine øyne et stort problem, og jeg bryr meg ikke om jeg tråkker noen på tærne nå.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

Den videoen der er bare trist :(
Den stakkars hunden kan jo ikke leve et fullverdig liv med bare de to fremste beina. Og de belastningsskadene den må få på sikt bør jo være et argument i seg selv for å ikke gjøre slikt.
Hvis det hadde vært nødvendig å amputere to ben hadde jeg heller avlivet. Ett bein... Ja, det kommer an på, men i det lange løp så er ikke det optimalt heller. Kanskje for å forlenge forsvarlig levetid med noen år. Jeg vet ikke. Den diskusjonen måtte jeg tatt med vet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det vet jeg ikke.

Min lille hund klarer seg fint på 3 bein, så å amputere 1 bein ville gått greit for han.

Å amputere to...Jeg vet ikke, han har allerede feilstillinger og går litt som en gammel mann fra før av, så det måtte jeg tenkt nøye gjennom.

Det er mulig jeg ville prøvd, for å se hvordan livskvaliteten ville blitt, og om det ville fungert både fysisk og psykisk.

Hadde han vist tegn på å sture, være deprimert eller mistrives, ville jeg nok latt han slippe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...