Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjertevenn


Gjest
 Share

Recommended Posts

Noen ganger i livet har man en hund som virkelig setter seg fast mellom hjerterøttene. Sara er en slik hund for meg. Jeg har aldri hatt en hund som jeg har knyttet meg SÅ MYE til som henne. Og jeg merker at hun har knyttet seg til meg - jeg er HENNES for enhver pris. Så kobbel ute på tur er mest for syns skyld, blandt annet. For hun ser ingen grunn til å stikke langt fra meg. Hun vet hvor jeg er til enhver tid og jeg vet hvor hun er til enhver tid. Og jeg har møtt mange innbarka "setter-folk" som misunner meg denne setteren som aldri er langt fra meg ute på tur - der de fortvilet går og skriker etter hundene sine som har tatt seg avstikkere på egen hånd. Inne i huset er hun alltid like ved meg. Om kveldene ligger hun i knehasene mine. Om natten - så sant mannen glemmer seg (han har et prinsipp om ikke hund på soverommet - men er litt slepphendt vedr Sara…..) - er hun ikke langt fra meg da heller.
Og ingen fremmede menn bør ta seg ubedt inn i huset - da ser de like inn i tanngarden hennes (der var en selger som prøvde en gang - han fikk fart på seg ut igjen…), for hjemmet sitt må man passe på!

10150725_10151938723051761_1421145040_n.

Jeg trodde i mange år at min aller første hund var spesiell, og at ingen kunne bli akkurat som henne. Men Sara "tar kaka". :)

Har du hatt en slik helt spesiell hund? Som har skillt seg ut foran de andre du har hatt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mine to første hunder nå, og begge er veldig nære venner av meg, for å si det sånn. Jeg har ofte lurt på hvordan jeg vil vurdere de to opp mot framtidige hunder, hvor glad er det normalt å være i en hund? Begge to gjør meg veldig glad mange ganger hver dag! :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mine to første hunder nå, og begge er veldig nære venner av meg, for å si det sånn. Jeg har ofte lurt på hvordan jeg vil vurdere de to opp mot framtidige hunder, hvor glad er det normalt å være i en hund? Begge to gjør meg veldig glad mange ganger hver dag! :)

Jeg er veldig glad i alle hundene mine. Men noe ved Sara gjør at det hele oppleves enda mere intenst. Jeg har alltid sørget når jeg har vært nødt til å feks avlive hunder jeg har hatt. Men med Sara kjenner jeg noe på grensen til panikk ved tanken på at hun kan finne på å bli syk. Eller ikke VELDIG gammel. Og jeg vet ikke hva som utgjør forskjellen mellom henne og de andre….som gjør at det er slik. :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bella er en sånn hund.
Hun er min sjelevenn her i livet og vi er like avhengige av hverandre begge to. Det kan nok alle som kjenner oss skrive under på :)

Vi har hengt sammen i tykt og tynt i snart 8 år og ingen hund kommer noen gang til å måle seg med henne, det er jeg helt overbevist om.

En dag før NKK Bø i februar så satt vi i lunsjen på jobb da han jeg skulle reise med spurte om vi kanskje skulle sette igjen Bella og ene hunden hans hos foreldrene hans, sånn at det ikke ble så mange hunder å reise med. Jeg ble rett og slett fysisk dårlig av tanken og mistet matlysta! Det var fullstendig uaktuelt og jeg kjenner at jeg blir litt svett enda bare ved tanken :lol:

Jeg har ingen problemer med å la andre passe Nora en dag eller helg, men Bella? Det hadde vært like grusomt for oss begge to! Hun bryr seg ikke om noen andre enn meg, og det er i grunn litt gjensidig :P

Jeg er oppriktig bekymret for hvordan jeg skal takle det å miste henne, er redd det skal bli tøffere enn jeg kan klare. Og jeg er redd for hvordan det blir å "bare ha hund" etterpå, og ikke ha Bella..

Huff, nå må jeg gå å gi henne en klem og tenke at hun skal være med i minst 7 år til! :heart:

600954_10151661907760225_1544172306_n.jp

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Urbi var en san hund. Fungerte ikke til det jeg skulle ha henen til emn alt annet. JA det er for sårt å skrive om enda. Begynner å bli greit å kose og nappe en av samme rase men ikke kommet lengere. Hun måtte vandre for 1 år og fire måneder siden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler egentlig at det blir feil å trekke frem en foran en annen, og tre siste hundene vi har hatt har alle vært hjertebarnkandidater (tre irske settere of course :D ). Men ja, det er bare en Onkel her i verden, og han er min. :heart:

oooonkelllll_zps371b2945.jpg

P1000990frans.jpg

Ja, hva kan jeg si om denne Frans av Assisi?

Jeg stoler fullt og helt på ham. Det er så utrolig herlig å kunne stole slik på en hund. Han bråker ikke med noen hunder, uansett kjønn. Elsker mennesker. Kan gå løs over alt. Stikker ikke av, og holder seg i nærheten. Kan gå løs med høns, kaniner, sauer, ja, hva det skal være. Kan holde ham og lempe ham i alle retninger som en potetsekk (stakkers :P ), og han er like avslappet. Kan gjøre hva som helst med ham uten at han leer på et øyelokk. Han vil være med oss, og den beste plassen, det er i armkroken min. :heart: Da jeg reiste bort en gang og han ikke hadde fått med seg at jeg hadde reist, så vekket han hele huset med å stå i stuen og ule midt på natten. Han ville inn på mitt rom. Da han ble sluppet inn og innså at jeg ikke var der, så snudde han og gikk for å legge seg i stuen istedenfor. Da kunne det være det samme. :aww:

Ja, jeg har hatt flere fantastiske hunder, og flere blir det nok i fremtiden, men Onkel har en helt spesiell plass. :heart:

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkja til mamma. Sånn seriøst. Jeg ringer innimellom hjem bare for å høre han pese i telefonen. Etter å ha bedt mamma om å gi røret til han, bare for å ha det klart.

Det er som om vi forstår hverandre bedre enn man skulle tro var mulig. Jeg forstår hvorfor han gjør de tingene han gjør, hva han vil ha til (nesten) enhver tid, og han det samme mot meg. Han blir vanvittig merkelig når jeg er nedfor, og passer på meg for alt det er verdt. Ingen får sitte nærme meg da, ikke engang mamma. Jeg er den eneste som får suss, og han sover med en lekeand jeg gav han før jeg flyttet. Den eneste gjenstanden han ikke har ødelagt den første timen etter ervervelsen.

Når mamma sier "Nå kommer Tommy hjem" eller nevner navnet mitt på en eller annen måte og jeg ikke er der, så starter han visst å lete. Og når han ikke finner meg så ligger han, etter sigende, å sture. Lenge. Men det beste er: Hver gang vi er i hagen, og dette gjør han kun med meg, så leier han meg på en måte. Hvis vi står på den ene siden av huset og han har tenkt til å stikke til den andre, så skal jaggu jeg bli med også. Og den eneste måten å få til det på er selvsagt å ta hånda mi i munn og geleide meg til stedet han vil til.

Sikkert mye jeg bare innbiller meg, men...Han er virkelig spesiell :wub:

post-12096-0-25913600-1395442737_thumb.j

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner hva du mener - Smula er sånn for meg. Oppdretter blinket henne ut bare et par dager etter at hun ble født, det der er Line sin hund. Siden har hun vært det, med hele seg og hjertet sitt.Hun er glad i mange, men om jeg kaller så kommer hun fra hvem som helst sitt fang. Hun stoler uforbeholdent på meg, lar meg gjøre alt jeg vil med henne, og legger seg i armkroken min hver natt :wub:

:heart: mitt:

1043845_10151553609041985_783532796_n.jp

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko. :heart: Hunden jeg ikke engang kan tenke på hvor hinsides jeg elsker uten å begynne å gråte. Hun som har kjempa seg fram hele livet med en defekt og tung kropp, men som tappert er med på alt så godt hun kan. Hun som elsker alle mennesker og aldri forventer noe annet enn at de skal være like glade for å se henne som hun er for å se dem. Hun som er som en klippe for søstra. Hun som er som en førerhund i miljøstyrke, bare iblanda jaktinstinkt. Hun som er like stor som en hannhund, sånn at hun dekker hele overkroppen min når jeg bærer henne. Hun som får raptus av glede hver dag. Hun jeg aldri trenger å si noe til på klatreturer, fordi hun venter på meg så jeg får hjulpet henne over ting. Hun som sukker nytelsesfullt hver gang vi koser tett, tett. Hun som ikke finnes territorial. Hun som berører hjertene til alle som blir kjent med henne. Hun som får meg til å le bare fordi hun ser så himla goofy ut. Hun som bærer tusen års visdom og store mengder ramp i blikket sitt. Hun som gir meg grå hår. Hun som viser meg hver dag at jeg er hennes menneske.

Det er nesten ikke sunt, veit dere.

DSC_0539_zps0f2fa17a.jpg

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes dette var en veldig fin tråd :wub:

Selv leter jeg etter min hjertevenn, en dag kommer det individet det er jeg overbevist om :ahappy:

Den første hesten jeg hadde var det jeg har kommet nærmest en hjertevenn. Hun stolte på meg og jeg på henne. Jeg viste til enhver tid hva det var hun ville, og vi kommuniserte på en måte som jeg aldri har opplevd før.

Da jeg ble syk for 5 år siden måtte jeg gi henne fra meg, og det har tatt meg 5 år å komme over henne.

Hun var helt nydelig den hesten, og skuffelsen var stor når jeg forsto at jeg aldri kom til å få det samme båndet med min nåværende hund.

post-11536-0-25415500-1395443888_thumb.j

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig koselig å lese i denne tråden! <3 Jeg hadde er slikt bånd med en hund jeg gikk mye tur med når jeg var 10-12 år og selv om jeg sluttet å gå tur med henne da vi flyttet, ble jeg utrolig lei meg når jeg fikk vite at hun var så gammel og skrøpelig at hun måtte avlives. Har aldri grått så mye i hele mitt liv. Hun var så fin og vi forstod hverandre så godt. Jeg stolte helt og holdent på henne, og jeg var en av få utenfor familien som eide henne som hun stolte på. Kunne gå løs med henne overalt og bare jeg sa forbokstaven i navnet hennes så kom hun. Så når vi skulle skaffe oss egen hund var jeg veldig redd for at jeg ikke skulle få samme type bånd. Har ikke hatt det båndet med pappas hunder nemlig. Men Enya har virkelig levd opp til forventningene <3 vi skjønner hverandre så godt og sambo blir litt frustrert noen ganger når jeg "snakker hundsk" som han sier :P at jeg forstår hva hun vil ved å se på kroppsspråket og ansiktsuttrykket. Og vi er helt avhengige av hverandre. Hvis jeg reiser bort en helg så sender jeg melding til sambo for å høre hvordan Enya har det. Sambo er ikke så viktig for han klarer seg jo :P og jeg klarer ikke tenke på at jeg en gang ikke har henne i livet mitt mer, det kommer ikke til å gå. Hun er jo bare litt over 11 mnd'er, så at jeg føler et så godt bånd til henne allerede er utrolig godt og litt rart at det har gått så fort. Føler jeg har hatt henne i livet mitt i mange år allerede og skjønner ikke hva jeg gjorde før jeg fikk henne. Hun gir livet mening og lyser opp hverdagen uansett om det er en rampestrek eller å bare mase om kos^^ og selvfølgelig ligger hun i senga under dyna min om natta <3 hun er virkelig mitt hjertebarn :) Blir jo helt emosjonell av å skrive her jo :Perejupub.jpg Edit: mobilen klikka, så innlegget er litt klikk med bilder og tekst :P

post-10953-1395444167,1986_thumb.jpg

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er heldig (?) og har hatt to. Desverre har jeg ikke fått beholde dem så lenge.

Den første var min elskede lille Rikke. En cavalier jeg fikk på föravtale, ting var tungt og vanskelig og en liten bagatell utløste ganske store sorgreaksjoner hos meg, mamma ringte ei venninne av seg som hadde mast om at jeg burde ha denne hunden i en evighet men mamma sa nei til to hunder, og ba henne ta meg med til oppdrettern om den hunden fremdels var ledig. Hun ringte meg og spurte om jeg ville være med og ha henne på prøve en stund. Jeg sa ja litt motstridende, cavalier var i grunnen ikke rasen jeg ville ha eller noe... Men det ble nå til at vi dro. Ringte på døra til oppdrettern, og hun slapp ut Rikke. Rikke kom løpende full fart og bare kastet seg i armene mine. :huh: Jeg hadde aldri møtt hunden før. Men hun skulle være hos meg hun. Og slik ble det.

Rikke var en raring, klin umulig å få stueren så lenge jeg bodde hjemme, hun snek seg opp i andreetasje for å gå på do :icon_confused: Hun ville ikke være med andre å gå tur, selv om andre var hjemme i huset så lå hun helst på rommet mitt mens jeg var på skolen. Da jeg flyttet hjemmefra tok jeg selvsagt med meg Rikke, hos meg var hun verdens lydigste - litt svimete - hallo, man var da cavalier - men kunne kalles inn fra alt minus kattebæsj. :lol:

Min fineste lille Rikkemor som desverre ikke ble mer enn 5 år.

385717440_4b98bf7a02_z.jpg

Og min andre hjertehund, Kahlo. Min elskede Galskap. Hun var drømmehunden over alle. Gav meg utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle fikse, hun leste meg som en åpen bok, hun visste alltid hvor hun hadde med. Hun ville fulgt meg til månen og tilbake om jeg hadde bedt henne om det.

Fineste Galskapen min... Ble drøyt 4.

7642749462_8bc6242dfe_z.jpg

Jeg klarer ikke sette ord på hva de to hundene har betydd for meg. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i de andre hundene jeg har og har hatt, men jeg hadde noe spesielt med akkurat disse to. Om jeg får en slik hund igjen vet jeg ærlig talt ikke. På en måte så håper jeg ikke det, for det er så ekstra vondt å savne dem...

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganzie er min hjertevenn, sjelevenn og bestevenn. Helt ærlig så tror jeg ikke jeg hadde vært her i dag om det ikke var for henne.
Ordet borrelåshund er veldig treffende om henne. Der jeg er, der er Ganzie.

551181_363486240373199_1140693747_n.jpg

76225_417797794942043_1976343034_n.jpg

Hun er stein hakke gal, men det er jeg også, så vi passer godt sammen :P
Hun har ved flere anledninger hentet hjelp når jeg har kollapset på tur, og hun vet når jeg ikke har det bra. Hun kjenner meg bedre enn jeg gjør selv, så om det er dager hun er litt mer "merkelig" enn vanlig, så er det som regel fordi jeg ikke har det bra. Hun leser meg som en åpen bok, og i blant er det nesten så jeg tror på tankelesing :huh:

Det høres veldig Disney ut, men hun er virkelig mitt livs lys.

Jeg hadde gladelig ofret 20 år av livet mitt dersom jeg kunne gitt Ganzie de årene.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tidligere kunne jeg nok ha kalt både den "ene og den andre" hunden for min helt spesielle. Jeg trodde jo det om både en og to, og særlig tre.... Og så har det gått x-antall bikkjer. De fleste er jeg glad i. Noen over middels. Noen under.....

Men så kom Pringlebarnet :wub:

Det er ikke egentlig noe spesielt med bikkja. Hun er bare MIN, som ingen annen hund har vært før. En merkelig greie. Men dyret er nå kjent som klistremerket mitt. Ikke at jeg liker klistremerker. Bikker skal jo jobbe og jage. Og det gjør hun jo - men ellers er hun klistremerket mitt. Og beste venn og- og .... :P Klissete.....

524362_10150680419275764_1688916608_n.jp

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

http://vimeo.com/35240635

Hun kom til meg på slutten av et svært vanskelig år, og ble støttekontakten og pelsterapien min de neste 6 årene. Jeg kommer aldri til å ha et sånt forhold til noen hund igjen. Det er 2 år siden hun ble borte, jeg trodde jeg takla å lese bloggen jeg skreiv etter at hun ble borte og se filmen igjen nå, men det gjør jeg tydeligvis ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nok ikke hatt eller møtt hunden med stor H enda. Jeg møtte hesten med stor H en gang og vet hvordan det føles, og den følelsen har jeg ikke hatt med en hund enda.

Men Blondie er nok mest hjertevenn her i huset :ahappy: Det handler nok mye om hvor knyttet hun er til meg. Hun er veldig glad i alle i familien og vennene mine, men jeg er uansett alltid den hun velger. Tidi elsker alle :lol:

12540549733_d9dd0a8db4_c.jpg

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På en måte har jeg hatt en slik hjertevenn, nemlig Rasmus som var to år når jeg ble født.

Jeg var overbevist en periode om at han var broren min, og han passet seriøst alltid på meg uansett hva.

Husker godt en dag på sine eldre dager, og jeg skulle i stallen, han satt og venta på meg ved porten i en halvtime før pappa løfta han inn. Men jeg tror han ble sånn fordi jeg rett og slett vokste opp med han på den måten. Chico minner mye om Rasmus på mange måter, og har også en spesiell plass i hjerteroten.

Så har du nåværende... Han betyr sykt mye for meg og jeg klarer knapt å være borte fra han. Det er som en forelskelse. Men tiden vil nok vise om han er en slik hjertevenn :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke en hund, men katt. Frøya er virkelig hjertebarnet mitt, hun kom før jeg fikk to viltre gutter og vil alltid være prinsessa mi ❤️

Så vakker og alltid snill. Hysterisk morsom og rampete til tider. Hun liker virkelig ikke at noen er lei seg og hvis ungene gråter er hun der å trøster med en gang.

207150_10150510343065381_2712160_n.jpg

Vi to har liksom en "greie", ting hun bare gjør mot meg. Som å komme sidelengs som en lemur og ta rundt benet mitt for å leke. Eller hoppe på skuldrene/ryggen min så fort hun ser mulighet til det (noe jeg forøvrig hadde klart meg uten :P ). Når gubben ikke ligger i senga får hun lov å snike seg under dyna og "spoone" med meg ;)

Trodde jeg kom til å miste henne i sommer og da falt verden fra hverandre, men nå håper jeg å ha henne hos meg i mange mange år til! Jeg har vært ganske uheldig og har mistet flere kjæledyr altfor tidlig, men har vært heldig og har hatt flere hjertevenner.

Verdt å nevne var en kanin. Han bodde riktignok ute, men hadde det ikke vært for at han gikk i avl og markerte overalt, hadde han nok bodd inne hos oss. Han var en så nydelig og spesiell kanin. Møtte meg meg med grynt og godlyder hver gang, kunne gå løs ute siden han hørte på navnet sitt og fulgte etter meg over alt.

DSC_0181.jpg

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også hatt det slik, med to hunder- dog den ene hakke mer enn den andre selv om det føles feil å si det.

La var min først kjærlighet, og mitt liv- savner henne ennå. Ho var virkelig mitt livs lys.

Zebra, kjære prikkeprinsessa mi var også en slik hund, men jeg var nok mer hennes hjertevenn en jeg var hennes- jeg var hennes ett og alt.

Prima er jeg bare forelsket i, tiden vil vise..

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodil var spesiell for både C og meg, vi veit ikke hvorfor eller hva det var som gjorde henne så spesiell (sjuk drittbikkje liksom :P) men hun var våres fra første sekund.

Tuva er også ganske spesiell for meg, men det har blitt sånn etter tid. Nå passer vi to som hånd i hanske, og hun er min og jeg er hennes :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja. Saeta er virkelig hunden i mitt liv, såpass at jeg ikke er sikker på om jeg kommer til å orke å ha sheltie etter at hun blir borte. Hun er den førstefødte valpen i mitt første kull, og enda bare visste jeg at hun skulle bli så fort hun ble født, før jeg visste om det kom flere tisper eller ikke (og det gjorde det ikke).

Hun er en sånn hund som bare er med på alt, og hun har virkelig alt. Hun er vakker både utapå og inni, miljøsterk, sunn og frisk og fri for alt hun er testa for. Hatt tre ukompliserte drektigheter og fødsler, alle valpene som er røntget er fri og hun har mange gode avkom både eksteriørt og bruksmessig. Selv er hun med på alle mine påfunn, så hun har vært med på utstilling, lydighet, agility, freestyle, spor og ferdselsprøve.

Nå er hun snart ni, men ingen tror meg når de møter henne. Hun oppfører seg stadig som en treåring, og jeg håper det fortsetter i flere år til.

246850_10150274668446072_4963024_n.jpg

247875_10150274666611072_8077250_n.jpg

253830_10150274668351072_5808898_n.jpg

Bildene er tatt av @SoppenCamilla

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cita er min "once in a lifetime" :heart:

Hun blir 12 år til sommeren, og jeg har hatt henne over halve mitt liv.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det noen gang blir uten henne, da blir jeg bare veldig, veldig lei meg. Hun er veldig lydig, og man kan snakke med henne som om hun var et menneske og allikevel forstår hun. Hun er tvers igjennom 100% god og snill. Hun er superenkel å ha med å gjøre, og veldig forsiktig og ydmyk av seg. Det går ikke an å beskrive hvor god hun er, hun må bare oppleves :D:wub:

Cita var også den første hunden jeg noen gang trente i ulike hundesporter. Etter mye slit kom vi oss opp til elite lydighet. På veien dit fikk hun en dommer til å felle en tåre fordi han var så rørt over hvor glad Cita var i ringen - og alltid fikk hun 10 i helhet på grunn av sin hale som gikk i ett sett hele tiden.

Ferdselsprøven bestod hun med glans - dommeren pleide ikke å lese opp resultatene høyt, men gjorde det allikevel fordi Cita fikk fremragende på alt sammen og var en av de beste hundene han noensinne hadde sett.

Jeg elsker Cita :wub:

946387_10151978044821303_78790658_n.jpg

988298_10151682170321303_1766132432_n.jp

383561_10151682166641303_71550588_n.jpg

379694_10151682170111303_1906353650_n.jp

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en del hunder opp gjennom årene, og jeg har selvsagt vært kjempeglad i dem alle sammen, men de to jeg har i hus nå har fra første stund tatt plass langt inn i hjerterota mi. Jeg har vel strengt tatt ikke tenkt så mye over HVOR glad jeg har vært i tidligere hunder, de har jo vært mine liksom, og da er man per def glad i dem, men jeg har vel blitt mer bevisst på dette etter å ha vanket på Sonen de siste årene :D.

Willy er jo mannen i mitt liv (selv om jeg neppe er kjerringa i hans...). Han er en selvstendig fyr, litt gubbe og veldig klovn, og jeg bare elsker hele bikkjedyret akkurat som han er. Joda, irriterende kan han være når han heller skal lukte på den flekken DER borte først, før han gjør det JEG har tenkt han skal gjøre, men jeg bare elsker energien, humoren, sjarmen (han har litt sånn drittsekksjarm, han...) og galskapen.

Med Yasmine var det litt sånn... "oi, hun var ikke veldig valpesøt", da jeg hentet henne, men hun var bare så inderlig god og deilig og positiv og glad at hun rett og slett brøyta seg inn i hjertet mitt. Der har hun forblitt og jeg synes hun bare er en herlig liten sjel :). Jeg håper jo det fortsetter slik, selvsagt - og det er vel et godt tegn når man lett overser valpepek og faenskap fordi man bare elsker dyret :wub:

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...